Christian Nordberg-Schulz
Øye og Hånd - Essays og artikler
Ny rekke. Gyldendahl Norsk forlag.

Den Poetiske forståelsesform.

av Thomas S. Nilsen















Opplevelsen av kvalitet er vårt mest opprinnelige forhold til verden









...en historisk fundert forståelse av arkitekturens grunnprinsipper, der den moderne arkitekturens tolknig av disse spiller en hovedrolle









Det naturvitenskapelige verdensbilde har gitt oss intetheten og frarøvet oss evigheten









Da disse helhetene har sitt opphav i poetiske visjoner, viser Fehn at arkitektur som byggekunst fremdelse er mulig
Arkitektur skiller seg fra andre kunstarter i med at den støtes på overalt. Odd Nerdrums kontroverser med non-figurative kunstnere engasjerer få, og med rette, mens Tullinløkka debatten engasjerer ganske mange som ellers ikke kan noe om kunst eller arkitektur, som f.eks Petter Olsens uforstandige snakk om genius loci og antikk monumentalitet. Arkitektur er noe man simpelthen ikke kan unngå og forholde seg til, spørsmålet er heller hvordan man forholder seg til den.

I følge Norberg-Schulz er det ikke bare vårt forhold til arkitektur som er feil, men vårt forhold til hele verden. Vi tenker i kvantitet fremfor kvalitet. Opplevelsen av kvalitet er vårt mest opprinnelige forhold til verden . Norberg-Schulz viser til to måter å tenke om vann på; den naturvitenskapelige H2O, og den fenomenologiske følelse av vann som, kaldt, varmt, godt og vondt, etcetera. Det blir et skille mellom de objektive og subjektive sidene ved tingene. Det siste forholdet er Den poetiske forståelsesform . Innen arkitektur ville dette bety noe som å forstå arkitektur sammen med menneske og sted, og ikke primært noen som skal fungere og innen visse kostnadsrammer. Det motsatte av struktur er kaos, og det gir lite mening. Nå er ikke dette umiddelbart klart, og heller ikke hvordan det skal frembringe bedre arkitektur. Men Norberg-Schulz viser gjennom flere av sine skisser og essays hvor han tolker byggningstider, epoker og steder ut fra en slags fenomenologisk analyse hvor arkitekturen fremstår som meningsfull. Dette meningstapet er fremtredene i våre dager. Norberg-Schulz viser f.eks hvordan Pantheon i Roma er et imago mundi, d.v.s. et bygg som definerte den romerske verdensanskuelse og gir mening til både sted der den er og menneskene som bor der. Man kan vanskelig si at Postgirobygget gir noen mening, gir oss en forståelse av våre liv og plass i verden bortsett fra at kommunepolitikere er arkitekturteoretiske neandertaler. Arkitektur kan simpelthen ikke være hva som helst, arkitekturen fordrer en form og struktur.

Norberg-Schulz siterer Schelling om at arkitektur er frossen musikk , nemlig det kreativt definerende og skapene ved menneskets tilværelse og stilling i kosmos, mellom himmel og jord - men musikken har en viss struktur som gjør den meningsfull og likledes med arkitekturen. Arkitekturen viser mennesket et opp og ned, himmel og jord, avreise og ankomst, samfunnets institusjoner og deres stilling i helheten. Derfor vil enhver arkitektur være en tolkning av mennesket og det samfunn det lever i, også av det sted hvor mennesket utfolder seg med begrepet genius loci som nå er et universelt begrep.

Hovedpoenget bak arkitekturen er at den er intensjonalt skapt, d.v.s. skapt med en fortellende mening. Dagens bygninger er ikke intensjonsløse, men de har feil intensjon - nemlig å oppfylle et praktisk formål slik kunnskap om H2O kan oppfylle praktiske formål men aldri gi vannet en poetisk mening.

Nå kan riktignok Norberg-Schulz tolke vel mange intensjoner inn i bygninger som f.eks. hans tolkning av Kleivi-loftet i Dyrlandsdalen fra 1700, hvor byggeren Jarand Rønjom fremstår som den fremste eksponenten for Norberg-Schulzs tenkning, hvilket er vel meget forlangt av en mann fra Telemark på 1700.

