Bjørn Aamodt:Anchorage
dikt
Gyldendal 1997

Prisvinner og poet med slitt arbeidshanske

av Kjell Moe









Bjørn Aamodt er blitt kalt den 'siste virkelige arbeiderdikteren'. Ved siden av en så lite prosaisk tilværelse som skiftarbeider på Kværners mekaniske verksted på Loenga i Oslo er Bjørn Aamodt også en ordkunstner av betydelig format.

Skjønt, hva er forskjellen? Er det ikke nettopp det som er det levende ved diktene hans, så ekte i språket, så tilgjengelig og totalt blottet for postmodernistisk vis-vas? Så direkte og talende at de tar oss med på en opplevelsesrik reise? Nettopp fordi han står så trygt forankret i en virkelighet som knapt mer er en virkeliget: industriarbeideren i Oslo?

Bjørn Aamodt er en fæmælt, beskjeden poet. Han stormer ikke akkurat mediene ned med sitt budskap eller utspill. Stille står han og resiterer sine dikt på et ennå levende Vika-mål, på 'industriarbeidersk', et språk som snart er historisk i Oslo.

Denne uke fikk han Gyldendalprisen for 1998. Han er innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.

Anchorage er hans femte diktsamling. Som tittelen antyder, sjøen, reisa og verden bakenfor er universet hans: "...Blåmyra, Lofotveggen, Besseggen, Lydveggen, Røst." I korte suggererende strofer skaper han bilder og får leserens fantasi til å vokse videre: "Bort heter skuta..."

Vi trenger ingen forklaringer eller åpenbaringer, ordene har kraft som de er der han "... har sett bokstavene vandre øst over snøskimrende ark, skjære seg gjennom ørkensand i Suez med blendende lyskaster i baugen,..." med "...slitt arbeidshanske."

Det er poesi av uvanlig styrke som stiger fram mellom permene i denne diktsamingen. Hverken sjømannsdikt eller proletar-fortellinger, slikt har lett for å bli en forslitt frase. For det er en uvanlig tyngde i hans dikt, en prisvinner verdig.

Kjell Moe