| | | |
Nye Carte Blanche: Tre Soner
| |
| |
av Ann-Kristin Loodtz | |
|
Om noen har vært på en oppsetning som simpelt hen rommer alt - humor, alvor, stil, melankoli, refleksjon - og spaserer ut etterpå med smil fra øre til øre, så vet denne hva som ligger i utsagnet: Vi koste oss!!! - Samtlige på Danseteatret hadde sånne øre-til-øre-smil etter Festspillforestillingen til Nye Carte Blanche: Tre Soner. Som navnet indikerer er oppsetningen satt sammen av tre deler utformet av tre forskjellige koreografer. Første del, Steep, in new zone, var ferdig i 1996 og tilhører Jens Østberg. Andre del, Blink, er ny av året og glimrende utformet av israeleren Itzik Galili. Etter pause fulgte siste del, fantastiske Ballet Pathetique (1989), av finske Jorma Uotinen. Med larmende musikk av William Brunson og dansere langs en diagonal linje åpnet forestillingen med Østbergs koreografi. Denne femten minutters oppvisningen er ment som en hyllest til den danselystne ekshibisjonist. - En kort og intens innledning som gav mersmak på dans. Andre sone, Blink, kommuniserer gjennom flere sanseinntrykk. Danserne synger og snakker, kommenterer dansen og kommunikasjonen. Parallelt med dansen, stemmene og sangen preges innledningen av en svak røyk med en stram lukt (svovel?). Slik stimulerer Blink flere sanser enn hva dans alene kunne utrettet, samtidig som bruk av samtale og språk i større grad snakker til intellektet og slik refleksjonen over det som foregår på scenen. Scenografien er humoristisk med nakne kroppsdeler i gips sparsommelig fordelt på scenen. Siste del her er suveren, der Ludde Hagberg og Henriette Slorer danser i hver sin lyssirkel samtidig som de fører en typisk post-moderne dialog: Tidligere stemmer og visuelle inntrykk (ja, jeg så deres formasjon av statuen den greske tenkeren) går inn i et nytt uttrykk som ofte virker logisk brutt og meningsløst. Blink har noe Beckett-aktig over seg, ved at samtalen og dansen understreker den evige repitisjonen som preger det desillusjonerte samfunn. "Maybe it's contagious", spør den mannlige danseren. "What", svarer kvinnen. "- Repetition", svarer han. I repitisjonen ligger et vitne om meningsløsheten, for slik overlates menneskene til evig å gjenta seg selv - kun frigitt av døden. Mens Blink er sjarmerende humoristisk, er Ballet Pathétique hylende tragikomisk. Gjennom syv mannlige dansere med voldsomme hvite tutúer (tyllskjørt) og store, svartmalte, melankolske øyne tar Uotinen oss her med på en times respektfull harselas på den tradisjonelle ballarinaens bekostning. Frekt blir det med struttende rumpeballer som blottes mellom hvitt tyll hver gang danserne ruller baklengs ("stumper pumpen") med rumpen i været. I Ballet Pathétique møter vi syv mannlige og én kvinnelig danser til musikk av Pjotr Tsjajkovskij - Sjette Symfoni op. 74 (Pathétique). Hoveddelen er med de mannlige danserne, der uttrykket beveger seg mellom det kraftfullt maskuline, via det skjøre feminine, begge stemningene med fabelaktig mageplask i det patetiske. Denne akk, så patetiske balletten ble første gang oppført i 1989 på Helsingfors Stadsteater og har siden besøkt steder som Moskva, Tyskland og Frankrike. Gjennom balletten ønsker Uotinen å gi et bilde av danserens stadige slit - om tæringen på kunstens tradisjoner. Ved å blottlegge bevegelser og momenter i dans, synliggjør Uotinen danserens (til tider selvmedlidende) slit, på en måte som understreker en gravalvorlig komikk. Med humoren ironiserer han dansen, men samtidig, ubarmhjertig støtvis, treffer han tilskueren med stikk av melankoli - den kjempende danserens sårbarhet. I oppvisningens siste del blotlegges denne tristessen på en usedvanlig vakker måte: En nedstøvet prima ballerina i Suzie Davies' skikkelse som en dirrende spurv, dansende på en eng av rosa nelliker. For hver bevegelse hun tar virvler det i ørfint støv... - Uforbeholden plystring og brakende applaus. Publikum har talt: Vi koste oss! |