| |
|
|
Alban Berg: Lulu (komplett versjon fullført av Cerha)
| |
Historisk på CD - Skandinavisk Lulu-premiere | |
av Kjell Moe | |
"...kanskje det ypperste av musikk som er skapt i dette århundret.." " Lulu er en grusom historie" " ... En råtten verden med sitt syn på kroppen som vare..." "... et angrep på et samfunssystems ytterste perversjoner, på dobbeltmoralen, løgnene..." " Wedekinds... angrep på borgerlig dobbeltmoral kan gjerne sees på som en fortsettelse av Ibsen og Strindberg, bare med langt andre og kraftigere virkemidler." " En historisk innspilling..." " Chandos-teknikerne har igjen greidd det kunstykket å feste varm og levende lyd til rillene" "Constance Hauman innehar hverken stemmekraft eller dramatisk innlevelse til å gestalte en slik krevende rolle" "... kommer du på innsiden av Wedekinds budskap og blir tent av Alban Bergs musikk, gir dette musikkdramaet en opplevelse som gjør at du forstår at det framstår som et av århundrets viktigste verk" "... er nok av reklamplakater og førstesideoppslag i løssalgspressen rundt deg til å minne deg på hvor farlig virkelighetsnær denne historien er" ... en Lulu-oppsetning på Den Norske Opera i år 2000 - og vi drømmer allerede om regi av Hilda Hellwig..." |
Undertegnede burde kanskje ikke være den som anmelder Alban Bergs opera Lulu. Jeg stiller nemlig med et handicap, eller for å si det på en annen måte: med en sterkt forutinntatt oppfatning av verket. Helt siden jeg som tenåring og musikkstudent kom over en plateinnspilling med Lulu-suiten har denne musikken ligget langt inne i margen. Jeg ser på det som noe av det ypperste - kanskje det ypperste! - av musikk som er skapt i dette århundret.
Alltid når jeg hører denne tolvtonemusikken som er holdt i en dramatisk, nærmest filmatisk stil, vibrerer det på en nesten uforklarlig måte. Men nå er det ikke den halvtimes orkestersuiten vi får høre, men hele operaen, nesten tre timer lang, og for sisteaktens del, orkestrering som for de siste 940 taktene i akt 3 er fullført av Friedrich Cerha. I sin endelige utgave hadde Lulu verdenspremiere først i 1976. Oppføringen var også bemerkelsesverdig. Det var første gangen hele Lulu - samtlige tre akter - er blitt spilt i Norden. Bare det faktum alene gjorde dette til en av Kulturårets mest prestisjefylte begivenheter. Lokalene i Det Kongelige Ridehus ble valgt til begivenheten. Lulu er en grusom historie. Wedekinds teaterstykke - som foreligger i forskjellige versjoner (her er versjonen kjent som Erdgeist/Büchse der Pandora valgt) alt etter som sensuren tillot - har igjen senere dannet utgangspunktet for Lolita-skikkelsen. I vår omtale av Hillda Hellwigs Lulu-oppsetning ved Svenska Teatern i Helsinki i vinter mente vi Wedekind skildret: Lulu er avslørende, rått og et drama som viser ubehagelige sider ved oss selv. Wedekind var en teaterrebell som vandret inn og ut av fengsel. Han hatet alt det etablerte og den makten som penger representerte. Hans angrep på borgerlig dobbeltmoral kan gjerne sees på som en fortsettelse av Ibsen og Strindberg, bare med langt andre og kraftigere virkemidler. Wedekind var også den dramatikeren som kanskje kom til å bety mest for Berthold Brechts utvikling. Alban Berg har lagt inn endringer i librettoen som fungerer som smarte regigrep for å endre deler av handlingsplanet, og har benyttet seg flittig av Brechts Verfremdungs-teknikk. Dette gjøres gjennom tenkte filmsekvenser, forflytting av handlinsplanet til andre elementer etc. Alwa, dr. Schöns sønn, som hos Wedekind er forfatter, blir i Alban Bergs libretto komponist. Men i utgangspunktet er Wedekinds Erdgeist/Büchse der Pandora-versjon i behold i denne