De hellig tre narrer
Centralteatret
Tor Åge Bringsværd

Julegjøgling uten Jesus

Tiril Bjørkvold



- Hei alle sammen, velkommen til Centralteatret.


- Kong Kaspar glemte aldri første gang han så den store stjerna.


- Når noe er viktig, er det viktig. Du må alltid følge din egen stjerne.


- Det er alltid viktigere ting i livet enn mat.


- Gjett om jeg har kul jobb - jeg flyr rundt og tuller og tøyser hver dag.


- Vi kjenner ikke dette barnet, og så må vi ha med en gave?


- Jeg er den store kongeslukeren.


- Stjernen kan ikke ta feil, så det må være her.


- Hva er vitsen med å være narrer hvis vi ikke kan få barn til å slutte å gråte.


- Latter og kjærlighet hører sammen.

Kall meg gjerne puritaner. Jeg nekter å akseptere en fortelling om den hellige julenatt uten Jesusbarnet. Jeg nekter å gå med på at vi i toleransen og ufarliggjøringens navn skal redusere historien om Jesu fødsel til en historie om et hvilket som helst barn som skriker i en stall der stjernen lyser. Men gi meg gjerne det gjøglende ensemblet på Centralteatret.

De tre kongene med de tre narrene vandret og vandret, stjerna skinte, men Jesusbarnet ble ikke nevnt. Ingenting pekte mot Bibelen eller kristendom underveis. Dette kunne handlet om noen konger i et eventyr på vei til en stall med en baby. Uten andre kulturelle ringvirkninger enn som så. Like lett å svelge for muslimer, som for ateister og kristne. Men det går ikke an. For da jeg etter forestillinga spurte fireåringen som hadde sittet ved siden av meg hvem som lå i stallen, og han svarte Libero-gutten, var konklusjonen klar. Den type kulturformidling er fordummende.

Legende
Nok pepper til manusansvarlig Tor Åge Bringsværd. Som ellers skal ha ros for å forsøke å fortelle historien ut fra et annet perspektiv, der humor og ablegøyer får plass. Som i legendetradisjonen tar han et annet ståsted, for å få andre til å identifisere seg med det som blir fortalt. Og det er også budskapet, at gaven fra de hellige tre narrene var gleden, humøret, det å ha det gøy. Det å tulle. Det var deres munterhet og grimaser som fikk (Jesus) babybarnet til å slutte å gråte.

Åpner for ungene
Allerede fra fortelleren Per Theodor Haugen kommer inn, åpnes det for at barna får være med, han spør og de svarer, og han tar på strak arm skeive innspill og pussige forslag. Det hører med når du ber om å høre barnestemmene. Og det er et kjent trisk at dersom ungene får si noen når de blir bedt om det, holder de letter kjeft ellers.

Søte og kule
Narrene er søte, litt for kule for meg, men sikkert akkurat passe for barnehagebarna. De tuller og tøyser og har navn som begynner på samme forbokstav som kongene sine. Baba, Menelik og narren til kong Kaspar. Gard Øyen, Eivind Sander, Marit Syversen, Helen Vikstvedt, Bentine Holm og Svein Haagensen. Kostymene til Trude Bergh er hulter til butler eventyraktige og sier egentlig ikke noe annet enn det. Stallkulissen er primitiv. Så enkel at den ikke virker elegant naivistisk, men bare billig.
Dette er historien om de som gikk og gikk og opplevde pase mye skummelt og rart på veien. Selv om min nabofireåring syntes det var i dramatiske laget både med Kongeslukeren og sandstormen som kom over oss publikummere.

Teaterspråket ellers er inkluderende, fint, morsomt og lettbeint. Hvis du tar på deg å fortelle ditt unge selskap at egentlig er skrikerungen Jesus, anbefaler jeg å tilbringe en halv formiddag med små krabater i en førjulstid på Centralteatret.

Tiril Bjørkvold