foto: Frits Solvang
|
De som kjenner grunnstemningen i Peer Gynt, men som ikke husker scenene
enkeltvis fra hverandre, er nok de blant publikum som vil ha størst
glede av denne heftige danseforestillingen. Vi som kan teaterversjonen
for godt, blir litt for stor grad sittende og prøve å få ting til å
passe, kjenne igjen og ikke minst savner vi våre egne yndlingsscener.
Det skal jeg ikke bebreide Jo Strømgren. Han gjør mer enn jobben sin.
STERK OG SLÅENDE
Forestillingen Peer PRESSURE er sterk og slående. Av den store symfonien
Ibsens stykke er, har Jo Strømgren hentet ut og forstørret det dype
registeret. Det vonde, det intense, det mørke. Her er det svart, det er
pang og bråk, det er støy og rytme, det er pust og skingrende sjeler.
Det sitter.
Danserne Jonas Digerud, Mattias Ekholm, Kristianne Mo, Cecilie Lindeman
Steen og Eli Villanger gir alt. De gir oss en historie om råhet,
fortvilelse, seksualitet, press, troll, Bøyg og Solveig. Minst. I et rom
som er inderligere enn svart og der lydene kommer fra alle kanter. Et
rom som har revnet for lenge siden.
SOM EN KLO
Jo Strømgren har hånd om koreografi, scenografi og lysdesign. Det er en
følsom, men alt annet enn myk hånd. Som styrt av en klo får publikum
lyskastere midt i ansiktet, røyk i øynene og stadige overraskelsessmell
i ørene. Strømgren vil rive opp noe i oss, bringe oss ut fra det
anerkjennende over i det deltakende. Han røsker oss ned fra den
nasjonalromantiske Gjendineggen over i rå runk. Der denne Peer hører
hjemme.
For denne Peer er seksualitet. Av det rå, forbrukende, svarte slaget.
Der verden bare er fire firkanta, lave plattformer stilt kvadratisk i
hvert sitt hjørne av en enkel sceneløsning. Og verden er han sjøl og
kvinner.
POP-IDOL-ALLEGORI
Solveig framstilles riktignok med en dose uskyld, men er langt unna
salmebok i kledet. Mer som den islandske artisten Björk løftes hun
fabelaktig lett rundt på Peers armer og bein. Som om det var en dukke
han holdt på med. Holder vi oss i popmusikkens bildeverdenen, blir den
grønnkledde like androgyn som Annie Lennox og Mor Åse like grå som
Wenche Myhre er nødt til å bli den dagen hun fyller seksogseksti og
sminkedama hennes er sjukemeldt. Og Peer blir artisten som lukker lynene
der har står på Valle Hovin-scenen langt der framme og fråtser i fansens
heseblesende vrimmel. Mens fansen for lengst er gått hjem.
SMELL OG BANG
Lyden som Lars Årdal og Knut Børresen står for er en blanding av
vibrerende bakgrunn, førende rytmer og, stillhet og overraskelser. Litt
for mange overraskelser, kanskje. Det er lenge siden man fant ut at det
er effektivt for å holde på publikumsoppmerksomhet å la det smelle og
bange høyt og skrallende når det er stille og svart i rommet.
MYKT GRIEGSMØR
Bare i to sekvenser er forestillingen myk. Som i gammeldags varmt smør
tegnes både Åses død og sistescenen der Solveig og Peer på forunderlig,
betagende, barnslig vis tar på hverandre inne i det snedig konstruerte
huset. Bare her dukker Griegs Gynt-akkorder opp. Og så er det over.
Applausen tirsdag var like hard og inderlig som dobbeltdansescenene til
Peer og Bøygen eller Dovregubben eller hvem han var. Måtte applausen få
vare lenger enn til siste oppsatte forestilling lørdag.
|