|
Vi går inn i det nye året med et viktig jubileum å feire:
Frantz Schubert ble født for 200 år siden, og om noen uker
vil tyske og østerriske konsertsaler - og for den saks skyld verden
rundt - fylles med musikk av denne komponisten som døde altfor ung.
Han fant seg aldri helt til rette i den før-romantiske epoken hvor
autoriteten fra de store klassiske komponistene måtte føles
tyngende, og hvor den siste av dem, Beethoven, ennå var oppegående.
Likesom Mozart var han et vidundergeni som barn. Han skrev henrivende melodier,
nærmest tryllet dem ut av ermene, og forbløffet verden med
modne komposisjoner i tidlig alder i en grad som bare hans store forgjenger
hadde gjort før ham. Ironisk var det også Salieri som ble hans
første virkelige komposisjonslærer.
Også en annen ting forener dem: begge døde tidlig. Faktisk
fikk Mozart anledning til noen få år mer. Schubert ble knapt
31 år gammel.
Presset fra verden rundt ham førte til det store misgrepet i hans
komponistbane: han skulle skrive seriøs musikk - symfonier, operaer,
oratorier. For det var slik samtiden oppfattet en virkelig komponist.
Schubert fikk aldri den oppmerksomhet han skulle ha. Hans store verk - med
unntak av de to siste symfoniene, Rosamunde-musikken og kanskje noen
av messene - førte ikke til at han oppnådde å markere
seg som noen særlig epokegjørende og original og komponist.
Kjedelig og bundet er det som slår oss når vi hører hans
forsøk på å skrive komposisjoner i det store formatet.
Operaen Das Teufel's Lustschloss ble aldri noen suksess - og er det
heller ikke dag selv om noen operahus av plikt eller ydmykhet forsøker
å pusse støv av verket.
Derimot er det i komposisjoner som hans samtid - kanskje også ham
selv - så på som annenrangs at han virkelig har vist seg å
ha betydning for ettertiden. Schubert var den første store Lieder-komponist.
Spørsmålet er om han egentlig ikke er den store sangkomponisten.
Hans rekke av sanger har et enormt antall, han skrev dem lett og uten den
samme bundete hånd man kan merke når han forsøker seg
på de større formene. Enkelte ganger tar han også steget
over i det dramatiske formatet - som i Winterreise - en sangsyklus
som er en hel forestilling i seg selv.
Han ble en nyskaper i en musikkform hvor hverken Haydn, Mozart eller Beethoven
forsøkte seg. Schubert ble den første som lot melodien følge
teksten, slik vi hører i Winterreise, og ikke bare skrev arier
for konsertsalene og salongene. Han la innholdet inn i musikken og ble på
den måten forløperen for et helt århundres musikkdramatisk
skaperkunst.
Og hvem kjenner ikke alle hans småstykker for piano? Hans impromptus,
valser, marsjer, divertissementer og moments musiceaux, musikk egentlig
skrevet for salongene eller som øvelsesstykker, men som for ettertiden
er blitt standardverkene for alle dem som ville drive det lenger enn til
Czernys fingertrening. Sangbart, melodiøst. Musikk til å bli
glad i.
Slik er det også med den enorme mengden av kammermusikalske verk han
produserte Aldri senere og kanskje bare Bach og Mozart før ham, skrev
musikk i et slikt tempo - og med en slik kvalitet. I ufattellige mengder
kom den ene komposisjonen etter den andre. Hans katalog av opusliste teller
over tusen verk. Det er femten ganger så mye som en Edvard Grieg presterte
gjennom et helt liv og minst dobbelt så mye som Mozart gjorde. Legg
merke til at så å si alt er blitt stående for ettertiden.
Det er slik vi elsker Schubert. Den litt blekfete, misforståtte framtoningen
med lesebrillene langt nede på nesetuppen. Miskjent av sin samtid,
undrende på hva han holdt på med - men så utrolig rik
i sitt musikkspråk.
Kjell Moe
|