Ondskapen
Torshovteatret
Jan Guillou

Hamrende ord

Tiril Bjørkvold

foto: Leif Gabrielsen



- Far slår alltid mot nesa.


- 25 rapp tar 20 sekunder, det dør man jo ikke av.


- Og så "venner igjen" - fornedringen.


< - Du er ondskapen selv, og sånne som deg må tilintetgjøres.


- Nødutgangen - svømme og glemme.


- Operasjon dritthevn har begynt.


- Jeg nektet alt med ord, bekreftet med ansiktsuttrykk. Man må slåss mot ondskapen, far.


- Så kom nestemann og helte en bøte dampende vann over meg.


- Ondskapen er ikke dum.
Da Christian Skolmen kom inn i halvsirkelen på Torshovteatret, satte seg ved trommesettet, gjorde klar stikkene og nølte, hoppet hjertet i halsen min. Skulle virkelig Torshov, av alle ensembler, late som, ikke ta musikk som ferdighet på alvor? Sekunder etter forstod jeg at monologforestillinga Ondskapen ikke er på liksom: Den er faretruende virkelig. Hjertet mitt landet ikke. Det banket engasjert og rystet i hele den timen forestillinga varte.

I et ordløst rom hamrer Skolmen, Erik, løs på trommene. Drevent. Kyndig. Han har spilt trommer før. Og han har masse aggresjon på lager. Det er deilig at det blir så mye bråk og støy i rommet med en gang. At vi slipper den tradisjonelle gradvise stigningen, fra det tause, trykkende via det vanlige, med noen bråkete rykk og så ut i kaos før det roer seg igjen. Her er støyen til stede hele veien.

Guttetyranni
Skolmen gir oss historien om Erik, som ble slått og fikk juling av faren hjemme, mens moren spilte Chopinvalser. Han blir utvist fra den lokale skolen og sendt til privatskole langt borte. Der den sammen hersketeknikken, volden, skremslene og fryktene får råde. Han viser oss hvordan guttene, som skal oppdra hverandre, knuser hverandre langsomt, ubønnhørlig. Der slag og spark er hverdagskost, avføring og knuste nesebein er garnityr. Og hvordan det til slutt viser seg at det aller sterkeste virkemidlet blir ordet. Sterkere enn døden. Fordi døden ikke gir rom for å se fornedrelsen i den andres øyne.

Dette er en gammel historie. Om hvordan noen tar makt, herser med andre, som i Fluenes herre, hvordan selvjustis i plenum blir tyranni. Det er en historie vi trenger å både høre og se igjen.

Christian Skolmen er dyktig. Overbevisende både som Erik, som far, som offer, som tyrann, som kompisen Pierre, som herskerne i Rådet og som Skitenhjelm. Han kjenner dem. Viser oss dere tydeligste trekk. Jan Guillous fortelling lever godt i Skolmen og regissør Olof Lindqvists rom.

Ungt samarbeid
Lindqvist er hentet fra Statens teaterhøgskole, instruktørlinjen. Det er bra. Teatrene bør tørre det. La to forholdsvis unge få prøve seg, bryne seg på både hverandre, rommet, teksten og publikum. Denne gangen funker det.

Scenografien til Flavio K. Pighin er elegant. Selv om Skolmen mer enn tydelig spiller mange rolle, gjør det seg godt med filmbitene av familiemiddagen og den dundrende stumfilmsrektoren.

Jeg stusser likevel over at trommesettet får forbli trommesett gjennom hele forestillinga. Det er bare trommeeskene som brukes til noe annet, som bord, som talerstol, som krakk. Det ligger uante muligheter i en omtolket skarptromme.

Skulle jeg kritisere, ville jeg kanskje si at de gangene Skolmen henvender seg dirrende til publikum, for å dra oss vettskremt med, er han ikke klar nok. Vi ser at han bare ser ut i publikumsmassen, ikke plukker seg ut en bestemt. Det er som om han benytter disse få øyeblikkene til å la øynene hvile. Men jeg skal ikke kritisere. Jeg skal gi velfortjent, solid og rystet applaus.

Tiril Bjørkvold