STAVANGER (VG) Eivind Egeli kan ikke forklare hvorfor han i dag er i live. — Da jeg fulgte plattformen rundt og ble trukket 20 meter ned i dypet, trodde jeg det var slutt, sier han.
Iført en tynn skjorte og et par bukser kjempet den den gang 53 år gamle stavangermannen en desperat kamp for livet sitt i sjøen under den kantrede boligplattformen.
— Jeg husker at jeg skimtet lys over meg, og må ha tenkt at dit opp måtte jeg komme meg.
Til alt hell greide Egeli å bevege seg gjennom vridde stålkonstruksjoner og unngå å henge fast i «monsteret» som hadde trukket ham nedover i havet.
— Jeg kan bare huske at jeg steg oppover og nådde overflaten før jeg gikk helt tom for luft, sier Egeli.
Lettkledd som han var, ville ikke kontrollromsoperatøren på «Alexander L. Kielland» overleve mange minuttene i den tre grader kalde Nordsjøen — men lykken sto ham bi.
Så livbåt
— Idet jeg nådde overflaten fikk jeg øye på en livbåt som lå med bunnen i været et stykke unna. Jeg tok meg fram dit, og greide ved hjelp av bølgene å få snudd den. Inni lå det syv-åtte andre som hjalp meg om bord.
Det kan bare ha gått noen minutter siden katastrofen inntraff og riggen kantret til Egeli var i foreløpig sikkerhet inne i livbåten.
— Jeg hadde nettopp gått på vakt inne i kontrollrommet, og var i ferd med å lære opp en ny mann. Jeg husker at jeg nettopp hadde fått fyr på røyken da det smalt og alle alarmene gikk. Riggen sto og gynget en kort stund, så tippet den over.
Da «Alexander L. Kielland» krenget 35—40 grader, var det bare et spørsmål om kort tid før den ville tippe helt rundt. Alt som ikke sto fast oppe på plattformen, forskjøv seg, og hele riggen sto i spenn som en stålfjær.
— Da «Kielland» krenget, ble vi slått over ende og ble liggende inne i det ene hjørnet av kontrollrommet. Fjernsyn, skrivemaskiner og alt løst materiell kom farende etter, men ingen av oss fire der inne ble skadet.
«Kom dere opp på dekk, det er livbelter rett utenfor!» var det en stemme som ropte.
Egeli og de tre andre kom seg ut. Han og to andre begynte å bane seg vei oppover. Sistemann bestemte seg for å gå motsatt vei — mot noe han trodde var en åpning.
— Ham så vi aldri mer igjen, forteller Eivind Egeli.
Kontrollromsoperatøren og de to andre greide ved felles anstrengelser å få åpnet en jerndør og komme seg opp på dekk og mot livbåten på B-siden av plattformen.
— Da jeg så en annen livbåt bli knust, ropte jeg til de andre at vi skulle vente med å løsne vår til riggen tippet rundt, for å unngå at livbåten ble knust.
I den korte tiden Egeli og de andre sto oppe på riggen, lå arbeidskamerater og kjempet for livet i de 8—10 meter høye bølgene under dem, noen var allerede sterkt forslått av den første krengningen og var fortapt i det kalde vannet. Andre hadde greid å komme seg i livbåtene og hadde en sjanse til å bli reddet.
Redselsscener
Et hjerteskjærende drama på liv og død utspant seg i den frådende Nordsjøen uten at noen kunne gjøre noe fra eller til.
Så, i løpet av noen korte sekunder, brast de siste ankerkjettingene, og «Alexander L. Kielland» tippet rundt og ble liggende kun med fire pontonger synlige. Den femte lå og fløt løs etter at den og stagene som skulle holde den til riggen, var revet av.
Det er ikke lett å fortelle på nytt om de dramatiske timene på Ekofisk-feltet for 15 år siden. Redselsscenene fra den dramatiske marsnatten kommer og går for mange av dem som overlevde «Kielland»-ulykken, og den gjorde et uutslettelig inntrykk på en hel nasjon.
Som gammel styrmann i utenriksfart ønsket Eivind Egeli å se mer til familien, og tok derfor jobben som kontrollromsoperatør på boligplattformen «Alexander L. Kielland».
Et mangeårig liv på sjøen hadde lært ham å være forberedt på at det verste kunne inntreffe. Men for Egeli og de 211 andre som befant seg om bord på «Kielland» denne marskvelden, kom dramatikken fullstendig uventet.
«Pentagonkonstruksjon»
Det dro seg opp til uvær om ettermiddagen 27. mars, og gangveien over til produksjonsplattformen Edda ble tatt, men dette var rutine, og bølgene på seks-åtte — kanskje opp mot ti meter — var heller ikke uvanlig. Det skulle ikke skje noe med «Kielland»-plattformen. Med en såkalt pentagonkonstruksjon, fem bein å flyte på, skulle den i hvert fall ikke kunne kantre. Men det gjorde den.
— Bare noen dager i forveien hadde vi fullt belegg om bord, 312 mann, og dagen etter ulykken skulle vi bare være 16 mann igjen på riggen, fordi den skulle til ombygging for å kunne operere som produksjonsplattform igjen.
Men «Kielland»-ulykken skjedde 27. mars, ikke dagen før og ikke dagen etter, 123 mann omkom og Norge var i sjokk over den ufattelige tragedien. Små bygder på Vestlandet hadde mistet flere av sine sønner, og oljehovedstaden Stavanger ble på ny sentrum for internasjonal oppmerksomhet — tre år etter «Bravo»-utblåsningen.
— Kostet oljeeventyret mer enn det var verdt? var spørsmålet politikerne stilte seg. En høyst nødvendig debatt om sikkerheten på Nordsjøen fikk ny aktualitet, og de forskjelligste teorier omkring årsaken til «Kielland»-tragedien ble satt fram.
Noe positivt kom ut av Nordsjø-tragedien. Sikkerhet og vedlikehold ble tatt mer på alvor, og slikt sett representerer «Kielland» et skille i norsk oljeindustri.
Plattformen ble snudd tre år etter ulykken etter en hard tautrekking, men granskingskommisjonen ville ikke gå med på noen annen forklaring enn at materialtretthet og sprekker forårsaket bruddet i en av de fem leggene i pentagonriggen «Alexander L. Kielland».
«Kielland»-fondet av etterlatte ble stort sett alene med teorien om en sabotasjeaksjon mot riggen, og det offisielle Norge begravde spekulasjonene om denne og andre årsaker sammen med vraket av «Kielland», som ble sprengt og senket i Nedstrandfjorden i november i 1983.
