|
|
|
|
Kulturspeilets
kommentar
| |
Hold kultur-Norge gjemt! | |
Kjell Moe | |
|
Informasjon er en hellig og dyrebar ting. Han tenkte så Internett-leverandøren i Russland som tok pris etter mengde av kilobyte, og dermed påførte en forsker seksti tusen i regning for å motta et elektronisk brev fra en kollega i Norge, inneholdende en rimelig mengde data.
Om det ikke akkurat er prisen det står på, er også informasjonens veier i Norge uransakelige. Visse institusjoner innen vårt kulturliv mener at informasjon er noe som må holdes tett og skjult for offentligheten. Kulturspeilet skulle så gjerne vite litt om spilleplaner, spillesteder, repertoar med videre - og dette vil vi bringe ut her i Kulturspeilet, alldeles gratis! Dessuten leverer Kulturspeilet faste oppsett til andre norske tidsskrift - som NRK's Nye Musikken og Norsk Musikerblad. Det sier seg selv at lesere land og strand rundt har krav på å vite hva som skjer. Enkelte kulturinstitusjoner i Norge har den praksis at de nekter å utlevere informasjon om hva de gjør! Hold deg fast - det skal faktisk være en dypt bevart hemmelighet hvor eksempelvis Riksteatret skal spille eller Rikskonsertene holde konsert. Følgende inntreffer med jevne mellomrom her i redaksjonen: ca. hver annen-tredje måned tar vi telefoner og stiller de samme spørsmål vi alltid har stilt, så fremt vi kommer gjennom sentralbordet, ingen er ute til lunsj eller sitter opptatt på møter og seminarer. Er vi så heldige å treffe på en person, er det som regel en sivilarbeider, eller ekstraengasjert - eller kanskje en fastere tilknyttet som dessverre ikke kjenner til denne saken, eller på annen måte kan hjelpe oss. Alltid - og vi understreker alltid - treffer vi på høyst elskverdige mennesker, som omtrent ikke kan gjøre nok for å hjelpe oss. Hyggelig er tonen, absolutt hyggelig. Av og til får vi litt informasjon, men etter noen ukers forsendelser tørker kilden inn. En gang gikk det en liten djevel i oss og vi sendte et høflig men bestemt brev til en av disse institusjonenes direktører og gjorde oppmerksom på forholdet. Vi fikk et vennlig, men bestemt og avgjort snurtent brev tilbake. Problemet skulle tilsynelatende være løst - men bare på papiret. Intet skjedde. Hvorfor er det slik at enkelte tyngre kulturvirksomheter med ordet Riks i sitt navn, wer på informasjon og utadvendt virksomhet som et fremmedelement? Hvorfor skal det være vanskeligere for en institusjon med atskillige ti-talls millioner i offentlig støtte å gi informasjon om sin aktivitet når Black Box-teateret eller den mest ukjente frigruppe i Gamlebyen i Oslo, er i stand til å gi oss nitidige påminnelser om sin eksistens - det være seg gjennom de analoge media som brev, fax eller pr. internett og nymotens e-mail? Hvorfor skal det være vanskeligere for la oss si Riksteateret å gi informasjon om sine spilleplaner når Nationaltheatret og Det Norske Teateret er i stand til å gi dette 3 måneder i forveien? Eller hvorfor kan ikke Rikskonsertene opplyse om sine konserter land og strand rundt, når Den Norske Opera og samtlige av våre symfoniorkestere er i stand til dette - et år i forveien? Svar får du ikke - uansett hvem du henvender deg til. Endog oversikt over hva som skjer neste uke skal bevares som en dyp hemmelighet. Når man har å gjøre med slike statsorganiserte kulturkolosser, bør man ha stor innsikt i Max Webers teorier for i hvert fall å kunne ha en anelse over hva det dreier seg om. I byråkratiet er posisjoner ensbetydende med makt. Makt gir formell status. Jo høyere du kommer i systemet, jo mer informasjon sitter du inne med. Har du misforstått og begynner å dele din informasjon med andre, mister du kanskje også din formelle posisjon. Arbeidspsykologiske teorier kan bidra til forståelsen av hvorfor det søkes tilflukt bak formelle posisjoner, og organisasjonen er avhengig av byråkratiske strukturer som støtte for sin kanskje noe manglende egenskap - eller skal vi si vilje, til å søke det spennende, utfordrende og uoppdagete som ligger i verdenen rundt seg? Det er langt enklere å forstå hvorfor sentralbord-damen på Marinskij-teatret i St. Petersburg hakker og stammer og helst legger på når det ringer et engelsktalende ukjent individ og ber om informasjon. Det gamle systemet ligger fortsatt nedfelt i underbevissthetens ubehag hos russere flest, og for bare få år siden var det bare én type mennesker som spurte etter informasjon. Selv om vi ikke har noe KGB i Norge, er likevel denne problematikkens noe schizofrene karakter et tema som grenser inn på pyskologien. Av og til ser vi en buss frese forbi oss på landeveien: Riksteateret på veien for din skyld, står det på bakruta. Javisst, for hvems skyld er det egentlig at vi driver med teater og musikanteri her i landet? Denne institusjonen må minne seg selv og omverdenen om dette ved å kline et slagord opp på bakvinduet. Det fungerer neppe på annen måte enn negativt: de vil slå fast at de ikke eksisterer for egen skyld. Hvilket de ikke behøver å skrive i omvendt tekst på bakvinduet, for det gjør de jo! |
Kjell Moe |