operaen. Det er musikken som er det sentrale element i Alban Bergs opera. For de som kjenner hans eneste fullførte opera, Wozzeck, er dette noe langt annet. Først og fremst er dimensjonene atskillig større. I utformingen har han valgt store og lange linjer - hvor merkelig og ikke minst vanskelig det enn kan høres ut når i ugangspunktet minimalistisk tolvtonemusikk skal skrives. Med andre ord: om man forskrekkes over det nesten brutale musikkspråket i Wozzeck er Lulu det stikk motsatte. Ikke akkurat wagnersk, men man kan ikke dy seg for å tenke på det langstrukne formatet i Parsifal. En historisk innspilling er det Chandos har festet til CD. Det finnes ikke mange Lulu-innspillinger å velge blant. Denne er med et unntak, nesten perfekt. Ulf Schirmer leder Danmark Radios Symfoniorkester på en fortreffelig måte og ypperlig sanglig innsats får vi fra solister som Theo Adam, Peter Straka, Monte Jaffe, Michael Myers, Sten Byriel med flere. Chandos-teknikerne har igjen greidd det kunstykket å feste varm og levende lyd til rillene. Særlig imponerende blir det når CD'en er satt sammen av forestillingsopptak. Dette sjenerer knapt. Det eneste jeg kan sette fingeren på - og det er til gjengjeld graverende - er tittelrolleinnehaveren. Constance Hauman innehar hverken stemmekraft eller dramatisk innlevelse til å gestalte en slik krevende rolle. Det merker man når en plateinnspilling rensker vekk alt det unødvendige, og man er tvunget til å forholde seg til sangerens intonasjon og uttrykk. I tillegg skjemmes stemmen hennes av en til tider ubehagelig vibrato. Men dette kan ikke Chandos lastes for, og produsenten - kulturbyen København 1996 - kan kanskje unnskylde seg med at det ikke er lett å finne gode nok sopraner som både mestrer Alban Bergs krevende ekspressive tolvtone-musikk tre timer til ende, og som i tillegg er villig til å underlegge seg de fysiske krav til blottlegging som rollen krever. Men dette er ingen grunn til å ikke skaffe seg denne innspillingen. Alban Berg er den av trekløveret Schönberg, Webern, Berg - den annen wiener-skole - som kanskje maktet å utvikle et tolvtonespråk i retning av stor og helstøpt musikkdramatikk. Det ser man klart i et slikt verk som dette, som med unntak av to måneder sommeren 1929 da han komponerte Der Wein og da han laget fiolinkonserten sommeren 1935, opptok ham de siste syv årene av hans levetid. Det er ingen Puccini, for å si det slik. Tilgjengeligheten er krevende, og den dramatiske historien lodder atskillig dypere enn å skildre kjærligheten på liv og død. Men kommer du på innsiden av Wedekinds budskap og blir tent av Alban Bergs musikk, gir dette musikkdramaet en opplevelse som gjør at du forstår at det framstår som et av århundrets viktigste verk. Bare det er en grunn til å skaffe deg denne Chandos-innspillingen. Men gi deg tid. Lytt. Tenk. Og la det grøssende budskapet nå inn. Det er nok av reklamplakater og førstesideoppslag i løssalgspressen rundt deg til å minne deg på hvor farlig virkelighetsnær denne historien er. Med tanke på en Lulu-oppsetning på Den Norske Opera i år 2000 - og vi drømmer allerede om regi av Hilda Hellwig - har vi allerede en sanger i vår midte som har vist seg å inneha både de fysiske og vokale kravene som rollen setter, og som i tillegg har den sceneutstrålingen som trengs: Norsk-svenske Anne Bolstad har gjennom sin Salome vist at hun er mer enn kapabel, noe Birgit Nilsson-prisen som beste sanglige prestasjon i Sverige i 1996 tydelig har gitt bud om. Og vi har flere ypperlige norske sangkrefter som burde matche denne operaen på fortreffelig vis, blant annet Arild Helleland. Hører du, Bjørn Simensen? |
Kjell Moe |