Kulturspeilets kommentar
22. august 1997

Kultur - en ikke-sak

Kjell Moe

Kultur hittil i valgkampen vært en ikke-sak. De enests som paradoksalt tør å sette kultur på dagsordenen er de som vil fjerne alle offentlige tilskudd til kulturlivet.

Vår kulturminister får offentlig refs av Dagbladets teateranmelder Hans Rossiné for sin passivitet. Hun er ikke den drivkraft soimskal til for å sette premissene: at kultur er noe viktig som angår oss alle - i betydelig grad.

Vi skal ikke vie plass i våre spalter til å skrive om det parti som er dristig nok til å foreslå at det offentlige ikke lenger skal ha noe med kultur å gjøre.

Gud forby oss å nevne dette partiet med navn, for da fornærmer vi kanskje det gode skjønnet hos en fjerdedel av voksne, stemmeberettigede norske nordmenn.

Vi vil ikke unnlate å nevne det faktum at ethvert samfunn på et visst nivå har offentlige tilskudd til kulturlivet. Til og med i kapitalismens høyborger som USA og Storbritannia finnes det knapt politikere som ikke vil unndra seg offentlighetens ansvar for eksempelvis utsmykkinger.

I Storbritannia får også de største teatrene, operaensemblene og symfoniorkestrenen opptil femti prosent av driftskostnadene dekket av det offentlige. Selv etter tiår med Thatchers herjinger.

Hvis det ikke var for de mektige akropolisene, marmorstatuene, tenkningen til folk som Sokrates, Platon og Aristoteles samt dramaene til Evripides og Sofokles - ville det være intet vi ville forbundet med det antikke Hellas.

Vi bare nevner det. Det er i et slikt perspektiv at vi ser kulturfattigdommen grine mot oss når politikere og media skal sette de viktigste tingene på dagsordenen og diskutere landets styre og stell de neste fire årene.

Det har lett for å gå troll i ord. Men vi kan ikke unnlate å trekke inn den lille refsen Mariss Jansons ga oss da han åpnet konsertsesongen med Oslo-filharmonien nylig: Norge befinner seg i den kulturelle ytterkant. De store kunstnerne vet knapt at det finnes konsertlokaler og publikum her oppe i steinrøysa.

I vår serie om søkelys på kultur-Norge dokumenterer vi denne uke hvordan britisk presse - med de største og ledende avisene i spissen - skrev side opp og side ned om Den Norske Operas gjestespill på de britiske øyer tidligere i sommer.

Deres dekning av denne begivenheten - for det var en virkelig stor begivenhet! - står i grell til den norske presses dekning av samme begivenhet. Noen få notiser bortgjemt histen og pisten var alt de kunne fortelle om. For folk flest her hjemme var det totalt ukjent at ensemblet fra Den Norske Opera hadde satt England på ende med sin Nibelungen-Ring i juni.

For norsk presse er utelukkende opptatt av norske fotballspillere - i England. Hver dag kan vi lese side opp og side ned om den siste muskelstrekken til Solskjær.

Slik anskueliggjøres Mariss Jansons utsagn. Og vi framstår for all verden i nettopp det bildet vi skaper selv: som et udannet, ukultivert folk.

I valgkampen tør ingen politikere snakke om kulturelle verdier - nettopp av redsel for å tråkke på ømme føtter i denne folkesjelen. Og vi har en kulturminister som ikke våger å åpne munnen.

Kjell Moe




Kulturspeilet - Akersgt. 41, 0158 Oslo, Tlf. 22 33 30 30
Pluto , Web InfoTech A/S

Spørsmål om redaksjonelt stoff, artikler mv. rettes til Kulturspeilet.
Spørsmål vedr. annonser, linker mv., rettes til Web Infotech.