Cloud Gate Dance Theatre: Songs of the Wanderers
Lin Hwai-min (kunstnerisk leder/koreograf)
Grieghallen, 27. og 28. mai

- gull - ro - tid -
meditative rom og gyllen ris fra Taiwan i Grieghallen

av Ann-Kristin Loodtz
Foto: Yu Hui Hung

















Foto: Yu Hui Hung








Etter stående applaus og dansegruppen Cloud Gate Dance Theatres gjentatte returnering til scenen etter endt forestilling, følger en underfundig epilog: En ensom mannlig danser som raker en spiral på gulvet i ris. Publikum sitter ubevegelig og ser. Lyset er slått på i Grieghallen, men alle bare venter, gir danseren ro og tid til å fullføre spiralen. Slik tar de farvel med 'Vandrernes sanger'.

Den verdenskjente oppsetningen Songs of the Wanderers med Cloud Gate Dance Theatre of Taiwan synes å røre ved publikum på en underlig måte. Med ingredienser av meditasjon, kinesisk opera, ballett og tai-chi har Cloud Gate Dance Theatre tatt publikum med på reise: til et stort, stille rom av tid.

et livets fristed

"Dette er et stykke om tid," har han sagt, oppsetningens verdenskjente koreograf Lin Hwai-min. Her formulerer han et voldsomt tema, som jeg tror totalt kan overmanne en uforberedt tilskuer. I langsomme tak inn fra mørket trer danserne inn i solen - i skinnende lys og gyllen ris. Chang Tsan-taos nydelige og presise lysdesign forvandler risen og menneskene langsomt til gull. Med seige bevegelser på scenen holder danserne tilskueren tilbake fra hverdagen - bremser opp tiden. Slik blir det noe kokong-aktig over møtet med danserne, et ullent vakuum som dubber eksistensen.

Gjennom hele forestillingen står Wang Rong-yo som en munk og mediterer under en stråle med ris: Timeglasset renner, risen sildrer og trommer, fra begynnelse til slutt. Danserne bølger over scenen. Av og til virker det som de ikke beveger seg, men likevel forflytter de seg - langsomt, søkende - til nye steder og i nye tegninger på scenen. Som det perfekte bakteppe til vandrernes riter og sanger troner fabulerende sang og toner: folkemusikk fra Georgia. Med en nærmest profan karakter glir denne musikken vakkert inn i dansens kulturelle bakgrunn av buddhisme og hinduisme.

Med tid følger smerte. I dansen er det som en kan føle det taiwanske folkets undertrykkelse i nærmere førti år (1949-1987). Med forestillingen vil koreografen gi livet et fristed, "et tomt, stille, rent, fredelig rom." Livet sliter mennesket i sjelen. Danserne sliter, og kjemper med kroppene i arbeid. - Bygger hus, bygger håp, bygger liv. Publikum kremter og hoster, flytter på seg i stolene, venter, smerter, over uroen i den totale roen.

åndelig energi i stille vann

Lin Hwai-min er en av Asias mest anerkjente koreografer. Bare 19 år gammel debuterte han som forfatter. I fjor hadde han sin debut som operaregissør i Wien. Allerede for 25 år siden etablerte han Cloud Gate Dance Theatre of Taiwan, som nå besøker Festspillene og Norge for første gang. Med Songs of the Wanderers har gruppen turnert over hele verden, deriblant i USA, Japan, Tyskland og Storbritannia.

Selv sier Lin Hwai-min at målet med oppsetningen var å skape en åndelig reise om til dans. I den forbindelse dro han til India, til stedet der Buddha selv søkte og fant erkejennelse av livets sammenhenger og lidelsens opphør, nirvana. Møtet med stedet Bodhgaya gjorde noe med den anerkjente koreografen: Han fikk en opplevelse av meditasjonens enorme kraft i at den er blikkstille som vannflaten på utsiden, men beveger sterke krefter i en enorm energi på innsiden. Slik skapte han 'Vandrernes sanger': stille, men voldsomme.

I Grieghallen kunne de fremmøtte få delta i denne dualiteten som ligger i østens meditasjonsformer: en sterk åndelig reise i stille estetiserende i dans. Balansen i et så poetisk uttrykk må være vanskelig; faren er stor for at det kan grense mot kjedsomhet. En poetisk ladning på overbluss kan lade seg selv ut. Selv om jeg mener dette er tilfellet i deler av forestillingen, må jeg likevel gi Songs of the Wanderers mitt rungende bifall, fordi: Denne forestillingen gjør noe med folk. - Kryper tilskueren tungt etter huden. Med en klar ro, hvilende i undrende øyne, ble mange sittende igjen etter forestillingen - tenkende. Det var som om mange trengte tid for å vende tilbake fra den enorme roen. Dette er gull for sjelen.