|
|
|
|
Kulturspeilets
kommentar
| |
Kreativitetens vanskelig balansegang | |
Kjell Moe | |
|
For de av leserne som hadde den usedvanlige tålmodigheten at de greidde å komme gjennom vår kommentar tidligere denne uka, ville man på slutten finne et løfte: vil ville komme raskt tilbake med en betraktning hvorfor det var så himlandes vanskelig å feste bare én tanke på papiret. Og holde tanken der, ren og jomfrunalsk, uten forstyrrende assosiasjoner fra tilstøtende innfall.
Dette er vi hermed i ferd med å gjøre. Problemet med all kreativt virksomhet, er at den er uforutsigbar. Man vet aldri hvor man havner - eller for å si det på en annen måte, hva man egentlig er i ferd med å uttrykke. Ideene har gjerne en tendens til å stå og trykke som individer i en utålmodig pol-kø hver gang du i hvert fall har fått én glimrende tanke i hodet. Det nytter aldri å planlegge et kreativt uttrykk. Det har en tendens til å finne sitt eget løp, vilt og sprudlende, dystert og melankolsk - som vi henter det opp fra vår underbevissthetens absolutte dypeste mørke. Nå burde en enkel artikkel om viktige saker i vår kulturverden være en relativt enkel sak å strukturere. Vi lover å skjerpe oss. Sutring i overføringssamfunnet er ett tema, likesom Fremskrittspartiets kulturfiendtlighet bør være et annet - etc. Så til moralen for disse linjer: En sak er å sitte foran mac'en en tidlig morgenstund med sola i fjeset og kvitrende fuglesang rundt og kose seg med noen tanker om norsk kulturpolitikk. En langt annen sak er å strukturere kreativiteten på de områder der forutsigbarhet og planlegging er en faktisk nødvendighet. Flesteparten av våre kunstneriske institusjoner befinner seg alltid i dilemmaet: krysningspunktet når kravet til planer og budsjetter kveler det kunstneriske arbeidet, forhåndsplanlegging legger bånd på den kreative tanken og man står tilbake med et resultat hvor kanskje produksjonsbudsjettet er holdt, men det kunstneriske resultat er heller kjedelig. En teateroppsetning kan ikke styres på samme måte som et Finansdepartement lager sine budsjetter. Det skjønner enhver skuespiller og instruktør som ofte står midt oppe i prosessen med å skape en forestilling og ser at ideene for å få det fullendte uttrykket slettes ikke er slik man forestilte seg det på første leseprøve. Her står man overfor dillemmaet med å gjenskape noe som allerde er gitt i budsjetter og lange planleggingsprosedyrer - i stedet for å skape noe nytt og rått, noe som har oppstått her og nå. Kunst vil alltid komme i skjæringen mellom viljen til et kreativt uttrykk og de økonomiske rammer som tross alt skal styre all vår virksomhet. Herom kan det sies mangt og meget. Nå sier vi ikke mer i sakens anledning, men vi lover helt garantert å komme tilbake til problemstillingen. |
Kjell Moe |