Løvet i Vallombrosa
av Lars Norén
Den Nationale Scene: Store Scene

Med hjertet i hånden: sterkt samtidsdrama med Norgespremiere i Bergen

av Ann-Kristin Loodtz
Foto: Ulla Gottlieb



Kulturspeilet gir også bakgrunn: Hvem er Lars Norén?

"Kärlek, döda mig. / Döda mig, kärlek." - I et dikt til kjærligheten, av Lars Norén, møter vi samme sårheten som preger kjærlighetstematikken i Noréns teaterstykke Løvet i Vallombrosa. Som tilskuer til den svenske samtidsdramatikerens psykologiske drama, sitter en gjerne gjenkjennende og nikker: Dialogen(e) mellom personene på scenen avdekker de menneskelige sider som alltid ligger for øynene våre, eller inni oss. Å sette ord på det som ligger oss nærmest, er en kunst, som Norén behersker.

Årets første premiere på Den Nasjonale Scene i Bergen gir totalt et godt inntrykk. - Norén skriver spennende drama der ordet står sentralt (den teksten skulle jeg gjerne ha lest - og lest igjen). I denne oppføringen er dette tatt hensyn til, ved at skuespillernes gester og kulissenes billedspråk bygger opp om ordene i skuespillernes tale. Slik virker stykket velbalansert og gjennomtenkt i komposisjon og gjennomførelse. Særlig enkelte sekvenser er sterke og fascinerende ved at billedspråket og tema formelig støter sammen. - Når en kvinnes overgang inn i psykose markeres med skringrende lyder, blodrødt lys, røyk, svart scene, og dette kommuniserer på to plan: kvinnen brenner familiehuset og hun brenner i seg selv, da fryser det i nakken - som tilskuer går jeg opp i stykket i fryd og frykt. Slik vil jeg oppleve teateret: teatralsk -.

Løvet i Vallombrosa er et psykologisk drama i det at vi blir kjent med personene primært gjennom det de sier, ikke hva de gjør. - Talen og samtalen avdekker hvem de er, og hva som har formet dem. I kjappe replikker, ikke uten humoristisk snert, aner vi en ulmende innestengthet av sårete følelser, fortvilelse og desperasjon. På familiens sommersted møter vi 9 personer i alderen 22 til 79 år, knyttet sammen av familie- og vennskapsbånd. Der følger vi dem gjennom tre perioder i løpet av et år. Dette er et forandringens år for dem alle. - Livene deres synes invadert av rutiner og uavvendelig vane: Hva vil den enkelte gjøre for å bryte ut - innenfra seg selv?

På sommerstedet snakker menneskene like mye forbi hverandre som til hverandre. Den enkeltes selvopptatte utlegninger om sitt eget liv, sine tanker og gjøremål, faller for døve ører; ingen lytter - og det er skremmende. Samtidig blir sekvensene der personene sam-taler ikke uten uro, fordi personene støter hverandre. Kontrasten mellom samklang og motklang gjennom sekvensene aksentuerer brutaliteten i sammenstøtene og varheten i kjærlig forsoning.

Mennesket er grunnleggende ensomt; derfor lengter det etter kjærlighet, særlig hos sin nærmeste - i ektemannen, elskeren, barnet. Her utgjør dette en grunnleggende drivkraft i personenes valg. En sentral karakter i stykket er den aldrende skuespillerinnen Lena, overbevisende tolket av Merete Armand. Lena er en energisk kvinne, verbalt dyktig og provoserende, men samtidig med et ønske om å elske, og å bli elsket av sin samboer, dramatikeren Olof - Lasse Lindtner. Lena og Olof er sterke individer i konflikt; samtalene mellom dem avdekker kjærlighetens sarthet, idet den trues av ubesvarte savn, sårete følelser og frustrasjon, som løser seg opp i sinne - og frykt for å tape. - Tenke seg uhyggen ved at noen holder ens hjerte i hånden. Slike refleksjoner preger stykket igjennom. - I håpet om en kjærlighet større enn seg selv lurer frykten for å gi seg over - overlate hjertet til den andre.

I Mona Jacobsens skikkelse møter vi Lenas søster Sonja: en altoppofrende hustru, mor og datter som plutselig tvinges til å ta ny stilling til sitt liv og seg selv. Hennes mann Fredrik - Karl Bomann-Larsen - bedrar henne, følelsesmessig, med hennes brors datter Clara. Clara er en krevende rolle, idet den fremstiller en sinnslidende ung skuespillerinne; her leverer Gørild Mauseth en fascinerende og poetisk tolkning. Mest betagende er likevel Lothar Lindtner i hans rolle som de tre voksne søsknenes far John. Lindtner er glimrende og erfaren. Som et emblem for det gamle - de gamle verdier, det etablerte teater, familien slik den til nå har vært - ruver han på scenen: særlig når han snakker. Lothar Lindtner fenger; han fanger sin tilhører, stjeler scenen fra de andre, uten at det skader balansen i stykket. Som Claras far forskeren Gabriel, er Arne Jacobsen kanskje litt pregløs, men dette kan også tilskrives selve rolletypen. Sverre Røssummoen fyller sin rolle som han skal, som den traustige, patetisk irriterende, noe enstøingaktige familievennen Umberto. Men også han har drømmer -.

