Velstanden var mer synlig og kom tidligere i Stavanger enn i resten av landet. Gamle hus ble restaurert, nye betongkolosser dukket opp. Alt i en salig blanding. Noen arkitektonisk perle blir Stavanger aldri, men pengene som strømmet inn, gjorde at en del av den eldre verneverdige bebyggelsen fikk stå.
At de små sjømannshusene i Gamle-Stavanger ble sett på som eksotiske og ble pusset opp for millionbeløp, var uforståelig for mange av Stavangers «blinde teknokrater».
Dem var det mange av. På 1960-tallet var en kommunal delegasjon i Stockholm for å lære å rasere. Det gamle skulle vekk, det skulle bygges nytt. Paradoksalt nok kom oljepenger bevaringskulturen og det tradisjonsrike til unnsetning.
Men «Block-Watnifiseringen» av Norge, alle mann sitt eget treslott, startet på Jæren. Det så nyrikt ut, men å kalle det stilfullt, ville være en usannhet.
Gjennom Nordsjø-virksomheten ble Stavanger prøvestenen på alt nytt i landet. Den ble landets største og mest internasjonale småby. Befolkningen økte med over 20 000, hvorav halvparten var utlendinger.
