Kulturspeilets kommentar
3. november 1997

Maria Callas på scenen - og norske teatersjefers mangel på fantasi

Kjell Moe


Denne helga var det siste mulighet for stockholmerne til å oppleve Terence MacNally's stykke om Maria Callas - Mesterklasse. Det hadde da stått på spilleplanen på Dramaten siden januar i år.

I København har dansk teaters førstediva Ghita Nørby spilt rollen på Det Kongelige Teater. Hun hadde følge av tre studenter fra Operahøyskolen i København og stykket sto også i repertoar nesten en hel sesong. I Helsinki sto oppsetningen på spilleplanen i halvannen sesong på Svenska Teatern.

Vi nevner dette fordi i de andre nordiske hovedstedene er MacNally's store internasjonale suksess forlengst satt opp - og spilt ut.

Det har gått sin seiersgang i alle storbyer verden rundt de 2-3 siste sesongene, og vært å se i New York, Paris, London og Berlin. Man kan kanskje ennå se oppsetningen i Wien og noen få steder i Tyskland.

Bare ikke her i Norge.

Hvorfor, vil noen lure? Er norsk teaterpublikum for sære til å oppleve et stykke om Maria Callas? Ligger det ikke et publikumspotensiale i forestillingen?

Jo, norske teatersjefer burde neppe være redd for manglende publikumsoppslutning rundt en slik forestilling hvor den aldrende Maria Callas drøfter hva det hele egentlig dreiet seg om - og hva vitsen var. Oppsetningen er også krydret med mye deilig musikk.

Problemet er at her hjemme er en av norsk (og nå også svensk) teaters stormoguler, hvis navn vi ikke skal nevne, med beregnende sans for kommende mulige inntekter kjøpt opp rettighetene til stykket forlengst. Dermed får ikke norske teatergjengere se det - for produksjon er ennå ikke iverksatt.

Slik er det: har man ikke rettigheter, kan man heller ikke se stykket. Så sant man da ikke har råd til å dra til London eller Stockholm.

Norske teatergjengere har snart i tre sesonger blitt berøvet for om kanskje ikke det viktigste stykket internasjonalt, så i hvert fall et som burde vøre interessant nok, og som elskere av opera og Maria Callas ville ha gitt mye for å se.

Slikt er beklagelig. Og det er her vi synes norske teatersjefer viser liten fantasi. For med litt frekkhet, burde det være forholdsvis enkelt å omgå teaterprodusentens, hvis navn vi ikke nevner, innkjøp av stykket.

En ting er å invitere gjestespill. Ghita Nørby for eksempel. Slikt er lov.

En helt annen ting var å stille Centralteateret til disposisjon for den finske oppsetningen en måned eller to - også som gjestespill. Den bærer ikke mer med seg enn en rekvisittkoffert og sminkeutstyr - samt én skuespiller.

Den tredje muligheten er å følge kapitalismens ubønnhørlige logikk: så lenge stykket ikke spilles i Norge vil ikke rettighetshaveren, dramatikeren, tjene sine 15% på det. Selvfølgelig er det en klausul som en internasjonal agent sikkert har fått med i kontrakten at det må føres opp innen en viss tid. Og den tiden bør forlengst ha gått ut.

Hvorfor ikke kontakte agenten å påpeke dette faktum?

Vi er flere som gjerne vil se Maria Callas på norske scener.

Bruk fantasien!

Kjell Moe




Kulturspeilet - Akersgt. 41, 0158 Oslo, Tlf. 22 33 30 30
Pluto , Web InfoTech A/S

Spørsmål om redaksjonelt stoff, artikler mv. rettes til Kulturspeilet.
Spørsmål vedr. annonser, linker mv., rettes til Web Infotech.