Kulturspeilets kommentar
29. desember 1997

Kultur-Norge i året som gikk

Kjell Moe


Innhold






Fantastisk presse for Den Norske Opera - i England..




Større oppslag i Kulturspeilet i året som er gått:

  • Den Norske Opera i England: norsk og britisk presses reaksjoner
  • Oslo-filharmonien i Salzburg - noen pressereaksjoner
  • Nationaltheatret - tyve år krise
  • Finlands nye nasjonalopera - operahuset vi ønsker oss!
  • Et kritik søkelys på kultur-Norge, en artikkelserie




    Mariss Jansons og Oslo-filharmonien: flaggskipet i norsk kulturliv











    Nationaltheatret: startet sesongen med gode, gamle krisetakter




    Se også:
    (av Kulturspeilets kommentarer i året som gikk)

    19. desember: Gratulerer med Vestbanen
    28. november: Hvor er publikum?
    24. november: Børs og katedral
    21. november: Teaterkrise?
    14. november: Look to Finland (sa Anne)
    10. oktober: En komma tre millarder
    26. september: Krise Nationaltheatret
    10. september: Trondheims nye teaterhus - et eksempel på riktig bruk av oljerikdom
    22. september: Om Den Norske Opera internasjonale standard og musikklivets sutring
    3. oktober: Bravo Turid!
    19. september: Riks-skjerping
    1. september: Norge - et land i verden II
    29. august: Norge - et land i verden, om Finland og Norge nok en gang
    22. august: Kultur - en ikke-sak
    8. august: Nordisk opera - og landet utenfor ytterkantene
    1. august: Solskjær og Mariss - om fotball og musikk
    25. juli: Opera og utenlandssuksess - følger vi Finlands vei?
    18. juli: Fotball og finkultur
    13. juni: Fotball og Grieg
    9. juni: Vi som elsker Bergen
    6. juni: Selvgodheten i steinrøysa
    9. mars: Lang tids melding? - operasaken i lys av Langtidsmeldingen
    24. februar: Operasaken: selvransakelse for utvist arroganse
    17. februar: Opera-saken: Tobbens visjoner
    9. februar: I Torbjørns hus har alle enerom
    19. januar: Fra La Bastille til Youngstorget












    Ny norsk nasjonalopera kan endelig bli realisert, her fra den nye finske operaen...











    ... som ligger prakfullt beliggende ved Töölöö-vannet midt i sentrum


















    Yves Klein i Oslo - noe å glede seg over i året som gikk

















    Nibelungen-ringen fra Youngstorget satte Storbritannia på ende. Her fra Siegfried (foto: Erik Berg)




































    Oslo-filharmonien satte Norge på kartet


















    Arkitekten - holdt på å kjøre Nationaltheatrets økonomi i grøfta (foto: Tom Sandberg)


















    Frida Kahlos kunst på besøk på Høvikodden


















    Politiker som gjør vei i bokhøsten


  • På årets tredjesiste dag er det på plass å oppsummere hva som har skjedd av likt og ulikt innen norsk kulturliv dette året.

    Ingen store skandaler har funnet sted. Dramaene på det virkelige plan har ikke hatt de grensesprengende dimensjoner. Og da kan vi også trygt fastslå at ingen nye skanser er erobret.

    Valgkampen demonstrerte til fulle hva som er kultur-Norges store problem: mangel på vektlegging og prioritering av kulturspørsmål. Ingen av våre politikere turte for alvor å bringe kulturelle stridsspørsmål inn i valgkampen (de kom først etterpå). Redselen for ikke å tekkes de store velgermasser lar seg avspeile i dette: ingen politikere våger å forsvare seriøst teater, kunstmusikk eller nasjonalopera når det gjelder å appellere til de store velgermassene - utenom til festtalebruk.

    Kulturelt U-land

    Norge kan dermed sies å være et kulturelt u-land som med rette kan sies å ligge i Europas ytterkant. I sammenlikning med våre naboer, som Sverige, Danmark og i særlig grad Finland, blir det rent for flaut å være Ola Nordmann av og til. Det virker som om samme fenomenet gjør seg gjeldende som rir Blair-regjeringen i Storbritannia for tiden og som allerede tydelig nok er signalisert fra Haagensen og LO-borgen: at seriøs kunst og kultur er for snobben og enkelte priviligerte kretser på Oslo vestkant.

