Mor og barn / Sonen
av Jon Fosse
Nationaltheatret - Malersalen

Med sønnen i sentrum

av Tiril Bjørkvold
foto: Marit-Anna Evanger



- Det var kjekt å sjå deg igjen.


-No er vi endeleg saman.



-Det viktige, kva er no det? Det er eit stort spørsmål.



-Det er liksom så vanskeleg å berre fortelje.



-Eg veit eg skulle besøkt deg tidlegare.





-No og då er så annleis.





-Mørkret er så mørkt at det blir svart.





-Så, naboen tar seg ein bytur i dag.



-Det er så lenge sidan vi har høyrt noko ifrå han.





-Du drep meg med snakket ditt. . "Ja,
Når Jon Fosse først retter fokus mot noe, gjør han det så sterkt, nakent og knugende at det er en prøvelse å være tilstede. Forestillinga på Malersalen er en prøvelse jeg ubetinget vil anbefale.
Forestillinga er åpenbart tenkt både som helhet og todelt. Vi får to enaktere av samme forfatter presentert uten pause. Felles tema er den hjemkomne, ordknappe sønnen.
I Mor og barn har ikke de to møttes på mange år. Hun er litt mer enn midt i livet, bor i Oslo, har suksess med sin jobb i byråkratiet og reiser mye. Han bor på Vestlandet, har studert i utlandet og har hatt jevnlig kontakt med faren gjennom oppveksten, i tillegg til at han som barn bodde hos morens foreldre. Sist de så hverandre var i begravelsen til den religiøse moren hennes.
Møtet er fomlende, orda kommer i veien og vi får i korte glimt ane både smerte, bebreidelse og sårhet hos de to.
I Sonen treffer vi to gamle foreldre som bor på et så gudsforlatt sted at de bare ser lyset fra huset til naboen. Den drikkfeldige naboens sladder om at sønnen deres har sittet inne for å ha gjort innbrudd, har skapt bekymring hos de gamle. Når sønnen kommer overraskende hjem etter at de ikke har hørt fra han på et halvt år, er de både urolige og glade. Samtidig stikker den hjertesjuke naboen innom med nyinnkjøp sprit fra byen. Hjemkomstkvelden skal vise seg å få en helt annen utgang enn noen kunne ha fryktet på forhånd.

Heller hver for seg
Begge historiene er knappe, og slik sett kler de hverandre. Riktignok er det både mer story, mer handling og dramatikk i den andre, noe som også gjenspeiler seg i scenografien, men de er begge sydde over samme lest. Den stotrende samtalen, det hakkete møtet mellom foreldre og voksne barn. Etter min smak ville jeg laget to forestillinger av disse enakterne. De står støtt nok hver for seg, og jeg synes at samkjøringa mer forkludrer enn beriker. Når Nationaltheatret nå likevel har valgt å presentere dem sammen, får jeg vurdere dem som en opplevelse.

Sober scenografi
Først en stor takk til scenograf Kjell Torriset. Han tar Fosses formspråk på alvor og gjør rammene rundt forestillinga akkurat så svarte, nøkterne og reine som de må være. Ikke bare gjorde de tre åpningene som rammet inn første enakter det hele akkurat så stilisert og visuelle som Fosses tekster er. At de til den andre enakteren ble skjøvet på bakveggen og var mørke vinduer ut i natta, er et elegant grep som gjør godt for en som kommer på teater for noe annet enn bare dialog.

Røger ruver
Øystein Røger spiller sønnen i begge enakterne. Han er så stiv, så mutt, så på siden og så troverdig mørk i sinnet at det nesten er skremmende. Han løfter mye av forestillinga ned til de dybder den hører hjemme med sin suverene, sky, svarte panne. Han ruver - selv innenfor en tekst som egentlig ikke lar folk stå oppreist.
Tone Danielsen som mor i første del er akkurat litt for mye bak fasaden hysterisk og midtlivskvinneaktig til at det matcher resten av konseptet. Hun lar ikke nok av Fosses uutgrunnelighet få ljome taust fra scenen. Men stemningsvariasjonene på scenen er det hun som bærer, og de bærer hun godt; fra det varme, til det ungpikeaktig lekenkåte og til det rasende angrende.
I den andre enakteren vil jeg først og fremst rose naboen, spilt av Per Christensen. Han kommer med et annet kroppspråk enn rammene ellers, deisende inn i teksten og på scenen. Han blir som en referanseramme i forhold til verden der ute - også reint sceneestetisk vurdert. Bra.

Ellers er alt nakent. Bare lyden av regn. Nakenregn som renner og gjør sceneestetikken, både verbalt og visuelt helt maksimal.

Altså en forestilling man bør se. Men likevel slett ikke en forestiling for alle? Ny norsk dramatikk er jo ingen kioskvelter. Vel. Den er for de som greier å finne inngangen til Malersalen, midt i all gravinga rundt Nationaltheatret. Jon Fosses to enaktere er for dem som finner veien opp alle trappene og som rekker det før forestillinga tas av plakaten. Og som skjønner det er verdt det.

Tiril Bjørkvold