Oppvokst i fangenskap,
Nicky Silver
Teatret på Torshov

Brølende, langs oppgåtte stier

av Tiril Bjørkvold

foto: Ole Buenget





- Hvor lenge har du truffet den andre psykologen?





- Folk forandrer seg aldri.





- Det er jo ingen som vil være tannlege.





- Grenser er for land på et kart, ikke for mennesker.





- Det er ingenting i veien med livet mitt.





- Når jeg kommer tilbake på psykiaktrisk, kommer jeg til å gå på sløyden og lage meg en pistol.





- Min far het Ødipus, men min mor kalte han bare pus.








Oppvokst i fangenskap av Nicky Silver fra 1995 er ingen spennende tekst. Den er forutsigbar, minner for mye om andre samtidsdramaer som handler om ødelagte følelsesliv og knuste relasjoner, skrudd seksualitet, forvirring og hysteri. At Torshovensemblet velger å sette det opp likevel, er greit. Det triste er at de ikke bryter ut av teksten, gjør den annerledes, vridd og dynamisk i forhold til seg sjøl nettopp gjennom oppsetninga. Regissør Svein Sturla Hungnes lar alt fra skuespilleri til kostymer og lys gå for mye i gamle Torshov-spor.

Sprukne følelser i alle fasonger
Vi møter tvillingene Sebastian Bliss, spilt av Bjarte Hjelmeland, og Bernadette Dixon, hvinende framført av Laila Goody, rett etter begravelsen av deres mor, Anne Krigsvoll. Hun døde av å få dusjen i bakhodet. Søsknene har ikke sett hverandre på mange år, men alt er tydeligvis ved det nevrotiske gamle. Kip, Bernadettes mann, spilles av Ingar Helge Gimle, og fungerer til å begynne med som en normal på scenen. Etter at han bestemmer seg for å forlate sin tannlegegjerning for å male hvite bilder på hvitt lerret, kan han neppe få beholde den betegnelsen. I tillegg kommer psykologen Anne Krigsvoll inn med alle sine sprukne følelser og i bakgrunnen snerrer morderen Dylan, spilt av Christian Skolmen.

Alle lider
Moralen er enkel; alle har det grusomt, ingen skjønner verken seg sjøl eller hverandre, man ligger med hvem man vil og det hele går riktig galt. Som forventet. Og der ligger problemet både i stykket og i oppsetninga. Alt blir som forventet. Pterodaktyler av samme forfatter som gikk på Torshov i forbindelse med gjenåpninga, hadde mer overraskelser å by på. I forhold til seg sjøl. Den doble rollebesetninga som Krigsvoll og Skolmen gjør, blir overtydelig. At Silver legger opp til at vi skal forstå at det er en sammenheng mellom mora og psykologen betyr jo ikke at man må følge den henvisninga. Ikke når det fungerer forflatende som her.

Mental motorsykkel
Hele oppsetninga går på speed, det er dramatikk og dyp lidelse hele veien. Som om en mental motorsykkel brøler i bakgrunnen underveis. Bare to scener er rolige, stille og nære, gudskjelov er den ene avslutningsscenen. Resten er skrik og skrål og hysteri av en annen verden. Eller kanskje nettopp av denne. Det blir for mye. Publikum hører seg døv på hyl og vræl. Selv om Lailia Goody gjør mye ut av sitt hysteriregister, er ikke de andre like flinke til å følge opp når hun nyanserer.

Noe på lager
Den som gjør mest ut av rollen(e), er Anne Krigsvoll. Hun stiller i en annen klasse, og det er nok ikke fordi hennes rolletekst er så mye dypere. Snarere tvert imot. Men hun etterlater et eller annet spennende, noe pulikum vil vite mer om. Christian Skolmen er også inne på den bølgelengden, og det fungerer godt, selv om jeg hadde foretrukket han spilt gjennom mikrofon, ikke valsende rundt på scenen, når han skal illudere å være innesperret langt unna. Det skal bli spennende å møte Skolmen i andre sammenhenger.
Hjelmeland og Gimle glipper i de episke monologene, det høres plutselig ut som utenatlært tekst, ikke verbalt sjelsliv.

Borgerlig borg
Teksten er for svulmende, minner om en hvetedeig noen har glemt igjen og som bare hever og hever. Her skulle virkelig Hungnes tatt noen rå grep, laget mer bruddstykker, en blomstrende epikk.
Scenografien til John-Kristian Alsaker er snodig. På en måte minner det om en borg, noe gammelt. På annen måte bare er det noe borgerlig ved det, noe moderne. Denne dobbeltheten kan jo være riktig i forhold til teksten. Men den blir fort usynlig, de fysiske rammen ligger kanskje for tett opptil selve teksten, ikke utdypende litt på skrå.

Nakenhet - siste skanse Å være naken på scenen skal ikke være trivielt. Det skal være en slags siste ynkelighetens skanse. Når Hjelmeland og Skolmen sitter naken hver sin vei på senga, er det i handlinga for så vidt naturlig fordi de snart skal liksom ha et homoseksuelt samvær. Det i seg sjøl pirrer jo publikum. Kommer de til å gjøre det, liksom? Det hele hadde faktisk blitt mere spennende og sørgelig med en slitt, stor tristhvit underbukse på. Humor? Ja, i befriende burlesk form. Men en komedie er det knapt, og skuespillerne bør passe seg for å fri til den delen av det skeive smil. Dette er en forestilling det er ok å se, men som ikke frister til gjentakelse. Og det bør egentlig godt teater gjøre. Har du følelsen av å ha sett alt, fått forklart det med store, groteske bokstaver som her, og at teksten er tømt, er det ikke godt nok. Akkurat så tømt har Torshov gjort denne teksten. Uten å sørge for påfyll i andre kanaler.

av Tiril Bjørkvold