Kulturspeilets kommentar
8. desember 1997

Veien videre fram

Kjell Moe

se også:
Oslo-filharmoniens konsert 5.12.
Veien fra toppen og videre går enten rett fram - eller rett ned.

Det er dessverre et ugjenkallelig faktum at er man på toppen, har man kommet så høyt det er mulig å komme. Den videre vei går i hvert fall ikke oppover. Tilbake gjenstår to alternativ: Det ene sier at man står der man står, det andre stagnasjon.

Slik kan man filosofere etter å ha hørt Oslo-filharmonien framføre Tsjaikovskijs fjerde symfoni i Oslo Konserthus nylig. Ingen som var der vil ha grunn til å mene det var noen dårlig framføring. Snarere tvert imot, det var nesten inn til det ypperlig mesterlig.

Men problemet er at de har gjort bedre før.

Det er nødvendig å sammenlikne med deres CD-utgave fra 1985 som den gangen den kom, sammen med de øvrige Tsjaikovskij-symfoniene, ble utropt som de beste som noengang var gjort av Tsjaikovskij. Storheter som Karajan og Solti ble satt i skyggen av Mariss Jansons og Oslo-filharmonien.

Dermed står Oslo-filharmonien overfor det evige dilemma: er man på toppen, er det ingen vei som fører videre oppover.

Det finnes intet alternativ - hvis man ikke er i stand til å skape en ny dimensjon.

Dilemmaet er vanskeligere å løse for et symfoniorkester enn for et eksempvelvis teater- eller operaensemble. Disse kan forandre settingen, lage nye innfallsvinkler til de klassiske oppsetningene og sørge for å framføre (og utvikle) ny dramatikk.

Et symfoniorkester kan ikke like gjerne endevende Beethovens partiturer, spille sistesatsens coda først og i beste Stein Winge-ånd radklippe temasnutter og melodibiter fra alle de fire satsene inn i en spektakulær åpning.

Det har også lite for seg å instrumentere Mozart for pauker og brass - selv om det i sannhetens navn må innrømmes at mange av dagens postmodernister ikke er fremmede for det minste framstøt i å radbrekke klassikerne.

Poenget er at kunstmusikken er bundet, den er fastsatt og ikke så lett å regibelegge som en teater- eller operaoppsetning. Skal man finne nye innfallsvinkler på Brahms nytter det lite med nyskapende lyssetting eller dresse musikerne opp i arbeidsuniformer fra Renholdsverket.

Vi tror heller ikke veien å gå er å postere musikerne enkeltvis utover i salen.

Oslo-filharmonien står overfor samme dilemma som for London Symphony Orchestra på 80-tallet og som forsåvidt New York-filharmonikerne ennå befinner seg i: det går i bølgedager, kunstnerisk suksess er ikke alltid like enkel å følge opp.

Dermed ikke sagt at Oslo-filharmonien befinner seg i samme kunstneriske krise som eksempelvis LSO gjorde i 1984 - og som også preger Bergens-filharmonikerne i dag.

På langt nær.

Dilemmaet er bare at suksess er farlig. Man kan slappe av, vedta at man er verdens (Norges) beste og slå seg til ro med dette.

Slikt fikk vi en liten tankefornemmelse av på forrige ukes abonnentskonsert. Når orkesteret framfører verk de for ti år siden gjorde bedre på CD, synes vi det er all grunn til å gjøre oppmerksom på det.

Norge er lite vant med kunstneriske verdenstriumfer på kunstmusikkens grunn. Derfor er vi kanskje heller ikke helt i stand til å tackle den situsjonen som oppstår når man er nødt til å følge opp sitt gode navn og rykte. Les: være nyskapende, interessante og fortsatt kvalitetshungrige.

Kjell Moe




Kulturspeilet - Akersgt. 41, 0158 Oslo,
Pluto , Web InfoTech A/S

Spørsmål om redaksjonelt stoff, artikler mv. rettes til Kulturspeilet.
Spørsmål vedr. annonser, linker mv., rettes til Web Infotech.