| | | |
Nettverk-Glasgow
| |||||
Glasgow en ny kunstarena | |||||
Karoline L. Berre
|
Ross Sinclair: Real Life, Rocky Montain, 1996
| Åpner igjen Etter tre månder med lukkede dører, grunnet tekniske forbedringer, åpner Samtidmuseet igjen, med to nye utstillinger. Den ene bærer tittelen "Nettverk - Glasgow" - den andre "Fortellinger". Museet viser med disse utstillingene pågangsmot og styrke. De vanskelig tilgjengelige "bank-lokalene" hindrer det ikke fra å følge opp kunsten i vår egen samtid, selv om dagens kunst muligens krever enkle og tilgjenglige lokaler. Rommet rundt det enkelte verk spiller i høy grad inn på vår opplevelse av kunsten. Norges banks gamle lokaler arbeider mot samtidens verker, som er kompliserte nok "alene". Det er heller ikke hemmelig at museet selv ønsker og håper på nye lokaler, om "kort" tid. En ung kvinnelig kurator Kari J. Brandtzæg er kunstnerisk ansvarlig for årets åpningsutstilling. Som ung, nyutdannet kunsthistoriker ble Brandtzæg engasjert for å lage en utstilling på bakgrunn av sitt kunstneriske forskningsarbeid i Glasgow. "Fra februar til august 1997 bodde jeg i Stirling, Skottland. Med et stipend (fra FORART) fikk jeg anledning til å studere kunstscenen i Glasgow. Der møtte jeg et dynamisk og aktivt kunstmiljø som jobbet utfra en sterk bevissthet om at de tilhører Europas nord- vestlige periferi og sist men ikke minst Storbritannias periferi." Under pressevisningen ble det spurt om det var en ny trend fra museets side å benytte unge kuratorer. Direktør Per Bj. Boyme uttalte at det ikke er noe mål i seg selv for museet å benytte unge kuratorer. Han anser det som viktig for museet å leie inn eksterne kuratorer enkelte ganger, for å gi reportoaret et mangfoldig uttrykk. I et nært samarbeid med kunstnerne har Brandtzæg gjort denne utstillingen mulig. Det er første gangen disse ti kunstnerne deltar på en felles utstilling. En ny generasjon kunstnere alle utdannet ved Glasgow School of Art Richard Wright, Ross Sinclair, Julie Roberts, Louise Hopkins, Douglas Gordon, Nathan Coley, Roderick Buchanan, Martin Boyce, Christine Borland og Claire Barclay er alle utdannet ved Glasgow School of Art, de er unge 90-talls kunstnere. Det er ikke lenger slik at kunstnere fra Glasgow må reise til London for å bli kjent, tvertimot er nå Glasgow blitt en blomstrende kulturby. Byen opplever en økende tilstrømning av kunstnere fra hele verden og kunstnere fra Glasgow School of Art får stadig større oppmerksomhet. I 1996 vant videokunstneren Douglas Gordon Turner prisen. I 1997 ble Christine Borland nominert til den samme prisen. En rekke kunstkjennere har stor tro på at flere av disse kunstnerne kommer til å bli sentale navn på kunst-scenen det neste tiåret. Forholder seg til det nære Glasgow-scenen er preget av en intellektuelt orientert kunst som i en rekke tilfeller kommuniserer gjennom de nære ting i det urbane samfunnet. Men det er de nære og kjente ting som skildres, ikke en drømmeverden eller fiktiv virkelighet. Det er mulig dette kan sees på som en motsetning til den mer dekadente og kommersialiserte London-scenen. Det er allikevel vanskelig å spore et opprør eller et brudd i kunsten til disse ti kunstnerne. De følger den postmoderne kunstens spor. Verkene forholder seg til en idé. Konseptkunsten kan være svært interessante når kunstneren forklarer sine verker eller en kunsthistoriker prøver å sette dem i en større helhet, men i en rekke tilfeller bærer ikke "idé"-verkene seg selv. De fleste av de ti kunstnernes verk opplevde jeg som selvbærende, selv om de ble mer interessante når de ble "forklart". Spenning mellom ulike elementer Louise Hopkins' malerier er knyttet opp til gammel håndverkstradisjon. Hun har malt over et mønster på et møbelstoff, som hun har trukket rundt et en ramme som om det var et alminnelig lerret. Denne nitidig kopieringen av stoffets mønster skaper en spenning mellom fortidens håndverkstradisjon og nåtidens masseproduksjon. Stoffene og mønstrene er kjente fra alminnelige britiske hjem i dag, men har sine røtter i en mer sofistikert hjemmelig sfære. Hun har valgt stoff og mønster, som kan finnes i et hvert britisk hjem. Roser malt i brun-nyanser, bryter med vår allminnelige idyllisering av slike motiver. Hopkins "idé" og hennes kunstneriske uttrykk fungerer godt. Nøkternhet Det hviler en nøkternhet over Louise Hopkins kunst. Nøkternhet opplevde jeg som en felles tråd blant de ti kunstnerne. Via enkle midler eller rettere sagt rent språk "snakker" de til oss om blant annet problemer som etnisk tilhørighet, spørsmål omkring tradisjonell forståelse av identitet, institusjonens innflytelse på mennesket og flyktigheten ved vår tids visuelle miljøer. Disse alvorlige og svært tidsaktuelle temaene taes opp med et glimt av britisk humor, det er ingen pekefinger tilstede. Jeg opplevde noe av den samme gleden som en god britisk film kan gi. Med et smil om munnen går man derifra men allikevel har man følt budskapet og alvoret. Sannsynligvis fordi budskapet formidles med kjærlighet.
| Karoline L. Berre |