Klaus Hagerup: Bill. mrk. Egen Utgang
Intimteatret på Musikkteatret Vestbanen

For enkel pappdramatikk

av Tiril Bjørkvold







"Tror du han liker mandelflarn?"




"Jeg er redd jeg ikke har noen tidligere leieforhold"






"Jeg kaller dem for tante Rut og onkel Mons"




"Selv om du bare har bodd her en dag, føler jeg at du er blitt en del av familien"




"Det er kona som veit hvor skapet skal stå, men det er jeg som setter det der."




"Du trenger jo ikke fårehund når du ikke har sauer"




"Det store spørsmålet er bare hva som forsøpler mest - det levende mennesket eller restene"




"Det er ikke noe i veien med steika. Det er verden det er noe i veien med"




"Kona inviterer deg på et lite smørbrød. Det er ikke pent å si nei"
Ingen teaterkritiker med kjærlighet for teatret tør å slakte en amatørteateroppsetning. De vil jo så vel. Jeg går likevel ut fra at den lille håndfullen mennesker bak Bill. Mrk.- Egen Utgang forlanger å bli vurdert som profesjonelle. Da må de tåle både pepper og salt.

Leieboeren og utleierne
Klaus Hagerup har skrevet et enkelt stykke. Unge Viggo spilt av Erik Ulfsby, kommer til byen og trenger hybel. Han får leie leilighet i fjerde etasje hos det eldre ekteparet tante Rut, Sossen Krohg, og onkel Mons, Tom Tellefsen. Stykkets drama er lagt opp langs ubehaget som etterhvert vokser fram ettersom vennligheten og gjestfriheten til vertsparet blir påtrengende for leieboeren. Det får til slutt dramatiske konsekvenser.

Ingen grøsser
Historien er enkel, gjenkjennelig og grei. Har man ikke sjøl bodd på hybel, kjenner man sikkert noen som har gjort det og som sikkert hadde det ugreitt på en eller annen måte. Men Hagerups historie lanseres som en grøsser. Den gang ei. Forestillingen er ikke spennende. Altså ingen grøsser. Iallfall ikke i sin nåværende form. Hva blir igjen da - av dramatikk, mener jeg? Med et par heldige grep kunne regissør Gerhard Knoop kuttet ned en snau halvtime og vi hadde hatt en skvær enakter. OK for folk som ikke er vant til teater og som vil fordøye det som en like søtlett karamell som de aller fleste på kino i dag er. Men det er åpenbart ikke ambisjonene til hverken skuespillere, scenograf eller tekstforfatter. Derfor er denne forestillinga skivebom.

For handler forestillinga om noe mer enn hybelvertskap og leieboerforhold? Eller er vi tilfreds med bare det? Velvillig tolket har kanskje teksten en dypere bunn, noe om å sette grenser, ikke akseptere all slags vennlighet og ikke minst handler det om maktforhold. Men dypt blir det aldri.

Feil kanal
Norske urpemiere vokser ikke på trær. Det er tynt med ungskog etter Ibsen, så man vil jo gjerne gi de få spirene som viser seg vern mot kritikervindene så de kanskje kan vokse seg store. Klaus Hagerup har spirt. Han har forsøkt seg i mange dramatiske sjangere og kanaler med skuespill både for radio, TV og teaterscene. Mye ved denne teksten tilsier at den kanskje burde vært sendt i radio. Ikke fordi den ikke er visuell, men fordi det ikke blir tett nok, ikke intimt, som nettopp gruppa Intimteatret vel ønsker å være.

Ikke noe galt om scenografien, tvert imot. Iben Sandemoses skeivnaive pappstrekkulisser er kanskje det beste i hele forestillingen. Og hun er ennå tryggere og tydeligere her i forhold til distansen hun tydeligvis har og vil videreformidle til ideen om kulissen, enn hun var med sin scenografi på Odd Børretzens kabaret "Synd og Skam" i 1994. Nei, det er tekstovergangene som gjør at dette ikke fungerer på scenen. Det blir noe amatørmessig over skuespillerne der de trasker ut og inn, og det blir stille og tungt litt for lenge. Ved å beholde en sånn radioteatererfaren mann som Gerhard Knoop bak det hele, og heller servere det for publikum lekkert anrettet via spaker og mikrofoner, kunne nok teksten bli tettere og mer kunne få lov til å skje i publikums hode. På Vestbanen blir publikum heller sittende å irritere seg over at steikrekvisitten både lukter, veier og ser ut som papp-maché. Og skuespillerne bærer rekvisitter ut og inn fordi det er billigere enn å ha sceneteppe og scenearbeidere.

Viggo best
En god skuespiller kan redde et halvdårlig manus. Men heller ikke det skjer her. Trøsten får være at med halvdårlige skuespillere i utgangspunktet ville stykket Bill.Mrk.Egen Utgang neppe nådd scenekanten i det hele tatt. Men ingen som kommer til Intimteatret på Vestbanen kommer for å få trøst. Den skuespilleren som skuffer mest er Tom Tellefsen. Riktignok har teksten gitt ham en subbete tøffelrolle i forhold til den lyndynamiske stivsmilende kona Rut, men han gjør for lite ut av det. Hagerup har valgt å legge mye av underfundigheten i stykket hos Tellefsen. Det er han som ikke tar fraser for god fisk men stiller spørsmålstegn ved sosialt tomprat, et viktig tema i teksten. Dette kunne Tellefsen gjort langt mer ut av, vært mer glimtende, ikke så livstrøtt dassende som her.

Sossen Krohg er i for stor grad seg sjøl og viser for liten utvikling underveis. Dynamikken i stykket er et nett som langsomt snører seg sammen og det er ikke mulig å merke på henne igangsetteren. Det er ikke nok fandenivoldskhet hos henne, ikke nok sleskhet, makthungeren i øynene mangler underveis. Derfor blir så den avgjørende sluttreplikken heller flatt en høydramatisk. Det er mer enn synd.

Den som overrasker og gleder mest og som i størst grad fyller sin rolle, er unge Erik Ulfsby som Viggo. Han spiller akkurat så keitete som så trang, mørkeblå skikkelighetsgenser kostymeansvarlig Bente Iben Sandvik har gitt ham, krever. Han er så forknytt og hensyntagende hele veien som teksten legger opp til. Ikke minst, han får til det store vendepunktet mot slutten, selv om jeg kanskje hadde ønsket meg et ennå et hakk inderlig bannskap.

Alt i alt en forestilling fra Intimteatret som ikke holder. Hverken på intimiteten, det teatrale, spenningen eller interessen hos publikum. Litt karamellfornøyelig er opplevelsen i teatermørket, men det holder ikke det heller. Vi forventer mer.

            Tiril Bjørkvold.