Finlands nye nasjonalopera - operahuset vi ønsker oss!
av Kjell Moe




Kulturminister Anne Enger Lahnstein med følge var nylig i Helsinki og tok Finlands nye nasjonalopera i nærmere ettersyn. - Sånn vil jeg ha operaen. En stilren, vakker og imponerende bygning, uttalte hun til Dagbladet etterpå. Kulturspeilet har sett på hva slags operabygg finnene har skapt og hvorfor man trygt kan kalle finnenes satsing på musikk og opera for et moderne eventyr.


(alle fotos ved Finlands Nasjonalopera)



Innhold

Juhani Raiskinen - operasjef, et intervju



Operahuset


Valg av strategi - en kommentar




Se også:

Look to Finland (sa Anne)
Norge - et land i verden, om Finland og Norge nok en gang
Kultur - en ikke-sak
Finsk på CD - en verdensbegivenhet
Nordisk opera - og landet utenfor ytterkantene
Opera og utenlandssuksess - følger vi Finlands vei?










Prakfullt beliggende ved Töölöö-vannet



































Barberen i Sevilla i den finske nasjonaloperaen





































Rhingullet: Matti Salminen og Bengt Rundgren med Satu Vihavainen mellom seg (Foto: Kari Hakli)













Rhingullet: Rhindøtrene -
Ritva-Liisa Korhonen, Tove Åman og Riitta-Maija Ahonen Foto: Kari Hakli














































































Tosca på spilleplanen i den finske nasjonaleoperaen















Fra Boris Godunov: Jakko Ryhänen som Boris, foto: Kari Hakli








































































Karita Mattila: eksponenten for det moderne finske musikkeventyret
Reportasje laget av Kulturspeilet for Musikerbladet/Norsk Musikerforbund. Trykket mars1997.
Finsk opera i løpet av de to siste tiårene oppnådd en bemerkelsesverdig internasjonal status. Finland er definitivt et av de mest interessante land for operakunst i dag. Komponister som Sallinen og Kokkonen er navn med god internasjonal klang.
Finske dirigenter og solister gjør seg sterkt gjeldende internasjonalt.
Finland har også Nordens flotteste og nyeste operabygg, påbegynt i 1986 og ferdigstilt i 1993.
Det er et slikt operahus vi drømmer om å få reist i Norge.
Vi avla operahuset et besøk og intervjuet operasjefen. En sentral person bak prosessen med å få reist bygget. Hans synspunkter er et viktig apropos til den strategien som er valgt her hjemme.

Intervju

Sjefen for Finlands Nasjonalopera Juhani Raiskinen har klare meninger om hvordan man skal gå fram for å få reist et operahus i milliard-klassen.

Fra nyåret gikk han på en ny periode som operasjef, etter å ha vært noen år ved den nye Gøteborg-operaen. - Mycke omtyckt, sier man i huset om han. Det sier en god del om hans popularitet at den klassisk utdannete pianisten som opprinnelig arbeidet som plansjef, ble valgt av personalet til operasjef første gang i 1974. Han var sterkt ønsket tilbake da Walton Grönroos i fjor vinter sa takk for seg for å bli sjef for Stockholmsoperaen.

Raiskinen var sentral i prosessen som førte til et nytt operabygg. Han satt som operasjef i den viktige perioden 1974-84, da premissene ble lagt og beslutningene fattet i Riksdagen. Han er en av tenkerne bak den strategien som skaffet finnene det mest moderne operabygget i hele Nord-Europa.

- Hvilke argument brukte dere for å få politikerne til å gi dere så mye penger?
- Det var dels planlagt, dels bare hendte de gode sakene. Kall det gjerne litt 'teater' fra vår side. Målet var et nytt operahus. Vi valgte et bevisst løp fra starten..

Bestilte nye operaer

Vi hadde gode komponister som Kokkonen, Sallinen og andre. Jeg bestilte operaer av hver av dem, og av 10-15 var det noen som var ganske gode. De to operaene Siste Frestelserna av Kokkonen og Røda Strecket av Sallinen ble store suksesser her hjemme. Frestelserna gikk nesten 300 ganger og sto på spilleplanen femten år på rad.

