Men snart var han på banen, Helge Sivertsen — skoledirektør i Oslo og Akershus, senere statsråd.
Han hadde akkurat gått av etter ni år som statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet — og visste hva som var fremtiden. Året var 1957, og slik lød det i brevet han sendte til de to kommunene som skulle bygge skole sammen:
«Det blir nødvendig å skaffe skoler med linjedeling, slik at ungdom med like anlegg, enten de er av praktisk, teknisk, teoretisk eller kunstnerisk art, kan få gode utviklingsmuligheter.»
For å få det til, må vi bygge store skoler — med opptil 150 elever på hvert trinn, fastslo Sivertsen.
For Reidar og Ada betydde dette at de måtte peile ut fremtiden allerede før syvendeklasse. De kunne velge mellom fire muligheter:
l Allmennteoretisk linje, med ett eller to fremmedspråk.
l Allmennpraktisk linje, med ett eller ingen fremmedspråk.
— Jeg husker at jeg syntes det var tidlig, sier Ada. Hun var skoleflink; hun skulle på gymnaset og det var opplagt at hun måtte ta den vanskeligste linjen. Men det ble veldig mye teori:
— Jeg gledet meg sånn til å prøve alt det fine på den nye skolen; formingssalen og skolekjøkkenet. Men det ble det nesten ingenting av.
Og da eksamen kom, fikk vi realskoleeksamen i norsk — selv om vi hadde hatt ungdomsskolepensum! Flere fikk fullstendig jernteppe. Lærerne hadde skrevet til Forsøksrådet, men fikk ikke svar — og valgte å bruke de gamle prøvene, sier hun.
Sånt var lærerne vant med. Nesten daglig var de i kontakt med Oslo, uten å få konkrete råd om hva de skulle gjøre. Forsøksrådet var redd for å skape presedens, antok lærerne.
Pussig, i grunnen. For på Stortinget fantes det flere politikere, blant annet Trygve Bull (Ap), som var forarget over makten de hadde skaffet seg, de unge byråkratene i Forsøksrådet.
