| | | |
Stort og smått
| |
Absurd kald fisk - nesten blå | |
Tiril Bjørkvold | |
Anne Krigsvoll i telefonkiosken, foto: Marit-Anna Evander |
Jeg kunne sette merkelappen "absurd" på denne forestillinga og gi meg
med det. Og så la de som fristes av den etiketten bli fristet og la
betegnelsen skremme vekk de som foretrekker det. Det ville være for
lettvint. Og lettvint er ikke Botho Strauss.
TI SCENEBILDER
KRIGSVOLL IMPONERER Catrine Telles regi er stilrein. Sammen meg scenograf Kathrine Hysing har hun skapt et usedvanlig firkanta og begrensa scenerom. Definisjonen på verdens grenser blir plagsomt trange. Samtidig som kraften for å sprenge seg ut uteblir. Spenninga danner en vibrerende grunn i hele stykket. Mange roller, mange godt tegnede typer, for eksempel jåledama i scenebilde to, "Nattevåk" og Tyrkerens kone i "Stor og liten" spilt av Liv Bernhoft Osa. Fornøyelig forkledning.
KALDT ABSURD "Stort og smått" er en fin teateropplevelse. Den er lavmælt desperat, en kald, forgiftet fisk som ennå ikke er blitt blå. Blir døde fisker forresten blå i det hele tatt? Det er et stykke som i sin kjølighet nesten irriterer. Publikum ønsker kanskje å rope litt mer, se mer desperasjon, få noe å være imot, ta avstand fra eller få en stemme å identifisere seg med. Den uteblir. La oss håpe at publikum ikke gjør like så. Uteblir, altså. |
Tiril Bjørkvold |