| | | |
Emmanuel Pahud - fløyte
| |
Fløytespiller av Guds nåde | |
av Kjell Moe | |
|
Her må vi bare merke oss navnet en gang for alle. Emmanuel Pahud er en
fløytist som vi kommer til å høre betydelig mer av i årene
framover. Han spiller fløyte på en slik måte at det treffer rett i
mellomgulvet - noe som kan
gjøre noen og enhver våte i blikket og svømmende i øynene. Og
oppskriften på hvordan du forfører den dannete nitti-talls kvinnen er
selvfølgelig hermed gitt: en flaske godt temperert årgangsrødvin
og en fløytekonsert med Pahud.
Det må bli med denne CD'en, for foreløpig har han ikke rukket å utgi annet som solartist. Men du har sikkert hørt ham før, for han ble i en alder av 22 førstefløytist hos Berliner-filharmonikerne. Å oppnå en slik posisjon blant dette ensemblet av 'de 108 fremste solistene i verden' for å bruke Mariss Jansons ord, sier i grunnen det meste. Men når man hører denne CD-innspillingen, må er det bare å gjenta at han spiller som en gud. Det er ikke mulig å komme i nærheten av noe annet superlativ. Han spiller innsmigrende, mykt - og forførende - og lar Mozart framstå som den første og egentlige store romantikeren blant de klassiske komponistene. At han har valgt mye spilt og tildels slitent materiale for sin debut-CD, bør ikke skjemme. Mozarts gjennomterpete bravurkonsert for fløyte, harpe og orkester tåler nok et gjensyn når den utføres på denne måten. De to fløytekonsertene blir også servert som slepne juveler - godt hjulpet av et orkester med Claudio Abbado i spissen hvor man virkelig hører at de går inn for å gi sin førstfløytist et entusiastisk håndslag i sin videre vei med å erobre verden. Det er ikke så mye mer å si om dette. Når vi startet superlativene med å utrope ham til en gud på fløyte, er det stopp på superlativene. Når vi i tillegg har kanskje verdens fremste symfoniorkester som innpakning, bør du ikke ønske deg mer. Mer saliggjørende fløytemusikk får du neppe servert i dag. |
Kjell Moe |