Oscar Wilde: Den perfekte ektemann
Nationaltheatret:

Lunka - med en sparsommelig dråpe lime

Av Tiril Bjørkvold

Foto: Den Norske Opera






"Wenche Foss spiller Wenche Foss"















"... som en drink som skulle vært både syrligfrisk og kjølig, men som bare blir servert lunka."








"Komplisert blir det aldri, og vi får for all del happy end"








"Dette er underholdning, lettsvelget og greit, vil ikke gjøre en eneste i salen uvel eller ettertenksom et sekund"
Det beste ved Nationaltheatrets hovedscenes oppsetning av Den perfekte ektemann er paradoksreplikkene til Viscount Goring spilt av Svein Tindberg. Selv de halter innimellom, faller feil i forhold til salen. Ellers er denne forestillinga som en drink som skulle vært både syrligfrisk og kjølig, men som bare blir servert lunka - med en sparsommelig dråpe lime.

Aldri komplisert
Vi møter Londonsosieteten mot slutten av forrige århundre i dette stykket av Oscar Wilde fra 1899. Herr og fru Chiltern inviterer til selskap, her treffes folk som ikke har møttes på lenge. Noen har en fortid som andre vet på bruke mot dem. Dels får vi se simpel utpressing, dels skal dette sette den store kjærligheten på prøve, dels får vi et knippe forviklinger med at noen gjemmer seg i et rom og likevel ikke er den som husets herre tror har gjemt seg der. Komplisert blir det aldri, og vi får for all del happy end.

Brodd har oppsetninga ikke. Dette er underholdning, lettsvelget og greit, vil ikke gjøre en eneste i salen uvel eller ettertenksom et sekund. Enda forestillinga varer i 2.45.

Hva gjør så Kjetil Bang Hansen og skuespillerne ut av dette? For lite. I så lydig regissert verbal operette serveres alt tydelig anrettet.

Slangeslem Maurstad
Mari Maurstad
spiller den slemme, kvinnen Mrs. Chevely som er kledt i slangegrønt og rødt, har syndig kobberfarget hår. Hun snor seg giftig og skaper virr varr i det deilige, hvite glasshjemmet til Chilterns. Borsett fra at slangen i paradiset vanligvis bukter seg omkring mens Mari Maurstad er stiv og trang og akkurat en porsjon for mye vulgær og for lite sosietetsdame på scenen, passer hun rollen som hånd i mykskinnshanske.

Wenche Foss spiller Wenche Foss og det passer helt utmerket. Bare så synd at alle de eldre damene i salen ble snytt for å gi Wenche applaus. At mange av dem kom til Nationaltheatret bare for det, burde divaen skjønt og ikke gått hjem når hun midtveis var ferdig med sine Lady Markby-replikker.

Takknemlig for Tindberg
Svein Tindberg
har en takknemlig rolle. Det er hans replikker som bærer teksten. Som den dagdrivende, tenkende dandy tillater han seg å stille spørsmål der de andre ureflektert svelger unna. Noe skurrer likevel. Jeg tror rett og slett ikke på han - når han mot slutten av stykke plutselig skal være 34 år og være yndig forelsket i husets frues yndige søster. Til det har han dratt rollen altfor langt ut i den middelaldrendes paradoksale visdomsunivers. Og så er det en stund siden han sjøl fyllte 34, regner jeg med. Det så iallfall slik ut fra åttende rad.

Det tristeste er Øystein Røger som spiller en av de viktigste mannlige rollene, sir Robert Chiltern. Han er for fjern, for stiv, for på siden. Det kan virke som om han har tatt regissør Kjetil Bang Hansens ord om å spille engelsk overklasse for bokstavelig. Selv engelsk overklasse bøyer i knærne av og til. Dette er et utilgivelig feilgrep, ettersom denne rollen er så sentral.

Scenografien til Tine Schwab er for død. Glass og stue, ja vel, en silkepuff-sjeselong å sitte på eller gå rundt, men det fungerer ikke. Litt bedre blir det i første del av annen akt når vi er hjemme hos famlien Chiltern. Men selv da er takhøyden for stor, det blir for mye trekk på scenen.

Dersom turen i teater er vel så mye gløden over drinken før, og ikke minst den i pausen, kan du jo ta med deg denne forestillinga. Men sørg for å få drinken god og kald. Så du holder deg våken.


Tiril Bjørkvold