| | | |
John Webster: Hvite djevler
| |
Uimotståelige Hvite djevler | |
av Ann-Kristin Loodtz | |
"Blant all nasjonal dramatikk er de jakobinske tragedier absolutt bemerkelsesverdige ved måten de bygger på - og i hvilken utstrekning de gjør bruk av - det grusomme og det avskyelige. / Selv om vi ikke bryr oss om det, så kan vi heller ikke helt fordømme noe som bringer med seg opplysninger om sjelen." T.S. Elliot |
I sterkt dramatisk språk, litterært og visuelt, imponerer DNS-ensemblet i
skandinavisk premiere på John Websters 1600-tallstragedie Hvite
djevler (The White Devil). Høstens første forestilling på Store Scene starter med skrekkinngytende larm. - Med ett er vi i 1500-tallets Italia. På scenen møter vi en sirkulerende ring av mennesker som bærer kompakte, metalliske masker av dødninghoder. To tunge, firkantede kolonner er eneste fremtredende element i scenebildet, fargene er lilla, svart og sølvstenket koksgrått, som bryter i kjølig gull og oksydert metall. Det er kaldt og det er svart; temaet er drap, motivet hevn. - Dette er tragediens verden. I Websters verden er djevlene hvite. - De vasker sine hender og legitimerer sine handlinger i familiens, rettsstatens og kirkens navn; men hendene har svarte flekker: Satan har satt sine klør i personenes sinn, forbannelsen hviler som tykt, kvelende svovel på dem alle. Figuren som driver handlingen er sekretæren Flaminio som for å hjelpe på sin egen karriere, selger sin vakre søster Vittoria til sin overordnede hertug Bracciano. Vittoria elsker Bracciano, og for å få eie sin elskede, forteller hun ham en drøm der hennes mann Camillo og hertugens kone Isabella er døde. Dette er frøet som, næret av Braccianos kjærlighet til Vittoria, vokser seg til en stor og brutal kjede av mord, hevn og vanvidd. Isabellas bror, hertug Fransisco, oppdager komplottet og i ledtog med Camillos onkel Monticelso - en farlig representant for kirken - søker han en knusende hevn.
Intenst og besnærende spillWebsters brutale Hvite djevler bærer i seg tragediens klassiske elementer: hevn og skjebnetro. Dette krever sterk figurtegning som flere av skuespillerne også leverer. Stig Amdam er autoritær og karismatisk som Bracciano. Han er brutal i sin vei mot målet og intens i sin kjærlighet til Vittoria. Vittoria er vakkert fremført av (nå kinoaktuelle) Gørild Mauseth. Innledningsvis virket hun noe pregløs og søkende, men tegnet etter hvert et fascinerende og poetisk bilde av den unge kvinnen. Særlig likte jeg tvetydigheten hun formidlet mellom høvisk styrke, delaktig skyld og samtidig barnslige ungjente-fakter.Som den ivrige sekretæren Flamineo gjør Bjørn Willberg Andersen en sjarmerende og snedig figur. Tidvis alene på scenen kan han kunsten å fenge sitt publikum, men i utstråling av ondskap blekner han fullstendig i forhold til Bjørn Sothbergs mesterlige fremstilling av kardinal Monticelso. Fast, direkte og med glør i blikket fremstår Sothberg som selve emblemet på hykleren - foredlet ondskap bak prektig fasade. En annen som bør fremheves er Gjert Haga i rollen som Vittorias hanrei og tullebukk av en ektemann. Med mektig publikumsappell leverte han en munter og overbevisende tolkning. Også skal vi merke oss unge Pål Rønning i rollen som Giovanni, hertugens uskyldsrene sønn. Giovanni er den som står igjen i tragediens siste scene. De siste ordene kommer fra den unge guttens munn, en viktig del av rollen som 22-åringen Rønning mestrer, men framdeles kan tillegge mer kraft.
