I middelalderen var glassblåserne organiserte i egne laug. Å lage glass krever både dyktighet og kunnskap. Den som skulle bli mester i faget måtte arbeide i mange år. I hver glasshytte arbeidet i regel en eller to mestere, assistert av en rekke geseller og lærlinger. De fleste av disse var slektninger av mesteren; for utenforstående fikk vanligvis ikke opplæring i yrkeshemmeligheter. I Tyskland var glassblåserne vel ansette spesialister. I Frankrike var en del glassblåsere til og med av adelig herkomst; og i Venezia kunne datteren til en glassblåser (mester) bli akseptert som ekteskapspartner i aristokratiske familier.
