— Helt til fjernsynet kom var Oslo og hovedstadskulturen merkelig fjern. På deler av Sørvestlandet kunne Minneapolis føles nærmere enn Oslo, og forbindelsene til Storbritannia var meget tette, sier Furre.
Samtidig viser Berge Furre til at Norge er et land som ble sent urbanisert.
— Norge er fortsatt et land der de fleste har besteforeldre på landet og røtter i bygdene, sier han.
Disse forholdene gjorde seg sterkere gjeldende i begynnelsen av sekstiårene enn nå. Men de skaper fortsatt så sterke holdninger i folket at det nok medvirket til at folket sa nei i 1994.
Tidlig i sekstiårene kom EU-saken aldri til klimaks. Frankrikes president Charles de Gaulle satte bom for Storbritannia, og dermed også for Danmark og Norge.
Samme landskap
Men de fleste argumentene både for og imot medlemskap ble presentert allerede i 1962. Kravet om folkeavstemning ble reist av EEC-motstanderne. Venstre var det første partiet som sluttet seg til den ideen, og etter hvert ble det tilnærmet enighet om den saken i Stortinget.
Med få unntak var frontene i det politiske landskapet omtrent de samme i 1994 som 32 år tidligere. Som i 1994 var det bare Høyre som entydig var for. Flertallet i Ap var også tilhengere, mens et mindretall protesterte. Venstre var splittet, likeledes Kristelig Folkeparti. Senterpartiet var mot medlemskap. Det var også Sosialistisk Folkeparti (SF). Assosiering ble fremholdt som alternativet til medlemskap.
— Mye er likt, men det er også forskjeller. I 1961—62 var ikke Bondelaget mot. Den gang var Bondelaget innstilt på forhandlinger. Landbrukets motstand utviklet seg i sekstiårene parallelt med at EEC fikk en landbrukspolitikk som skilte seg mer radikalt fra den norske, sier Furre.
«Vi kan la være å søke tilknytning til Fellesmarkedet, men vi kan ikke melde oss ut av Europa. Foretrekker vi å stå utenfor eller bare søke en løs tilknytning, unngår vi likevel ikke virkningene av det kraftsentrum som er i ferd med å utvikle seg på det europeiske kontinentet,» sa Finn Moe.
En av Senterpartiets fremste politikere tidlig i sekstiårene, bondehøvdingen Hans Borgen, advarte mot blokkdannelser i Europa:
— EEC vil ikke være til fordel for fredsarbeidet. I en skolegård er det ikke nok å bry seg om at enkelte gutter slåss litt. Fare på ferde blir det først når guttene samler seg i store flokker mot hverandre.
Motstanderne hadde større vansker med å samle seg under en felles paraply i 1961—62 enn ti år senere. Den politiske avstanden mellom Senterpartiet og NATO-motstanderne på venstrefløyen i arbeiderbevegelsen var større.
— I SF opplevde vi EEC som en del av blokkpolitikken som vi så som en trussel mot freden, sier Berge Furre.
Stortingsbehandlingen våren 1962 ga regjeringen klarsignal. Med 113 mot 37 stemmer ble det vedtatt å sende en søknad til Brussel.
