this file in whole or parts in any other software products.
This file may be spread seperately for read-only-use as long
as this copyright note is not removed.
@
ASEAN
9
Association of Southeast Asean Nations |B(ASEAN)|N
ASEAN ble dannet i Bangkok i 1967. De stiftende nasjoner var Indonesia, Malaysia, Filippinene, Singapore og Thailand. Brunei kom med i 1984.
Organisasjonens |Bhovedmål|N er å fremme samarbeidet mellom medlemmene økonomisk, sosialt og kulturelt. Den økonomiske fremgangen av samarbeidet har enda ikke hatt særlig betydning, men ASEAN har utviklet seg til en viktig politisk faktor i Asia, da det har lyktes medlemmene å samordne sin utenrikspolitikk meget effektivt.
De viktigste |Bbeslutninger|N tas ved de årlige utenriksministermøter. Organisasjonen har et sekretariat i Djakarta.
@
Atlanterhavspakten (NATO)
6
North Atlantic Treaty Organization |B(NATO)|N
NATO ble dannet i 1949 av USA, Canada og ti europeiske stater som en forsvarsorganisasjon først og fremst rettet mot Sovjetunionen. Formålet var først og fremst å garantere medlemsstatenes sikkerhet gjennom samarbeide på det politiske, økonomiske og militære plan.
Når Sovjetunionen nå er oppløst søker NATO en ny identitet. For tiden gjenomfører NATO for første gang ett oppdrag utenfor sitt egentlige område, - de overvåker luftrommet over Bosnia-Hercegovina. Det virker alltså som om NATO skulle kunne bli et slags "verdenspoliti" under FN´s kommando. Dessuten forsøker NATO å engasjere seg på slike områder som nedrustning og også samarbeide med de tidligere sovjetiske republikkene.
NATO er organisert som en allianse av likeverdige medlemmer og alle viktige bestemmelser må tas enstemmig. NATO´s høyeste organ er Atlanterhavsrådet (NAC) der utenriks- og forsvarsministerene møtes når dette anses nødvendigt. Organisasjonens høyeste embetsmann er genralsekretæren, inntil høsten 1995 er dette belgieren Willy Claes. Han er leder i Atlanterhavsrådet, og også i Forsvarsplankommiteen (DPC) og Militærkommiteen (NPG). Medlemslandene Frankrike, Island og Spania er ikke militært integrert i NATO, hvilket betyr att disse styrker ikke står direkte under NATO´s kommando.
@
Benelux-landene
16
BENELUX
Benelux ble dannet i London den 5.september 1944 av regjeringene for Belgia, Luxemburg og Nederland (Holland), mens disse befant seg i London. Målet var en økonomisk integrasjon mellom landene som skulle lede fram til en økonomisk union. Traktaten ble i 1946 bekreftet av de første etterkrigsregjeringer og trådte i kraft den 1.januar i 1948.
Benelux ble basert på ett samarbeide mellom medlemslandenes regjeringer. Beslutninger blir tatt av en ministerkomité. Det høyeste organ er den økonomiske unions råd, som forbereder ministerkomitéens beslutninger og siden tar seg av utførelsen.
I Benelux finnes et rådgivende interparlamentarisk råd og et råd for økonomiske og sosiale spørsmål. Utover dette også en voldgiftsdomstol og en Beneluxdomstol.
I 1950-årene stod Benelux mer eller mindre som modell ved dannelsen av det vesteuropeiske samarbeidet (EEC). Men når EEC nå forvandles til EU og dette samarbeide økes og utvides har Benelux i tilsvarende grad mistet sin betydning. En del av de gamle traktatene i Benelux har utspillt sin rolle og noen strider til og med imot EU's lover.