Boken til Norberg-Schulz er delt inn i fem hoveddeler. Del én er om den poetiske forståelseform som utgjør bokens første og kanskje mest programatiske essay. Del to er om det mer spesifikt arkitekturteoretiske hvor han legger seg godt til rette i den modernistiske tradisjon. Det er heller ikke så rart med lærere som Gropius, Mies Van der Rohe og den norske Arne Korsmo. Arkitekten må først forstå, og for å forstå må han ta opp i seg historien og stedes ånd, genius loci.: ...en historisk fundert forståelse av arkitekturens grunnprinsipper, der den moderne arkitekturens tolknig av disse spiller en hovedrolle . Norberg-Schulz er moderne fordi han mener det finnes en analyse av arkitektur og menneskets væren i verden som tilsier en hvis arkitektonisk tenkemåte og strukturering. Arkitekturen er underlagt visse lover , men den slags tankegang er ikke lenger gangbare, slik f.eks. et krav om sonetteform innen poesien vil være et avlegs krav. Derfor kan han virke en smule nostalgisk når han etterlyser en meningsfull arkitektur. Meningen er noe Norberg-Schulz mener å finne, men på sin måte. Men det er bedre å gi én teori om mennesket og arkitektur en å ikke gi det. Dagens arkitekter setter ikke livsnærhet i sentrum, hvilket kan være gyldig om man er modernist eller ikke, og der trekker Norberg-Schulz store veksler på filosofene Husserl og Heidegger. Det kan være vanskelig å forstå dette i Norberg-Schulzs bok hvis man ikke allerede er bekjent med disse filosofer eller tilsvarende tenkning, men så er antagelig boken ment for den opplyste allmenhet - i god modernistisk tradisjon.

Bokens tredje del tar for seg utvalgte tradisjoner og stilarter. Især er essayet Kirkens bilde verdt å lese som eksempel på hvordan arkitekturen kan virke meningsfull, og hvilke krav det setter til en tenkning om arkitekturen.

I fjerde del tar han så for seg enkelte modernistiske og/eller samtidige arkitekter. Sverre Fehn blir viet behørlig plass som den viderefører av den modernistiske tradisjone han er: Det naturvitenskapelige verdensbilde har gitt oss intetheten og frarøvet oss evigheten . Fehns arbeider prøver å gjennopprette dette misforhold i sin arkitektur, gi den mening. For Norberg-Schulz blir Fehn en talisman for en fremtidig arkitektur som tenker helhetelig Da disse helhetene har sitt opphav i poetiske visjoner, viser Fehn at arkitektur som byggekunst fremdelse er mulig .

Den siste del er viet forskjellige byer i verden og hva som gjør dem til det de er. New York er en pluralistisk by uten noe sentrum eller enhetlig karakter - det er en åpen by, noe som så overføres til amerikansk væremåte, toleranse og multikulturalisme. Roma har en helt annen karakter, møtestedet par excellence hvilket er forståelig ut fra den rollen Roma engang spilte. Roma gjør alle til Romere mens New York lar mennesken beholde sin egen identitet, etnisitet, noe som går igjen i New Yorks distrikter som Harlem, Little Italy, osv. Norberg-Schulz' tese er at dette reflekteres i arkitekturen og omvendt. Det er en teori med kvalifikasjoner, men den gir mening til byen og det er det viktigste - for hva med Oslo?

Oslo blir behandlet i Visjonen om Oslo. Er det noen visjon for Oslo, har Oslo noen egenart og stedskarakter, genius loci ? Jovisst! Norberg-Schulz siterer forleggeren Christian Tønsberg fra 1846: Det er neppe Nogen iblandt de mange Rejsende, Videnskabsmænd og Tourister, der have gjæstet Norge siden dette Aarhundredes Begyndelse....som ikke med Beundring og Enthusiasme udtaler seg om Christianias yndige Omegn.....danner et bilde der er skikket til hos enhver Beskuer at vække de behageligste indtryk og efterlade en venlig Erindring, der vil vedvare længe efter at han har forladt stedet . Det er vanskelig å tro at dette vil bli sagt i dag.

Oslo har en beliggenhet og omgivelse som er enstående, dette vet alle Osloensere (hvis det finnes noen igjen) og som må inngå i enhver tenkning om byen. Oslo er en helhet av natur og by som setter krav til byplanleggningen.

Norberg-Schulz er verdt å lese og lytte til. Man kan være uenig, men han gir en forståelse av arkitektur sett sammen med mennesket - ja han gir arkitektur mening. De fleste tenker binært om vakkert eller stygt, men ikke i meningsfylthet og ikke-meningsfylthet. Arkitketuren har en mening, og det kan Norberg-Schulz lære oss meget om. Derfor anbefales boken på det varmeste til alle kommunepolitikere i dette land, samt Block-Watne og Selvaag.

Thomas Nilsen