Kulturspeilets ukentlige kommentar

Stille i kulturdammen

Kjell Moe

Det er stille i vår kulturelle andedam. Fullstendig stille. Ingen kunstnere i harnisk, ingen utskjellinger i avisene, kort sagt: ingen skandaler.

Det vil si, litt småputring er det i krokene. Forfatternes innkjøpsordning er under lupen, men den debatten har vi hørt før. Filmutleieordningen er også i søkelyset, uten at det engasjerer andre enn de parter som åpenbart lider økonomiske tap. Og hvem var det, utleiebyråene, importørene, kinoene - vi registrerer ikke engang.

Norsk kulturliv har gått gjennom en hel julefeiring, tilbakelagt de mørkeste periodene av høstens og vinterens depresjonstid - og ennå har ingen flammende kulturdebatt nådd spaltene. Det har vært lite å hisse seg opp for. Og alt virker så såre vel.

Har norsk kulturliv krøpet i hi? Har det i makelig tilfredshet over tingenes bedrete økonomiske tilstand - noen oljekroner må vel også flyte over i kultursektoren - slått seg til ro med sine stipendier og den økende kjøpekraft hos samlerne?

Det kunne virke slikt - fra utsiden. Selv om debatten om vårt eventuelle nye operahus har vært blass de siste ukene, er vi overbevist om at neste måned vil stå i operadebattens tegn.

Og apropos opera, det syder av aktivitet som aldri før nede på Youngstorget. Man har annet å beskjeftige seg med enn å frustreres i avisspaltene. Nå spilles det nemlig opera i vårt gamle Folketeater. Det har det vært gjort før, men vi har aldri opplevet en slik periode hvor det glødende og intense engasjementet gjentar seg fra den ene repriseforestilling til den andre. Det er ikke bare forfriskende oppsetninger som vokser opp som fugl Fønix av asken, man kjenner dem knapt igjen fra det man så for en, to eller flere sesonger siden: det er knapt til å tro at dette opplever vi midt i tjukkeste Oslo - og ikke i Berlin, New York eller Paris.

Og ikke bare i Oslo. Mens vårt likesom forslitte operaensemble dundrer til med en feiende Tosca tar de likeså godt også turen over fjellene og spiller Salome for vestlendingene - samtidig. Med Bergens-filharmonikerne og den gamle hedersmann Heinz Fricke bak taktstokken gjennomføres forestillinger på en slik måte at bergenserne gikk mann & kvinne av huset, sprengte Grieghallen med alle dens trappeløp, og vi er glad for at man slipper å bruke avisspaltene for å begrunne hvorfor et slikt ensemble fortjener et nytt hus. De gjør det selv, alldeles selv - med nettopp det de kan: spille fremragende operaforestillinger.

Vi skriver dette vel vitende om at deler av ensemblet for tiden også befinner seg i Trondheim hvor de sammen med Stein Winge, lokale krefter og Trondheim Symfoniorkester forbereder urframføringen av Norges første fullførte opera, Fredkulla. Og at om to uker er det premiere for nasjonaloperaens største satsing denne sesongen, Otello. Nå tilbake på Youngstorget - også med Stein Winge. En etablert operainstruktør internasjonalt som sier nei til engasjement på Wiener Staatsoper fordi han synes at Bellini og Donizetti ikke engasjerer ham.

Vi kom nettopp fra Oslo Konserthus hvor vi hørte Oslo-filharmonikerne med to praktfulle solister gjøre en konsertant framføring av Bartoks opera Hertug Blåskjeggs borg. Og vi undret oss over at en gammel kjenning fra Det Norske Teatret nå for første gang sto på podiet i Oslos konserthus - etter at han i mellomtiden har gjort runden gjennom La Bastille, Monnaie og en rekke andre operahus ute i verden. Vi har måttet erkjenne at vårt operafattige land er i ferd med å etablere et solid sjikt av riktig tunge bass-barytoner på den internasjonale opera-arenaen. For mens Ronnie Johansen synger Bartok i Oslo, opptrer kollegene Carsten Stabell, Frode Olsen og Oddbjørn Tennfjord i Tristan og Isolde og Parsifal i henholdsvis Brussel og Amsterdam.

Vi skriver dette også vel vitende om at Kulturspeilet var eneste organ som ikke deltok i uhemmet jubel for Torshov-teatrets seneste premiere på Nicky Silver's nye stykke. Dette skrives i dyp kjærlighet til et teater som aldri kan roses nok - men som også må få vite det når alt ikke er like bra. Et stykke av og for skrullinger - ta det symbolsk - vil ikke kunne treffe alle like hardt, selv om man ifølge tidens politiske korrekte tegn selvfølgelig også skulle digge det.

Vi skal på utstillingsåpning med en bokstavelig nok ordentlig såpekoker av en kunstner. En polsk skulptør og tidligere jordbærplukker og gjestearbeider i Norge, har dekorert hele gulvet i Norges Banks gamle søylesal med sin kroppsvekt i såpe - likesom for å vise at såpe er det første ikke-kroppslige vi møter i vår tilværelsen og det siste vår kropp stifter bekjentskap med før den ekspederes til det hinsidige.

Joda, det er ikke stille i vår kulturelle andedam. Det syder og koker av aktivitet overalt. Det skapes engasjerende teater og vår nasjonale opera har fått seg en vitamininnsprøyting det skal gå frasagn om. Kunsten utfolder seg i alt sitt mangfold. Det er slikt man blir rik av.
Kjell Moe