Herr Nilsen - jazzfestival
Young Love m/Søren Lee
Herr Nilsen 23.5.1997

Røykfullt, stappfullt og jazzy

av Christian Enger









Både Herr- og Original Nilsen har gjennom snart tre år profilert seg som to av Oslo`s mest fremtredende jazzorienterte utesteder. Imaget har slått rot, og navnet har etterhvert begynt å anta status som ´begrep'. Mon tro om ikke et av tradjazzens mekkaer nå fremstår som et faktum. I Herr Nilsens skikkelse selvsagt.

Det må innledningsvis presiseres at det å anmelde en konsert på Herr Nilsen i all vesentlighet innebærer å skrive en stemningsrapport med tilsnitt av musikkfaglig vurdering. Atmosfæren er påfallende. Jeg er nesten redd det er umulig å ikke like dette stedet!

Undertegnede falt forøvrig for fristelsen å ta en nærmere titt på det som viste seg å være et av årets virkelige komet-ensembler. Trioen ´Young Love' plus gjesteartist, leverte nemlig en utmerket konsert under Herr Nilsen Jazzfestival fredag 23.mai!

Kveldens repertoir, som spente over alt fra ´Take five' (den sprekeste versjonen jeg har hørt!) til egenkomponerte ballader, innbød til improvisatoriske krumspring, og det i særdeleshet hos kveldens gjest, Søren Lee. Og for all del; den unge mannen er utvilsomt kapabel til å hevde godt seg i det gode selskap blant de veletablerte.

Så gav det også et ekstra ´kick' når kveldens gjest lirte av seg fraser som inneholdt like mye blues som jazz, i velakkompagnerte omgivelser bestående av Jacob Young (gitar), Ingebrigt Håker Flaten( bass) og Paal - Nilssen Love (trommer). Stilmessig beveget de seg til tider et stykke over de rammer som vanligvis er representative for Herr Nilsens konsertører. Flere av låtpartiene inneholdt improvisatoriske seanser som til forveksling kunne sammenlignes med det man vanligvis kaller frijazz, dog innen en tradjazzgenre.

Både Flaten og Love, henholdsvis bassist og slagverker, sto nevneverdig støtt gjennom begge settene og viste ved gjentatte anledninger at de behersket både de akkompagnative og de improvisatoriske utfordringene til fulle.

At Jacob Young imidlertid hadde påtatt seg rollen som Søren Lee`s akkompagnatør er åpenbart. Savnet etter en mer balansert fordeling av solist og akkompagnatørrollene var i mitt sted påtrengende.

At Young har kapasitet til mer enn det han fikk anledning til vise på kveldens konsert bør det ikke etterlates noen tvil om. Han fikk en og annen sjelden gang anledning til å manifestere en egenskap mange av dagens gitarister mangler, nemlig det å spille med en visst snev av det jeg vil kalle sjelfullhet, akkurat det som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en.

Endel tekniske problemer, bl.a. med henblikk på lyden og ikke minst ustemte gitarer, la et visst urutinert preg på konserten. Den slags problemer, ihvertfall i den utstrekning de oppsto her, bør unngås blant ensembler som har etablert seg på et visst nivå slik ´Young Love' forsøker.

Forøvrig resulterte en viss manglende kommunikasjon, til noe man som publikum oppfattet som usikkerhet og som naturligvis også lot seg merke på samspillet som mistet det ´tighte' preget det burde hatt.

Når de individuelle prestasjonene ligger på et så høyt nivå som det gjør her, så er det kanskje akkurat det manglende kommunikative samspillet som forhindrer gruppa i å nå de helt store høyder.
Ihverfall foreløpig...

Christian Enger