@
Den vesteuropeiske union (WEU)
13
Western European Union |B(WEU)|N
Den vesteuropeiske unionen ble dannet i 1954 som en forsvarspakt mellom noen vesteuropeiske land. I motsetning til NATO har organisasjonen ingen egen militær organisasjon og har derfor ikke hatt særlig stor praktiskt betydning. I den senere tid har det dog vært tanker om å gjøre WEA til EU´s militære grein, og dessuten har det vært fremført forslag om i WEU´s navn å gripe inn i den jugoslaviske konflikten. Denne situasjonen kan alltså komme til å øke betydelig innenfor en ganske nær framtid.
WEU´s høyeste organ er |Bminister-rådet|N som kommer sammen to ganger pr år. Generalsekretariatet er i London og dessuten er det kontor i Paris. Generalsekretær siden 1989 er nederlenderen Willem van Eekelen.
@
Europarådet
5
Council of Europe
Europarådet ble dannet i London i 1949 av Belgia, Danmark, Frankrike, Irland, Italia, Luxemburg, Nederland, Norge, Sverige og Storbritannia. For tiden er det 20 medlemstater, og noen stater i sentral- og østeuropa har hatt observatør- eller gjestestatus siden 1989.
Europarådet virker som et |Bforum for internasjonale møter|N og konsultasjoner. Helst arbeider rådet med å verne det enkelte menneskes rettigheter, støtte av demokratiet, for å øke livskvaliteten, og for et øket kulturelt utbytte landene imellom. I løpet av årene er 140 viktige internasjonale konvensjoner og overenskomster blitt vedtatt.
De mest |Bbetydningsfulle institusjoner|N er ministerkomitéen (som møtes to ganger om året i Strasbourg), og den rådgivende forsamling. Sekretariatet i Strasbourg har omtrent 900 ansatte som ledes av generalsekretæren, som for tiden er Catherine Lalumière fra Frankrike.
@
Europeiske frihandelsområde (EFTA)
17
European Free Trade Association (EFTA)
EFTA ble dannet på britisk initiativ i 1958, like etter at EEC var etablert. De syv nasjonene som grunnla EFTA var Østerrike, Danmark, Norge, Portugal, Sverige, Sveits og Storbritania. Disse landene ble kalt de "ytre syv" og skulle være en motvekt mot EEC som ble kalt "de indre seks". Finland ble assosiert medlem i 1961, og Island ble fullverdig medlem i 1970. Storbritania og Danmark forlot EFTA i 1973 og ble istedet medlemmer av EEC (EF).
|BHovedmålet|N for EFTA var å øke tilveksten og levestandarden i medlemslandene, hovedsaklig gjennom å avskaffe toll landene imellom. De første tollreduksjoner ble gjenomført i 1960 og full tollfrihet for industrivarer har det vært siden 1970.
Etter hvert ble det stadig nærmere samarbeid mellom EFTA og EF. En avtale om fri ferdsel over landegrensene (EØS) for varer og personer ble sluttført mellom EFTA og EF i 1992. Avtalen er en tilpasning til EF og skal tre i kraft medio 1993. Fra 1 januar 1995 forlot imidlertid Sverige, Finland og Østerrike organisasjonen og ble medlemmer av EF (EU). Norge søkte også medlemskap i EU, men etter folkeavstemningen 28 november 1994 ble søknaden trukket tilbake.
Det høyeste besluttende organ i EFTA er |BEFTA-rådet|N som har møter en eller to ganger om året. Organisasjonen har sitt hovedkvarter i Geneve og ledes av en generalsekretær.
Etter at de fleste av grunnleggerne av EFTA nå er tilsluttet EU har organisasjonen mistet sin betydning og om den vil bestå i fremtiden er usikkert.
@
Europeiske Union (EU)
3
|BEuropean Union (EU)|N
I 1951 ble den europeiske kull- og stålunion (ECCS) dannet i Paris, av Belgia, Frankrige, Tyskland, Italia, Luxemburg og Nederland. Deres mål var å skape et felles marked for kull, jern og stål. De viktigste resurser på den tiden.
