ELIE WIESEL - Menneskehetens budbringer

Elie Wiesel har fremstσtt som en av de mest betydelige σndelige ledere og veivisere i en tid preget av vold, undertrykkelse og rasisme. Hans budskap er σ tilgi, men ikke σ glemme. Det er ikke hatet som er kjµrlighetens verste fiende, sier han, det er likegyldigheten. Kampen mot likegyldigheten overfor hat er like viktig som kampen mot selve hatet. Elie Wiesel er en budbµrer om fred og forsoning og menneskeverd. Og det er en grenseskridende humanisme; hans arbeide er fredskapende over landegrensene.

Eliezer Wiesel ble f°dt 30. september 1928 i den lille rumenske grensebyen Sighet som den gang tilh°rte Ungarn. Faren Shlomo Elisha, var kj°pmann, og foredyper seg i historie og psykologi. Moren Sara er utpreget intelektuell. Som ung j°disk gutt blir han deponert til Auswitch sammen med sin familie. Han opplever at hans mor og yngre s°ster, Tzipora, blir f°rt inn i gasskammeret sammen, mens faren d°de senere under en transport.

Elie Wiesel overlevde oppholdet i konsentrasjonsleirene. Etter krigen kom han til Paris. Et beskjedent studiestipent han fσr av OSE rekker sσvidt til leien av et trangt vµrelse i Rue Marois 16. distrikt. Han er 17 σr gammel og befinner fullstendig alene. Han har hverken venner eller arbeidstillatelse. Denne tiden preger Wiesel av en sterk skyldsf°lelse. Skyld over σ vµre overlevende. Skyld over σ vµre i live. Han kaster seg inn i litteraturen, og hans litterµre stevnem°te var Franz Kafka`s forfatterskap. Men filosofien tiltrekker ham. Han °nsket σ finne meningen med de hendelser han var blitt offer for. Den litterµre apetitten blir st°rre, og han fors°ker σ finne svarene innenfor litteratur, filosofi og psykologi.

Etterhvert fσr han arbeide som journalist, og dette ledet Elie Wiesel til et nytt stadium i livet. I 1954 opps°ker han den katolske forfatteren og nobelprisvinneren Francois Mauriac for σ intervjue ham. Dette intervjuet tar en uventet vending.

Elie Wiesel avbryter forfatterens varme tale om Kristi offer med sp°rsmσl man ikke heller b°r vµre opptatt av de ofre som ble begσtt like i nµrheten, ikke av Φn j°de, men av flere millioner. Da det gσr opp for Francois Mauriac at den unge journalisten er et av de overlevende barna, omfavner forfatteren Elie Wiesel og sp°r hvorfor han ikke har fortalt sin historie. wiesel svarer at han ikke kan, fordi han lovet seg selv σ vµre taus om redslene - en faste med sprσket i ti σr (.............).

Francois Mauriac ville ikke akseptere Elie Wiesel`s taushet. Mauriac mente han hadde en plikt til σ fortelle sin historie.

Brennoffer

Under arbeidet med sin f°rste bok "Natten" lette Wiesel i Skriftene for σ finne et begrep som han hadde sett av nazismens grusomheter. Wiesel kom til ordet "holocaust", som betyr brennoffer. Senere skulle Elie Wiesel komme til σ angre pσ sin "oppfinnelse". "Holocaust"-begrepet ble etter Wiesel`s mening misbrukt i forvridde, billige og komersielle fremstillinger av krigens grufulle redsler. Er det mulig σ forestille seg hva som foregσr i Wiesel`s sinn mens han med °ynene f°lger de m°rke r°ykskyene som stiger opp mot himmelen fra ovnen som skal sluke hans lille s°ster Tzipora og hans mor Sara, slik den har slukt tusener pσ tusener av andre:

"Aldri vil jeg glemme den natten, f°rste natt i leiren, som forvandlet mitt liv til en lang, syv ganger lukket natt, Aldri vil jeg glemme r°yken. Aldri vil jeg glemme de smσ barneansiktene og kroppene som for mine °yne krummet seg som spiraler under en stum, blσ himmel, Aldri vil jeg glemme flammene, som for alltid fortµrte min tro. Aldri vil jeg glemme den nattlige taushet, som for all evighet fratok meg lysten til σ leve. Aldri vil jeg glemme de °yeblikk, som myrder min Gud og min sjel og forvandlet mine dr°mmer til °rkenst°v. Aldri vil jeg glemme, om sσ jeg skulle bli ford°mt til σ leve like lenge som Gud selv. Aldri".
(Fra "Natten" - Elie Wiesel`s debutbok - en lavmµlt og ytterst sterk beretning om konsentrasjonsleierns innvirkning pσ et fromt og f°lsomt barnesinn. Elie Wiesel var bare 15 σr da han i 1944 ble deponert fra Sighet sammen med familien, naboer og venner.)

I σret 1986 mottok en av de fornedrede og foraktede fangene fra annen verdenskrigs d°dsleirer Nobels fredspris. Dagen etter, i sin tale i Universitetets aula, bad Elie Wiesel om han kunne bryte tradisjonen ved innlede sitt foredrag ved σ synge "Ani Maamin" ("Jeg tror"). Wiesel`s utrettelige engasjement i b°ker og pσ talerstoler er blitt lagt merke til, µresbevisninger og prestisjefylte priser har str°mmet pσ. Men aldri har noen fremf°rt "Ani Maamin" i Universitetets aula.

