| | | |
Bernard-Marie Koltès: Natt rett før skogene
| |
| |
av Tiril Bjørkvold | |
Foto: Oslo Sporveier vill og virkelig han er agressiv, snakker om byen, om fiendene der ute, om jenter, om puling, om å ha et rom for natta Her var ingen kulisser, ingen lysmester, ingen dramaturgi. Her var bare virkelighet Du applauderer ikke for virkeligheten Jeg har møtt mange sånne jeg, sa hun. De prater og prater og sier igrunnen mye sant Du tygger tvers igjennom og det smaker sterkt |
Bernhard Hjelmelands enmannsforestilling Natt rett før
skogene av Koltes er vill og virkelig. Det høres akkurat
sånn ut når den gatevankende ungguten snakker høyt med
seg sjøl på trikken. Han som har vokst fra å henge på
hjørnet av kiosken og henger på hjørnet av livet i stedet
for. Forskjellen er at surret de andre passasjerene i mellom uteblir. Og
at trikken ikke stopper ved holdeplassene slik at du, som vanlig medborger
og skattebetaler med pen kåpe kan komme deg unna. Den sprø etterpålatteren gjaller hver gang unggutten uten navn har sagt noe. Blikket både blast og borende. Tankene virrer omkring, han er agressiv, snakker om byen, om fiendene der ute, om jenter, om puling, om å ha et rom for natta. Han er akkurat som de anonyme medpassasjerene vi av og til treffer på trikken. De som bare prater, mest om seg sjøl, mest om livet og verden og alt det jævlige. Akkurat så farlig lik dem er han at jeg kjenner den ubehagelige stemninga i trikken gripe tak i meg. Det skremmer. Ikke et øyeblikk greier jeg si til meg sjøl, sånn som jeg lærte da jeg var liten og blei redd på kino, at det bare er på liksom. Dette er på ordentlig. På ordentlig teater. Trikken avgjørende Dette trikkestykket måtte spilles ombord. Inne, på scenen, uansett hvor god scenografien hadde vært i Torshovs runde rom, ville Koltès sin tekst blitt ord utapå. Nå var teksten i sitt rette element. Samtidig førte det til at opplevelsen bikka den andre veien. Der teatertrikken slingret seg ned fra Teaterstoppet på Torshov, ned langs Birkelunden, til Schousplass, via Jernbanetorget, Aker Brygge, opp til Drammensveien opp igjen og bort til Sagene ble det hele skummelt virkelig. Her var ingen kulisser, ingen lysmester, ingen dramaturgi. Her var bare virkelighet. Eller? Har teatret da overflødiggjort seg sjøl - når det sjøl blir virkelighet? Når det ikke har noe mer å by på. Lørenskogdama Rett før forestillinga skulle starte, møtte jeg en dame. Det snødde akurat passe surt til at vi alle fikk skrella vekk "pynte seg for å gå i teater-maska", akkurat kalde nok på henda til å tørre å hilse på hverandre. Selvsagt var Teatertrikken, som alle andre trikker i snøvær, forsinka. Som sagt kom vi i prat. Hun hadde ikke vært på teater på lenge, fortalte hun. Hadde vært sjuk i noen år, ikke orka å være sammen med folk. Hadde ikke fått lov heller, forresten. Hadde vært mest inne. Men nå hadde hun kommet helt fra Lørenskog. Hun hadde hørt om det på radioen og syntes det hørtes passe sprøtt ut. Vi gikk ombord og hun ble sittende rett overfor meg den timeslange turen. Troverdig monolog Hvis troverdighet er en dyd, og det er del vel, er monologen en lite troverdig form. Den fungerer bare når du som publikum synes det er naturlig at skuespilleren sier akkurat disse ordene bare til seg sjøl. Som om skuespilleren stod i et rom med enveisspeil, der han ser oss og publikum ikke kan svare. Eller omvendt. Ja, ungguten snakket mye om speil og snakket om at han ikke likte å se i speil, pleide å dekke dem til.Slo den grove ånda mot trikkevinduet så det dirret. Mente kanskje vel så mye våre