| | | |
Klaus Hagerup: Bill. mrk. Egen Utgang | |
"Tror du han liker mandelflarn?" "Jeg er redd jeg ikke har noen tidligere leieforhold" "Jeg kaller dem for tante Rut og onkel Mons" "Selv om du bare har bodd her en dag, føler jeg at du er blitt en del av familien" "Det er kona som veit hvor skapet skal stå, men det er jeg som setter det der." "Du trenger jo ikke fårehund når du ikke har sauer" "Det store spørsmålet er bare hva som forsøpler mest - det levende mennesket eller restene" "Det er ikke noe i veien med steika. Det er verden det er noe i veien med" "Kona inviterer deg på et lite smørbrød. Det er ikke pent å si nei" |
Ingen
teaterkritiker med kjærlighet for teatret tør å slakte en
amatørteateroppsetning. De vil jo så vel. Jeg går likevel ut fra at den
lille håndfullen mennesker bak Bill. Mrk.- Egen Utgang
forlanger å bli
vurdert som profesjonelle. Da må de tåle både pepper og salt.
Leieboeren og utleierne
Ingen grøsser For handler forestillinga om noe mer enn hybelvertskap og leieboerforhold? Eller er vi tilfreds med bare det? Velvillig tolket har kanskje teksten en dypere bunn, noe om å sette grenser, ikke akseptere all slags vennlighet og ikke minst handler det om maktforhold. Men dypt blir det aldri.
Feil kanal Ikke noe galt om scenografien, tvert imot. Iben Sandemoses skeivnaive pappstrekkulisser er kanskje det beste i hele forestillingen. Og hun er ennå tryggere og tydeligere her i forhold til distansen hun tydeligvis har og vil videreformidle til ideen om kulissen, enn hun var med sin scenografi på Odd Børretzens kabaret "Synd og Skam" i 1994. Nei, det er tekstovergangene som gjør at dette ikke fungerer på scenen. Det blir noe amatørmessig over skuespillerne der de trasker ut og inn, og det blir stille og tungt litt for lenge. Ved å beholde en sånn radioteatererfaren mann som Gerhard Knoop bak det hele, og heller servere det for publikum lekkert anrettet via spaker og mikrofoner, kunne nok teksten bli tettere og mer kunne få lov til å skje i publikums hode. På Vestbanen blir publikum heller sittende å irritere seg over at steikrekvisitten både lukter, veier og ser ut som papp-maché. Og skuespillerne bærer rekvisitter ut og inn fordi det er billigere enn å ha sceneteppe og scenearbeidere.
Viggo best Sossen Krohg er i for stor grad seg sjøl og viser for liten utvikling underveis. Dynamikken i stykket er et nett som langsomt snører seg sammen og det er ikke mulig å merke på henne igangsetteren. Det er ikke nok fandenivoldskhet hos henne, ikke nok sleskhet, makthungeren i øynene mangler underveis. Derfor blir så den avgjørende sluttreplikken heller flatt en høydramatisk. Det er mer enn synd. Den som overrasker og gleder mest og som i størst grad fyller sin rolle, er unge Erik Ulfsby som Viggo. Han spiller akkurat så keitete som så trang, mørkeblå skikkelighetsgenser kostymeansvarlig Bente Iben Sandvik har gitt ham, krever. Han er så forknytt og hensyntagende hele veien som teksten legger opp til. Ikke minst, han får til det store vendepunktet mot slutten, selv om jeg kanskje hadde ønsket meg et ennå et hakk inderlig bannskap. Alt i alt en forestilling fra Intimteatret som ikke holder. Hverken på intimiteten, det teatrale, spenningen eller interessen hos publikum. Litt karamellfornøyelig er opplevelsen i teatermørket, men det holder ikke det heller. Vi forventer mer. Tiril Bjørkvold. |