| | | |
Harald Fenn
| |||||
Skjønnhetens alvor | |||||
Karoline L. Berre
|
Ett av de funksjonalistiske rommene i Kunstnerforbundet (Overlyssalen) er for en kortere periode fylt med ti av Harald Fenns store oljemalerier. Maleriene er på mange måter knyttet opp til den klassiske maleritradisjon, samtidig som de står for seg selv og representerer noe nytt. Begreper som 'figurativ', 'non-figurativ' eller direkte 'ekspressiv' er nær sagt umulig å bruke i sin helhet på disse bildene. | For en annen kunstner i dag ville antagelig kombinasjonen av olje på kraftige finérplater gitt et røft uttrykk. Men Fenn skaper ikke store røffe malerier med et tilfeldig uttrykk. Det finnes ikke spor av tilfeldighet i hans bilder, den blanke overflaten han gir sine bilder ved hjelp av spraymaling og bengalakk, får dem til å fremstå som om de tilsynelatende er uberørt av menneskehender. Allerede ved materialbruk og bildenes overflate er det mulig å få et innblikk i Fenns mangesidige malerier. Etter som jeg sto og betraktet maleriene endret bildene seg. Først opplevde jeg dem som geometriske og vakre med lysfelt som strålte i forskjellige retninger. Disse lysfeltene som er sprayet på med spray fikk øynene til å flakke rundt på jakt etter et holdepunkt eller kanskje etter liv. Til tross for den glatte overflaten er ikke bildene flate. De slutter dermed å bare være dekorative. Jeg føler at Fenn har hatt en intensjon om at bildene skal være noe mer enn bare dekorative, med fokus på linje og teknikk. Forskjellige fargevalører skaper dybde i bildene. Noe fremstår som nært og annet som fjernt. Jeg spør meg selv:"er vi oppe i luften og ser ned på jorden, hvor lyskastere eller liknende flakker over jordflaten, eller står vi på jorden og ser opp mot himmelen". Flere av hans bilder heter "Vertigo", og det var antagelig nettopp en form for svimmelhet jeg følte da jeg sto ovenfor bildene hans. Det vakre og det glatte som spiller opp mot betrakterens eget behov for å finne holdepunkter, slik at øynene kan slutte å flakke rundt. Med ett følte jeg at Fenn hadde grepet det moderne menneskets passive betraktende sjel - stirrende, nyskjerrig, uten empati; "hva er det vi ser? Er det noen der nede? Er det noen som lider? Jeg bare står her og ser jeg...". Fenn har på en vakker og dermed på en ironisk måte grepet det godt regiserte krigsbilde vi ser gjennom TV og andre medier. Som kunsthistoriker Øystein Ustvedt har skrevet i katalogen, bildene som fjernsynskanalen CNN viste under Gulf-krigen, står plutselig klart for oss. Den "profesjonelle" krigen som ble vist over store deler av verden. Hva slags følelse satt vi egentlig igjen med? Kanskje nettopp det Fenns bilder uttrykker. Dette vil ikke si at maleriene begrenser seg til én bestemt krig eller nødvendigvis til krig alene. Bildene fremstår for meg til ettertanke om vår egen tids perverse profesjonalitet i å vise vakre "direkte" bilder fra grusomhetene på jorden. Bildene til Fenn kommuniserer og er utadvendte. Det finnes ingen form for moralisering eller sosialrealisme i hans bilder. De retter seg utad og får betrakter til å føle den kunstige, ikke-naturlige, teknikkens kontroll over menneskene via spraymalingen. Kanskje Fenns bilder er det moderne menneskets øye til teknikkens utvikling. Vi er ikke lenger totalt fremmedgjorte vi vet mye, vi vet også hvor små vi er, vi ser skjønnhetens ironi. Vi vet hvem som sitter bak spakene. Fenn spiller ut og får oss til å kjenne våre blandede følelser av søken og frustrasjon. Vi er betraktere av det 20. århundre og dét vet Fenn. Vi sitter i stuen og står på galleriet og er nyhetens og dramatikkens blodigler. Hva er det vi egentlig ser? Ser vi det vi ser? Hva er det dét gjør med oss? Harald Fenn er en kunstner vi kommer til å se flere spennende arbeider fra i fremtiden. Han har grepet noe i sin egen tid og behandlet tema på en svært gjennomført måte. Det er ikke mange i hans klasse. Ikke glem at han er relativt ung, så dette blir spennende!
| Karoline L. Berre |