publikumsøyne. Monologen levde. I et sjeldent sceneautentisk østkant-oslomål. Bare med en glipp på tjukk l innimellom. Det tilgir vi. Trikken fikk heldigvis være trikk hele veien. Hjelmeland fant ikke på at ting kunne forestille noe annet, brukes kreativt slik at publikum fikk nye opplevelser av kunst i hverdagen. Den bare gikk og gikk - som seg sjøl. Jeg takker regissør Carl Morten Amundsen og regiansvarlig Oslo Sporveier for det. Når smilet blir surdeig Hele veien fulgte jeg Lørenskogdamas øyne. Da Hjelmeland kom brasende inn på trikken, så jeg hun skvatt. Ikke bare av lyden og at trikken bråbremset for å slippe han på. Men av hele typen. Bytypen. Hun sa WOW, litt begeistret over noe så røfft, så fremmed og det første kvarteret kom hun stadig med lyder i smårop i forhold til hva denne unggutten uten navn gjorde. Mens alle vi andre lo - foreløpig- og på helt andre steder i teksten. Da han gikk over til å snakke om å surre fast pikken så det ikke skulle skje noe galt, som han sa, ble hun barnslig rystet-begeistret. Så grovt var det tydlig at det var lenge siden hun hadde hørt noen snakke. Og så høyt, da. På en trikk! Jeg kjente at smilet forlengst var borte fra mine lepper. Hadde glidd ned å magen som en klump som var i ferd med å forme seg til grov surdeig. Unggutten herjet videre. Bilene utenfor var ikke fiksjon av lyd og lys på bånd. Som teaterbiler pleier å være. De var virkelige. De skulle et sted. Ante ikke at de underveis kledte en forestilling om den urbane, ensomme desperasjon. Etter hvert bleknet øynene til Lørenskogdama. Hun satt der og så mer og mer alminnelig ut. Så på klokka og lurte åpenbart på om det hele ikke snart tok slutt. Jeg kjente hvordan trikketuren, den røskende ordferden Hjelmeland gjennom unngutten og Koltès hadde tatt meg med på, gjorde meg stille. Innadvendt. Sår. Jeg tørka av vinduet og kjente en matthet bre seg. Mine øyne var våte mot trikkeduggen. Applaus Da Hjelmeland stille gikk av trikken på Sagene, håpa jeg at han skulle forsvinne. Bli borte der i regnet, ute i verden. Og ikke komme inn igjen for å ta applaus. Du applauderer ikke for virkeligheten. Men det var teater, og det var han forplikta til å minne oss om. Applausen var sterk, Virkelighet og teater På vei tilbake til Torshov kom Lørenskogdama bort og lurte på om denne trikken gikk videre til byen, hun hadde nemlig fått beskjed om å reise rett hjem. - Nei, denne Göteborgtrikken med 40 passasjerer var jo liksom en scene, sa jeg. - Å. - Men jeg kan vise deg holdeplassen til bytrikken når vi kommer tilbake til Torshov, sa jeg. - Jeg synes han på trikken i stad sa mye sant om samfunnet, jeg, sa hun. Mye sant. Jeg har møtt mange sånne jeg, sa hun. De prater og prater og sier igrunnen mye sant. Hun tok på seg vottene. - Men han var liksom fra virkeligheten, sa hun. Åpenbart skuffa. Teatertrikken stoppa på Torshov. - Jeg hadde trodd jeg skulle på teater, jeg sa hun og hutret seg ut i snøværet. Jeg trodde også jeg skulle på teater. Jeg trodde jeg skulle på teater for å lære noe om virkeligheten. Det er derfor jeg går på teater. Denne gangen tror jeg nesten Lørenskogdama hadde rett. Jeg gikk på virkeligheten i stedet for. Koltès' tekst er sterk, men flat. Den forteller om en skjebne, en skjebne vi kjenner igjen. men den har ikke noe mer. Du tygger tvers igjennom og det smaker sterkt. Så var det ikke mer. Å gå på virkeligheten lærte meg noe om teater. At teater må være noe mer, noe mer komplekst, noen annet enn virkeligheten. Og det var en lærdom som kan anbefales - enda teatertrikken var troverdig forsinka.
|