 foto: Ole A. Buenget
- Tenk, han kalte oss Høyst Ærede.
- Herr Greven og jeg diskuterer hva titler er verd.
- Bare tanken på å holde ut med en kvinne gjør at jeg mister lysten på å
få barn.
- Jeg betaler for å bo, ikke for å omgi meg med komplimenter.
- De må ha meg unnskyldt, men jeg liker Dem veldig godt.
- Det skulle tatt seg ut om hun greide å forhekse meg også.
- Ingenting kommer opp mot en god, gammeldags besvimelse.
- Den brakk i forrige duell.
|
Med det 250 år gamle stykket Mirandolina serverer det nye ensemblet på
Centralteatret en forfriskende, burlesk og enkel forestilling. Akkurat
så elegant og dristig anrettet at det bare må smake.
Kjærlighet og kvinnelist
Mirandolina, uanstrengt spilt av Linn Skåber, er en enkel, men
utspekulert vertinne på et vertshus. Hit kommer både fornemme og mindre
fine gjester, og alle mannfolkene forelsker seg i henne. Hun nyter å bli
kurtisert, men lover ingen noen ting. Ridderen av Ripafratta, spilt av
Eivind Sander, ankommer vertshuset og bedyrer at han ikke kan fordra
kvinner. Så er spillet i gang, hvorvidt Mirandolina med kvinnelist
greier å få Ridderen forelske i seg likevel, og om hun til slutt kommer
til å velge den enkle, utkårede tjeneren Fabrizio, spilt av Even
Rasmussen likevel.
Internasjonalt
Hans Henriksen, Aleksander Orlov og Irina Tsjerednikova gir oss
henholdsvis regi, scenografi og kostymer som smaker av fugl. Det er
spinkelt og fargerikt, lekende og enkelt, frodig og fornyende i forhold
til den opprinnelige komedietradisjonen. Italiensk uttrykk fra både
nåtid, fjern og nær fortid frekt ispedd fornøyelig teatralitet hos
greven, Jon Øigarden og Markien Morten Rørth. En dose russisk
teatertrdisjon, litt sirkus og polkagrisstolper og vips er stykket fritt
for historiestøv. Det eneste som bokstavelig talt skurret var lyden fra
ringene hver gang de flotte fargebåndene ble drattt fram og tilbake på
snorene. Det ble ett hakk for mye å peke på teatret. Men det er en
bagatell.
Premierenerver?
Heder skal også den likeframme Linn Skåber ha. Der hun som en yngre,
reinere, klarere og helt uten vulgær bismak utgave av Britt Elisabeth
Hågensli er akkurat så streit og slu som Mirandolina-rollen krever.
Skåber vil vi ser mer til.
På siden og midt i det hele de omreisende skuespillerne Ortensia, Marit
H. Andreassen og Helle Haugen som Deianira. De glir og vi morer oss.
Bare ett ledd i skuespillerrekka sliter. Dessverre. Kanskje det bare var
premierenerver. For Eivind Sander strever. Den første halvdelen av
første akt er han stiv, rar, han virker fremmed på scenen. Riktignok har
han en rolle der han skal være annerledes enn alle de andre, men ganske
sikkert ikke på den måten. Jeg håper at han utover sesongen blir så varm
i trøya helt fra starten som han var godt ut i premierens andre akt.
Se forestillinga!
Musikken er dristig og mangeartet. Moderne, sliten slagere,
operettetriller, tradisjonell italiensk folkesang nestes inn og mellom
scenene med silketråd. En dose for mye synthlyd i perioder gjør at
ektheten vakler. Men deilig å høre god, profesjonell sang fra en ringe
teaterscene.
Denne oppsetninga av Mirandolina fyller seg sjøl. Rammene mettes av
farger, frodighet, lyd og lys og det fungerer bra. Jeg håper
teaterlystne folk i høst finner veien til Centralteatret, til Italia og
til reinspikka frodig teaterspråk. Forestillinga varmer garantert.
|