Kulturspeilets lilleGledens sang |
|
Siden vi i disse spalter ikke har unngått å reflektere over de små og litt større begredeligheter våre offentlig hemmelige tjenester har avstedkommet for nasjonens styre og stell - ikke minst spent ben for regjering og noen aktverdige og kanskje ikke fullt så aktverdige personer - skal vi denne gangen komme med litt mer forsonende tanker. Ved inngangen til det nye året har vi lyst til å si noen positive ord om den gamle furu og kjempe Haakon Lie. Det faller i vårt lodd å være rimelig orientert om det som foregår av kulturbegivenheter ute i den store verden. Det har ikke unngått våre øyne at Tsjaikovskijs ballett Nøtteknekkeren danses omtrent over hele verden, også her hjemme. London kunne endog i siste uke før høytiden by på hele tre forskjellige oppsetninger på en og samme kveld, alle av ballettkompanier i første rekke. LIkeså påfallende er det at den tysktalende delen av verden spiller Beethovens niende symfoni før, under og umiddelbart etter nyttårsaften. Det vil si, i Østerrike jodler de seg gjennom den eldre og yngre samt onkel Strauss. Til tross for tusen års statsdannelse har wienerne ennå et lystig og lekende syn på livet. Det var imidlertid ikke det vi skulle snakke om i dag. I Berlin kan man høre Schillers sluttkor Freude schöne Götterfunken både i Konzerthaus og Philharmonie, for den saks skyld også i statsoperaen - på formiddag, ettermiddag og kveld - og med alle byens symfoniorkestre og kor som aktører. Og ikke bare Berlin - i enhver tysk by med symfoniorkester av en viss størrelse. Hvorfor er tyskerne så enormt opptatt av å markere det nye året med Schillers Ode til gleden? Har det noe med å legge det gamle og kanskje triste året bak seg - og se framtiden lyst i møte? Og hvorfor velger man Beethoven og Schillers dikt? Det finnes da lystigere ting man kunne plukke fram - eller gjøre som wienerne: danse valser, eller som i London: tenne stearinlys og synge med i Händel? Det er på dette punkt vi kom til å huske den gamle kjempe i arbeiderbevegelsen. På tross av alle sine ugjerninger og stae sinn, har Haakon Lie likevel stått for en bragd som skal få full honnør i disse spalter. Under krigen redigerte han sangbøker for bruk innen arbeiderbevegelsens møteliv - og de som lurer på hvorfor norske sosialdemokrater synger så voldsomt ved alle anledninger de samles finner noe av forklaringen her - til forskjell fra andre det er naturlig å sammenlikne seg med (det er umulig å tenke seg danske regjeringskolleger åpne sine strategikonferanser med Naar jeg ser et rødt Flag smælde...). Haakon Lie ville at organisasjonen skulle samles om verdier, det vil si: synge. Han plukket likt og ulikt av sanger fra såvel kampår som mer festlige sammenhenger, og satte dem sammen i et hefte som i alle år etterpå simpelthen er blitt kaltVi Synger. I hans første utgaver fantes også den norske oversettelsen av Schillers Ode, til Beethovens musikk. Hva har så slikt i arbeiderbevegelsens sangbok å gjøre? Man kan likeså godt spørre: hvorfor er den tyske nasjonen så opptatt av å markere inngangen til det nye året med disse ordene og denne musikken? Selvfølgelig var Beethoven forrige århundrets største komponist og Schiller den tyske nasjons (nest) største dikter. Men det er like lite svar på spørsmålet som å konstatere at alle norske åtte statsstøttede symfoniorkestre dessverre ikke spiller Griegs OIav Trygvason-musikk til tekst av Bjørnson på nyttårsaften. Schiller skrev sin sang til gleden i en tid da han oppfattet seg som revolusjonær. Han var, som Elsbeth Wessel uttrykker det, innbegrepet av tyrannhat og politisk frihetstrang. Beethoven valgte å leve som fri kunstner. Han rev i sunn sin dedisering av Eroica-symfonien da Napoleon lot seg utrope til keiser. Schillers ord har ennå stor kraft i seg. De ble skrevet i en tid da Europa reiste seg mot adelskapet og føydalsvesenets dager var definitivt talte med den franske revolusjon. Først og fremst bærer ordene fram håpet om gleden - at hvert enkelt menneske skulle ha frihet til å oppleve lykke. Slikt er et fredsbudskap. Og i en kulturnasjon bæres dette fram. Kjell Moe |