| | | |
Amfiscenen, Nationaltheatret:
| |
Flyter, men får aldri fart i seilene | |
Tiril Bjørkvold | |
- Er det forbudt å være så engstelig at man sier en setning flere ganger? - Hun ville ha kysset en lam ape. - Det eneste Billy gjør er å se på kuer. - Hva slags nyheter blir det av å legge ting bak seg? - Neigu om det kan stå så dårlig til med Irland når Amerika kommer hit for å lage film. - Ville du ha vært glad i deg hvis du ikke var deg? - Jeg er en raring - det er sikkert og visst. - Det er få nyheter som kommer opp mot vanføre husdyr. - Tårer, død eller det som verre er. - Det ville ikke være særlig nestekjærlig, men jævlig artig. |
Det ferske stykket av den unge iren stiller opp i tungvektsklassen av
moderne dramatikk. Og får juling. Burde iallfall det. For som
teatertekst holder dette ikke. Uansett knuste egg.
Krøplingen (The Cripple of Inishmaan) er bejublet behørig siden urpremièren i januar 1997. Den nye, rått ærlige stemmen scener over hele Europa tror de har ventet på. Fordi de så innmari gjerne vil at en slik scenestemme skal lyde. Jeg håper flere teatersjefer rundt omkring oppdager at Krøplingen stiller med fluevektballast. Etter at Ellen Horn er stolt over å være først ute i Skandinavia. Ensemblet på Amfi gjør mer enn så godt de kan. De banner, gliser, tramper og knuser egg, men det tar aldri av. Det er tekstens feil.
Hjemme, borte - uavgjort? Historien er enkel. Det handler om å lengte ut, reise og komme hjem igjen. Krøplingen Billy som får overtalt rokaren Bobby til å ta han med over til den andre øya der Amerikanere bedriver filminnspilling. Selv om Helen og Bartley tror det er de to filminnspillerne vil ha. Og så får Billy være med over til Hollywood. Fordi de trenger en krøpling i en film. Han kommer hjem igjen da det viser seg at filmfolk heller vil ha en blond fyr til å spille krøpling enn en krøpling som ikke kan spille. De månedene Billy er borte, er lokalsamfunnet fortvila, folk føler seg forrådt og tror han er død. Og hadde han tuberkulose, eller hvordan var det egentlig med doktorens brev. Slutten er så åpen og full av hjerte at det nesten rimer på smerte. Mens hvem som egentlig skulle ha drukna er et sentralt spørsmål i Billys liv, vil jeg si at forestillinga som fartøy flyter. Men noen steder er skuta lekk, og fart i seilene blir det aldri.
Krøplete og nyansert
Morsomt?
Megakødd Scenografien er grå. Ikke bare i farger og fasong, men også som uttrykk. I for stor grad er den klassisk amfi, det er ingenting å huske etterpå. Her burde scenograf Anne Karin Skåtun vært dristig. Ikke strøket teksten og scenetradisjonen slik etter de røytende håra.
Heller i filmformat |
Tiril Bjørkvold |