| | | |
Vingeskutt - Historien om Ebelhardt Svenningsens oppvekst
| |
Tiden er inne - fortiden satt | |
av Ann-Kristin Loodtz | |
"I hver brutal bølle skjuler det seg / en forståelsesfull hjelper og venn / som skjuler en brutal bølle. Simsalabim!" "Grytidlig hver morgen slo jeg inn dagens dato og årstallet på nummerskiven. Da mottakeren mumlet med søvnig stemme i den andre enden, belønnet jeg vedkommende med følgende melding: 'Tiden er inne,' hvorpå jeg hengte opp, og gratulerte meg selv med å ha oppfunnet en hobby som kunne vare livet ut." |
Det er en forholdsvis fersk forfatter som står bak oppvekstromanen Vingeskutt - Historien om Ebelhardt Svenningsens oppvekst. Men boken blir ikke mindre velskrevet av den grunn. Gjennom et enkelt, klart, men fengende språk tar Svein Roger Nilsen oss med gjennom Ebelhardt Svenningsens oppvekst, der antydninger og underfundige episoder griper inn mot menneskelivets dystre hemmeligheter og nyanserte sjelsplager. Sammen med jeg-fortellerens (Ebelhardts) klare, rene, barnlike fortellerstemme balanserer historien mellom grasiøs uhygge og tung humor.
Boken forteller om en gutt, som verken er pen, tynn eller populær. Gjennom en (nærmest) skremmende fantasi og etter hvert hang til litteratur, fremviser han en tendens til å la fiksjon farge virkeligheten. Eller, og dette stoppet jeg aldri å fundere på, la virkeligheten ta fiksjonens form: Heri den ulmende uhyggen. I sin ensomme lek og tilværelse rundt familiens hus på kålmarkene på Lier, bringer hans nysgjerrighet ham inn mot menneskenes lukkede rom. Men, siden det er Ebelhardt selv som forteller, opprettholdes hos leseren en tvil eller undring over om det er sannheten, eller hele sannheten, fortelleren gir oss. - I blant synes det som ulykker og dødsfall skjer litt for beleilig for gutten (og hans familie). Teksten antyder også eksplisitt at Ebelhardt kan være en større lømmel enn han selv velger å gi uttrykk for. Slik innledes bokens andre del: "I hver brutal bølle skjuler det seg / en forståelsesfull hjelper og venn / som skjuler en brutal bølle. Simsalabim!" Dette understreker en tvetydighet som preger teksten i sin helhet, samt en underfundig humor som foredles i flere glimrende tekstpassasjer. Her rager det komiske like høyt som uroen over et barns makabre fantasi: "En stund eksperimenterte jeg med telefonen i tidlige morgentimer [...] Da vi fikk den første regningen - som var på tre og et halvt tusen - ble jeg kjapt avslørt som synderen. Jeg fikk totalforbud mot i det hele tatt å nærme meg apparatet. // I ettertid begrenset jeg meg til én daglig oppringning. Grytidlig hver morgen slo jeg inn dagens dato og årstallet på nummerskiven. Da mottakeren mumlet med søvnig stemme i den andre enden, belønnet jeg vedkommende med følgende melding: // 'Tiden er inne,' hvorpå jeg hengte opp, og gratulerte meg selv med å ha oppfunnet en hobby som kunne vare livet ut."
Ebelhardt Svenningsen - en ekte pikaro? Den første kjente romanen innen genren er Lassarillio del Tormes av ukjent forfatter. Her forteller barnet om en urettferdig oppvekst hos forskjellige usympatiske voksne, noe som bent frem tvinger ham til å gjøre kjeltring av seg. I møte med Vingeskutt kan en lett få følelsen av et møte med en ekte pikaro: Ebelhardt Svenningsens handlinger, særlig de handlingene han ikke forteller oss, overskrider en uskyldig gutts umotiverte påfunn. Samtidig bærer slutten i seg muligheten av at alt faktisk var tilfeldigheter (hvor utrolig det enn kan virke); men for meg som leser har da spillet - de velregisserte vilkårligheter - for lengst tatt over for alvoret, og aktualiteten av sannhet og virkelighet for lengst bleknet. Da vil jeg heller undres over en fascinerende fortellings skjulte virkelighet. For i latteren hviler en taus hvisken om personenes egentlige liv...
I livrestene fra et mord Vingeskutt er glimrende. - Sosialhøgskolestudenten Nilsen serverer en studie av livet og mennesker slik det godt kunne være - er - i rurale strøk i et flatmarket østlandsområde. Med bestemt styring gjør han oss kjent med originaler som Feieren, Vaktmesteren og Gamle Enarm. Samtidig - innenfor, bakenfor de rare menneskene, Ebelhardts stemme og et uskyldig språk - blåser han en taus vind om fortidens makt over enkeltpersonene. - "Det brenner," klager den gamle fylliken Enarm; derfor må han slukke sårene i minnet med 22 "hurramugger" for dagen. Alkoholrusen vil skånsomt omkapsle og kvele de indre flammene. Men brannen tar likevel fatt i Ebelhardt; fra ganske liten pjokk har han forstått årsaken til gamle Enarms smerte - brannsår i minnet skal han selv også måtte bære med seg. Slik forteller Vingeskutt mye om menneskelivet - hvordan minnene tærer og former oss, hvordan skyldfølelsen kan senke sannheten om et menneske dypt inn i dets sjel. For hvor finner vi egentlig sannheten i et menneske - i dets fortellinger eller dets taushet, der det holder frem, videre i livet? - Kanskje finner vi den dypt i jorden, ved nordenden av et tre i livrestene fra et mord, og et menneske, som stormet frem i utakt med Gud: "Gott mit uns". - Vil Gud alltid vite hvem vi er? I Ebelhardt Svenningsens virkelighet er svaret påtrengende og klart: Fortiden lar seg ikke skjule og glemmes; den kan gjemmes, til vi møter den "ved neste korsvei". Slik lever vi - videre... |
Ann-Kristin Loodtz |