Vi brukte regissører som hadde bakgrunn fra teatret. De la mere regi på operaene, og brukte lang prøvetid. Vi fikk realisme og naturalisme inn på scenen. Det dugde ikke bare å synge.

Blir ikke profet i eget land

- Nå har jeg vært fem år i Gøteborg, og jeg tror det er samme sak i hele Norden: det er vanskelig å bli profet i sitt eget land. Får man berømmende ord utenifra blir det derimot noe annet.

Vi begynte derfor systematisk å bearbeide de store operascenene i utlandet. Vi ønsket å komme ut med operaene våre, få vist oss fram. Operaenes suksess i Finland betø at vi var sikre på at vi hadde noe å presentere.

Så ble vi invitert ut. Først til Stockholm, siden til Oslo. Så dro vi til London, Moskva, New York og masse steder i Tyskland. Vi matet menneskene hjemme med kritikker vi fikk. Man fikk opp øynene for at det finnes fine sangere i Finland, vi hadde egne regissører, egne dirigenter og ikke minst egne operaverk.

Vi fikk berømmelse fra utlandet. Så ble det kanskje slik at de som var imot å bygge et nytt operahus, fikk et annet syn på saken. Tonen ble en annen, de begynte å tenke: når de er så gode... Ja, klart at dette var taktikk fra vår side.

Fra Metropolitan til Helsinki

Jeg husker godt gjennombruddet for operasaken. Vi kom hjem fra Metropolitan med glitrende kritikker. Så skulle vi til å spille de samme operaene i det lille Aleksander-teatret, den gamle tsarist-scenen hvor vi hadde hatt hus i alle år. Da ble beslutningen egentlig tatt, selv om det ennå drøyde noen år før byggingen startet.

Da sa vi baller...

- Vil ikke politikerne bare tenke på kostnader?
- De begynte argumentere hvorfor vi behøvde et 110 manns orkester når vi hadde et seksti musikere på den tiden. Hvorfor behøvde vi åtte kontrabasser, kunne vi ikke greie oss med fire? Slik diskusjon blir frieri til populisme. Da sa vi baller, if you don't have balls... De som ikke visste noe om musikk, sa ja-ha, hvorfor sa du ikke at bassene var orkesteret baller? Så langt nedenifra må man altså argumentere.

Klassisk ballett trenger også sitt scenerom. Her snakker vi om bredden på proscenieåpningen og dybden av scenen.

Kostnadsdrivende besparelser

Men besparinger i det vedtatte byggeprosjektet greidde man ikke å unngå. Byggestarten falt sammen med en økonomisk katastrofe uten sidestykke i moderne tid i det finske samfunsliv. På kort tid steg arbeidsledigheten til uante høyder. Fremdeles er den på 15%, for tida den høyeste i Europa. Forslag om å stanse byggingen for en tid ble seriøst diskutert i Riksdagen.
- Forslaget falt. Det ville bli atskillig dyrere å ta opp byggingen igjen på et senere tidspunkt enn å fullføre når vi først var i gang.

Likevel ble det vedtatt besparelser i budsjettet. Man skulle ikke grave så dypt i grunnen som planlagt. Ved å kutte 2-3 meter fikk sparepolitikerne sin vilje gjennom. Konsekvensene ser man når bygget er ferdig. I stedet for å kjøre kveldens dekorasjoner direkte ned med sceneheisen til lagring i kjelleren, må ma demontere den, laste på biler og stuve den på leide lagerplasser et sted i byen. Om ettermiddagen samme prosedyre tilbake igjen.

Slikt blir dyrt og upraktisk. Driftskostnadene blir urimelige høye - faktisk er det nye operahuset i så måte nesten på høyde med et hundre år gammelt teater, som eksempelvis Kungliga teatern i Stockholm, hvis man ser på driftskostnadene dette medfører.

Verre er at repertoar- og prøvevirksomhet rammes. Til syvende og sist innskrenkes den kunstneriske friheten.