Subtilt estetisk språkSæregent for denne oppsetningen er skotske Kathy Strachans praktfulle og tidsriktige kostymer. Her har hun valgt å bruke intense farger som klarrødt og lilla i kontrast til svart, hvitt og metall. Spennende kombinasjoner av komplementærfargene lilla (som kler scenebildet) og metallisk oransje tilfører figurene og det totale scenebildet en estetisk vitalitet. Også vitner kostymene om Strachans grundige arbeidsmetode ved den subtile sammenhengen med Åse Hegrenes' scenografi. Det visuelle har samtidig tydelige relasjoner til stykkets tema. Overraskende sterkt virker dette da Monticelso som nylig tilsatt pave troner på scenen i en blendende vakker og kremhvit drakt. - Som tusen vislende stemmer i lysets skiftninger og blaff i mørket vibrerer forestillingens estetiske språk: hvite djevler.Den danske instruktøren Kim Dambæk bruker særlig godt scenedybden i sin regi. Bak den magiske fortellerscenen mellom den onde legen Dr. Giuglio (Gerald Pettersen) og hertug Bracciano, har Dambæk valgt å visualisere de første to mordene bak en tekstur-preget, transparent, mørk lilla rullegardin (som Hegrenes vel skal ha æren for). Totalt balanserer regi og scenebilde veldig godt, og vitner om de enkle virkemidlenes ofte større effekt enn pompøse kulisser og fakter. Nyansene understrekes heller i søylenes skiftende plassering på scenen, i samspill med Arne Kambestads lysdesign. - Med henholdsvis rødt og grønnhvitt lys varierer Kambestad scenebildet i firkantede flater mellom glødende gull og oksydert sølv.
Språkets litteraritetKnut Vaage har komponert musikken til stykket, som fungerer som en underbygging av handlingen. - I de to spøkelsesscenene er musikken viktig som formidler av den magiske stemningen: Vakkert bevrende og mystisk omslutter den scenerommet.Likevel blir det Websters karakteristisk betydningsladete og formsikre språk som dominerer det audio-orale uttrykket. Teksten er vakkert tung med sitt tidvis mangedobbelte ordspill. Dette er noe som særlig gjør oversetterens oppgave vanskelig, nesten umulig. I Per Bronkens norske gjendiktning er imidlertid de karakteristiske skiftene mellom blankvers, prosa og rim mesterlig bibeholdt. Med hensyn til teksten må det samtidig nevnes at det føles utilstrekkelig å se stykket kun én gang. Teksten krever maksimal konsentrasjon og er en viktig ingrediens i spenningens framdrift. Dette er vakkert språk, spennende språk, reflekterende språk. Materialet som regissør Dambæk henter fra er mangetydig og utfordrende. Og resultatet er et spennende og harmonisk møte mellom språk og bilde.
Dødens poetikkIdeen til den bloddryppende historien i Hvite djevler skal Webster ha fått fra en sann hendelse: et hevndrap på pavens niese, Vittoria Accoramboni - et drap som sjokkerte hele Europa med sin bestialitet. I Hvite djevler er navnene forandret og personene blitt tildelt helt forskjellige karakterer. Samtidig er hendelsenes kronologiske spenn komprimert for å passe tragediens form. Ikke desto mindre er resultatet en fengende tragedie, klassisk storslagen i innhold og uttrykk.I Hvite djevler står menneskets forhold til religionen sentralt. Stykket bærer i seg en tematisk spenning mellom hedendom og katolisisme. Å plassere ondskap i en kirkens mann reflekterer samtidig en rådende skepsis til den institusjonelle religionen. Til hedendom knyttes gjerne kvinnen. Hun representerer det mørke og farlige. Om mannen er morder, er det kvinnens utilregnelige natur som har ødelagt ham, da hun som mor gav ham melk ved sitt bryst - "aldri, aldri stol på en kvinne", skriver Webster. Dette er elementer som kan jevnføres med den klassisk greske tragedien. Der finner vi det samme spenningsforholdet mellom eldre skjebnetro og den nye bystatens olympiske gudetro. I tillegg, som den greske tragedien ville skape frykt og medlidenhet, søker 1600-tallets jakobinske tragedie å skape frykt ved å overdrive det grusomme og det avskyelige. Foruten formale paralleller, finner vi samtidig den tematiske fellesnevner som gir Websters Hvite djevler dets tragiske sjel. Dette tema er større og favner videre enn om religionens påvirkning i samfunnslivet: I Hvite djevler møter vi tragediens brutale fremstillingen av menneskets totale avmakt overfor døden. Dette definerer det tragiske sinnelag og gjør nettopp tragedien til det den er: Skrekkinngytende vakker. Som tilskuer til tragedien møter mennesket seg selv. I det tragiske øyeblikk har guden forlatt scenen og mennesket står igjen alene. I frykt og medlidenhet venter vi på skjebnens neste trekk, mens djevlene regjerer blant oss og i oss. Her konnoterer vi et evigaktuelt budskap fra Websters hånd: Stol aldri på din dømmekraft selv i møte med gudens apostler, for nå er også djevlene blitt hvite ... |
Ann-Kristin Loodtz |