Wagner skrev så å si bare operaer - noen av nesten uspillelige dimensjoner. For de som har lyst til å høre mer av Wagner, bringer vi en oversikt over innspillinger vi kan anbefale.
Han skrev disse operaene:
Die Feen - ca 1833-34
Das Liebesverbot - ca. 1835-36
Rienzi - 1839-40
Den flyvende hollender - 1841
Tannhäuser - 1843-45
Lohengrin - 1845-48
Das Rheingold - 1952-54
Die Walküre - 1852-56
Siegfried - 1856-71
Tristan og Isolde - 1857-59
Mestersangerne i Nürnberg - 1861-67
Götterdämmerung - 1869-74
Parsifal - 1877-82
Nærmest en ungdomssynd i stil med Meyerbeer/von Weber. Det er lite av mesterens klo som framgår i denne operaen men ihuga fans har likevel mye å glede seg over.
Den eneste tilgjengelige innspillingen er til gjengjeld fabelaktig. Den inngår i den bayerske statsoperaens store satsing for ti år siden med å framføre samtlige av Wagners operaer. Opptaket er fra en forestilling, og det skjemmer ikke!
Wolfgang Sawallisch leder orkester og solister med sikker hånd, og i en viktig rolle synger Kari Løvaas.
Et til nå nesten uspillelig ungdomsverk er nylig blitt presentert på CD.
Dette er musikk i en langt annen form enn hva han er kjent for. Klart langt mindre betydningsfull, til tider også ganske kjedelig. Her er partier som ikke låter som Wagner, men likevel er Wagner.
Det er humoren i Das Liebesverbot som er det mest overbevisende, en musikalsk komedie fritt etter Shakespeare's Measure for Measure, som åpner med noe så uwagnersk som kastanjetter!
Det er ikke stor operakunst ensemblet i München med Wolfgang Sawallisch i spissen presenterer. De har rearrangert og kuttet atskillig - og med det som utgangspunkt skjønner vi godt at denne operaen i et og et halvt århundre har blitt oppfattet som nesten uspillelig.
Likevel er det foreliggende resultat absolutt høreverdig. Noen iøynefallende melodiøse arier og korpartier finnes ikke, selv om en kort orkesterpastisj viser hva som 10 år senere ble til Lohengrin.
Med et slikt verk vil vi undres: hvilken vei ville han gå om han ikke måtte søke nødhavn i en norsk fjord på vei fra sine kreditorer i Riga?
Den høytidelige og alvorstyngende Wagner er faktisk morsom! Han har humor - i hvert fall hadde han det i sin ungdom. Ta gjerne med Die Feen i samme slengen. Begge operaene er forestillingsopptak fra 80-tallet - med atmosfæren fra statsoperaen i München i god behold på opptaket.
Heller ikke her har den store operakomponisten fått slått ut håret for alvor. I tillegg er operaen forskrekkelig lang og dels pompøs og oppstyltet. Plottet er gammelromersk og bygger på en roman av Edward B. Lytton.
Likevel er det mengder av bra musikk her, og som sceneverk framviser det store teatrale effekter med prosesjoner og spektakulære ballettscener.
Her framstår han for første gang som den overbevisende musikkdramatiker og suverene orkesterbehandler. Inspirasjonen fikk han av norske sjøfolks sang i en trang fjord i nærheten av Arendal hvor de hadde søkt ly mot en storm.
Utvilsomt den mest spilte av hans operaer i dag, og noe ufortjent skyldes det mangel på lengde; han innskrenker seg til knappe to en halv time!
Se opp for en spektakulær videoinnspilling fra Savonlinna i Finland. Ellers kan du utmerket nøye deg med:
Den første av de to store høyromantiske operaene, om forløsning og kampen mellom lystelige fristelser og hellige dyder.
Pilgrimskoret er selveste klassikeren i operaen. Forøvrig mye bra og fengende musikk som bør ta alle som tåler å høre operamusikk. Vi nevner: ouverturen og Venusberg-musikken som umiddelbart overtar i Paris-versjonen - der nyere oppsetninger gjerne lar balletten opptre i bare nettoen - prosesjonsmusikken til sangerhallen i Wartburg og sangen til aftenstjernen.
Den andre av de to store romantiske operaene, som også temamessig er beslektet med hans siste opera, Parsifal.
Berømt for bryllupsmarsjen og innslaget med svanen i avslutningsscenen. Også her er det overflod av praktfull musikk med sterke korpartier som spesielle høydepunkt.
I mange desennier hans mest populære opera.
Mangelen på dimensjoner og det faktum at Wagner kalte den Vorabend til de tre påfølgende helaftens operaene i Niebelungen-ringen, har ført til at operaen har fått en annenrangs status.
Mye helhetlig dramatikk er det heller ikke snakk om. I korthet dreier mye av operaen seg om stillestående longører med musikkledsagelse. Hadde det ikke vært for de spektakulære scenene med Rhindøtrene som leker i bølgene, reisen til Nivelheim og endelig hvordan Tor (Donner) splitter skyene med hammeren slik at gudene til seks harpers vellyd kan vandre inn i sitt nybygde Valhall - hadde det heller vært en heller kjedelig sak.
Kort fortalt er det her konflikten i Ringen spinnes: gullet blir røvet, det kommer i gudenes hender som bruker det til å betale byggingen av sitt praktslott Valhall. Dermed starter myrderiene, sviket og bedrageriene som får sin kuliminasjon først tre helaftens operaer og femten timer senere ved at alt går opp i røyk og damp i ragnarok - det vil si: i den endelige renselsen.
Av innspillinger av Niebelungen-ringen er det disse som etter vår mening teller: Karajan fra sent 60-tall, Böhms Bayreuth-innspillinger og George Solti's som ble spilt inn noen år tidligere og som var den første komplette.
