Kulturspeilets ukentlige kommentar
uke 14 - 1. april 1997

Konkurs

Kjell Moe

Konkurs truer nå noen av de fremste svenske teatrene, som Dramaten og Göteborgs Stadsteater, melder avisene. De har ikke maktet omstillingen til nabolandets nye økonomiske virkelighet.

Slike toner har ikke vært ukjente her på berget heller. For et par sekler siden var det nærmest for vedtatt politikk å regne at man skulle sprenge budsjettene for å øke framtidige bevilgninger. Anført av en aggressiv Jens Christian Hauge styrte Nationaltheatret sin økonomi i grøfta år etter år. De politikere som våget det, kunne gjerne gå noen runder med en kamplysten styreformann. Da fikk de i fyndige ord vite hvor skapet skulle stå - at det var det offentliges ubestridte plikt å sørge for å opprettholde vårt kulturliv.

Ingen våken politiker med sunne sanser i behold våget for alvor å ta den kampen. Om noen virkelig var dum nok til å gå løs på etterkrigstidens gudfar i norsk politikk, endte de fortere enn de kunne ane det på politiske retrettposter som rådmenn her og der.

Men vindene og teatersjefene skiftet, som vi vet. Og nå er det tilsynelatende det motsatte prinsipp som gjelder: skal noen betale for kulturlivet er det de private sponsorer og de ansatte - gjennom nedskjæringer.

Trygghet og god lønn

Dette satt på spissen. For fullt så ille er det på langt nær. Norge har - som Sverige hadde - en trygg og godt utviklet subsidieordning for teater- og musikkliv. I tillegg har vi, i motsetning til Sverige, og omtrent alle andre land, en svært god avtaleordning for kulturlivets aktører. Ingen ønsker det helvetet som eksempelvis er i Italia og Frankrike hvor klarinettistene er organisert i hver sin fagforening og hvor aksjoner og streiker hører med til en uforutsigelig spilleplan - til publikums ergrelse og utenverdenens undring. For hva det aksjoneres for på La Bastille og La Scala er ofte helt bagatellmessige ting, men forestillinger må likevel innstilles.

Honnøren som tilfaller Norge er altså at man tilgodesees med helt andre lønns- og ansettelsesvilkår enn kolleger i andre land. Selv i Sverige er lønningene for alle andre enn de helt store stjernene sammenliknet med Norge som natt og dag.

Likevel går de på dunken der borte, mens Nationaltheatret her hjemme kan rapportere om stadige pluss på årsregnskapene sine - selv med kanskje verdens høyeste gjennomsnitts-lønninger.

Forklaringer

Det finnes mange forklaringer. Men den direkte utløsende årsak er at Sverige på kulturens område som på de fleste andre har hatt vanskeligheter med å tackle overgangen fra velferdsstat med ubekymret økonomi til dagens virkelighet med stramhet og nedskjæringer.

Sverige har vært storebror i Norden - og i verden - både i økonomi som i velferdsstat og bærekraftig storindustri i hele etterkrigstiden. Dette har skapt en form for mentalitet hvor den oppvoksende slekt i generasjoner har tatt ting som en selvfølge.

Så lenge svenskene har bygget sin velferdsstat på den kapitalistiske markedsøkonomien, har de heller ikke hatt mulighetene for å stå imot de internasjonale konjunkturenes svingninger når de hoppet av sporet som verst som følge av jappefesten på åttitallet. Sverige hadde ikke oljen som buffer. Og svensk mentalitet var preget av ubeseiret stormannssinn på tross av at katastrofen burde være tydelig nok for alle og enhver. I motsetning til finnenes ukuelige vilje til å tåle motgang, satte de seg i stedet ned og sutret over de begredelige tidene. Finland bygde ny nasjonalopera i sådan stund og satser fremdeles friskt på kultur med Europas høyeste arbeidsledighet. I Norge tok staten bankene. Mens svenskene satte seg ned og lurte på hva som var galt.

Svensk operaliv måtte innstille halve sin sesong i fjoråret. I år har Dramaten en gang skiftet styret. Så sier det nye styret at de ikke greier å drive for de midlene de har til rådighet. Noen må gjøre noe, håper man. Det vil si at staten må komme inn med friske midler. Man evner ikke å tenke nytt og katastrofen er et faktum.

Teknisk sett er to av Sveriges fremste teatre konkurs. Krise er et mildt ord. Hvordan de skal komme ut av situasjonen, er også uvisst.

Bergman

Det hjelper bare så lite at Dramaten har kvittet seg med Ingemar Bergman. Fremdeles er det hans ånd som styrer huset - i hvert fall opprettholder repertoaret og den kunstneriske kvaliteten. Uten hans oppsetninger, som ennå spilles for fulle hus, hadde Dramaten vært redusert til noe nær et provinsteater - selv med fremragende skuespillere.

Det er dette spennet mellom kunstnerisk visjon og storhet og økonomisk virkelighet som også er Dramatens store problem. Uten Bergman hadde de ikke vært hva det er i dag. Men guru'en drar også med seg unødige ekstrakostander, forferdelig mye penger som sprenger ethvert budsjett og gjør enhver tanke på planlegging og kontroll til en umulighet.

For under lyskasterne skal det ikke være noen imitasjoner. Antyder guddommen at det skal være kinesisk silke i alle kostymene, skal det være ekte vare. Slikt er ikke noe å diskutere. Om publikum hverken hører eller ser forskjell - skal i hvert fall økonomiavdelingen merke hvordan forestillingsbudsjettet sprakk med noen hundre tusen, eller kanskje en million eller to.

Man diskuterer ikke med Ingemar Bergman. Like lite som man opponerte mot Jens Christian Hauge i sin tid.

Ingen grunn til å hovere

Man kan gjerne si litt av hver om både økonomistyring og menneskelig fornuft og evne til å innrette seg etter forholdene. En klok liten fugl kvitret også en gang om at de beste kunstneriske resultatene oppnås i krysningsfeltet mellom virkelighet - les økonomi - og visjonære ideer. Men uten storheter som Hauge og Bergman hadde vi ikke hatt de nasjonalscenene vi i dag har i Norge og Sverige. Det er ingen grunn til å hovere over at det kanskje ikke går fullt så bra for broderfolket for tiden. Selv om oljelandet kanskje kan skryte av sine snuoperasjoner - også på kulturens område - vet vi at slike tiltak ofte opptrer som Potemkins kulisser: det gjelder bare å flytte skapet fra den ene siden av rommet til den andre.

Dessuten har svenskene et poeng: ingen styrte sitt bankvesen så fullstendig ad undas som anerledeslandet gjorde på åttitallet. Kanskje vi her finner noe av forklaringen på tidens stabile økonomi uten for høy rente, uvettig kjøpekraft og inflasjon som følge - at bankvesenet ble sosialisert.

Men det er politikk. Og det er annen historie.

Kjell Moe




Kulturspeilet - Akersgt. 41, 0158 Oslo, Tlf. 22 33 30 30
Pluto , Web InfoTech A/S

Spørsmål om redaksjonelt stoff, artikler mv. rettes til Kulturspeilet.
Spørsmål vedr. annonser, linker mv., rettes til Web Infotech.