|
|
|
|
Kulturspeilets
kommentar
| |
Kultur på Internett | |
Kjell Moe | |
|
Tidligere denne uka hadde vi noen betraktninger over byråkratiets - i dette tilfelle Tono's - forbløffelse over ny teknologi. Denne kommentar skal vies et sideslektet tema: byråkratiets oppdaging av at vi lever i en tidsalder med en anerledes teknologi.
Fra tid til annen får vi lese at Departement, ...råd med andre skal ta i bruk 'den nye teknologien', gå inn på Internett mv. Det er ikke mangel på vyer og visjoner som preger disse oppslagene. Fra tid til annen skjønner vi også at det kanskje likevel ikke er så helt enkelt. For byråkratiet har en tendens til å behandle ny teknologi etter tankebaner fra tidligere teknologiske tidsaldre. Sagt med andre ord: i forhold til Internett ser man for seg en slags utvidet bibliotek-ordning, et slags klasserom hvor alle de pene og pyntelige elevene er tilkoblet de samme linjene, den samme serveren med de samme maskinene og leser de samme velregulerte og tilrettelagte oppslagene. De greier ganske enkelt ikke å forestille seg at Internett er i bruk over den ganske verden - og at folk som har lært seg å bruke denne teknologien allerede er så langt inne i de kommunikative fordelene dette gir at de simpelthen ikke lar seg rykke fem felter tilbake, slik Departementets velvillige konsulenter vil. Internett har vært i bruk i 25 år. Det er et fritt system, som ikke eies av en eneste sjel. I prinsippet kan enhver med telefon, datamaskin og modem koble seg til og surfe fritt i det virtuelle univers. Mulighetene innen dette systemet er uendelig - og knapt til å forestille seg. Det finnes ingen i dag som eksakt kan si hvilken vei dette kan gå. Det eneste vi med sikkerhet kan si er at det tekniske systemet (hurtighet, tilkobling etc.) vil bli radikalt forberedt. For et par år siden var det et velvillig forskerteam i en eller annen fjord ved en høyskole som hadde visjonene om å legge hele kultur-Norge inn på Internett. Alt som skjedde skulle katalogiseres, registreres og ut i den digitale stjernehimmel. At det rant endel millioner offentlige forskermidler inn i dette, samt at Telenor også investerte noen millioner i noe som aldri så en levedyktig virkelighet, får vi bare sette på kontoen for den samfunnsmessige verdiskapning. I disse dager leser vi at nye konsulenter har kommet inn i Departementets korridorer. Denne gang er det hele museums- og utstillings-Norge som skal katalogiseres, arkiveres og legges ut på nettet. Om de bare lykkes! For intet hadde vel vært bedre enn om man kunne få en slik katalogisering av kunstnere, kunstverk og utstillingssteder - fritt anvendelig for alle. Problemet er bare at dette forsøket, likesom de forrige, er tenkt ut over samme mal. Man leser dagens teknologi med gårsdagens briller. Man ser for seg et slags utvidet bibliotek eller klasserom. Faktum er at en stor del av kultur-Norge allerede er knyttet opp til Internett. Mange kulturinstitusjoner både informerer om hva de gjør og selger billetter gjennom Internett. Det er flere år siden undertegnede 'så' hele Høstutstillingen på Internett. Man kan neppe forvente at disse kulturinstitusjonene legger ned all sin erfaring og kompetanse med nettet så langt i begeistring over at Departementet har fått en lur tanke. De anslagsvis to tredjedeler av kulturlivet her til lands som allerede nyttiggjør seg av den nye teknologien - i total uvitenhet for myndighetene må vite - ønsker fortsatt å nyttiggjøre seg det verktøyet som ligger i ny informasjonsteknologi slik det er tilpasset virksomhetens behov og økonomi. For å si det med andre ord: det ville jo vært ønskelig om byråkratiet kunne sette av ressurser til å linke opp rubbel og bit av norsk kunstverden - og opprette serverkontakt med den delen som foreløpig ikke er der. Men er virkeligheten slik katalog-ordnerne ønsker den er? Det er her vi må advare litt. Vi har allerede et grelt eksempel på hvordan en organisasjon som skal ivareta opphavsrettighetene (TONO) begår fundamentale kortslutninger når de skal bedømme hva den nye teknologien består i. Vi tror det ville vært nyttigere å sette inn ressursene på kurser og ren folkeopplysning. Tydeligvis er det et stort behov for dette innen forvaltningen og nærmeste omland. For problemet - eller rettere, det ypperlige med Internett er at det er fritt. Det knoppskyter seg selv, etter egne behov og ønsker. Det er en slags 68-greie med teknologien til hjelp. Det er et medium som ikke kjenner grenser og aldri lar seg katalogisere og standardisere - uansett gode hensikter. Lær litt av erfaringene fra Frankrike. Her bygget man opp et eget nett parallelt med Internett, og til tider (ikke i dag) også langt bedre enn hva Internett kunne tilby av fordeler. Men også franske myndigheter må bite den nasjonale stoltheten i seg og innse at tiden har tatt dem igjen. Fra nå av må dette nettet greie seg selv uten offentlige midler. Det globale nettet har tatt over - også i Frankrike. Uansett hvor velmenende det var tenkt ut i starten, nytter det ikke å henge med med når teknologien utvikler seg i mangedobbelt hastighet av hva det koster av tid for en konsulent å skrive en faktura. De velmenende departementssjeler har kommet inn i bildet ca. tjuefem år for seint. Jo mer de går inn i materien, jo mer vil de forstå at de er håpløst akterutseilt. Brukere av Internett har forlengst definert sine behov og ønsker - og de utvikler seg stadig. Norske kunstnere og kulturinstitusjoner som har vært på nettet en del tid, vil kanskje ha et velvillig grynt overfor myndighetenes gode vilje. Men å tro at framtiden er slik fortiden - og nåtiden - fortoner seg fra et departementskontor, eller en trygt plassert forskerposisjon, er bare å gi opp. Vi ønsker imidlertid lykke til. Visdom er erfaring, og man vet ikke hvordan pæren smaker før man har spist den, for å si det slik. Mens departementets konsulenter fortsetter å tenke ut sine store vyer, og kanskje etterhvert skjønner at pæresmaken er atskillig mer fasettert enn de kunne forestille seg, vil vi andre fortsatt undre oss over hvilket unikt medium vi er inne i - og hvilke fantastiske muligheter det gir oss. Du som leser dette - her og nå. Og vi som - her og nå - kaster det ut til deg i det uendelige digitale univers. |
Kjell Moe |