Kulturspeilets kommentar
9. juni 1997

Vi som elsker Bergen

Kjell Moe

Vi som elsker Bergen slutter aldri å forundre oss.

Det er noe ved denne byen som alltid vil fascinere og sjarmere.

Derfor tåler vi gjerne en selvhøytidelig bergenser som skvulper over av verdighet når noe skal forklares, eller bortforklares og helst beriktiges på TV.

For ingen er så til de grader pompøs som en bergenser i det oppblåste hjørnet. Ingen kan opptre mer oppstyltet for å proklamere selv de minste bagatellers betydning for resten av verden.

Bergen var vår første store by, og var i århundrer Norges ansikt mot resten av verden. Fremdeles står Bergen for noe av det viktigste som skjer i vår kontakt med omverdenen - i første rekke gjennom Festspillene som uten tvil er den viktigste kulturelle begivenheten her hjemme hvert år.

Den snart tusenårige virksomheten i internasjonal handel og sjøfart har skapt et borgerskap med mange mildt sagt forunderlige skikker og ritualer. Vi tenker ikke på de rent barbariske buekorpsene som for en nasjon som engasjerer seg på den internasjonale fredsmeklerarenaen må være en viss belastning.

Snarere på alle de merkverdige intrigene som neppe skyldes smålighet dyrket fram mellom syv trange fjell. Her nevner vi bare Bergens operasak som er så flerfoldig og inviklet at det er håpløst for selv en normalt opplyst utenforstående å forsøke og gripe fatt i endog stridens kjerne. Likevel er utsynet til en bergenser langt videre enn for en gjennomsnittslig østlænding, som bare har flate jorder å forholde seg til.

Bergen har fostret noen av vårt lands fremste tonekunstnere. De har også et av verdens eldste symfoniorkestre.

Dette hadde ikke vært mulig uten byborgernes utsyn og kontakt med resten av verden. Byborgernes kapital skaffet byen teaterscene, konsertlokaler og internasjonale kunstnere den tiden Oslo var et gjørmehull med to horehus og Trondheim knapt en parantes i klippfiskens historie.

Men tidene forandres og verden utvikler seg.

Det er ikke mer enn to år siden vi så internasjonale annonser som forkynte at Bergen Philharmonic var Norges nasjonalorkester. Den lille misforståelsen ble av formelle grunner rettet opp. Sannheten er at både Bergens-filharmonikerne og det heller ikke ubetydelige filharmoniske orkesteret i Oslo har status som nasjonale symfoniorkestre. Likeså som Den Nasjonale Scene er et av våre fire nasjonal-teatre ved siden av Beivas, Det Norske Teatret og også faktisk Nationaltheatret i Oslo. Man bør unnlate å nevne i denne forbindelse at det var en teatersjef oppvokst i Bærum som ordnet den biffen.

Slikt må vi minne oss selv om. For det er ikke alltid at nasjonal status er ensbetydende med kvalitet.

I disse dager lanserer Bergens-filharmonikerne fire CD'er med bysbarnet Harald Sæveruds orkestermusikk. Det er mektig og flott musikk spilt inn så sent som i vinter for noen av stykkenes del.

Problemet er bare at et annet symfoniorkester på Vestlandet for over et halvt år siden kom med sin Sæverud-CD. Denne ble anmeldt og omtalt i begeistrete ordelag av internasjonale kritikere.

Stavanger Symfoniorkester har ikke status som nasjonalt symfoniorkester. Derimot kan det rose seg av stor kunstnerisk suksess for tiden. På deres abonnentskonserter er det et betydelig innslag av ungdom - i en langt annen grad enn hva man finner i Grieghallen.

Så sliter også Bergens-orkesteret med skrantete økonomi og sviktende publikumsoppslutning. Tradisjon kan bli en svøpe. For å være litt stygge kan vi trekke parallellen til den snobbismen som omgir Wiener-filharmonikernes konserter i Musikverein - og de betydelige indre problemene dette orkesteret sliter med i dag, noe som holdt på å føre til at de mistet statstilskuddet.

Vi tror ikke det er galt at to norske symfoniorkestre kommer med innspillinger av de samme verkene med kort mellomrom. Vi tror faktisk dette er noe av det beste som kan skje for det orkesteret som kommer klart dårligst fra sammenlikningen. Vi tror påminnelsen fra det langt tynnere bemannet og mindre ressurssterke symfoniorkesteret i Stavanger bør være en alvorlig vekker for musikerne i Bergen.

Kvalitetsbedring, heve seg selv opp fra trivialitetens nivå, stadig være opptatt av å nå et ennå mer perfekt uttrykk - skal være stikkordene for et profesjonelt ensemble.

Problemet med suksess er at når man er på toppen er det logisk sett ingen annen vei videre enn stagnasjon - eller fall.

Når landets eldste og nest største symfoniorkester ser ut til å komme inn i kunstnerisk stagnasjon, er det grunn til å minne om det historiske grunnlaget for konsertvirksomheten i byen.

Tilfredshet kan være kvalitetssikringens største fare. Når symfoniorkesteret i byen mellom de syv fjell begynner å miste konsentrasjonen, er det grunn til å minne om at det har alle forutsetninger for å være et topporkester i europeisk målestokk. De har en av de mest etterspurte internasjonale dirigentene som kunstnerisk leder, og enhver konsertgjenger i Grieghallen - eller for den saks skyld p2-lytter - vet at orkesteret virkelig kan ta seg selv i nakken og framføre intens nærværende musikk. Som også har skjedd denne sesongen.

Vi bare nevner det. Det er sunt å bli minnet om at man ikke er evig verdensmester - ei heller for alltid det beste symfoniorkesteret på Vestlandet.

Slikt sporer bare profesjonelle musikere til ydmykt arbeid og disiplin.

Til glede for alle som fortsatt elsker Bergen.

Kjell Moe




Kulturspeilet - Akersgt. 41, 0158 Oslo, Tlf. 22 33 30 30
Pluto , Web InfoTech A/S

Spørsmål om redaksjonelt stoff, artikler mv. rettes til Kulturspeilet.
Spørsmål vedr. annonser, linker mv., rettes til Web Infotech.