Jean-Baptiste Moliére: Tartuffe
Småscenen, Den Nationale Scene, Bergen (premiere12.9.97)

Skal vi bare le av Tartuffe?

av Ann-Kristin Loodtz

Marianne Nielsen i Tartuffe, foto: Øystein Klakegg









foto: Øystein Klakegg
Det er 31 år siden DNS satte opp 1600-tallsdikteren Jean-Baptiste Moliéres Tartuffe siste gang. I høst møter vi ham igjen, den skinnhellige Tartuffe, bedrageren som inntar den dumsnille husfaren Orgons hus, blender Orgon med sin tilsynelatende fromhet, men nesten besitter hans hus og eiendom, besudler hans hustru og gode navn. Genren er komedie; men dette er like mye om latter, om skrekkinngytende latter, og brennende kritikk av kirkens posisjon og tjenere på 1600-tallets Frankrike.

Det er med forynget kraft regissør og teatersjef Aksel-Otto Bull tar oss med til Moliéres nyanserte verden. Hele tre ferske skuespillere fyller sentrale roller, og hovedrollen utføres av 26 år unge Mads Ousdal. Dette gir stykket en annen energi og dimensjon enn jeg hadde forventet, idet jeg tidligere har sett stykket med eldre skuespillere og slik fysisk sett en eldre og mer erfaren - og farligere? - Tartuffe.

I to hele akter avdekker konflikten seg mellom Orgon (Arne Jacobsen) som fullstendig har latt seg sjarmere av Tartuffe, og resten av familien som har gjennomskuet den skinnhellige og leter etter en måte å åpne farens øyner på. Men farens ord er lov, og han har i sin forblindelse bestemt å bryte datterens forlovelse med Valére og gifte henne bort til Tartuffe. Datteren Mariane, en bortskjemt grinejente i Elin Sogns skikkelse, tør ikke trosse farens ord alene, men får listig hjelp av den skarpsindige og freidige kammerpiken Dorine. Som Dorine treffer vi for første gang Miriam Sogn. Hentet rett fra Statens Teaterhøyskole er hun tildelt en krevende rolle, men hun fremførte en overbevisende og treffende skikkelse.

Med en slik opptakt er det stor forventning og tung prestige som hviler på hovedrolleinnhaverens kunst. Mads Ousdal klarer seg bra. Tidvis veldig godt, glødende dynamisk i den erotiske forførelsesscenen med den unge hustruen Elmire - der Orgon ligger gjemt under bordet. Mads Ousdal får også frem ironien i figuren, altså det komiske, tvetydigheten. Men, og bare et lite men: Lar jeg meg lure av en så ung Tartuffe? En ti år eldre Ousdal ville kanskje kommet oss mer under huden, vært unnvikende slu ... For kan en så ung Tartuffe bli farlig nok?

Som bedragerens motsetning treffer vi Arne Jacobsens Orgon. Jacobsen er puslete energisk som snill far og slik komisk som håndhever av husets lov. Kjærlig ledes han til innsikt av sin unge hustru Elmire, mykt, men bestemt fremstilt av Marianne Nielsen. Karin Hox er som svigermødre flest i rollen som Pernelle, Orgons mor. Foruten nykommeren Miriam Sogn, møter vi nylig ansatte Tore Chr. Sævold som en lyslokket forvirret og dypt forelsket Valére og rett fra teaterhøyskolen Gard Skagestad som den, akk, så umandige sønnen Damis.

Med plassering av publikum på begge sider av scenen, og velvagt bruk av loci (steder) ovenfor og bakenfor publikum, gav Aksel-Otto Bulls regi oss en kommunikasjonsform som gir assosiasjoner til middelalderens simultanscene. Dette fungerte godt og skapte nærhet til handlingen, og gav meg som publikum en flue-på-veggen-følelse. Kari Gravklev har valgt en enkel scenografi med få tidsriktige møbler - fire stoler parvis med ryggen mot hver sitt publikum, et bord, sofa - samt kabinettet, rommet ved dagligstuen som gir lytteren innblikk i intrikate episoder.

Da Moliére skrev og satte opp stykket i 1664, ble det møtt med stor oppstand fra prestestanden. Lenge klarte de rasende kirkens menn å forhindre at stykket ble spilt. - Kanskje fordi stykket er regnet for å basere seg på en sann historie? Det skal ha seg slik at en fransk borgerfamilie tok til seg en kirkens mann - en ære i de dager. Men etter en tid var det ikke mye ære igjen av husets herre; da var den rettskafne borgeren ruinert og konen forført av denne såkalt nøysomme og fromme mannen. Derfor er det ikke å undres over at det varte så lenge som til 1669 før Tartuffe, eller Den skinnhellige, igjen fikk innta teateret, og da i utvidet form fra tre til fem akter.

På DNS i Bergen har nå Moliéres kontroversielle stykke fått en ny og yngre vri. Men fremdeles er det de gamle lovene som regjerer: Kongens sendemann kommer inn som en des ex machina og redder den gode Orgon fra fornedrelse og fattigdom. Her reflekteres hierarkiet mellom samfunnets anerkjente lovinstanser som Moliére retter sitt skyts mot i Tartuffe. - Øverst troner kongen, så kirken, dernest husfaren - borgeren. Med et slikt system er faren stor for økonomisk og sosial falitt, fordi alt står på spill for én manns vurderingsevne.

Tartuffe representerer en materiell og kjødelig trussel, som i kraft av kirkens posisjon og borgerens religiøse aktelse kan ødelegge selv for dem som gjennomskuer ham. Dette problematiserer Tartuffes status som komedie, idet den bruker et av tragediens viktige elementer: Den vil vekke frykt.

Spørsmålet blir om denne opprinnelige ønskede effekten for alltid må anses som tapt av den historiske utviklingen. Kan Tartuffe uansett skremme i en tid med religiøse skiftninger og opphevelse av kirkens makt? Derfor, kanskje en yngre og mindre farlig Tartuffe er veien å gå. Men da må jeg spørre: er dette tilstrekkelig? - Å bare le av Tartuffe?

Ann-Kristin Loodtz