| | | |
David Greig: Arkitekten
| |
Solnes fra Skotland | |
av Kjell Moe | |
"....hvordan i himmelens navn skulle teateret ro dette i land uten at det blir den fullkomne skandale?" "Må Nationaltheatret føle en slags forpliktelse til å vise all slags dramatikk som var skrevet av etter eller inspirert av Ibsen?" ".. denne forestillingen er mye Kari Simonsen" ".. det er rundt arkitektens sjel og visjoner at verdens akse dreier.." "Aldri før har scenografi med et slikt uttrykk og med en slik bruk av imponerende teknikk vært vist på en norsk scene" "...ingen vanskeligheter med å anbefale folk å se denne forestillingen bare for å oppleve to og en halv time med scenografisk performance." |
Da vi på premieren var kommet til pause gikk vi ut i det tropiske sommerværet
på plassen foran teatret og undret: hvordan i himmelens navn skulle teateret ro
dette i land uten at det blir den fullkomne skandale?
For det som ble vist før pause var ikke en nasjonalscene verdig. Om det var teksten, stykkets opplagt svake dramatiske nerve, om oversetteren ikke hadde maktet å få med seg det kraftfulle og friske originalspråket - eller om rett og slett skuespillere og instruktør ikke fikk det til: noe var det. Skuespillere vi er vant med å se i helt annet slag, viste så tydelig på scenen at de ikke trodde på det de skulle vise fram, at de rett og slett ikke var på innsiden av stoffet. Vi lurte da på om Nationaltheatret måtte føle en slags forpliktelse til å vise all slags dramatikk som var skrevet av eller inspirert av Ibsen. For her var Byggmester Solness ute og gikk. Det meste var komplett, den avsluttende tårnscenen iberegnet.
Når forestillingen likevel ikke ble den komplette fiasko, skyldes at den tok seg
kraftig opp etter pause. Det var tydelig å se at aktørene fikk større
anledning til å fordype seg - og scenene begynte å sitte. Det var Kari Simonsen som var satt til å tale 'folkets sak'. Hun hadde en herlig entre med vaskemopp i form av puddel - en genistrek. Men Greig faller farlig nær det sosial-agitatoriske plakatteatret enkelte ganger når Kari Simonsen med følge av Liv Bernhoft Osa skal fortelle om elendigheten. Det er heller ikke særlig troverdig når stykkets to motpoler - beboeren (Kari Simonsen) og arkitekten (Erik Hivju) - finner hverandre i en slags samforstand mot slutten av handlingen. Men som sagt er denne forestillingen mye Kari Simonsen. Hun var den eneste av skuespillerne før pausen som greidde å framstille en troverdig rollefigur. De øvrige fløy fram og tilbake tilsynelatende uten mål og mening. Det var ikke bare publikum som måtte føle forvirring for hvor vi befant oss, også skuespillerne ga tydelig preg av at de ikke riktig visste hvorfor de sto på scenen og hva de skulle gjøre. Men det var som sagt før pause. Etter å ha samlet seg, opplevde vi en annen oppsetning den siste timen. Herlig var Rolf Arly Lunds lille verbale 'grynt', med bare bruk av enkel mimikk og uten ord fikk han åpen applaus fra salen. Og slik gikk det videre. Ekteparets oppbrudd - Liv Bernhoft Osa og Erik Hivju - var troverdig nok til å fungere. De tre ungdommenes forvirrende flakking rundt i handlingen ble virkelig og Andrine Sæther, Henrik Mestad og Øyvind Gran sto også fram som rollefigurer det gikk an å tro på. Hva slags ansvar har arkitekter for de hus og bygninger de reiser? Stykkets drittsekk - Erik Hivjus arkitektskikkelse - formulerer seg endel skarpere enn Halvard Solnes: det viktigste med livet er å skape, se ens egne ideer ta form og reise seg - og planlegge det. Totalt ufølsom overfor verden rundt seg er denne arkitekten. Sin egen familie enser han ikke, der de oppholder seg i sine fiks-fakserier av flotte dagligrom og fancy hus med sine dippedupper, patio'er og surrealistiske drikkeglass. Han nekter å innse resultatet av skaperverket og vil ikke ta ansvar når beboerne i hans Stonehenge-visjonære hus konfronterer ham med de skandalløse resultatene: vegger som trekker, heiser som aldri fungerer, gjørme der det skulle være grønn plen, en slum som bare skaper håpløshet og høye selvmordsrater. Alle andre har skylda: entreprenørene som jukset og hadde dårlig tid, politikerne som ikke ville gjør sin del av jobben etc. 