|
|
|
|
Kulturspeilets
kommentar
| |
Teaterbråk | |
Kjell Moe | |
|
Det er teaterbråk igjen. I Bergen skulle man ansette ny teatersjef forrige uke - og det endte med at styrets leder og nestleder trakk seg i protest.
En uvandt vending i den evige striden som gjerne heter 'styre-mot-ansatte-i-sak-ny-teatersjef'. Gjennom årene har denne striden gitt seg ganske dramatiske utfall. Vi har fremdeles i minnet rabalderet på Nationaltheatret i 1977 og 1982 - da Jens Christian Hauge brukte sin posisjon som styreformann til å trumfe gjennom ansettelsen av Toralv Maurstad som teatersjef, mot de ansattes høylydte protester. Og med omfattende aksjoner og ni års stillingskrig som det viste seg å bli. Som regel har det gått denne veien: styret som er innsatt av teaterets eiere, det offentlige, til å passe på at alt går rett og riktig for seg, ender fort opp på den gale siden av hva skuespillere og teaterets ansatte forøvrig ønsker. I teater er det en vanskelig kunst å balansere mellom forsvarlig økonomi og grensesprengende kunst. Mens offentlig innsatte styrerepresentanter skal passe på at budsjettene holdes, og dermed har en tendens til å velge de sikre alternativene når sjefsposter skal besettes, ønsker gjerne de ansatte litt mer luft under vingene. Man vil gjerne ha en teatersjef som inspirerer og 'tilfører' noe - og denne personen er ikke nødvendigvis den som skjeler sterkest til budsjettene. I dette ligger også et naturlig ønske om at ensemblelederen, teatersjefen, er en person man kan ha tillit til og være trygg på. I våre tider med et ledelsessyn som tar mer og mer hensyn til den lyttende og formidlende leder, er dette noe man ikke uten videre kan se bort i fra. Teater dreier seg om å sammentømre et ensemble - og det gjelder samtlige ansatte fra topp til bunn i hele teaterhuset - som en gruppe som er innstilt på å yte sitt beste. Alt vi vet om grensesprengende og fornyende teater tilsier at det er under slike forutsetninger godt teater skapes - og at man meisler et fundament som både tar hensyn til ressurser og sikrer fortsatt kvalitet. Shakespeare hadde sin teatergruppe, som han også var en del av. Molière likeså. Fornyelsen i norsk teater i 70-årene kom gjennom det gruppebaserte teateret - i første rekke gjennom opprettelsen av de almannastyrte regionteatrene. Men også gjennom det kunstnerisk selvstyrte Torshov-teateret som alltid har hatt en ressurssterk institusjon i ryggen. Selv om almannastyringen var nødvendig for sin tid, og neppe er aktuell som styringsmodell for dagens teater, må vi likevel ikke underslå den betydning slik gruppebasert teater har hatt - og fortsatt har. Erfaringene med Torshov-teateret viser nettopp hva 'human relation'-teoretikerne alltid har hevdet: når ansatte blir motivert, får ansvar og oppfatter mening med arbeidet - kommer også resultatene. Gjennom skiftende konstellasjoner og personer har Torshov-teateret nå i snart 20 år vært et levende eksempel på dette. Og hvis man snakker i et språk som selv et Finansdepartement forstår: kostnadsbesparende og ressursutnyttende. Med andre ord: man får mer teater igjen for mindre penger. Det som skjedde i Bergen i slutten av forrige uke, var positivt i så måte. Denne gangen måtte maktens menn strekke våpen ved Norges tredje største institusjonsteater. Ansatte, godt backet av bedriftsforsamlingen, mente at den unge svensken Lars Arrhed var mannen å satse på. På møter med personalet gjorde han et så inspirerende inntrykk at de fleste fikk umiddelbart stor tillit til ham. Dette skjedde mot alle odds, og på tross av at en såpass selvfølgelig sjefskandidat som Svein Sturla Hungnes - paradoksalt nok regiansvarlig for Torshov-teatretes siste oppsetning - ble omgått. Styrets formann hadde engasjert seg sterkt for Hungnes og fant det derfor riktig å trekke seg. Også dette vil vi gi honnør for - for her er personlig prestisje satt til side framfor å skape et godt samarbeidsklima som forhåpentligvis kan bære frukter. Vi får håpe at personalets begeistring for Arrhed ikke bare blir et blaff, og at det ikke er Messias-skikkelsen som den store, sterke og forklarende teatersjefen de har søkt. Vi trenger ingen ny demonsjef som kommanderende general i spissen for en kulturinstitusjon. Teaterverdenen er dessverre full av altfor mange historier om de gangene man lot seg begeistre for en person eller en ide - og falt desto sterkere ned til magaplask og total kollaps. For norsk teaters og kulturlivs framtid er det derfor svært positivt det som har skjedd i Bergen. Og går det ille, har vi erfaringen å lære av. |
Kjell Moe |