Legenden

I sitt foredrag innledet Wiesel en hasidisk legende som forteller at den store rabbi Baal Shem Tov - "Herre av det gode navn" - ogsσ kjent som Besht, pσtok seg et viktig og farefullt oppdrag; σ pσskynde Messias` komme. Det j°diske folk - og hele menneskeheten - led for mye og var rammet av alt for mange ulykker. De mσtte reddes, og fort. Fordi han hadde pr°vd σ gripe inn i historiens gang, ble Besht forlatt sammen med sin trofaste tjener pσ en °de °y.

Fortvilet tryglet tjeneren sin herre om σ bruke sine mystiske krefter for σ bringe dem begge hjem.

"Umulig", svarte Besht, "Jeg er blitt fratatt mine krefter." Sσ bad tjeneren sin herre om σ gj°re et mirakel. "Umulig", sa mesteren, "Jeg har glemt alt". Begge overgav seg til tσrene. Med ett vendte mesteren seg til sin tjener og sa: "Minn meg pσ en b°nn --- en hvilken som helst b°nn."

"Om jeg bare kunne", sa tjeneren. Ogsσ jeg har glemt alt. "- Alt....? Absolutt alt ?", "Ja, bortsett fra --- ". "Bortsett fra hva --- ?" "Bortsett fra alfabetet". Og ved dette utbr°t Besht i glede: "Hva venter du pσ? Begynn σ fremsi alfabetet, sσ skal jeg gjenta etter deg." Og sammen begynte de to σ fremsi alfabetet, f°rst viskende, sσ h°yere: "Aleph. beth, gimmel, daleth..." ("A, b, c, d...") Igjen og igjen, kraftigere og kraftigere - til Besht omsider hadde gjenvunnet sine krefter - ved og gjenvinne sin hukommelse.

Messias

Denne historien illustrerer forventningen om Messias, og betydning av vennskap for at mennesket skal evne til σ gσ utover seg selv. Men mest av alt illustrerer den hukommelsens mystiske makt. Uten hukommelsen ville vσr tilvµrelse vµre tom og ugjennomsiktlig, som en fengselscelle der intet lys trenger inn, eller som en grav hvor det ikke finnes liv.

Hukommelsen reddet Besht, og om noe kan, er det minnet som vil redde menneskeheten. For hσp uten minne er som minne uten hσp. Slik mennesket ikke kan leve uten dr°mmer, kan det ikke leve uten hσp. Hvis dr°mmer avspeiler fortiden - er hσpet uttrykk for fremtiden. Betyr dette at fremtiden kan bygges pσ en fornekting av fortiden? Et slikt valg er ikke n°dvendig. Det motsatte av fortiden er ikke fremtiden, men fravµr av fremtid. Tapet av det ene er det samme som σ ofre det andre. Mennesket, juvelen i Herrens skaperverk.

To dager etter prisutdelingen hold Wiesel en av sine glimrende taler. Typisk for Elie Wiesel er et underfundig sluttpoeng: Han sa: "Hvis noen hadde spurt meg, da jeg var gutt hjemme i Sighet, om hva jeg trodde ville skje f°rst, Messias`komme, eller at jeg skulle fσ Nobels fredspris, da ville jeg uten σ blunke svart: Messias`komme." En liten pause - og sσ f°yet wiesel til: "Men nσ nσr jeg virkelig har fσtt fredsprisen, kan jeg ikke la vµre σ tenke at....."

Der tidde han med sitt lille, skjeve smil. Men om det er smil og underfundighet i mangt Elie Wiesel har sagt eller skrevet, er det skjelden σ m°te latterens gave. Det vitnesbyrd han ble utvalgt til σ gi, er for d°dsens alvorlig til det, og erindringene for smertelige, og uroen for det som kan komme er for sterk.

"I dag er ikke likegyldigheten bare en synd - den er i seg selv ogsσ straffen. Hvert °yeblikk kan denne planeten eksplodere for Gud`s ansikt, som f°lge av galskap eller dumhet - og vi tenker ikke engang pσ det." Det er i kampen mot likegyldigheten at han pσny mobiliserer erindringen, bevisstheten om fortidens grusomme erfaringer, som et varsel og en vekker: "Vi mσ pσkalle vσr kollektive erindring. Bare beretningen om det som ble gjort mot mitt folk, kan redde menneskeheten fra en lignende skjebne".

Wiesel holdes gjerne fram som et eksempel for ukuelig optimisme for menneskets evne til σ starte pσ nytt. Han skal ha sagt at det enkelte menneskets suverenitet er viktigere enn statens. Han betrakter seg som budbµrer, ikke bare for den onde som har vederfaret j°dene, men hans hovedoppgave ligger etter det han sier, i σ gj°re menneskene oppmerksom pσ hva som kan skje dersom menneskeheten ikke lµrer av historien. "Lidelsen er gitt til de levende, ikke til de d°de. Det er menneskets plikt σ fjerne den, ikke σ °ke den."

Stavanger History Guide [ Gullmedalje vinner pσ verdensutstillingen "Fair" - EXPO 96 ]

Bardu og Mσlselv

Om forfatteren Michael Holmboe Meyer

Michael Holmboe Meyer`s Web Magasin
1995 Nobel Laureate Joseph Rotblat / Pugwash
Hvite busser til Auschwitz [ The Foundation "White buses to Auschwitz" ]



"Dem gir jeg et minnesmerke og navn i mitt hus
og innenfor mine murer. Jeg gir dem det som er bedre
enn s°nner og d°tre:
et evig navn som ikke skal slettes ut." (Jesaja 56:5)

Yitzhak Rabin`s Minnemedaljong
Yitzhak Rabin`s (1922-1995) Memorial Medallion






Siden er oppdatert 1. februar 1997
Webmaster: Michael Holmboe Meyer