
Foto: Per Maning
- Nå har det ikkje regna på to år - og så skulle det kome i dag?
- Eg ville aldri trudd at du...!
- Sjølsagt har eg alltid lyst.
- Kva for ei helse?
- Patetisk. Reint generelt.
- Nei, no veit eg ikkje kvifor eg står her og ler.
- Eg er faktisk allergisk mot friskluftanlegget med villskogsduft.
- Kurs i sekretarial seksualkontroll.
- Alt ser så smått ut herifråt. Så latterleg.
|
Det katalanske kammerspillet fra et storbymiljø, "Etter
regnet" (1993) av Sergi Belbel handler ikke
om røykeloven. Det kan dessverrre virke som om regissør Geir
Sveaass og ikke minst
scenograf Helge Hoff Monsen tror det. De har lagt realistiske, ytre rammer om en tekst som
bare er seg sitt nevrotiske relasjonsdrama nok. Forestillinga er likevel mer enn severdig.
Smugrøyking På toppen av en bygning som er om lag 171,5 meter høy i en storby ett eller
annet sted omtrent i vår egen samtid, møter vi åtte av bedriftens ansatte som med jevne
mellomrom søker opp hit for å smugrøyke. De prater om regnet som snart skal komme, om
seksualitet, maktrelasjoner på arbeidsplassen og andre emner som gjerne dukker opp blant
fortrolige, eller eventuelt over hodet ikke fortrolige, kollegaer. Til slutt kommer regnet,
dryssende deilig. Og det er det hele.
Uten magadrag I disse tider er jo en slik problemstilling realistisk nok. Men hadde dette
stykket handlet om at alle - fra direktøren, Jorunn Kjellsby, via sekretærene i
både gult,
Hilde Olausson, blått, Tone Ringen, lilla, Unn Vibeke Hol, og rødt,
Hildegunn Riise, og
helt ned til budet i sykkelshorts og hjelm, Sverre Solberg, handlet om at alle sniker på
hverandre utfra det same røyksuget, så kunne stykket vært en sjarmerende, ufarlig enakter
med applaus etter en halv time. Skulle det vært vellykka, måtte Svein Roger Karlsen, Sverre
Berntzsen, og de andre spilt røyksugne med en helt annen intenistet. Ikke en av
skuespillerne spanderte et skikkelig magadrag under hele seansen. Dårlig - ettersom
premieren 4. januar kom på et strategisk røyketidspunkt. Men ingen av nyttårsslutterne i
salen kjente røykedraget i magen av puff-puff-geberdene på scenen. I hvert fall ikke
nysluttede undertegnede.
Den absurde frekvens Belbels tekst handler om det eneste som er interessant, nemlig
menneskelige relasjoner. På sin litt stakkato, forvirrende måte vikler samtalene seg
framover, uten egentlig mål og mening annet enn å vise hvordan storbymennesket, eller
kanskje mennesker i sin alminnelighet, strever både med seg sjøl og andre. Og det er tema
er enn godt nok å tygge på. Men for at dette skal bli tydelig, må flere nivåer i
oppsetninga spille på den absurde frekvens, og regissøren må ikke ta sine grep som dette er
borgelig salongdrama, bare flyttet utendørs.
Feilslått skyskraper
Det største feilgrepet er selve scenen. Helge Hoff Monsen har i svart
og stål forsøkt å framstille taket på en skyskraper der folk kommer ut gjennom en dør til
venstre på taket. Taket er skrått ned mot publikum og foran rekkverket er det en liten
gesims. For det første spiller ikke noen av skuespillerne aktivt på at de liksom befinner
seg så høyt opp. Kanskje bortsett fra Hildegunn Riise i et par sekvenser, er rett og slett
blikkretningen så slapp når de andre liksom skal se ned, at ingen i publikum får høydesug i
magen. Og vi hører så altfor tydelig dumpet i bakken bak bygningen etter to og en halv
meter når folk liksom skal kaste seg ut fra skyskrapertaket. Dessuten blir snubling og fall
for mye slap-stick og for lite tematikk. Nei, dette skulle vært spilt på flatt gulv. Mye
mer av skuespillernes krefter burde ligget i å skape illusjonen av høyde. Dødssprangene
kunne vært gjort gjennom groteske falle-mens-man-står-rett-opp-og-ned- bevegelser. Det
ville ha vært både scenisk og tematisk spennende! Denne utgaven der publikum bare ser
skuespillere på toppen av en kulisse blir bare innholdsmessig flat, lite troverdig og over
hodet ikke aburdiserende.
Scenisk frivolitet
I det hele tatt er nøkkelordet for hva denne oppsetning på Scene 2
mangler, scenisk frivolitet. Hva er det som likevel gjør den til severdig teater? Bortsett
fra at teksten strutter av crazy muligheter, og har mange tråder ikke bare å trekke, men å
trekke langt, har personene i seg sjøl noe fascinerende ved seg. Det får Scene 2-ensemblet
til tider godt til. Særlig godt tegnes kvinneprotrettene av den rødhåra og den falskblonde,
spilt av henholdsvis Riise og Olausson. På ett punkt gjelder det motsatte.
Regnet alle
snakker om burde kommet ned i bøtter og spann rett i hodene på skuespillerne så de ble
kattevåte midt på scenen. Og for all del - det siste bildet med den høygravide infertile og
sola i bakgrunnen må klippes bort, om det aldri så mye er en del av teksten.
Spansk snev
All god dramatikk taler ut over sitt land og folk. Norge, og sikkert også andre
land i Europa, har de siste åra blitt offer for en bevisst Spania-strategi der noen fant ut
at de ville presentere landet som noe annet enn charterstrender, billige drinker og
tyrefekting. Resultatet ble filmer med ingrediensene pervers sex, tyrefekting, blod
og flamenco. Flere enn Pedro Almodóvar stod bak. Riktinok er jeg overbevist om at særlig Riise sin røde
skikkelse tar sitt direkte forbilde fra en av Almodovars yndlingsskuespillere, hun med
nesa, men det fungerer godt og er iallfall ikke plagsomt turistvennlig.
Det er
prisverdig at vi nå får se annen
Spania-dramatikk enn middelalderspill og Lorca. "Etter regnet"
kommer tydelig også fra
Spania, men står i hvert fall på ett eget dramatisk bein.Se forestillinga på
scene 2. Lek med tankene som svever i deg etterpå. Da når du kanskje dit Belbel vil ha deg,
ut i det absurde, frie fall. Dit Scene 2 ikke klarte å bringe deg.
|