    Man glemmer fort at bare til den seriøse delen av norsk teaterliv (revyer og privat-teatret unntatt) er det langt flere tilskuere enn til samtlige norske fotballkamper i alle syv divisjoner. Man glemmer at konserter, utstillinger og opera og ballett hver uke opplever besøk av titusentalls mennesker over det ganske land.

    Markedsøkonomisk er det ingen grunn til å klage på kulturtilbudets oppslutning - selv om vi skulle være forbudt å tenke i de termer. Hva som derimot er lite morsomt er at politikere og media altfor lett foretrekker det enkle og populære framfor opplevelser som kan gi innsikt og varige verdier.

    Stille fra Hagen

    Kulturåret 1997 har vært svært stille. Selv fra Carl I. Hagen og hans drabanter har det vært merkelig knyst i året som er gått. Ingen flere utspill om bingo i Nationaltheatret som hverken har ført til frysninger nedover ryggen eller kalt på den lette overbærenhet på svært lang tid.

    Årets gledeligste: operasaken

    Det meste har vært på det trygge og sikre. Utenom én sak av svært stor betydning: Bondevik-regjeringens raske beslutningsvilje i operasaken. At lokalitetene til det kommende operahuset er fastlagt betyr at prosessen er i gang. Åreslang politisk drakamp og flisespikkeri ser nå ut til å være et tilbakelagt stadium. Dette er etter vår mening den altoverskyggende og viktigste begivenheten innen norsk kulturliv dette året.

    Forrige år ebbet ut med en avgående kulturminister som mer enn gjerne antydet at hun ønsket Operaen lagt til Vestbanen. Den nye måtte ha tid til å sette seg inn i et sakskompleks som etterhvert ble ganske komplisert slik det ble blandet opp med Oslos østkantproblemer og lokalpolitiske prestisje.

    Men også hun falt ned på samme standpunkt og ble så frustrert at hun ikke fikk føre saken til ende før regjeringen falt for eget Jagland-grep, at hun gjorde det i politiske kretser så utidige som å gå åpent ut med sitt standpunkt.

    Etter Åse Klevelands klare antydninger og Turid Birkelands mot lå veien åpen for en beslutningssterk Anne Enger Lahnstein. Den gordiske knuten ble hogget over - og våre blomster for årets innsats på kulturfronten tilfaller nei-dronningen samt hennes regjeringskolleger, en hyllest Lahnstein nok må finne seg i å dele med sine to forgjengere.

    På det jevne

    Hva er så det mest negative som har hendt i norsk kulturliv i året som har gått?

    I grunnen ingen ting. Dermed burde mye være sagt. Den skapende kunsten befinner seg på det jevnt trygge og budsjettsikre. Det spilles ikke teater på liv og død, konsertmusikken er til behag og operaen bar ikke fram noen nye norske urpremierer. Som savnet av operaer fra dette århundret var følbart.

    Selv innen kunstverdenen har det vært nesten kjønnsløst blottet for skandaler i året som har gått. Ingen Odd Nerdrum har hevet sin røst, eller følt seg fornærmet inn til det dødelige forbigått, ingen bloddryppende utspill er blitt lansert i avisspaltene.

    Sløves av oljerikdom?

    Spørsmålet er om norsk kulturliv er smittet av samme sykdom som griper om seg med stor kraft i store deler av samfunnet for tiden: lettsindig bruk av oljerikdommen og den økte kjøpekraften.

    Norge er rikt. I hvert fall for etterhvert ganske mange. Det er en merkbar tendens til at økte inntekter fører til endring av livsstil - og dermed av holdninger. De nære ting forsvinner med de verdiene som har holdt samfunnet oppe i alle år etter krigen. Vi blir mer opptatt av det lettsindige, nyte livet, fråtse oss i luksus og reiser og gir stort sett bengelen i morgendagen og våre naboer. Det vanvittige båtracet i Oslo-fjorden i sommer er i så måte et godt uttrykk for dette paradigme-skiftet.

    Slikt påvirker også kulturlivet - på godt og vondt. Problemet er: blir aktive og skapende kunstnere tiltaksløse og sløve av overfloden av årgangsrødvin?

    Spørsmålet er om en nasjon så oljerik som oss har lov til å bruke sin rikdom på kortsiktig nytelse framfor investere i kunst og kultur - som kan gi oss noe å leve av og for i framtiden.

