| | | |
Det Norske Teatret, Scene 2
| |
Det gjeld å utretta noko! | |
av Kjell Moe | |
Sundquist og Floberg strever foto: Siggen Stinesen Elisabeth Matheson balanserer iskaldt, foto: Siggen Stinesen Men det skjer da noe mot slutten, foto: Siggen Stinesen |
'Det gjeld å utretta noko!' Disse ordene fra den patetiske professor-skikkelsen til
Sverre Bentzen får stå som et synonym for hva som var villet, og hva som ikke
ble noe av. For med denne oppsetningen var nok forventningene på et atskillig høyere plan enn det som ble vist på Scene 2 på Det Norsk Teateret på premieren. Med fjorårets sterke lag bak Othello på plass, så man Hilda Hellwigs Tsjekov i møte som en av de store begivenhetene på starten av høstsesongen. Det er slettes ingen dårlig oppsetning, bevares. Men mye av den kraften og intensiteten vi merket på Othello er fraværende. Rollefigurene til Bjørn Sundquist (Vanja) og Bjørn Floberg som den idealistiske legen ble likesom hengende i lufta, uten fasthet og gehalt. Likevel er scenene mellom de to noe av det som er verd å få med seg. Særlig i siste akt pustes det liv i noe av den magien vi forventet, men savnet i store deler av oppsetningen. Her får de to Bjørn'ene vist noe av kvaliteten sin. Hvor det har sviktet, vet vi ikke. Kanskje mangel på vilje, hva man vil med denne forestillingen. Tsjekov er som poteten, han kan brukes til nesten alt. Hans melankolske betraktninger over kjedsommelighetens mennesker i høstlig forfall kan likeså gjerne kalle på smilebåndet som gripe de dypere strengene. Man kan også lese Onkel Vanja som en samfunnsmessig betraktning over en nasjon som går i oppløsning hvor motpolene representeres ved den distre professoren og den unge idealistiske legen. Mellom disse to står det hardt arbeidende folket ved godsforpakteren. For meg ble Hilda Hllwigs versjon hengende på en grein. Heller ikke den sørgmuntre balansen i Tsjekovs melankoli kom tydelig fram. Når dette er sagt, vil jeg ikke si at det er en dårlig oppsetning. Det er nok å glede seg over. Sverre Bentzen's patetiske professor er nevnt. Elisabeth Matheson som Jelena, hans kone, balanserer iskaldt mellom stykkets mannlige hiovedfigurer. Gjertrud Jynge kaster i noen små glimt lys over forestillingen som kåt og elskovslysten småpike. Bernhard Ramstad overspiller grovt som fattig snyltende ex-godseier, men også han er med på å gjøre sitt til at oppsetningen får et flerfasettert fargespekter. Igjen er det Jorunn Kjellsby som står fram som forestillingens store ankerfeste, slik hun også var i Othello. En nesten usynlig rolle som amme, som hun synliggjør med nesten små bevegelser og ytringer. Derfor er det at stykkets to sentrale mannspersonligheter, Floberg og Sundquist, må finne seg i karakteristikken 'halvgjort' ved denne oppsetningen. Som Astrov, legen, falt Bjørn Floberg dessverre ned i sine litt for forslitte Marlon Brando-manerer. Synd at 50-års jubilanten ikke fikk større uttelling på bursdagen sin! Hos Bjørn Sundquist savnet vi mye av tidligere tiders scenegalskap. Han spilte rollen som den selvoppofrende godsforvalter som har kastet bort livet sitt med å slite for den distré professoren, uten lyte - men heller ikke mer. Derfor tror vi ikke på han når det endelig begynner å skje noe på scenen, og han reagerer som et menneske skal gjøre. Men det er fra dette punktet, oppgjøret med Sverre Bentzen's Serebrjakov, at oppsetningen begynner å få innhold og troverdighet. Mye av dette skyldes nettopp Sundquist. Det scenografiske rommet til Charles Koroly var en herlig sammenstilling av rot og forfall. Men nå vil vi snart se andre former for scenografi-løsninger på Scene 2. Det dype rommet med sine rettvinklete høye vegger har blitt brukt for mange ganger, selv om det inviteres klart til det slik scene og sal med sine bratte trappeliknende sitteplasser er konstruert. Vår konklusjon er at dette er en helt habil Tsjekov - men uten de store høydene. De som forventer en fortsettelse av Othello eller et sinnsopprivende oppgjør som Hilda Hellwig gjorde med Lulu i Helsinki, vil bli skuffet. Likevel nok å glede seg over i en helt grei oppsetning. Grei, men ikke mer. |
Kjell Moe |