Manus for ikke-eksisterende men muligens instrumentell skuespiller
av Boguslaw Schaeffer
Det Norske teater, Scene 2 - Gjestespill

Proklamasjon hysterica

Tiril Bjørkvold


- Jo lenger jeg beskjeftiger meg med kunsten, jo klarere ser jeg at den er avhengig av ytre faktorer.


- Det er klart hva som er hva.


- Det er dette sjokoladetrekket, dobbelt glede.


- Kunsten er liksom en sfære der ting utspiller seg slik de virkelig er.


- jeg har alltid sagt at vår tids kunst fortoner seg sløret, ikke distinkt.


- Det minste snev av kommersialisme er i stand til å kvele det kreative.


- I teatret må man betrakte oppmerksomt, men diskret.


- Nettopp slik er livet, uappetittelig.


- Det er vanskelig å være seg selv, bare en gærning kan være seg selv.


- Så vidt oppfatte at livets undergang er nær.
Lars Øyno prøver i forestillinga "Manus for ikke-eksisterende men muligens instrumentell skuespiller" å gjøre sjeldent mange ting på en gang. Hvor mange han makter å formidle, avhenger kanskje ørene som ser. Jeg opplevde iallfall tre-fire, fem prosjekter samtidig. Hvor mange stemmer, fasetter eller prosjekter Boguslaw Schaeffer formidler med sin tekst, vet jeg ikke. Antakelig en eller to, den verbale proklamasjonen og småhistoriene. Sammen med instruktør Piotr Cholodzinski har Lars Øyno laget noe mer, ganske sikkert noe annet.

Schaeffer har først og fremst skrevet en monolog om kunstens kår i det moderne samfunn. Om at kunst ikke er virkelig lenger, alt er reproduksjoner. Kunstneren er falt for kapitalismens grep. Og ingen bryr seg.

Wanda Øgrim har oversatt og teksten framstår i talerstolstil. Setningen er temmelig lange, fremmedordene mange. Dette er ikke et forsøkt på å late som om skuespilleren formidler sine spontane, mer eller mindre innerste tanker, slik de to andre monologstykkene som går i Oslo akkurat nå skal få oss til å tro. Øgrim satt to seter bortenfor meg. Mindre enn oss andre lo hun, og mindre enn oss andre klappet hun til slutt. Kanskje hun syntes proklamasjonen om kunsten, innholdet druknet i makabriteter, griserier og høye gurglelyder. Jeg vil ikke si druknet. Jeg vil heller si at Øyno og Cholodzinski har dyppet teksten i en ekkel, seig og illeluktende masse. Omtrent som innholdet i vaskebøtta som mot slutten av stykket inneholder en mikstur av både såpevann, pizzadeig og fortært appelsinkjøtt.

På det verbale hovedplanet får vi altså en proklamert monolog. Den serveres i større eller mindre biter, mer eller mindre ikledd andre gjøremål, som å kutte appelsin med sag, elte mel og olje til en uhyre klissete deig og så mer enn oppfinnsomt videre.

Noen ganger avbrytes monologen av et annet tekstplan, der et jeg forteller små, trivielle historier, om å pisse når et kommer en jente forbi, om å sitte på toget, om venner og kjente som gjør eller ikke gjør ting. Koblingen over i kunstmonologen er av og til tydelig, av og til konstruert og av og til ikke til stede.

Spise appelsin, eple, agurk, gjøre andre griseting skjer innimellom også uten tekst til. De gjennomføres på hysteria-bensin. Frenetisk, panisk, iherdig, vimsete, alt skjer litt fortere enn personen egentlig behersker. Og det har hele tida noe grotesk ved seg. Enda mer grotesk og frastøtende blir uttrykket i de langsomme, forvridde sekvensene, som med dobørsten. Da er det ingenting igjen annet enn vemmelse. Lyd og grimaser er en viktig del av dette nivået. Ser vi finmasket på det, er det sekvenser der lyden råder scenerommet aleine. Enten som hyl og rop, rare vemmelige lyder, eller som tramp og slag når han løper rundt og rundt i ring med stolen. All kommunikasjon utover er borte. Alt skjer innover.

I den andre enden av uttrykksskalaen, og særlig mot slutten av stykket henvender han seg til publikum med nokså direkte spørsmål, hva de glaner på, han opplyser om at det ikke er lov til å røyke i salen etc.

På det grunnleggende spørsmålet jeg alltid stiller meg under applausen, likte jeg denne forestillinga, ja eller nei, er svaret ja. Men det er uten jubel. Jeg liker at ordet blir ødelagt, at sceneuttrykk er noe annet enn auditiv epikk klippet opp i replikker, at dramaturgien er annerledes, at ting blir ødelagt. Og at man samtidig prøver å si noe, ikke bare bølle. Lars Øyno og de andre involverte gir alt dette. Men likevel. Forestillinga er litt for lang, effektene såpass sterke at det holder å se dem to eller tre ganger. Kanskje ikke nødvendig å grisespise både appelsin, agurk, og eple?

Denne forestillinga er for spesielt interesserte. Og det pleier ikke jeg å si om teater. Det er alltids noe en hvilken som helst publikummer kan ha glede av i en teateroppsetning, en pen kulisse, en rar kjole, kanskje en god historie. Her bys du noe annet. Dette er en manusforankret happening. For dem som trenger å undres, trenger å lure på hva de gjør der som publikum i en teatersal, trenger å svelge sin egen latter, trenger å tenke over teatret, livet og griseriet. Den er for dem som rekker å se den før den blir tatt av igjen.

Tiril Bjørkvold