'Stem Labour hvis du vil ha forandring. Det gjør jeg!' sier han når Kari Simonsen som beboer klager på forholdene. På dette planet fungerer det, fordi Greig lar oss se innenfor privatsfæren til denne arkitekten. Det er dette som gjør denne historien til en viss grad troverdig. Stykkets grunntema er viktig nok - men vil det ikke bli for snevert for et teaterpublikum? På premieren var en tydelig del av salen bransjefolk. Og både den debatten som er blitt satt i gang allerede, og sikkert også vil komme, og endel episoder under selve forestillingen, viser at arkitekter er en yrkesgruppe det er både fristende og lett å pirke bort i. Selvopptattheten, fokuseringen på 'de andre' og bevisstheten om at arkitektur er hva det dreier seg om her i verden - det er rundt arkitektens sjel og visjoner at verdens akse dreier - bør være et takknemlig utgangspunkt både for god satire som vektige innspill i en debatt. Bare ta en slik scene, som på premieren ble spilt i salen: Mannen som setter seg, reiser seg halvt, roter i jakkelomma etter pastill, roter i andre jakkelomma etter pussetørkle, tar av brillene, pusser brillene. setter på brillene, legger pussetørkledet pent i folder tilbake i jakkelomma. tar så av seg jakka - det hele til forstyrrelse for folk som sitter rundt og bak og som mister mesteparten av det som foregår på scenen. En gang. To ganger. Dessverre finnes det nok også et par arkitekter blant denne verdens selvopptatte, de som knapt enser at det finnes andre mennesker rundt seg - eller et publikum som skal se en teaterforestilling. Snevert er det neppe, for som med Ibsen er dette et tema med langt større dyp enn akkurat det å være opptatt av å reise hus. Men noen ny Ibsen er ikke Greig. En ung sint skotte, javel, som ønsker å ta med seg sitt opprør mot det 'engelske' og som mener seg å være en del av bølgen av ny dramatikk nordfra - Trainspotting inkludert - men dette er langt fra noen Byggmester Solnes eller Dukkehjem (joda, Nora fikk anledning til å vandre også i denne oppsetningen). Tankevekkende og til dels engasjerende mot slutten av forestillingen, er det lengste jeg kan strekke meg til å si. Men det kan bli kjedelig å vente halvannen time før virkelige ting begynner å skje på scenen. Da er det mere verdt å se forestillingen for det som virkelig er det fremragende i den: Daniel Libeskind's scenografi. Aldri før har scenografi med et slikt uttrykk og med en slik bruk av imponerende teknikk vært vist på en norsk scene. Her har både stat og sponsorer fått overbevisende betalt for investeringer i sceneutstyr og ny dreiescene, og det må også være første gangen at Nationaltheatrets sceneapparat får anledning til riktig å spille ut alle sine ferdigheter. Bare dette alene er et teaterbesøk verdt. Scenografien framstår som en egen drømmeverden hvor gjenstander, blokker, scenevegger, tak og husliknende ting beveger seg mot hverandre, fra hverandre, over i hverandre. Elementene som langsomt glir i kryssende bevegelser skaper spennende fantasier - en opplevelse man burde få med seg. Effektbruken er dempet selv om vi ikke behøvde å se det samme røde hjertet bevege seg fra herreside mot dameside gjentatte ganger. Til dette bildet har Åsmund Feidje skapt en godt fungerende bakgrunnsmusikk, vekslende til de ulike fasene av forestillingen. For en sjelden gang i norsk teater spiller volumknappen en birolle, og lydfolk og regissører burde bruke denne oppsetningen som anskueliggjøring av at man oppnår mer ved å være dempet. Også i det momentet hvor den gamle Rain-gitaristen slår til med sprakende fuzz à la Jimi Hendrix, står volumknappen nede. Men komponisten burde ikke være så beskjemmet over resultatet at han ikke opplyser i programmet at det er han selv som spiller! All ros både til scenemannskap og medhjelperne til Libeskind: Hans-Åke Sjøquist's smakfulle og spennende fargelegging med lyset og assistentene Lars Gräbner og Vibeke Thoresen Dahle. Bare et lite poeng: når man lar en klokke oppe i gullbuen telle ned tiden, bør den synkronisers med selve smellet. For tidlig utløsning er ikke like tilfredstillende for alle. Jeg har ingen vanskeligheter med å anbefale folk å se denne forestillingen bare for å oppleve to og en halv time med scenografisk performance. Det er den verdt! |
Kjell Moe |