Kulturspeilets kommentar
20. mai 1997

Ny giv for operaen

Kjell Moe

Med sist fredags premiere på Don Giovanni satte Den Norske Opera sluttstrek for sine nye oppsetninger i en vårsesong som har vært mer enn oppløftende.

Det så ikke bra ut for Den Norske Opera for noe over et år siden. Hadde det ikke vært for det grandiose løftet med framføringen av Nibelungen-ringen, ville det være skjellig grunn til å stille spørsmål om en institusjon som Den Norske Opera var liv laga.

Eller om oljelandet i det hele tatt var beredt til å ha en nasjonal operainstitusjon.

Kjennetegnet på et godt og kvalitetsbevisst ensemble er at det evner å ta seg selv i håret og rive seg opp - bokstavelig talt fra den grava det var i ferd med å legge seg i. Det har også skjedd med Den Norske Opera

For det meste har vært trist og fælt ved vår nasjonale opera i noen sesonger. I avisene leste vi stadig utfall mot en ledelse som i hvert fall ikke hadde de ansattes støtte og tillit.

Konflikt kan være sunt og skapende - men denne type konflikt forflyttet seg til operascenen. Det låt surt fra orkestergrava når musikerne stemte i, og prestasjonene på scenen bar ikke bestandig preg av den største entusiasme.

Med ny ledelse på plass trodde man det skulle gå bedre. Men den gang ei, også her snublet man i starten før man helt hadde begynt.

Nå har man fått tid til å rette opp alle tidligere fadeser. Vårsesongen har kunnet tilby operapublikummet en rad med forestillinger uten et eneste dødpunkt.

Utenom Stein Winges Otello har det riktignok dreiet seg om repriseoppsetninger. Men tonen var slått an, noe vi allerede merket i en forfriskende og så totalt nyoppusst Tosca rett over nyåret at vi lurte på om det var samme oppsetning vi hadde sett tidligere sesonger.

I første rekke er det de musikalske kvalitetene som har vært mest iørefallende. Fremragende sangere - hvor de aller fleste var norske! - gjorde at man neppe så en dårlig bemannet rolle eller opplevde et eneste dødpunkt i vår.

Fra nyåret var den unge østerrikeren Manfred Honeck på plass som musikksjef. Forskjellen var så åpenbar at man omtrent måtte lure på hva slags kick de tidligere daffe orkestermusikerne hadde fått.

Det er først og fremst den musikalske standarden som har vært påtakelig. Fra Wagner-oppsetningene vet vi at vårt operaorkester ikke bare kan spille meget bra, men at det faktisk er et fremragende orkester.

Nå venter bare sesongens viktigste begivenhet for Den Norske Opera: Nibelungen-ringen i Norwich.

Neste sesongs spilleplan er nylig lagt fram. Den ser ikke så fryktelig spennende ut. Men hvis ensemblet - og ikke minst orkesteret - legger samme entusiasme og spilleglede til grunn som de har vist nå i vårsesongen, legger man grunnlaget for det viktigste som skal skje i et operahus: at publikum strømmer til.

Det er bare gjennom bred publikumsstøtte at Den Norske Opera viser at den er liv og laga - og at vi får løst den mest påtrengende oppgaven for norsk opera i dag: byggingen av et tidsmessig mytt operahus.

Og da må vi aldri glemme at alt - fra å overbevise politikerne til å stille med en milliard eller to, til å få publikum til å fylle salen - dreier seg om det ene: skape god scenekunst, få kontakt mellom sal og scene og vise nærvær og entusiasme.

Kjell Moe




Kulturspeilet - Akersgt. 41, 0158 Oslo, Tlf. 22 33 30 30
Pluto , Web InfoTech A/S

Spørsmål om redaksjonelt stoff, artikler mv. rettes til Kulturspeilet.
Spørsmål vedr. annonser, linker mv., rettes til Web Infotech.