17. mai
Oslo Nye Teater
Andreas Markusson

Fornøyelig folkeliv

Tiril Bjørkvold
foto: Ole Buenget






- Det lille de tjente på rensinga brukte de opp på gratis kaffe til kundene.



- Må jeg minne deg på hvilken dag der er i morra, eller?



- Folk roper ikke i toget lenger.



- Hun vil så gjerne se Harald og Sonja på balkongen.



- Når du ikke røyker på senga kommer du iallfall opp om morran.



- I de siste to årene har jeg hatt tre måneder igjen å leve.



- 17. Mai er jo noe vi har sammen.



- Er det ikke rart at et menneske som aldri er borte, ikke er hjemme?



- Jeg kjenner Tobias litt mindre for hver gang han er her.



- Morninger som er kalde av vinter og lyse av lengsel.



- Denne forjævlig vakre byen.
Mye omtalt i poesien, nærmest unngått i dramatikken. 17. mai, nasjonaldagen, er dagen som bare er der, som bare er full av pølser og is. Ikke noe mer å si om det, liksom. Denne urpremieren på Oslo Nye Teater er noe mer. Handler mer om forventninger den 16. og oppsummering den 18. enn selve nasjonalkalaset. Det gjør denne forestillinga verdt å se.

Mer enn Schønemann
Mange av de som sikkert kommer til å strømme til Oslo Nye for å se denne forestillinga, kommer for å se Aud Schønemann. En lun mai- eller juni-kveld er det ikke noe galt med det. Aud Schønemann spiller seg selv også denne gangen, og det gjør hun alldeles glimrende. Denne gangen som fru Skau, kanskje enda et hakk mer mett av dage enn tidligere, men likevel fjellstøtt på de småsubbende beina. De gledelige er at de som kommer med nettopp denne ene forventningen, vil få en hel masse moro, varme, nærhet og godt sett Oslo-kultur fra en Grunerløkka-bakgård på kjøpet.

Før
Første akt handler om alle forventningen til feiringen av 17. mai. Vaktmester Rashid, spilt av Shiraz Kahn, stabler opp til langbord på lemmer under kyndig latmannskommando av arbeidsledige eks-drosjesjåfør Geir Kvarme, Roger. Roger har sin sønn Tobias på besøk. Ellers møter vi både pianolærerinne frøken Benestad, spilt av Unni Evjen, den forelskede og fremmedkulturglupske Unn-Berit Kristiansen, spilt av Marit H. Andreassen. Og mange fler. Ja, kanskje litt for mange. Vel er det bra å trekke inn mange personligheter i en stor leiegård i byen. For å liksom gjøre det helt tydelig at her lever folk av alle slag sammen og har det greit, men det fungerer vel så bra når vi bare får høre om hun som bor alene og som ingen vet hvor har gjort av seg og derfor bryter de opp dørea hennes. Heller det enn Eskildesen og fru Holst som er innom på scenen et par tre ganger. Eller den amerikanske søstera Ranveig Monroe, spilt av Sissel Sælleg, støyer labbelensk norskamerikansk over scenen nok en gang.

Midt i dette står altså fru Skau med ledning ut fra vaskeriet til et bord i bakgården og steker vafler, mens hennes mann, Helge Reiss, er i ferd med å bli gammel og surrete, men bare såpass at det er sjarmerende.

Etter
I pausen er det nasjonaldag, og andre akt forteller om hvordan det gikk. Om hvem som ble glad, og hvem som ble redd og hvem som ble skuffet og hvem som ble glad etterpå likevel. Og stykket ender slett ikke så rolig og harmonisk gliselykkelig som man kanskje kunne tro i starten av første akt. Skurken i stykket, eiendomsmegleren fra firmaet , Kristian Wisløf, spilt av Morten Rørth, får ikke kjøpt renserilokalene likevel. Men fru Skau tviholder ikke på renseriet, heller.

Lunt folkeliv
Mer enn en komedie, er dette nyskrevne stykket en lun folkelivsskisse med masse replikkhumor, autentisk miljøskildring og fine personligheter. Andreas Markusson har ikke gått i den fella å gjøre noe som han kan godt i ett format, og bare putte det over i et annet - fra tv til scene. Markusson har nemlig skreddersydd replikker for Aud Schønemann før, i Fredrikssons fabrikk. Men det er på tv, i halvtimesformatet der applausen kommer som bestilt. På scenen kan ikke kamera zoome inn på den som sier den aller vittigste replikken, slik at publikum skjønner når de kan le. Scene er noe annet. Og det har Markusson tatt på alvor. Det eneste rent dramaturgisk som ikke fungerer, er den slentrende bergenserkunstneren Frank Krogh. Han kommer for ofte, gjør det hele til for mye teater, og for lite naturlig hverdag. Inn på begynnelsen og avrundende på slutten hadde vært mer enn nok.

Applaus til kulissene
Da lyset ga liv til Helge Hoff Monsen sin bakgårdskulisse i tre og en halv etasje, klappet salen. Bare fordi det var flott og for at de kjente seg igjen. Og underveis fungerte både vinduer, ulike dører, trappeavsatser og innganger til gården godt. Egentlig var det hele en klassisk ut og inn av dører-setting, men det virket aldri påtrengende eller teaterkunstig. Det eneste som var en plastikkglipp var gulvet. Vel hadde det kanskje blitt overdrevent å legge ekte brostein, men man kunne da iallfall latt som på ordentlig.

Musikken er masete og glatt. Det er riktig tenkt å bruke av det varierte 17.mai-repertoaret, men godsakene burde ikke vært dyppet i Egil Monn-Iversens umiskjennelige klissete intrumentalsaus.

Ta med slekt og venner og se teaterstykket 17. mai. Vent deg ikke de store spørsmål, de dype gåter eller de uutgrunnelige teaterfakter. Vent deg hverdag, ekthet, godt Oslo-miljø, troverdig språk og saftige replikker. Og bli fornøyd.

Tiril Bjørkvold