Oslo Nye Teater
Høye Bølger av Tom Stoppard
regi: Kjetil Bang-Hansen
premiere 9.9.1997

Uten sprellende avstand

Tiril Bjørkvold
Geir Kvarme, Lars Erik Holter og Trond Brænne, foto: Ole A. Buenget




- Var jeg deg, ville jeg prøve å snappe opp noen maritime uttrykk.




- En konjakk og en babord.




- Jaså, det er her du står og avblomstrer.




- Jeg ville føre inn en karakterrolle, var jeg deg.




- Jeg hadde en plan. Jeg har glemt hva det var.




- Det er tankeløst av deg å kompromittere meg.




- Du har plukket mitt hjerte som en oliven ut av en dry Martini.




- Det var ikke et kyss. Det var en suss.




- Den som har tegnet denne båten er schizofren.




- Vi er nødt til å ha en lykkelig komponist som komponerer og en lykkelig sangerinne som synger.




- Det er for høye bølger.
Vitsen med en sprellemann, er at den skal sprelle. Dersom ingen drar i snora og lager morsomme lyder samtidig, kan man lure på om den i det hele tatt kan kalles en sprellemann. Eller om den da er noe ganske annet. Problemet til Høye bølger er at forestillinga ikke spreller, den bare leer litt på armer og bein i ny og ne.

Stykke om et stykke
Tom Stoppard har skrevet et stykke om en forfatter, Sandor Turai, spilt av Trond Brænne, hans dramatikerkollega Alexander Gal, spilt mesterlig av Geir Kvarme og deres arbeid med å skrive ferdig og øve inn en komedie mens skipet frakter dem til New York der stykket skal ha première. Stykket de skal skrive, der de sitter ombord på et skip, handler om forviklinger på et annet skip. De har med seg den nervøse komponisten Adam Adam, spilt stammende av Lars Erik Holter som er forelsket i divaen Natasha Navratilova, framført av Birgitte Victoria Svendsen. De tre kollegene kommer til å overhøre en romantisk samtale mellom Natasha og hennes motspiller Ivor Fish, stive Ivar Nørve og nervøse Adam bryter sammen. Resten av plottet er bygget rundt hvordan Adam skal bli inbillt at samtalen var en scene og ikke virkelighet. Og innimellom og rundt omkring svinser den konjakkhungrige lugartjeneren Dvornischek, Per Theodor Haugen.

Altså et metaperspektiv på forholdet mellom tekst og liv, mellom scene og verden. Sprekt grep, morsomt og sikkert mulig å lage spennende teater av.

Uten avstand
Men instruktør Kjetil Bang-Hansen greier ikke å skape avstand i teksten. Å spille komedie om å spille komedie er et krevende grep. Det må være forskjell. Det er ikke nok å himle intensivt med øynene og strekke armene teatralsk foran seg når man spiller at man spiller skuespill. Det må en mer grunnleggende distanse til. Og ikke bare mangler instruktøren det perspektivet. Han har foran seg et ensemble som ikke har ballast til å greie det.

Moro som ikke er til å le av
Scenografien til Helge Hoff Monsen er sydd etter trad komediemønster. Men her går man mer fram og tilbake ved rekka i ulike etasjer enn ut og inn av dører. Og alt er rosa, leopard og usmakelig slik det skal være når publikum er invitert for å le. Morsomhetene ligger på mange plan, alt fra snubling til konjakkbælming via matorgier til seksuelle hentydninger og reine, verbale misforståelser og pingpong replikkvekslinger. Jo, da. Men det blir ikke tydelig hva skuespillerne på Oslo Nye Teater gjør på ordentlig, så godt de kan, og hva de gjør med et ironisk grep. Selv ikke i den bete delen av stykket, mot slutten, der handlingen i det stykket forfatterne faktisk skriver på kommer fram, blir dette tydelig nok.

Musikken til Roy Hellvin er lagt inn slik at publikum skal kunne klappe og le og nikke fornøyd til hverandre under sceneskiftene, men blir bare tonefyll. Sammen med de to knappenålsopphengte livbøyene som henger utenpå sceneteppet gir det et billig inntrykk. For billig.

Ilagte spørsmålstegn
Den mest spennende skikkelsen er lugartjeneren. Eller kanskje heller, kunne vært. Helt mot slutten av stykket, når storyen for lengst er ferdig og publikum verker etter å få applaudere seg ut av salen, trekkes opp et nytt perspektiv. Hvem er han egentlig, denne Murphy eller Dvornischek eller hvem han nå er. Som alltid tømmer andres konjakkglass med den største høflighet, som har oversikt over handlingen både på scenen og i stykket som skrives. Hvem er han, egentlig, spør forfatterne på slutten. Det er for seint. Gjennom hele stykket har Haugen vandret omkring til forveksling lik tv-kompanjongfiguren til Ivar Dyrhaug, Terje Strømdals Jean Claude, (dog uten fransk aksent). Ingen har signalisert at det egentlig er noe spesielt ved hans rolle, og selv om Stoppard muligens ønsket seg enda et metanivå i teksten, om at han er den dikteriske ånd eller noe slikt, kommer perspektivet inn for seint.

Hvem kan ha glede av denne oppsetninga? Kanskje dem som synes sprellemenner som bare henger der i ro og fred er morsomme nok, fordi de er malt i gøyale farger og smilet som allerede er påmalt er så utvedydig at man lojalt smiler tilbake. Kanskje dem.

Tiril Bjørkvold