Formuleringen var den parlamentariske jordmor for systemet, men provoserte ikke til fnugg av debatt i stortingssalen 22. november. Ikke en stemme ble hørt og voteringen lød: «Komiteens innstilling bifalles enstemmig.»
Det var likedan i 1963. Og året etter og året etter og året etter — helt til noen fant det best å lovregulere fødselsnummeret. Igjen uten nevneverdig debatt — ei heller i avisene — ble den knappe paragrafen som gir systemet legitimitet vedtatt i januar 1970:
«For enhver som er bosatt i riket fastsettes et fødselsnummer. Nærmere bestemmelser herom gis av Kongen».
— Jeg mener å huske at det var en fornemmelse av uvelhet omkring dette i Stortinget, sier Kåre Willoch. — Det var vel en del av de vanlige motforestillingene om at «storebror ser deg».
Men det overordnede perspektivet slo gjennom, nemlig at bokstaverte navn er en ufullstendig identifiseringsmetode i et moderne samfunn.
Så hvorfor, som et av verdens første land, fikk vi dette systemet?
— Fødselsnummeret kom først og fremst på grunn av press fra næringslivet som ønsket seg et sikrere identifikasjonssystem, sier Bjørnulf Bendiksen. Tidlig på 60-tallet var han byråsjef i Statistisk sentralbyrå og en av de sentrale skikkelsene i konstruksjonen av fødselsnummeret.
— Bedriftene ønsket et oppgjør med skjemaveldet og et felles og fast identifiseringssiffer overfor det offentlige. Dette ville avbyråkratisere kontakten med ligningsvesen, folkeregister, pristilsyn osv.