    I fred med seg selv

    Norsk kulturliv har fått anledning til å være i fred med seg selv, sine budsjettposter og stipendier. Vi savner engasjementet, følelsene og utspillene. Slikt reflekteres også i det kunstneriske uttrykket. Årets Høstutstilling var således på det jevnt kjedelige, uten kunstnere som er aktivt opptatt av den tiden de lever i.

    Javel. Noe har det vært å glede seg over, blant dette utstillingene med Yves Klein og Frida Kahlo. På slutten av året har Olav Christopher Jensens bilder og Sverre Fehns arkitektur satt ubehagelig fokus på vår trange rammer og Jantementalitet, og hvor vanskelig det er å bli anerkjent i eget land.

    Med Wagner i England

    Den Norske Operas gjestespill i Storbritannia i sommer er utvilsomt den største begivenheten på den musikkkutøvende siden. Den kritiske britiske musikkpressen trykket den norske lavkost-produksjonen av Nibelungen-Ringen til sitt bryst, og hadde ingen vanskeligheter med å gi sin uforbeholdne ros til en Wagner-oppsetning av langt annen kvalitet enn deres egen på The Royal Opera House.

    Og her fikk vi demonstrert til fulle vår kulturelle fattigdom. Gjestespillet er til nå den best bevarte hemmelighet på denne siden av 90-tallet. Norske aviser og media overlot bildene og oppslagene til Daily Telegraph og Times - mens de selv fylte førstesidene med fargebilder av norske fotballspillere i engelsk elitedivisjon. At det ikke går på ressurser fikk vi demonstrert bare dager før ensemblet fra Den Norske Opera inntok Norwich: da beinfløy norske kulturjournalister for å kjempe om bilder og uttalelser fra Anne Holt i hennes første offentlige opptreden etter sykdom og statsrådsfratreden.

    Årets mest negative: kulturjournalistikken

    Skal vi utrope beslutningen om operaen på Vestbanen som årets gledeligste begivenhet innen musikklivet - og gjestespillet med Nibelungen-Ringen i Storbritannia som den viktigste på den aktive siden - var dette utvilsomt det største negative trekket: norsk kulturjournalistikk.

    Dessverre samsvarer dette så altfor godt med det bildet en danner seg av mediaenes lettvinte sensasjonssøking: I Se og Hør-landet dyrker vi det overfladiske og kjendispregete. Salgstall og markedsdynamikk får dessverre det avgjørende ordet.

    Norge på kartet

    Nesten like gledelig som Wagner-gjestespillet i Norwich var festivalen i Schleswig-Holstein som hadde Norge og norsk musikk som hovedtema i 1997. Men også her glimret norske media til med sitt fravær. Det gikk knapt opp for oljelandet at Tysklands største musikkfestival viet oss slik gedigen oppmerksomhet.

    Mediene var derimot ikke fraværende da Oslo-filharmonien gjennomførte en nesten halsbrekkende reise-aktivitet på begynnelsen av årets konsertsesong. Med opptredener i Salzburg, Lucerne, Edinburgh, Kiel og Hamburg i løpet av få uker satte de seg selv og Norge på kartet. Dette ble ytterligere bestyrket da orkesteret en uke i oktober var residensorkester i ærverdige Musikverein, den internasjonale musikkverdenens storstue.

    Stavanger Symfoniorkester

    Om Oslo-filharmonien er vårt musikalske flaggskip, er Stavanger Symfoniorkester utvilsomt krysseren som stormer fram for full maskin. Orkesteret har gjennom flere sesonger kunnet nyte godt av Frans Brüggens musikalske lederskap (kontrakten er nå gått ut). Det er særlig på de to CD-innspillingene de har gjort i Sæverud-året at de har fått markert seg. Nesten sensasjonell var deres tolkning av Peer Gynt- musikken, og internasjonalt har kritikkene vært fulle av superlativer.

    Derfor er det nesten synd å konstatere at 100-års jubilanten Sæveruds eget orkester sliter både kunstnerisk og økonomisk. Deres fire CD'er til Sæverud-jubileet var ikke helt vellykket og i tillegg har Bergens-filharmonikerne opparbeidet seg et million-underskudd.

    Teater i Midt-Norge

    På teaterfronten har Trøndelag Teater endelig fått sitt nye teaterbygg. Midt-Norge har dermed et funksjonelt teaterhus som pietetsfullt har stelt pent med de gamle lokalene som ennå er intakte fra publikumssiden.

