Svein Tindberg, Henrik Mestad og Anne Krigsvoll,. Foto: Leif Gabrielsen
- Ørken klør mellom tærne.
- Teater er mennesker, ikke teknikk.
-Det finnes ikke noe som er vanskeligere å framstille på scenen enn
døden.
- Selv mennesker man har elsket stinker når de er døde.
- Jeg er sjalu på tannbørsten som får gli over tennene hennes.
- Kostymer handler om å kle på seg, ikke av seg.
- Ordet er et ladd våpen og ikke en fis på en flaske.
- Hva kom før tausheten.
- Den som kan, kan. Den som ikke kan, blir kritiker.
- Mennesket er ikke Gud. Men tenk om ikke Gud heller er Gud.
- Den Hellig Ånd bor i tilfeldighetene.
- Bare det verste er godt nok.
|
Ethvert kunstuttrykk er mest spennende når det på ett eller annet plan
handler om en sjøl - fortrinnsvis den som sitter i salen. Denne
forestillinga handler på et vis om seg sjøl, det er teater om teater.
Denne oppsetninga av George Taboris Goldbergvariasjoner går seg
dessverre vill i tilbehøret framfor å dyrke hovedideen - sammenlikningen
mellom å skape en teaterforestilling og selve Skapelsen.
Å skape Skapelsen
Den berømte instruktøren, Mr. Jay, spilt av Per Jansen, befinner seg i
Sinai-ørkenen og skal sette opp et stykke om Skapelsen, Paradis og
Syndefallet. Hans inspisient, Mr. Goldberg, spilt av Per Chr. Ellefsen,
får sammen med scenografen, spilt av Monna Tannberg, i oppgave bringe
fram kulisser, rekvisitter og utstyr som skal kle hans ide om et
annerledes skaperverk. Alt fra tolv trekors til støyende, frekt
rockeband. Skuespillerne Svein Tindberg, Henrik Mestad, Bjørn Klakegg og
Anne Krigsvold er ikke udelt begeistra for Mr. Jays konsept. Det de
liker er de med på, noe saboterer de og noe nekter de å gjennomføre.
Tar den litt for helt ut
Regissør Cathrine Telle har tatt den helt ut. Sammen med scenograf Tore
Sæther og lysdesigner Ketil Akerø har de gjort teatret synlig i seg
sjøl. Lysrigger kommer til syne, folk på scenen samtaler med teknikken,
scenearbeiderne går oppreist, liksomeffektene kommer fram og teater er
ingen hemmeligheter lenger. Det fungerer godt. Særlig svak er jeg for de
scenene der lyskasterne nesten får en egen rolle, blir en medspiller.
Men uttrykket som helhet burde nok ikke gått så langt. Særlig på
rekvisitt og kulisse-sida blir det for store bokstaver. Vi skjønner at
det er en distanse mellom stykket Mr. Jay vil sette opp og det stykket
vi i salen sitter og ser. Plastikkdyrene og den rosa silkesenga blir for
sterkt og dumt. Alle effektene trekker i samme retning. Det blir ikke
noe igjen som kan skape en referanseramme, være annerledes - altså
vanlig. Sannsynligvis ville hele konseptet med tydliggjøringa av
teatereffektene fungert bedre relatert til en normalt utstyrt scene der
ikke senga i seg sjøl var spektakulær.
Det utslitte rom
Sjelden har hovedscenen på Nationalteatret sett så lite glamorøs ut.
Gulvet er tydelig slitt, det er altfor høyt under taket, og for lett å
titte inn sidevingene. Frøydis Armand gjør en god jobb som Fru Mopp med å
understreke dette. At bukking og neiing på premieren var såpass
uprofesjonell, lyset går av når regissøren kommer inn, Anne Krigsvold
neier i ett sett og får ikke hele rekka med seg, stod såpass i stil til
resten at oppsetninga, at de nesten burde ha tatt tak i det og gjort det
skikkelig klønete når det først skar seg likevel.
Neppe fornøyelig
Det er tydelig at ensemblet på Nationaltheatret, kanskje like mye som
det i Skapelsesstykket, har strevd med å ville krysse grenser, bryte
lover og knuse forventninger. Paradis skal liksom være vakkert og
naturlig, ikke rosa og horete, en aften på Nationaltheatrets hovedscene
skal være fornøyelig, ikke full av rock og plast. De skal ha ros for å
prøve. Men effektene er liksom ikke tilpasset seg sjøl. Det er sunt å
sjokkere, banne, være blasfemisk og harselere med kristendommen. Det er
ikke teksten jeg protesterer mot. Det er forholdet oppsetninga har til
sin egen form.
Skuespillende instruktør
Per Jansen har en vanskelig jobb. Han skal være både utenfor og
innenfor. Han skal spiller instruktør for skuespillere han ellers er
jevnbyrdig med på akkurat denne scenen. Han makter det ikke helt. I for
stor grad blir han en rolle. Det hadde kanskje hjulpet å benytte
effekten med å ha han utenfor selve scenen litt oftere, nede i
instruksjonsstolen i salen. Slik han nå spankulerer fram og ttilbake, blir
overgangen for glidende. Og det hjelper ikke å bare rope så er man
liksom instruktør.
Religiøs forvirring
'Nietsche er død' - sitat Gud.
Det er det første utsagnet som møter oss. Og det er akkurat passe skeivt
til at det pirrer. Men denne biten av oppsetninga er ikke viktig nok til
at jeg synes det religiøse er hovedbudskapet.
Mange vil sikkert være oppatt av denne dimensjon i dette stykket. Og i
oppsetninga for så vidt. Ettersom Per Jansen lange monolog om Jesus mot
slutten av stykket ikke er klippet bort, er tydeligvis Telle også det.
For meg er denne biten mindre interessant. Jo, å skape har noe religiøst
ved seg. Og jeg skjønner at de både bruker og misbruker Guds navn
underveis.
På samme måten er selve tittelen til stykket, som nitidig blir forklart
skal henge sammen med J.S.Bachs komposisjon, kanskje heller ikke så
interessant. Hvis man, som jeg, gikk ut etter to timer og hadde sett en
forestilling om å skape teater.
Deilig humor
Det er overraskende mye replikkhumor i stykket. Noen ganger
fulltreffere, andre ganger helt blødmete. Det fungerer fint i det svarte
teaterrom.
Forestillinga flirer også med Gud i munnen. Og det er lov.
Og hva som i bibelfortellingene er korrekt, hva som blir en forvrengning
og hva som er oppkonstruert i forhold til den sanne Skriften, er ikke
lett for en tilfeldig publikummer å si. Og det spiller, for
teateropplevelsen, egentlig ingen rolle.
Oversetting og tilrettelegging av Ragnar Hovland og Carl Morten Amundsen
når sitt høydepunkt når Svein Tindberg får replikkene rundt ordets makt.
Det skulle ikke være nødvendig med ord. Ordet er egentlig nok. Ordet og
en skuespillerier Tindberg. Og trekker inn enda en dimensjon. Iallfall
halve salen humret og skjønte at han her spilte på sin egen
suksessforestilling med Markusevangeliet. Slike grep gjør godt.
Nydelige kors
Alt i alt en forestilling som prøver på litt for mye på en gang. Som
sikkert kommer til å provosere de som kommer for å se et stykke om
Skapelsen. Men da har de ikke sett undertittelen: Et guddommelig
skaperverk på skakke. Til og med omdreiningen streitere hadde fungert bedre.
Men jeg tar meg de tre, langsomme, blå, store kors inn i boka for
nydelig løst.
|