Seks år senere, i |B1957|N, ble European Economic Community (EEC) dannet i Roma. Målet for EEC var å skape et felles marked for jordbruks- og industriprodukter. Samtidig ble den europeiske atomenergikommisjonen (Euratom) opprettet av de samme landene for å støtte en fredelig utvikling av kjerneenergi. Fra starten av arbeidet disse tre organisasjoner helt separat, men siden 1967 er de blitt en felles organisasjon med et felles navn: "The European Community", eller på norsk: "Det europeiske fellesskap" (EF). Etter hvert har flere land sluttet seg til. Danmark, Irland og Storbritannia i 1973, Hellas i 1981, Spania og Portugal i 1986.
Avtalen mellom de tolv EF-landene og de syv EFTA-landene om "Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet" |B(EØS)|N skal samle de mange og små vesteuropeiske markedene til ett stort marked. Disse samarbeidsformene ble til etter separate avtaler for de forskjellige EFTA-land, og EØS-avtalene tok sikte på en tilpassning til EF.
Flere av disse deriblandt Norge søkte medlemskap i EF, og fra 1 januar 1995 ble Østerike, Sverige og Finland medlemmer etter folkeavstemning. Norge valgte enda en gang å stå utenfor, men pga EØS avtalen vil mye av EF sitt regelverk også gjelde Norge.
Opprinnelig målsetting for fellesskapet var et nært økonomisk samarbeid mellom medlemslandene. Siden Maastricht avtalen (1991) har organisasjonen også tatt sikte på et mer politisk samarbeid. Det indre europeiske market skal være en økonomisk og monetær union (ØMU), og organisasjonen skiftet navn til: "Den europeiske union"(EU)). Det var inngått avtale om følgende:
Innbyggere i et EU land kan bo, arbeide og ta del i lokalvalg i hvilket som helst annet medlemsland og i valg til europaparlamentet. Nye samarbeidsområder i fremtiden er en felles forsvars- og utenrikspolitikk. Dette omfatter også grensekontroll, innvandrings- og asylpolitikk, samt bekjempelse av norkotikamisbruk og organisert kriminalitet.
Tidsplanen for EU´s økonomiske og |Bmonetære|N union (ØMU) er eksakt fastlagt: Medlemslandenes sentralbanker vil bli gjort uavhengige fra sine nasjonale regjeringer i 1996, den Europeiske sentralbank vil bli etablert i Frankfurt i 1997. Dette for å forberede innføringen av den monetære union (ØMU) og en felles myntenhet (ECU) innen 1 januar 1999, dersom syv medlemsland oppfyller disse betingelser: Inflasjon ikke større enn 3%, budsjettunderskudd mindre enn 3% av det nasjonale BNP, total utenlandsgjeld under 60% av BNP. Bare Luxembourg oppfyller alle disse kravene for øyeblikket. Spania, Portugal, Italia og Hellas oppfyller ingen av betingelsene.
De viktigste |Borganer|N innen EU er Europakommisjonen, Ministerrådet, Europaparlamentet og Europadomstolen.
|BKommisjonen|N som ledes av en president, er utøvende organ og setter EU´s vedtak ut i livet. På enkelte områder (f.eks. landbruk) kan den fatte egne avgjørelser innenfor rammen av EU´s lover. Kommisjonen er ment å ivareta hele Europas interesser. Kommisjonen består av 20 fremtredene embedsmenn som velges for fire år av gangen av medlemslandene. Den har sitt sete i Brussel, hvor hele EU's administrasjon er plassert, og president siden 1995 er |BJaques Santer|N fra Luxemburg.
|BEuropaparlamentet|N (EP) er EU´s kontrollerende organ og har 626 medlemmer som velges direkte fra landenes egne politiske organisasjoner og hvor medlemslandene er representert etter folketall. Plenumsmøtene foregår i Strasbourg og komitemøtene i Brussel.
|BMinisterrådet|N (som i prinsippet består av landenes utenriksministre) er EU´s "regjering". Med noen få unntak innenfor landbruk, handelsavtaler etc., tar ministerrådet alle endelige avgjørelser i EU. Hvert land har selvfølgelig vetorett og alle avgjørelser må være enstemmige, da rådet skal ivareta nasjonale interesser. Møtene avholdes i Brussel og Luxemburg.
|BEU-domstolen|N i Luxemburg består av 15 jurister, som dømmer i tvister som oppstår og fortolker EU-lovene. Da EU-lovene er overordnet nasjonale lover kan den pålegge et medlemsland å endre både lover og politikk, dersom den finner at disse opptrer i strid med EU´s regelverk. Domstolen er helt uberørt av EU's øvrige institusjoner. Hvert EU-land utpeker en dommer som velges for en periode på seks år.