Den siste er også den beste. I forbausende grad holder den stand mot tidens tann, og lydmessig er det intet å utsette. På innspillingen av den første operaen i syklusen deltar Kirsten Flagstad, bare det alene er nesten et argument i seg selv for å anbefale denne versjonen.
Den mest spilte og menneskeliggjorte av operaene i Ringen-syklusen. Die Walküre kommer tett på Wagners teorier om enhet mellom handling, musikk og andre teaterelementer. Her opptrer gudene som mennesker med følelser, begjær, straff og sympati. Sentralt i handlingen er søskenparet Sieglinde - Siegmund, og valkyrien Brünnhilde og hennes far Wotan (Odin).
Dirrende flott musikk hele veien med Valkyrierittet og flammehavet på slutten av tredjeakten som høydepunkt. Det er denne operaen du starter med hvis du skal kjøpe en av operaene i Ringen-syklusen. Igjen anbefales Solti og Wiener-filharmonikerne med Birgit Nilsson som krigerheltinnen.
Se også opp for videoinnspillinger. Her holder vi en knapp på Pierre Boulez' Bayreuth-serie fra 1976 med Gwyneth Jones og Donald McIntyre under Gesamtleitung av mesterens sønnesønn Wolfgang Wagner. Oppsetningen vakte i sin tid skandale blant erkereaksjonære Wagner-dyrkere. Inspirert av tidens teatrale Trevor Nunn-ånd opptrer guder, skurker, helter og heltinner i et sammensurium av roteloftets kostymebeholdning.
Kjærlighetsdramaet i Wagners produksjon. Lang, smektende og til tider nærmest himmelske vakre partier med musikk.
Wagner beveget seg musikalsk i retning av vårt århundre og tolvtonemusikken med operaens hovedtema som høres alt i åpningen av forspillet, og som gjentas i Isoldes berømte Mild und leise....
Vi kunne vært sjåvinistiske og hevdet at Kirsten Flagstad/Wilhelm Furtwängler-innspillingen fra 1952 burde være førstevalget, men i saklighetens navn må det innrømmes at Birgit Nilsson i stereo fra Bayreuth 1966 heller ikke låter så helt ille.
Wagners eneste opera av det udramatiske slaget - bortsett fra hans ungdomssynder. Tyskere flest oppfatter dette som en komisk opera. Det eneste morsomme vi finner i den er den lange raden av håndtverkere og svenner som i timesvis står opp og gjentar sine forgjengeres sanger.
Mye praktfull musikk likevel. Orker du helt til the bitter end og siste CD, er slutten på operaen noe å glede seg til.
Innspillingen fra Deutsche Oper i Berlin fra 1976 holder ennå som et anbefalelsesverdig førstealternativ.
Opera nummer tre i Ringen-syklusen utspilles på tre plan og er noe sprikende i sin dramatiske utforming. Hele første akt går med på å smi et sverd mens helten krangler med stefaren. I annenakt blir det mer fart over sakene. Her utspilles på operascenen sagaens fortelling om hvordan Sigurd Fåfnesbane tar knekken på den fryktelig dragen. Spektakulært, stort og gripende - hvis sangere, musikere og dirigent holder mål.
Tredjeakten tar steget opp i en ny dimensjon med den lange kjærlighetsscenen mellom Brünnhilde og Siegfried. Enorm musikk. Går du for å høre vakker sopran, må du altså spille nærmere tre timer for å oppleve superheltinnens elskovshyl i tredjeakten. Men bevares hvilke orgastiske og stålharde utladninger hun - Birgit Nilsson - har!
Nå er dramaet slutt, gullet har korrumpert guders og menneskers sjel og ødelagt kjærligheten mellom helt og heltinne gjennom bedrag og svik. Superheltinnen Brünnhilde lar det hele gå under til røyk og damp som eneste mulighet for forløsning og frelse.
Med arbeidstittelen Siegfried's død begynte Wagner å skissere teksten til denne operaen med en gang han var ferdig med Lohengrin. Etterhvert som han fordypet seg i stoffet, måtte forlengelser av forhistorien legges til og paradoksalt skisserte han Das Rheingold sist i syklusen som tekst selv om han skrev musikken til den først.
Det tok Wagner 25 år å fullføre operaen som er den mektigste og mest spektakulære i hele syklusen.
Operaen starter der Siegfried slutter; med elskovsduett mellom helt og heltinne etter at verdensaltets norner i et raskt forspill til sin forskrekkelse ser at livstråden brister og verden er dømt til fortapelse.
Annenakten kan bli en lang lidelse, men i tredje blir det full action igjen med jaktscener, drap og spektakulær musikk til Siegfrieds bålferd langs Rhinen før det hele ender i røyk, damp og ragnarok.
Vi vil ikke anbefale den norske 1955-innspillingen, selv om det er Kirsten Flagstad som synger. Innspillingen er dessuten umulig å få tak i. Karajans versjon på Deutsche Grammophone med Helga Dernesch kommer tett opp til vårt førstevalg:
Beslektet med Lohengrin i valg av historisk tema, men ganske ulik i form. Wagners siste opera er lite handlingsmettet, men desto rikere på musikk. Ikke for noenting er den sammenliknet med et oratorium for sine mektige klanger i første og tredjeakten, musikk som flyter avgårde i lange og vidunderlig vakre partier. Wagner som opprinnelig hadde skissert et drama om Messias, alternativt Buddha-skikkelsen, kalte operaen Ein Bühnenweihfestspiel.
Forsakelse, frelse og forløsning oppsummerer Wagners livsverk.
Særlig berømt for sin Karfreitagsmusik, som gjør at operaen er blitt et fast bidrag til påskespill verden rundt.