Som kontrast til den erfarne dramatikeren Olof finner vi Sonjas sønn, den unge dramatikeren Samuel (Mads Ousdal). Gjennom ham formidler Norén et ønske om å fornye teateret, kontrastert til Olofs favorisering av gjenbruket - gjentagelsen av tidligere teater og kunst. - Løvet i Vallombrosa fyller begge kravene, både til fornyelse og gjenbruk. Fornyelsen tematiseres gjennom den unge dramatikerens gjennomslag, og kanskje først og fremst gjennom den gamle farens død og personenes gang mot en ny og (forhåpentligvis) bedre epoke. Gjentagelsen viser seg ved at Norén tydelig har plassert stykket i et intertekstuelt rom, ved at han stadig anvender referanser til og lån fra flere sentrale verker i litteraturhistorien. Sterkest står gjerne dramastykket Måken av Anton Tsjekhov, hvorfra Norén henter både susjett og sentrale motiver. Dessuten må det grandiose diktverket Det tapte Paradis av John Milton tillegges betydelig verdi. - Teaterstykkets tittel Løvet i Vallombrosa er inspirert av en linje i Miltons epos, der det står skrevet: "Det er like mange ulykkelige sjeler i helvete som det finnes løv i Vallombrosa".

Kunstkritikken gjennom stykkets to skuespillere og to dramatikere, og tematiseringen av teaterets forandring, er subtilt og estetisk aksentuert i Åsa Lieberath Mørks scenografi. Mens første del preges av sommerkledde mennesker, lyse kulisser og interiør på et sommersteds veranda, spilles siste del med svart bakgrunn og minimalt med rekvisitter. Skuespillerne bærer mørke klær og ansiktene deres virker nakne. Slik konnoterer scenbildet en metamorfose i kunsten fra naturalistisk teater til avantgarde, samtidig som det tar opp et viktig tema i Miltons historie om syndefallet i Det tapte paradis. - "Helvetet er livet", sier den gamle faren John, og siden: "Jeg er i helvetet". Slik antydes personene i stykket som ulykkelige sjeler "i helvetet". Selv om en skal vokte seg for å tillegge en dramatiker som Norén det sakrale tema, må stykkets avslutning med personene vandrende ut fra en svart scene, opp en strålelys trapp, med den gamle faren liggende død igjen i mørket, sies å ha en uunngåelig parallell til dikotomien Himmel og Helvetet, men her kanskje mer på et indre psykologisk plan. Det nakne mørket er ikke noe blivende sted; men mennesket er for alltid splittet mellom Gud og Satan. - Som falne engler flerret over himmelen går ingen fri fra de dårlige handlingene og feile valgene.

Den danske instruktøren Ulla Gotlieb bruker hele scenerommet i sin regi. Personene er ofte samlet i punkter fremme og bak på scenen. Dialogene mellom dem veksler gjerne parallelt mellom gruppene, slik at stemmene fletter seg i hverandre. Skiftningen mellom punktene på scenen bringer bevegelse i rommet, simultant med at talens bevegelse avtegner seg i et samtidig rom - i ett lydbilde. Slik fasetteres uttrykket, og inntrykket, noe som krever mer av tilskueren. - Lars Norén vil ikke forstås langs en enkelt akse. Tidvis konsentreres uttrykket i ett enkelt oppgjør, mellom to. - Slik forsterkes sårheten i konfrontasjonen; scenespråket sitter, treffer og støter.

Samlet i møtet mellom ord, bevegelse og bilde fenger oppsetningen. Tre og en halv times varighet er kanskje noe drøyt, men personlig mener jeg dette blir et skjønnsspørsmål om instruktøren mener teksten krever det. Det må vi regne med at Gotlieb har et grundig og reflektert forhold til, siden hun tidligere har satt opp stykket for svensk fjernsyn og forøvrig er en erfaren regissør av Noréns stykker. Som seg kanskje uunngåelig er, var det noen premierenerver å spore, der suffløren måtte tre støttende til og perioder med litt seigt tempo. Men dette er småting som langt fra truer med å ødelegge et positivt helhetsinntrykk. Stykket er fascinerende og vender seg i mange retninger hva angår mening, betydning og inntrykk. Derfor er det farlig å antyde en videre tolkning av stykket; teater er en subjektiv opplevelse. Likevel er det fristende å følge kunstrefleksjonen i stykket, idet personenes ord og gester stadig og eksplisitt markerer spillet, som kontrast til virkeligheten. Dette skjer gjennom metapoetiske refleksjoner som "Er vi på teater?", og dessuten via en kontinuerlig dialog med verdenslitteraturen. For er Noréns stykke egentlig realistisk, i så måte at det vil si noe om livet, eller bare om livet?