Regjeringsrepresentanter fra medlemslandene holder |Btoppmøter|N minst to ganger pr år. Resultatene fra disse møtene er faktisk de viktigste for EU.
@
Forente nasjoner (FN)
1
United Nations Organization (UN)
Den 26 juni 1945 skrev 50 stater under "Charter of the United Nations". Nå er så godt som samtlige av verdens land, foruten Sveits, Taiwan og noen små stater, medlemmer av organisasjonen.
Likedan som sin forgjenger "Nasjonenes Forbund (NF) har FN som sitt fremste mål å virke for gode relasjoner mellom alle nasjoner og ikke minst for fred i hele verden. Derfor griper FN ofte inn når internasjonale kriser oppstår.
FN´s fredsbevarende styrker, "de blå berreter", overvåker våpenhvileavtaler på mange plasser i verden, som eksempelvis Kambodja, Israel, Libanon og så videre.
Den såkallte Gulfkrigen mot Irak var den første direkte krig som FN gjennomførte. Frem til da hadde organisasjonen forsøkt å løse alle konflikter på fredelig vis.
I New York er FN`s høyeste organ samlet i det berømte FN-huset. Der er sikkerhetsrådet (UNSC), hvor Folkerepublikken Kina, Frankrike, Russland, Storbritania og USA er faste medlemmer og har vetorett. På grunn av denne vetorett må alle beslutninger tas i samarbeid med disse fem lands regjeringer. Der holdes også generalforsamlingen til, med representanter fra alle medlemslandene.
Generalsekretær har siden 1992 vært Bhutros Bhutros Ghali fra Egypt.
FN har flere underorganisasjoner, som eksempelvis en miljøorganisasjon, UNEP, med kontor i Nairobi i Kenya og FN´s barnefond UNICEF hvor den fremste oppgaven er å støtte barn i utviklingsland.
Dessuten finnes en rekke frittstående organisasjoner som er nært tilknyttet FN.
De viktigste er:
- FN´s matvare- og jordbruksorganisasjon, FAO, med sete i Rom
- General Agreement on Tariffs and Trade, GATT i Geneve
- Den internasjonale atomenergikommissjonen, IAEA i Wien
- Den internasjonale utviklingsbanken, IBRD, Washington
- Det internasjonale valutafondet, IMF, Washington
- FN´s organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur, UNESCO i Paris
- Verdens helseorganisasjon, WHO i Geneve
@
G7-landene
12
World Economic Summit (WES / G7-Countries)
G7-møtet er egentlig ikke en organisasjon, men en måte for verdens sju fremste industriland og informere hverandre om sine standpunkter, først og fremst i økonomiske spørsmål.
Det begynte i 1975 med at statsoverhodene i disse landene holdt møte, og det har fortsatt siden med ett møte hvert år.
I de senere år har forbindelsene med Russland/CIS forlatt den kalde krigens skyttergraver og blitt stadig mere åpne. I 1992 deltok for første gang Russlands president Boris Jeltzin som gjest.