Bygde på egne krefter

- Dere fikk suksess med operaene deres uten å ha en eneste stor stjerne på plakaten?
- Alldeles selv. Ja, vi bygde på egne krefter, det var meget sjelden vi hadde gjester. Man behøver ikke herme etter Covent Carden eller Metropolitan. Der har de - likesom dere i Norge - mye penger. Det har ikke vi. Bare når vi spiller Rhingullet koster det oss nesten hundre tusen pr. forestilling og vi snakker ikke om Pavarotti. Vi har bare egne sangere.
- Operakunst er etter din mening ikke bare snakk gode sangerne?
- Jeg er helt imot den slags type opera som består i å lose verdensstjernene rett inn på scenen fra flyplassen. De bringer med seg sin egen regi, sine egne kostymer og sin egen oppfatning av stykket. Scarpi kommer fra høyre der han skulle ha kommet fra venstre: To timer og rett ut på flyet igjen, nix , det der er jeg ikke med på.
- Du vil ikke den stjernedyrkende opera?
- Nei, sånn der stjerneopera hopper jeg bort i fra. Det duger ikke, det må også være teater.

Matti Salminen på en hverdag

Egne sangere, ja. Da vi kvelden før hadde sett en eminent versjon av Rhingullet, var det med Matti Salminen som kjempen og husbyggeren Fasolt. Rett fra Deutsche Oper hvor han hadde tittelrollen i Boris Godunov - og ned igjen for å ta for seg skurkeroller som Hagen og Hunding når Berlin-operaen kjører sin Nibelungen-ring nå i vinter.

Men det er ikke bare Matti Salminen. Finsk opera kan i dag forsyne seg på øverste hylle av verdensnavn. Du finner omtrent ikke den operascene verden rundt som ikke teller et finsk navn eller to. Sopranen Karita Mattilla fikk nylig Opera Now's pris som beste sanger 1996. Og ikke bare sangere. Finske dirigenter står også høyt i kurs.

Prøving og feiling

- Hvorfor er det så høy standard på finsk musikkliv i dag, jeg tenker særlig på dirigenter og sangere?
- Årsaken til at vi har så mange bra kapellmestre er at de tidlig ble satt på prøve i utfordrende oppgaver. De fikk jobbe, gjorde sine mistak og feil - og lærte. Til eksempel Esa Pekka Salonen - jeg hentet ham som 17-åring og lot ham dirigerte i det gamle huset. Okko Kamu kommer fra operaorkesteret, han hoppet inn ved et forfall og siden ble han kapellmester. Osmo Vänskä har dirigert her. Jeg skulle våge si: man skal stole på sine egne.

Kan vi gjøre dette i Norge?

- Du sier at det var gjennom å vise egne ting, finske operaverk av i dag, at dere fikk opp publikumsinteressen?.Er dette noe vi kan gjøre i Norge?
- Jeg har fulgt deres forestillinger i mer enn tyve år, og var første gang ved Den Norske Opera i 1972. Dere hadde Bibalo som gjorde opera. Dere hadde samme trenden skulle jeg anta. Deres beste regissør jobber i Stockholm nå, dere burde ta litt tilbake... Jeg så deres Nibelungen-Ring siste sesong, den var prima, mycket bra. Dere har også gode sangere. Oddbjørn Tennfjord for eksempel, og Arild Helleland som vi bruker her i vår egen Ring. Klart det samme gjelder for Norge.
- Du vil gi dette rådet til den norske operaverden: sats på ny norsk opera?
- Satse på egne verk og eget land og få opp interessen.
- Ditt råd er å kjøre på egen-aktivitet?
- Finn deres egen nisje, ta også med de store og kjente operaene, dere må også ha Tosca.. Finn deres eget.

Ragnarok ved årtusenskiftet

- I år 2000 skal Helsingfors være Nordens kulturby. Hvordan skal dere marklere denne begivenheten på operaen?
- Vi skal ha premiere på siste del av vår Nibelungen-Ring. Götterdämmerung skal spilles idet vi går inn i det nye årtusenet. Med røk og ild går den gamle verden under, og vi går inn i den nye.
- Du er ikke redd for at det skal skje det samme som ved Wiener Staatsoper i 1944? Dagen etter premieren på Götterdämmerung kom amerikanske bombefly...
- Nei. Denne operaen står på trygg grunn. He-he.
- Til slutt: gratulerer med nytt flott operahus!

