Komische Oper, Tanztheater, Berlin: Sonnenkönig, Eine Reise.
Grieghallen. 22. mai
Norsk barokkorkester med musikk av: Jean-Fery Rebel, Jean-Philippe Rameau, Henry Purcell. Afrikansk musikk komponert og fremført av: Abdorahmane Diop, Madiakhaté og Abdoulaye M'Boup

Mesterlig fremførelse av krevende dans

av Ann-Kristin Loodtz


















Akkurat da regnskurene truet i tunge Bergens-gater på Festspillenes andre dag, eksploderte det i spontan, leken og eksplosiv dans i Grieghallen til ære for Solkongen, Ludvig XIV av Frankrike, og vår tids solkonge, Ashantikongen av Ghana.

Komische Opers Tanztheater fremførte dynamisk og krevende dans over tre sekvenser. I oppsetningens første del er vi ved hoffet i Versailles på 1600-tallet, der dansen hadde en sentral rolle i hoffets seremonier til hyllest for Solkongen. I andre del forflyttes vi til den afrikanske solkongens verden. Også her er solen tillagt den livgivende kraft; en kraft legemliggjort i herskeren, solens sønn. I begge disse samfunnene, 1600-tallets Frankrike og nåtidens Ghana, spiller dansen en avgjørende rolle. Dette fellestrekket, sammen med forskjellen i dansens uttrykk, er det kunstnerisk leder og koreograf Jan Linkens ønsker å formidle gjennom oppsetningen Sonnenkönig, Eine Reise. I oppsetningens siste del føres så disse to uttrykksformene sammen, der streng klassisk dans til barokkmusikk og ekstatisk danseglede til afrikanske trommer smelter sammen i en spennende totalitet.

Sjelden har jeg sett en slik vitalitet og glede i dans. Kanskje dette skyldes koreografiens vektlegging av den individuelle danseren. Danserne opererer med et vidt spekter av uttrykksformer. Det er imponerende hvordan danserne skiftet mellom den klassiske ballettens ynde og mykhet og den afrikanske dansens rytmiske markeringer og ulmende patos. Kroppene på scenen tok formelig karakter av slaginstrumenter som banket opp mot trommenes rytmikk.

Samtidig fremstod humor som en viktig ingrediens i fremførelsen. Mannlige dansere som iført gitterkonstruert 'underskjørt' agiterer forfinete hoffkvinner, hipser på skjørtene og lar seg kysse på hånden, tilfører unektelig oppførelsen en varm og humoristisk 'charme'. Spede kvinnelige dansere som mestrer afrikansk dans ved formelig å strutte og ose av sensualitet, underbygger fremførelsens ekthet og professionalitet.

Franck Evin stod for en nydelig lysdesign som presist understreket dansens forskjellige former. - Her vekslet det fra iskaldt grønnhvitt lys til rødgul brann under Afrikas sol. Scenografien av Reinhart Zimmermann var enkel, men svært effektfull og assosiasjonsrik. Ekstra underlig ble det med en rad med enkle speil, hvorfra utstrakte hender kom frem og støttet de dansende kroppene inntil speilene.

Totalt sett var dette vakker og spesielt gledesfylt dans. Som svar til brennende rytmer, fargerike dansere i Joop Stokvis' vakre kostymer og sval sensualitet i profesjonell dans, dundret applausen løs i Grieghallen - heftig akkompagnert av de afrikanske musikernes glødende trommer.