— Etter ulykken fikk vi tilbud om å velge om vi ville overvintre eller ikke. Det var bruk for 100 mann, men mange flere meldte seg. De det ikke var jobb til, ble sendt ned med den siste båten som gikk før isen la seg. Jeg ble i Ny-Ålesund til sommeren 1963. Siden har jeg ikke vært der, sier Stien og ser utover de snødekte flatene rundt Kongsfjorden.
Da Hedgar Stien vendte tilbake til fastlands-Norge, dumpet han midt oppi en av de mest dramatiske politiske konfliktene i Norge på svært lang tid.
Etter en svært nærgående pressedebatt gjennom flere måneder, ble rapporten fra den såkalte Tønseth-kommisjonen, som hadde gransket gruveulykken, kjent den 19. juni 1963 — to dager før Stortinget skulle oppløses for sommeren.
Rapporten konkluderte med til dels meget sterk kritikk mot styret i Kings Bay Kull CompanyA/S — som drev ulykkesgruven. Siden selskapet var statlig eid, rammet kritikken regjeringen direkte — og i særlig grad industriminister Kjell Holler.
Holler, som bare et par dager tidligere på nære nippet hadde unngått mistillit i koksverksaken, tok straks konsekvensene av kritikken. Allerede dagen etter, den 20. juni, søkte han sin avskjed. Samme dag vedtok Stortinget å utsette sin oppløsning.