Operahuset

Da Finland ble selvstendig i 1918, fikk det også en nasjonal opera. Fast scene var det gamle Aleksander-teatret i Helsinki, som opprinnelig var et russisk garnisonsteater.

Plassforholdene var minimale, og mulighetene for å spille opera i det store formatet innskrenket seg selv.

Det nye operahuset ligger vakkert til ved den ene enden av Töölö-vannet, i et parkområde i sentrum hvor en også finner Finlandia-hallen og en rekke andre kulturinstitusjoner.

Byggingen av det nye operahuset ble påbegynt i 1986. Huset stor ferdig til innflytting i 1993, og selve åpningen fant sted 30. november 1993.

Operaen spiller repertoar med høy forestillingsfrekvens. I vår står over 6o forestillinger på spilleplanen, nesten dobbelt så mye som i Oslo.

Publikumsområdene

Stor vekt er lagt på å gjøre forholdene for publikum romslige. Her er det åpent og stort uansett om man kommer inn fra bysiden eller sjøsiden av bygget.

Finsk arkitektur med store flater preger publikumsarealene.

Salen er bygget med tre balkongradene slik at publikum får nær kontakt med scenen.

Akustikken er glimrende, i hvert for hva som foregår på scenen. Sangerne kom klart fram. Vi kunne få mistanker om mikrofoner var tatt i bruk. Men dette benektes av operaen. Forklaringen ligger mere i kombinasjon av formidabel finsk sangkunst og gode akkustiske forhold.

Men ennå sliter de med problemer i graven. Når vi satt og hørte på Rhingullet fra vår plass midt i salen var det lite vi fikk med oss av de bølgelekende bratsjer og celloer i åpningen. Dagen etter overvar vi prøvene på Hilding Rosenbergs Juleoratoriet fra første balkong. Her klang de samme instrumentene med en usedvanlig fyldig og varm lyd.

Operaen innrømmer at de ennå har problemer med å justere lydbildet.

Orkester og kor

Orkesteret teller 110 faste stillinger. Når Nibelungen-ringen spilles, er det utvidet til 112 musikere. Fasilitetene for orkesteret er ganske unike: de har egen prøvesal i direkte tilknytning til scenen. Prøvealen er stor og ville andre steder være en fristende utfordring for en søkende instruktør med trang til alternative spilleplasser.

Slikt kommer ikke på tale i dette huset. - Alldeles inte, sies det ganske bestemt.

Heisen rett opp i graven er på den andre siden av gangen. Her er det ingen komplisert sak å laste instrumentene ut og inn.

Koret har også egen prøvesal, formet som et høyt amfi. Heller ikke her tillates det eksperimenterende forestillinger. Det eneste lokalet brukes til utenom korøvelser er møter og seminarer for husets egne folk.

Ballett

Finlands Nationalballett omfatter 75 dansere og ballettsjef er Jorma Uotinen. 130 elever går på Ballettskolen som også holder til i huset.

Både forrige og denne sesong står ballettverket Frostnatt på spilleplanen i Uotinens koreografi og med Åsmund Feidjes musikk.

Teknikk

Det mest imponerende er likevel de tekniske fasiltetene.

Det nye huset strutter av alskens fasiliteter. Både fra det hypermoderne lydstudioet til løfteanordningene og lysanlegget på scenen, er det gravd dypt i pengeboka for å skape mest mulig maksimale forhold.

Utenom den politiske fadesen med utgravingene (se intervjuet), ligger verksteder og monteringshaller i direkte tilknytning til scenen. Lette adkomstveier og nær beliggenhet til prøver og forestillinger gir grunnlag for å skape et tett og godt arbeidsfellesskap.