@
Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE)
4
Organization for Security and Cooperation in Europe (OSCE)
KSSE er betegnelsen på en konferanseordning som ble dannet |B01.08.1975|N av 35 land i den såkalte sluttakten på topp-plan i Helsinki. Fra nå av var alle Europeiske land samt USA og Canada medlemmer. Siden 1992 er KSSE en regional sub-organisasjon av FN.
|BFormålet|N er stabilitet og sikkerhet i Europa. Sluttavtalen inneholder prinsipper for hvordan samarbeid og sameksistens skal kunne foregå i Europa:
1) respekt for statlig likhet og suverenitet,
2) avståelse fra bruk av og trussel om bruk av makt,
3) grensenes ukrenkelighet,
4) territorial integritet,
5) fredelig bileggelse av tvister,
6) ikke innblandinger i indre anliggender,
7) respekt for menneskerettighetene,
8) likeberettigelse og selvbestemmelse,
9) samarbeid mellom statene,
10) oppfyllelse av folkerettslige forpliktelser.
|BMyndighet|N: De viktigste avgjørelser blir gjort av det halvårlige toppmøte av stater og regjeringer. I tillegg er det er det rådsforsamling i et sekretariat av stater, "the high committee" i Praha, samt andre råd og kontorer, såvel som et sekretariat i Wien. Generalsekretær er inntil 1996 tyskeren German Wilhelm Höynck. Den største svakheten ved KSSE-mekanismen er at det organisatoriske byggverket er for svakt. Derfor blir KSSE et svært tungrodd system når alle land må kalles inn til konferansen for at viktige beslutninger skal fattes. I tillegg krever spillereglene i KSSE enstemmighet for alle vedtak.
@
Ligaen av arabiske stater
7
League of Arab States
Den araberiske liga ble grunnlagt i Kairo, i 1945, som en løs sammenslutning av syv arabiske stater (som var selvstendige på denne tid): Egypt, Iran, Irak, Libanon, Saudiarabia, Syria, Jordan og Yemen.
Organisasjonens |Bendelige mål|N er å utvikle relasjonene mellom medlemsstatenes politisk, kulturelt og økonomisk, og å erkjenne Palestina som et selvstendig land (PLO er medlem av ligaen), og å arbeide for de alminnelige arabiske interesser, samt å motvirke konflikter mellem araberstatene.
Det har ikke lyktes for "Den arabiske Liga" å fullføre sine mål særlig bra. Spesielt på det politiske plan mislykkes organisasjonen som regel, seneste eksempel er Golfkrigen, hvor medlemmene ikke kunne enes om en samlet strategi. Men på det kulturelle og økonomiske plan foreligger det et vellykket samarbeide. Flere av de oljeeksporterende land bidrar med stor hjelp til fattige land.
Det høyeste |Bbesluttende organ|N er et råd med hovedsete i Tunis. Rådet består av medlemsstatenes regjeringsjefer. Utover dette finnes et økonomisk råd, et forsvarsråd og et permanent politisk råd.
Organisasjonens |Bhovedkvarter|N er i Kairo, og generalsekretær siden 1991 er egypteren Esmat Abdel Mengui.
@
Nordisk Råd
18
Nordic Counsil
Samarbeidsorgan mellom Nordens parlamenter og regjeringer i spørsmål av felles interesse.
Rådet ble startet etter dansk initiativ i 1952 og begynte sin virksomhet i 1953. Fire land var med fra starten: Danmark, Island, Norge og Sverige. I 1956 ble Finland medlem og i 1970 Færøyene og Åland.
Ved sin selvstendighet i 1991 fikk de tre baltiske statene Estland, Lettland og Litauen observatørstatus ved Nordisk Råd.
Nordisk råd tar initiativ til samarbeidet medlemslandene imellom, gir råd, samt kontrollerer i enkelte tilfeller medlemslandene. Nordisk Råd består av medlemmer fra medlemslandenes parlament og kommer sammen vanligvis en eller to ganger hvert år.
Siden 1971 har det vært et Nordisk Ministerråd som sørger for samarbeidet mellom Nordisk Råd og de nordiske regjeringene.
For innbyggerne i de tilsluttede land medfører dette passfrihet for reiser mellom landene. Disse har også rett til å bosette seg og arbeide i hvilket som helst medlemsland og da ha de samme retter og plikter som det landets egne borgere har.