- Kan jeg være din Orfeus, og du min Eurydike, spør den forelskede legen Olof. Han henvender seg til Clara, den gale kvinnen. Myten han refererer til er gresk og velbrukt om kunsten: Orfeus mister sin elskede Eurydike til underverdenen (Hades), men får en sjanse til å hente henne opp fra mørket. Kriteriet for å klare dette er å vandre opp fra Hades, mot lyset sammen med henne, uten å se på henne. Orfeus mislykkes; han ser, får et siste glimt av vakre Eurydike, før han taper henne til Hades og mørket for alltid. Orfeus lever videre i evig sorg over tapet og utlever smerten gjennom musikk og sang. Denne evige smerten, forløst og oppløst i skaping, fortoner seg som en form for galskap. - Kunsten kan betraktes i lys av galskap, idet kunsten som det gale mennesket ikke vil underkaste seg samfunnets normer, regler og rasjonelle begrensninger. Som bakteppe troner den greske myten: I Løvet i Vallombrosa fremstår Clara som en forening av skjønnhet og galskap. Ved at hun rett før psykosen lener seg ut over scenen, med hevete armer i et avlukke over de andre, fremtrer hun som en gallionsfigur for kunsten - et kunstens emblem (dvs. et tydelig tegn i seg selv, ikke en diffus metafor). Hun blir årsaken til flere menns fall. Fristelsen og ettergivenhet for fristelsen tangerer syndefallet slik vi kjenner historien fra Bibelen om Adams ettergivenhet for Evas ønske om å følge henne inn i fristelsen. Tittelens parallell til Miltons storverk aksentuerer dette temaet. Fristelsen til galskapens lede vender seg i tilbedelsen av det skjønne. Dette er kunstens melankoli. - Lyset i kunsten fødes av den ene, altoverskyggende trussel: det evige mørket.

Med dette skal det ikke angis noen grunntone i den estetiske erfaringen; jeg vil ikke stenge dører inn til Løvet i Vallombrosa. Stykkets åpenhet er gjerne dets styrke. Det er svangert - kanskje på menneskets ensomhet. Ensomheten er katastrofalt for mennesket. Derfor trenger det å reflektere over hva som kan knytte menneskene sammen. Her kommuniserer Norén om kunst og kjærlighet: to sold mellom menneskene.


Kulturspeilet gir bakgrunn

Kilde: Per Wästberg: "Tomsnakk svir som kullsyresnø", DNS program
Anne Heith: "Lars Noréns selvfornyelser", Bergens Tidende 28.02.1997
Verdens Litteraturhistorie, bind 7, Gyldendal Norsk Forlag

Lars Norén (f. 1944)

Lars Norén er en av de første skandinaviske dramatikere med internasjonal gjennomslagskraft etter 2. verdenskrig og er regnet som Skandinavias mest kjente og mest spilte nålevende dramatiker. Han er født i Stockholm, men oppvokst i Skåne. Bare 19 år gammel debuterte han som forfatter med diktsamlingen Syrener, snø. Sitt første skuespill skrev han i 1968. Gjennombruddet som dramatiker kom i 1982 med Natten er dagens mor. Senere har han også blitt regissør, første gang med en oppsetning av Strindbergs Dödsdansen. I dag har han produsert over 50 skuespill, foruten tre romaner - Sfinxerna (1968), Bisköterna (1970) og I den underjordiska himlen (1972) og flere diktsamlinger - bl.a. Encyclopedi (1966) og Stupor (1968). Noréns stykker var særlig populær under den pessimistiske bølgen i Tyskland på 1980-tallet, men ikke hos kritikerne, som mente at ekkoet fra Strindberg, O'Neill og Albee var for tydelig.

I motsetning til mange diktere søker ikke Norén forsoning og endelikt i stykkene sine. - Det grusomme og det ømme må få leve side om side, fordi syntesen ikke finnes. Et viktig tema i Noréns forfatterskap er hvordan mennesket setter sine egne tabugrenser i angst for seg selv. Gjennom dramaet rammer Norén disse grensene, slik at mennesket tvinges til å møte seg selv. En slik katharsis gir ingen trygghet, men erstatter løgnenes kvelende forenklinger med frigjørende komplikasjoner. For slik er sannheten: mangetydig og nærmest uutholdelig. Gjennom forfatterskapet viser Norén også en opptatthet av den flytende grensen mellom det sykelige og det friske. I Løvet i Vallombrosa blir dette eksplisitt formulert i dramatikeren Olofs replikk: "Jo friskere, desto sykere". For Norén representerer ikke den menneskelige krisen bare sammenbrudd, men også fødsel.

I dialogene er ordene viktig - hvert enkelt av dem. Ordene er tydelige, ved at de sier det de vil vise; Norén skal oppfattes bokstavelig, fordi ordet ikke er tenkt som bilde på noe annet, men på seg selv. Hvert ord rommer et signal, en hentydning mot menneskets hemmelige indre rom. Typisk for Norén er den giftige underkonversasjon. Her er tomsnakket et viktig grep: Fordi tomsnakket fyller luften med det uutsagte. Talens overflate avdekker dens innside: Noréns landskap beveger seg mellom det ytre og det indre i mennesket og kaster lys over begge.

Ann-Kristin Loodtz