Patrick Marber: Nærmere
Marit A. Andreassen, Geir Kvarme, Anders Hatlo, Ingrid Vollan
regi: Kjetil Bang-Hansen
Premiere Oslo Nye Teater 19.2.1998

Ypperlig skuespillerkunst

av Kjell Moe
Geir Kvarme, foto: Ole A. Buenget







Rått sex-preik på scenen, foto: Ole A. Buenget






Replikkene smeller som pistolskudd i Patrick Marbers Nærmere, som hadde skandinavisk premiere på Oslo Nye Teater. Closer er en av denne sesongens store oppsetninger i London og står ennå i repertoir på The Royal National Theatre. En fjær i hatten for teateret og teatersjef Kjetil Bang-Hansen, som selv hadde regien i denne oppsetningen.

Det er først og fremst innsatsen til de fire skuespillerne som gjør inntrykk i denne oppsetningen. Det er en oppvisning av skuespillerkunst av så forbløffende kvalitet at det nesten er oppsiktsvekkende. Hvor har instruktør Kjetil Bang-Hansen hentet denne energien fra? Hvordan har han greidd å blåse liv til de grader i et ensemble og skuespillerne for den oppvisningen vi opplevde på premieren?

Skuespilleroppvisning
For det er skuespillerne - Marit A. Andreassen, Geir Kvarme, Anders Hatlo, Ingrid Vollan - som bærer denne oppsetningen. De har fått god hjelp i et manus som inviterer til friskt spill og modige utfall. Her gis det ingen anledning til lange tenkepauser. Dynamikk og tempo må være på topp, og det er det i hvert fall til langt ut i annen avdeling.

Marber gir skuespillerne en takknemlig tekst. Tilsynelatende er det et stykke uten den helt store handling. Det handler om møter mellom fire mennesker over et spenn av flere år. I korte glimt hugges vi inn i deres sjebner. Temaet er det evige: kjærlighetens mistrøstelige kår. Kan vi stole på noen? Hvor nære har vi krav på å komme et annet menneske, eller hvor mye skal vi utlevere av oss selv?

Farlig nær Pinter
Et stykke etter pause faller oppsetningen. Temaet virker kanskje oppbrukt, eller så er det intensiteten på scenen som svikter. Det koster kanskje å holde et sprinttempo i to og en halv time?

Mye må tilskrives Marber. Han begynner mer og mer å låne av Harold Pinter etterhvert som han går tom for kvasse replikker og gode poenger. I en scene var vi til og med plassert midt i Pinters tyve år eldre stykke stykke Betrayal.

Men la ikke denne eneste innvendingen jeg har mot oppsetningen etterleve noen som helst tvil at denne Bjørn Dæhli-oppvisningen med full pinne fra start til så langt kreftene rekker, tross alt er en ypperlig oppvisning i skuespillerkunst og godt teater. Det fungerer, kontakten mellom sal og scene var til stede fra første stund. Vårt engelsktalende følge hadde ingen problemer med å følge oppsetningen, språkproblemene til tross.

Ikke Clinton
I denne oppsetningen hadde man fornuftig nok pløyet unna den vinklingen oppsetningen i London har gjort med fokusering på på politikeres seksualliv. Dette særegne britiske temaet, hvor fristende det enn kunne være i disse Clinton-tider, har Kjetil Bang-Hansen ikke falt for fristelsen å utnytte. Anders Hatlo er i stedet en hudlege, og helsesektorens mellommenneskelige og derav seksualrelaterte problemer blir mer virkelighetsnære for oss.

Sex-preik på Internett
Det er mye sex-preik i denne oppsetningen. Til tider går man ganske rett på sak, tildels rått og usminket slynges ord og intime beskrivelser ut fra scenen. Men det balanserer. Selv om det nok vil være nok av de nylig verdifrelste som vil hyle opp om den umoralen som, riktignok i ord, foregår på scenen i Rosenkrantz-gata, kan jeg ikke se at dette svekker oppsetningen. Det er heller ikke spekulativt, snarere blir de nærgående skildringene av seksuallivets mange fasetter et av de viktige elementene som løfter stykket og oppsetningen.

Herlig er eksempelvis scenen hvor Geir Kvarme og Anders Hatlo kamuflerer seg bak oppdiktede personer og bedriver rå sexpreik via Internett.

Strålende
Det er mye bra å si om denne oppsetningen. Toppkarakter må deles ut til såvel Kjetil Bang-Hansen som de fire skuespillerne. Nevnes må også Kyrre Haugen Bakke som har oversatt til et flytende godt norsk, lykkelig befridd for intellektualiserende scenespråk.

Selv om suksessen er åpenbar, gjenstår spørsmålet om denne typen satsing på samtidsdramatikk vil finne nedslagsfelt hos Oslo Nyes komedie- og farsebortskjemte publikum. Men prisverdig er det at teateret tør å satse og er i stand til å fange opp et såpass ferskt engelsk stykke samtidsdramatikk som dette.

Masse honnør for teateret. La oss håpe dette blir teaterets store suksess i vårsesongen.

Bare for skuespillernes del fortjener de det.

Kjell Moe