Ettersom noen av de nordiske land er medlem av EU, og andre ikke, kan dette skape problemer når/hvis Schengen-avtalen settes ut i livet. Det pågår forhandlinger (1996) angående denne problematikken.
@
Organisasjonen av Amerikanske stater (OAS)
10
Organization of American States (OAS)
OAS ble dannet i Colombias hovedstad Bogota i 1948, som en videreutvikling av den Pan Amerikanske Unionen fra 1890. Nå er samtlige selvstendige land i nord-/ syd-/ og mellom-amerika medlemmer i organisasjonen (bortsett fra Belize, Kuba og Guyan). Canada og Bahamas er heller ikke medlemmer da de inngår i det britiske samveldet.
OAS har som sitt |Bformål|N å beskytte de amerikanske statenes sikkerhet og selvstendighet. Den skal fungere som en meklingsdomstol når det skjer aggresjoner mot en medlemsstat og OAS har også fullmakt til å ilegge sanksjoner. Sist dette skjedde var da Argentina ikke godkjente en meklingsdom under Falklandskrigen i 1982.
Organisasjonen har sitt sete i Washington D.C. |BHøyeste organ|N er den inter-amerikanske konferansen hvert femte år, samt en generalforsamling som trer sammen hvert år. Dessuten finnes det en rekke ekspertkommitéer.
Generalsekretæren velges for fem år av gangen. I denne stillingen sitter for tiden Joao Clemente Baena Soares fra Brasil.
@
Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC)
11
Organization of Petroleum Exporting Countries (OPEC)
OPEC ble etablert i 1960 av Iran, Irak, Kuwait, Saudiarabia og Venezuela.
|BFormålet|N med organisasjonen er å samordne oljepolitikken mellom de nåværende 13 medlemsstatene. Dette kan for eksempel gjøres ved bare å selge olje til den av organisasjonens fastsatte priser, og ved å produsere så lite olje att disse prisene kan holdes.
Fram til og med 70-tallet produserte medlemslandene mer enn halvparten av verdens råolje og de lyktes å heve prisene kraftig. Dette resulterte blant annet i to oljekriser (i 1973 og i 1979). Vanligvis har medlemsstatene vanskelig for å enes om produksjons-kvoter og priser. Dette forhold og det at andre ikke-medlemsland har øket sin oljeproduksjon, har minsket OPEC´s innflytelse markant.
De viktigste avgjørelser tas av den årlige konferansen mellom medlemsstatenes olje- og finansministrer. Andre myndigheter er guvernør-rådet og den økonomiske kommisjonen. OPEC har kontor i Wien i Østerrike.
@
Organisasjonen for Afrikas enhet (OAU)
8
Organization of African Unity (OAU)
Ble dannet i 1930 av 30 afrikanske stater. Foruten Marokko (på grunn av okupasjonen av Vestsahara), og Sydafrika (på grunn av apartheidpolitiken), er nå samtlige afrikanske stater med i OAU.
|BFormålet|N er å støtte enhet og solidaritet mellom Afrikas stater. Organisasjonen kjemper mot apartheidpolitikk og nykolonialistiske strukturer. Ett annet mål er å opprettholde nåværende grenser mellom landene i Afrika. Dessuten støtter organisasjonen kulturellt og akademisk utbytte mellom landene.
Organisasjonens |Bhøyeste organ|N er en forsamling av stats- eller regeringsjefer som samles hvert år, men betydningen er begrenset etter som man vil unngå all innblanding i statenes indre anliggender.
Generalsekretær, med sete i Addis Abeba, har siden 1989 vært Salim Ahmed Salim.
@
Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD)
2
Organization for Economic Cooperation and Development (OECD)
Etter den andre verdenskrig forelå det en amerikansk plan for gjenoppbyggingen av Europa (Marshallhjelpen). For å koordinere og fordele Marshallhjelpen etablerte mottagerlandene OEEC.