Faktiske opplysninger:

Sitteplasser i salen: 1365.
Orkester: 110
Antall ansatte/arb.plasser 540
Byggesum: 800 mill. mark (ca. 1,2 mill.kr.) - presist uttrykt: i hvert fall under 800, kanskje nærmere 740....
Publikum: 5o % av de besøkende kommer fra andre steder enn Helsinki
Ledelse: Juhani Raiskinen (operasjef), Okko Kamu (sjefsdirigent), Jorma Uotinen (ballettsjef)

Valg av strategi
en kommentar

Vi bør legge oss operasjef Raiskinens ord på hjertet. Mye av forklaringen på vår egen operasaks lange møysommelighet kan leses ut fra hva han sier.

I vår hjemlige debatt er man opptatt av å betone operakunstens nødvendighet - at enhver kulturnasjon med respekt for seg selv må ha et stort og sentralt plassert operahus.

Det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan disse ordene virker inn på folk som kanskje egentlig ikke har direkte imot musikkteater og operakunst og som regner seg som opplysningmessig oppegående og noenlunde kultiverte.

Å få en slik påstand mot seg kan lett virke hoverende. Dermed oppstår en reaksjon: Hvem er disse forståsegpåerne som mener å vite bedre?

Fordommene mot operakunsten som noe eksklusivt for de 'fine' - for en snever gruppe mennesker på Oslo vest - får dermed grobunn.

I debatten her hjemme her vi nettopp sett at sistnevnte synspunkt hele tiden er sterkt framme som et negativt element.

Finnene har valgt en helt annen strategi. De satset på et løp hvor det gjaldt å få folk med seg. Skulle operakunst i Finland ha livets rett, måtte den også ha et stort og entusiastisk publikum. Salene måtte fylles og helst sprenges for å vise at man trengte mere plass.

Dernest ville de få fram at opera er forlengelse av teatrets naturalisme. De la et bevisst valg på å få teaterinstruktører til å sette opp opera. Verker av samtidskomponister ble valgt. Vekten ble lagt på realistisk utforming, framfor oppsetninger i bel canto-tradisjonen.

Som følge av dette holdt finnene sin kurs unna de store internajonale navnene. Enhver forestilling var gjennomført i regi - og det var ikke plass for en utenlandsk diva som ankom fra flyplassen på ettermiddagen med eget kostyme og sin egen innstuderte regi, og som i tillegg gjorde store innhugg i budsjettet.

Paradoksalt nok alte finnene fram til sine egne stjerner i denne prosessen.

Unge dirigenter ble invitert inn for å prøve seg før de nådde myndighetsalder. De er verdensnavn i dag.

Et stort antall operaverk ble bestilt fra finske samtidskomponister. En del var kanskje ikke så bra. Det meste lot seg tålelig spille og noen få ble virkelige suksesser. Så stor at ensemblet fra den finske nasjonaloperaen ble invitert til Metropolitan og Covent Garden.

Finsk samtidsopera gjorde internasjonal braksuksess på 80-tallet - med finsk samtidsdramatikk.

Og da var det hele gjort.

På et slikt grunnlag kunne ikke politikerne si nei til byggingen av en ny nasjonalopera.

Ved å satse på egne krefter - opparbeide et stort publikumsgrunnlag, få fram finsk musikkdramtikk fra samtiden og oppnå internasjonal anerkjennelse - fikk de elementene på plass.. Det ble ikke bare et nytt operahus, resultatet fikk også store ringvirkninger for finsk musikkliv i det hele.

En kan jo stille seg spørsmålet: hvor hadde ellers folk som Esa-Pekka Salonen, Matti Salminen og Karita Mattilla vært i dag? Hvilken status hadde festspillene i Savonlinna hatt?

Det er derfor nyttig å lytte til Raiskinens ord om at vi har samme mulighetene i Norge. Han har jevnlig besøkt vår egen opera. Det han har hørt av ny norsk opera og norske sangere viser etter hans mening at det eksisterer samme potensialet hos oss.

Dette er råd vi bør ta på alvor.

Det forklarer kanskje også noe av grunnen til den dype stampe operasaken etterhvert har rotet seg ned i. Har vi blitt for arrogante? Stoler vi ikke på egne krefter?

Den Norske Opera har gjennom flere sesonger vist at den påta seg de største løftene og gjennomføre forestillinger med et høyt internasjonalt nivå.

Hvorfor skulle det være så stor forskjell mellom Finland og Norge?

Kjell Moe