| | | |
Misantropen
| |
Skranglende skuffelse | |
av Tiril Bjørkvold | |
foto: Erik Berg - Eg vil være sint og eg vil ikkje høyre. - Du er beint fram patetisk - Blir lastene dygder hos ho du har kjær? - Må han servere seg sjøl som dessert? - At folk syndar er sunt. - Så madame - vel og vrak! - Spar meg for hint. |
Molieres tekst om bedrag, kjærlighet, proklamerte følelser, ærbarhet,
intriger, stolthet og misforståelser er interessant for dagens
teaterpublikum. Hvorfor blir da oppsetninga på Det norske teatret så
skakkjørt, så skranglende skuffende?
Ikke samkjørt Mer enn presise og rammende svar på hva som skurrer, blir jeg sittende igjen med mange spørsmål i forhold til hvordan oppsetningens bakmenn har tenkt. Har de ikke tenkt tilstrekkelig sammen? Noe av svaret ligger i misforholdet mellom de tre hver for seg tydelig tenkte komponentene; scenografi, kostymer og spill. De er som om de tre lever hvert sitt liv og kunne ha fungert sammen med andre makkere. Sammensetningen her blir feil. Uklar handling Det tristeste er at dette misforholdet faktisk går ut over handlinga. Jo, det handler om at Célimène har mange friere og holder dem alle varme så lenge at hun til slutt ender uten noen av dem. I tillegg driver de andre kvinnene sitt intrigespill og mennene brisker seg mot hverandre. Men selv den tråden blir vanskelig å finne på Det norske teatrets hovedscene under Kjetil Bang-Hansens regi. Isolert scenograf Scenografien er det som isolert sett er mest vellykka. Men kan en scenografi isolert sett være vellykka, må den ikke hører med i en sammenheng? Jo. Vel. Kari Gravklev sier hun har bygget rammeveggene rundt den lille, intime, innebygginga av teatrets gigascene, om det knuste rokokkospeil blandet med marmorvegger fra fasjonable slott. Ideen er god, men det blir for lite speil og for mye glatte veggflater på scenen. Hadde denne speiltanken vært tatt klarere ut, kunne det gitt skuespillerne mer å bruke. Kanskje med forvrengende speil innimellom? Slik det er nå, blir skuespillerne egentlig fjerne i forhold til rommet, ikke integrert, selv om de aldri så mye går ut og inn av alle dørene. Hvis Kostymene er akkurat så skrullete og umulig glorete som de skal være, hvis man ønsker å illudere datidas høybårene Frankrikessosietet. Jeg sier hvis. Denne utgaven blir for mye karneval og komiske parykker og for lite intrige som angår nåtidsmennesket. Hva med å gjøre omvendt? La scenografien være mer realistisk i forhold til datidas tidsbilde, og sette nøytrale kostymer eller kanskje helt hverdagskledd moderne mennesker inn i en slik sammenheng. Det ville utvilsomt trukket folk i salen nærmere teksten, i hvert fall. Stivbeinte verseføtter Så til skuespilleriet. Det er vanskelig å spille skuespill på vers, særlig så lange og rytmisk bundede som disse er. Der språkets snirkler er en så stor del av budskapet. Ros til oversetter Svein Selvig. Men dersom teksten nå engang skal framføres på stive verseføtter, må ensemblet bli enige om en tekstprofil på scenen. I denne oppsetninga spriker det altfor mye. Mens Harald Heide-Steen Jr. prøver å hverdagsliggjøre både rytme og tonefall, holder Jon Eikemo og Paul Ottar-Haga ihuga på stivstilen, og det fungerer faktisk best. Personlig Eikemo Nina Woxholtt i hovedrollen Célimène er tydelig nok. Hun flørter med samtlige av de mannebein som kommer i hennes nærhet, den ene mer stiv og stolprete enn den andre. Særlig beileren Harald Heide-Steen Jr. går igjen i sin egen felle. Han er bare sin egen parodi, der han snøvler og overtydeliggjør det komiske i rollen. Han matches ikke tilsvarende godt av Svein Erik Brodal som makkeren Clitandre heller, det blir noe nissete over de to. Den beste av beilerne er ikke den mannlige hovedrolleinnehaveren, Paul-Ottar Haga som Alceste. Han blir for vimsete, for forvirret inne i sine egne følelser. Det blir ingen tydelig karakter av hans borende blikk og sukkende stemmeleie. Nei, Jon Eikemo er den eneste av de på scenen som har rollen sin under huden. Som har fordøyd teksten og som makter å gi den videre til publikum som sitt eget. Han er glimtvis kostelig. Nei, dette er en dårlig forestilling. Både det muntre og det sørgelige ved teksten drukner i det uavklarte, det vimete og mangel på samkjøring. Synd, for teksten er struttende sterk, bare den får armslag. av Tiril Bjørkvold |