foto: Leif Gabrielsen
- Jeg lager ikke spekulative filmer.
- Vaginal synsvinkel.
- Det å være morder er et yrkesvalg i Amerika.
- Forbindelsen mellom sex og vold er reell.
- Fantes det ikke død og vold før filmen ble oppfunnet?
- Så kåt jeg blir av å skyte folk!
- Det må virke ekte, det er da det er sexy.
- Jeg driver ikke med yrkesknulling.
- De skylder på filmene mine.
- Denne mannen vil ha meg til å tilstå massemord på tv.
- To velartikulerte, tiltrekkende antihelter.
- Jeg lager ikke reklamefilmer for drap.
|
Seriøst teater er gjerne alvorlig, dypsindig, tar opp små, dype spørsmål
i stort format. Det veit de som velger å gå på teater. De liker slikt.
Forestillinga Popcorn er både seriøs og alvorlig. Men først og fremst er
den stygg og brutal, støyende og enerverende. Det spørs om folk som
velger å gå på den forestillinga liker det de får oppleve.
Centralteatret er i så måte modige.
Mer dobbelteksponering
Hollywoodfilmregissøren Bruce Delamitri, spilt av Anders Hatlo, får
Oscar for sin voldsfilm . Gjennom samtalen med sin
produsent, Karl Brezner, Erik Hivju, får vi vi innblikk i en pervers,
voldelig, sexopphengt spillefilmhandling som Bruce selv forsvarer og
forklarer. Visninga av filmklipp på bakpersienneveggen som vi får i
begynnelsen skulle for øvrig vært brukt mye mer. Ettersom mye av
konseptet for teaterforestillinga er lag på lag, handling som biter seg
sjøl i halen, burde vi også fått mer av denne visuelt dobbelteksponerte
handlinga.
Den fraskilte kona Farrah, spilt av Sidsel Ryen og dolledattera Velvet,
spilt av Line Verndal, setter standarden i forhold til et selvopptatt,
livsfjernt luksuslivmiljø.
The bad and the bad guy
Samtidig forteller tv-nyhetene om to berømte og beryktede massemordere
på flukt, Wayne Hudson, spilt av Dennis Storhøi, og Scout, Pia Borgli.
Selvsagt dukker de opp i regissørens hus mens han er på fest og sjekker
med seg skuespillerinnen Brooke Daniels. Vi får et ubehagelig
salongdrama med maskingevær, pistoler og automatvåpen som hovedpersoner.
Og det handler ikke lenger om hvem som er god og hvem som er ond. Her er
det i grunnen bare ulike utgaver av The bad guy.
Ansvar for vold
Til syvende og siste handler dette stykket om hvem som har ansvaret for
volden i samfunnet. Det er et interessant problem og noe som også
teatret bør tørre å ta opp. Vold, både i underholdende og
problematiserende format har i for stor grad vært overlatt til lerretet.
Men dette blir likevel for mye kino på scenen.
Selv om vi i Oslo og Norge opplever mer vold og drap nå enn i god gamle
dager, er denslags fremdeles sjokkerende for oss. Selv en aldri så liten
lemlesting gjør vondt, vi rystes og avisene bringer (gudskjelov)
historien om enhver slik handling på norsk jord som en uakseptabel rå
handling.
Tilrettelagt
Popcorn er skrevet av en brite om amerikanske forhold. I programmet
skriver riktignok Kjetil Bang Hansen at stykket er satirisk. Det kommer
ikke fram over scenekanten. Stykket er en knyttneve, voldsomt og
firkanta i hele sin form. Ok, på sett og vis kanskje bare
overamerikansk, men likevel. Disse enormt store, smellende, kruttrykende
bokstavene gjør at publikum får en sjanse til å distansere seg. Det blir
litt for lett å tenkte at dette skjer i et annet land, på et annet
kontinent, der vi alle veit at vold er like vanlig som trafikk-kork.
Radioteaterforestillinger som er basert på en roman er gjerne
tilrettelagt for nettopp radiomediumet. Her kunne jeg tenkt meg en slag
tilrettelegging for norske forhold. Der 20 av drapene ble til blind
gatevold der noe mister fortenna i stedet for. Slik at det kom tettere
innpå oss, angikk oss i enda større grad. Nå blir det hele litt for
cowboyaktig fjernt.
Stor Storhøi
Dennis Storhøi storspiller. Han er vulgær, grov, brautende og brå,
samtidig som han analyserer situasjonen og setter fingeren, for ikke å
si geværmunningen, på interessante problemstillinger. Jeg vile
foretrukket en todeling når det gjaldt holdninger hos dette røverparet.
At han er skytende og nytende, og hun analyserende og har perspektiver.
At han rommer det hele, blir litt i dypsindigste laget. Både han og Pia
Borgli makter å kretse rundt gislene og etter hvert også ofrene i stua
med gisseltakeres intensitet. Det er nærliggende å bli slapp i den
truende avtrekkeren når stemningen er så tett så lenge, men det holder
bra. Det skal våpeninstruktør Wolfgang Wedde ha ros for.
Gode kostymer og sminke
Personlighetene og kostymene er sjeldent gode. Her har Trude Bergh og
Mikkel Stølen tatt hver skuespiller og rolle på alvor, gått langt inn i
teksten og jobbet fram noe som er troverdig, helstøpt. I en del andre
forestillinger blir skuespillerne for like, de kler hverandre og
kulissene og blir dermed usynlige. Her står alle klart og tydelig fram.
Få i salen
Første lørdag etter premieren, da undertegnede så denne forestillinga,
var det bare en tredel fullt i salen. Det er, for å bruke språket fra
stykket, for jævlig. Riktig nok er ikke dette lørdagskos for hele
familien. Men det er verdt å se. Om ikke annet så for å kjenne på
hvordan det klassiske voldsfilmubehaget, der du hvert sekund er redd det
skal smelle og helten skal dø, hvordan dette kjennes ut når du sitter i
en teatersalstol. Det er nemlig helt annerledes. Verre. De der oppe er
virkelige mennesker. Skuespillere, ja vel, men mennesker.
Scenografien er en blanding av 80-talls, inn i framtida og tidløs,
steril luksus. For steril. Kristen Sørli tar med skinn og hvitt og lys
et fremmedgjøringsgrep i forhold til hvordan en stue faktisk ser ut. Det
gir publikum nok en mulighet til å distansere seg. Ingen møblerer slik i
sitt hjem. Mulig det er villet, jeg mener det er galt.
Alt i alt en provoserende, deilig bråkete, lite høflig forestilling. Som
både i stemmeleie og dramatikk kanskje burde vært disponert litt
annerledes, men som likevel havner som et skeivt skudd i den dirrende
teaterveggen.
Tiril Bjørkvold
| |