— Norske kvinner måtte vente syv-åtte år på en sikrere prevensjon her hjemme. Det er lang tid for en kvinne. Alternativene var kondom og pessar. De fleste pessar har sannsynligvis forblitt liggende i kvinnenes nattbord, mener Svindland.
Da hun i 1963 reiste til Afghanistan for å drive legebehandling og veiledning for FN-ansatte og annet bistandspersonell, kom hun i kontakt med franske, tyske og engelske kvinnelige leger i WHO-prosjekter som brukte p-pillen. De kunne anbefale den.
Hvis mennesker trenger et trygt preparat, er p-pillen unik, mente de. De stolte på de tekniske rapportene som allerede forelå fra Verdens helseorganisasjon om kvinners p-pillebruk.
Selv erfarte Aud Blegen Svindland at bivirkningene var små, og at de gikk over etter et par måneders bruk. Til tross for at hormondoseringen i pillene var langt større den gang. 150 mikrogram østrogen, mot 30 mikrogram i dag. Hun fortsatte med p-pillen i syv år — fram til hun var 41 år i 1970.
Holdningen til prevensjon og p-pillen i særdeleshet var aktiv og positiv blant kvinnene hun kom i kontakt med i sitt arbeid i utlandet. Da Svindland kom tilbake til Norge i 1967, ble hun overrasket over hvor langt etter vi lå her hjemme.
