Gro Harlem Brundtlands beretning om sitt liv og opplevelser
til hun danner sin andre regjering i 1986, har alt vakt betydelige diskusjoner
og røre. Ikke alle er like begeistret for å høre hva selveste landsmoderen har å
si om hvordan hun opplevde begivenhetene når hun nå i ettertid ganske
utvunget kan komme med sin egen oppfatning og inntrykk - uten at parti og
bevegelse tilsynelatende kan bli skadelidende av det. Boka reiser et annet spørsmål: hvor
viktig er det for oss andre å ta del i kjente personers liv og levned,
få innblikk i deres daglige hverdag? Er kjendisene
nærmest programforpliktet til å lette på sløret sånn noen
tid i etterkant slik at vi,
den tittebegjærlige hop, får riktig anledning til å snuse oss til bunns i deres
private liv og levnet, følelser og tanker?
Memoarlitteratur selger
Det er ikke til å nekte at memoarlitteraturen er den
som selger mest. Faktisk helt uten sidestykke. Det forlag som trykker erindringene
til en passelig populær politiker bør være sikret inntekter som kan gjøre en
ellers mistrøstig bokhøst til en rimelig lukrativ affære.
Fristelsen er der, både for forlaget til å legge et visst press - og for den enkelte som kan
sikre seg både betydelig inntekter og også et korrigert ettermæle.
Et forsvar
Først og fremst leste
jeg denne boka som et levende og varmt forsvar for retten til å ha egne personlige
synspunkter og oppfatninger. Mye av diskusjonen i etterkant har også dreiet seg om dette.
Selvfølgelig skal en politiker ha rett til å komme med slike
personlige og dels ladete meninger i ettertid. Når man står midt oppe i
begivenhetene tilsier alle hensyn at man helst holder sin munn lukket og penn
forseglet. Men når man leser Gros bok bør det i hvert stå helt 'klinkende klart'
at også politikere er mennesker som bør ha rett til å ha egne meninger, personlige
oppfatninger og ikke minst et menneskelig forhold til de begivenhetene man virvles
inn i.
Utleverer andre
Skulle hun latt være å skrive boka i denne formen?
Både ja og nei. Det
er og blir problematisk at man utleverer andre, som Reiulf Steens alkoholproblem,
Håkon Lies ubeherskete gemytt eller Kåre Willochs oljeglatte mangel på
troverdighet. Skjønt sistnevnte, som er den som skriker høyest, bør ikke ha noen
grunn til å protestere mot at Gro sier hvoran hun opplevde hans opptreden på
midten av 80-tallet. Det er tross alt hennes inntrykk det dreier seg om, og
hverken han eller andre bør få anledning til å eie dem. Jeg kan ikke udelt gi
en politiker rett til å nevne i en memoarbok alt det en kommer undervær med av
informasjon om andre personer. Det har hun heller ikke gjort. Episodene med Steen
er likevel såpass sentrale at de ikke kan unngåes. Det ville blitt heftet store
mangler ved hennes egen troverdighet om hun ikke sa det som det var, slik så
mange allerede har antydet i klare ordelag.
Omtenksomt handtert
Da får vi heller bli glade for at
det er en hel masse episoder hun ikke omtaler og
behendig hopper over. Det står henne til ære, for det som nevnes står på trykk med
en både fin og omtenksom hånd. Dessuten dekker hun ikke til sitt engasjement og
følelser, og da tror vi på henne.
Willoch
I et slikt perspektiv er det at affæren med
Kåre Willoch har fått urimelige proporsjoner. Episoden om hennes store skuffelse
over ham nevnes ganske kort, og det er bare hennes egen personlige oppfatning som
kommer fram. Hun dømmer ikke og polemiserer heller ikke mot sin tidligere
politiske motstander. Slikt står henne til ære, og det blir vanskelig å forstå
hvorfor den tidligere Høyre-statsministeren går slik i fistel over hva fru
Brundtland måtte ha av personlige inntrykk ti år etter at begivenhetene fant
sted.
Flyter lett
Boka er grei og velskrevet. Men det er ingen stor memoarlitteratur. Det
er lite som står her, som man ikke vet, eller burde vite fra før. Boka kaster ikke
lys over ukjente sider av vår nyere historie, det avsløres ingen stats- eller
partihemmeligheter og dette vil neppe bli referanseboka for alle historikere som
skal omtale vårt lands politiske begivenheter de to siste desennier før
årtusenskiftet.
Gros bok
Først og fremst er dette Gros bok. Hun pendler lett og raskt
mellom begivenheter på det ytre plan, familieliv på det indre
og gir inneimellom små gløtt av
egne refleksjoner. Vi savner kanskje Einar Gerhardsens varme eller Håkon Lies
engasjement i beskrivelsene av det som skjer. Men Gro er Gro og tro om ikke den
knapt beskrevne episoden om de gamle gutta får satt tingene på plass med
hennes aldri så lille form for understatement.
Drivkraften? Noen kunne kanskje savne et
dypere forsvar for de ideene hun står for, for sosialdemokratiets plass i vårt
velferdssamfunn, for troen på rettferdighet og solidaritet. Jeg er av dem, fordi
jeg tror det er atskillig mer enn pliktfølelse mot parti og familie og en klar
porsjon naturlig maktorientering som har vært drivkraften hos henne. Gro har
skapt beundring fordi hun har vært modig, turt og stå
fram som et individ i politikken og påtatt seg de oppgavene hun tross alt har
gjort. Det er ikke noe som tyder på at respekten for henne vil synke etter denne
boka. Snarere tvert om leverer hun et såpass brennende forsvar for egne
handlemåter at hun fortsatt vil ha en høy stjerne i store deler av folket. Nettopp
fordi hun tør, fordi hun sier fra, fordi hun har det motet som trengs.
Forsvar for retten til å være et menneske
Under
lesingen av bokas siste del, er det et inntrykk som fester seg mer og mer: hun vil
forsvare seg selv som person, individ og menneske. Hun vil ikke bare bli oppfattet
som politikeren, landsmoderen, den ufeilbarlige. Hun vil også være seg selv.
Nesten som i bisetninger nevner hun episoder som viser hvordan det koster å være
en offentlig person, hvordan alle vokter det minste skritt du tar og hvordan den
minste detalj blir misforstått og forstørret til det ugjenkjennelige.
Budskap
Dermed
oppstår det også en annen debatt: om vår rett til å være kikkere. Hvorfor må vi
nødvendigvis kle av våre kjente personer? Hvilken rett har vi til å vite alt om
dem? Selv hos oss er paparizzi-kulturen ubehagelig nærværende, om kanskje
ikke i så dramatiske og dødelige former som andre steder i verden. Det er her boka
bør ha sitt budskap - selv om den da også motsier sin egen utgivelse: som et
brennende forsvar for enkeltmenneskets rett til å være i fred for andres innsyn.
Se & Hør-fordummelsen
Boka er alt sikret den sannsynlige seieren som årets bestselger. La oss håpe
at den i hvert fall for noen blir en ubehagelig påminnelse om at kikkerne og Se &
Hør-fordummelsen har sin pris. Jeg ser fram til fortsettelsen og håper ikke
kritikken over den første delen av hennes memoarer fører til mer avdempete
synspunkter i beskrivelsen av det interessante tiåret som venter: årene 1986-96.
|