Siden denne gjennoppbyggingen fikk en slik fremgangsrik gjennomføring, ble OEEC i 1960 omdannet til OECD, - en organisasjon med hovedformål å samordne og øke det økonomiske samarbeidet landene imellom. Etter dette har også organisasjonen fått flere medlemmer. Først USA og Canada, senere også Japan, Australia og de øvrige industrilandene utenfor den gamle østblokken.
Foruten |Bhovedformålet|N å lette samarbeidet mellom medlemsstatene, fordeler OECD også en del bistand til utviklingsland.
Etter oljekrisen i 1974 ble International Energy Association (IEA) opprettet innenfor OECD, med det formål å fordele tilgjengelig energi ved eventuelle energikriser mellom medlemslandene på en rettferdig måte.
De |Bviktigste organer|N innen OECD er rådet av delegater eller ministrer, eksekutivkommitéen, noen ekspertkommitéer, samt generalsekretærens kontor. Organisasjonen har sitt sete i Paris og generalsekretær er for tiden fransmannen Jean-Claude Paye.
@
Samfunnet av uavhengige stater (SUS)
14
Community Of Independent States (CIS)
Den 5.september 1991 tok folkekongressen i Sovjetunionen den historiske beslutning å oppløse unionen. Noen bilaterale avtaler ble utformet mellom statene, og den 8. desember samme år dannet Russland, Hviterussland og Ukraina, "Samfunnet av uavhengige stater" (SUS). Den 21.desember sluttet samtlige av de forhenværende sovjetiske delrepublikker, unntatt Georgia og de tre baltiske stater, seg til sammenslutningen.
SUS er hverken en stat eller en overstatlig institusjon, det er et forum for beskyttelse og samarbeide av felles interesser. Et annet |Bhovedmål|N er generelt å fullføre gamle internasjonale overenskomster, for eksempel gjeld til andre land, opparbeidet av Sovjetunionen.
Høyeste |Bbesluttende organ|N er statsoverhodenes råd og regjeringsjefenes råd, men for tiden begrenses organisasjonens muligheter for å samarbeide av konflikten mellom Russland og Ukraina. En konflikt som handler om hvilket land Krimhalvøya skal tilhøre, og likedan hvordan den store svartehavsflåten skal deles.
@
Samvelde-landene
15
Commonwealth of Nations
Commonwealth (Samveldet) er en organisasjon av uavhengige stater og kolonier under den britiske krone. Dette utviklet seg fra det tidligere Britiske Imperium. Fra starten av var navnet 'The British Commonwealth of Nations', men 'British' ble tatt bort etter andre verdenskrig.
Historisk sett har Samveldet utviklet seg ved at de eldste britiske besittelser har fått større selvstendighet. Spesielt har kravene om å få lov til å føre sin egen utenrikspolitikk under og etter første verdenskrig hatt stor betydning. Gjennom'The Statute of Westminster' (1931) ble disse første besittelser erkjent full juridisk selvstendighet.
Etter hvert som flere gamle kolonier ble selvstendige, ble de i stedet medlemmer av Samveldet. De aller fleste medlemmer erkjenner den britiske konge (eller dronning) som statsoverhode, men også republikker (India, Tanzania...) som er medlemmer, ser kongen eller dronningen, som et symbol på denne sammenslutningen av selvstendige medlemmer.
I 1947 ble 'Burma Independence Act' godkjent, noe som gir hvert medlem rett til å forlate Samveldet når det selv vil. Noen land har også gjort det. Burma var først ute, og etterhvert også de to apartheidstatene[*] Sydafrika og Rhodesia (senere Zimbabwe).
[*] - (Sydafrikas første frie valg fant sted mellem den 26 - 28 april 1994 og Sydafrika kan ikke lenger kalles apartheidstat.)
I første omgang virker Samveldet gjennom konsultasjoner mellom regjeringene og regelmessige møter mellem regjeringsjefene. Siden 1965 er det en generalsekretær i London som opmuntrer og forsøker å fremme kontakten mellom medlemslandene. Herfra administreres også Samveldets fond for teknisk samarbeid som blev dannet i 1971.