    Også Drammen kunne glede seg over at det gamle teateret var blitt gjenåpnet i fornyet stand etter brannen.

    Stagnasjon for Oslo-teatrene

    Oslo-teatrene har merket en viss nedgang i publikumsbesøket mot slutten av året. Oslo Nye Teaters akkumulerte krise ser ikke ut til å være løst, selv etter at drevne Kjetil Bang-Hansen ble satt inn som ny sjef midt i perioden for å forsøke og redde teateret. Foreløpig venter vi på gjennombruddet.

    Også Otto Homlungs siste sesong tærte nok mer på budsjettene enn hva Det Norske Teateret kunne tåle. Årets sesong med ny sjef i stolen har startet atskillig mindre pretensiøst enn fjorårets.

    Nationaltheatret var også inne i krise da årets sesong startet og det viste seg at det var brukt mer penger på oppsetningen av Arkitekten enn til at det balanserte mot det antall publikummere man trengte å ha. Bremsene ble satt på og mirakuløst nok er situasjonen rettet noe opp, selv i samme tidsrom som de største regningene kom inn. Også publikum begynte å like oppsetningen. Dette viser bare at teaterets økonomi er svært solid og sunn i utgangspunktet.

    Henie-Onstad

    Henie-Onstad senteret har hatt store økonomiske problemer etter at tiårs ledelse og styrer med tidligere Bærumsordfører Gravdahl i spissen hadde skjøvet de økende underskuddene foran seg og dels solgt unna fra kjellermagasinene. Før eller senere måtte det si stopp. Nytt styre og ledelse er nå på plass.

    Stortinget har fattet beslutning om at de tre riksinstitusjonene - Riksteatret, Rikskonsertene og Riksutstillingene - skal inn i felles lokaler på Grünerløkka i Oslo. Dermed ser det ut til at en lang strid om Riksteaterets plassering er brakt til ende. Frukbart kan et slikt samarbeid være, og allerede nå kan vi notere en atskillig positivere pågåendhet fra disse tre institusjonene når det gjelder å informere om egen aktivitet og markedsføre seg.

    Gro - årets vinner

    Gro Harlem Brundtland ble årets vinner på bokfronten. Ikke fordi hun avslørte seg som en framifrå skribent - hennes skriftlige framstilling inneholder de samme svulstige uklarhetene som talen - men fordi boka er en ærlig og rett-fram beskrivelse av retten til å være seg selv, også som offentlig person. Dermed leverer hun et alvorlig og tungtveiende innlegg i debatten som følger etter prinsesse Dianas død.

    Den skjønnlitterære norske bokhøsten er ikke noe til hverken å hoppe i taket eller kjede seg over. Jevnt over mye interessant, uten de store høydepunktene - og skandalene. Et par yngre forfattere sto for dyktige PR-framstøt av kanskje ikke fullt så vellykkete egne utgivelser da suksessforfatter Anne Holt ble harsellert over og de gjorde forsøk på å få igang en debatt om det eksisterer noen særskilt kvinnelitteratur.

    ...og året som kommer

    Året som kommer vil sikkert bringe oss nye repriser på utspill over kjente temaer:

  • mer penger til de faste teatrene
  • mindre penger til de faste teatrene
  • og mer til de fri teatergruppene
  • prioritere tilbud til barn og unge
  • dansescene til Midt-Norge
  • opera eller tre til Bergen
  • staten/ myndighetene/ det offentlige (stryk det som ikke passer) tar for lite ansvar for kunst og kultur
  • det bevilges for lite, respektivt for mye, penger til
    a) de faste teatrene,
    b) symfoniorkestrene utenom Oslo,
    c) operavirksomhet utenfor Youngstorget og
    d) hjemmestrikket performance-kunst i Ytre Havgapet

    Således er alt som det har vært og burde være. Kanskje kommer Kongen, og kanskje vil Odd Nedrum våkne. Hvem vet?

  • Kjell Moe




    Kulturspeilet - Akersgt. 41, 0158 Oslo, redaksjon: 2232 1659
    Pluto , Web InfoTech A/S

    Spørsmål om redaksjonelt stoff, artikler mv. rettes til Kulturspeilet.
    Spørsmål vedr. annonser, linker mv., rettes til Web Infotech.