| | | |
Gunilla Boëthius: Kvinnen som giftet seg med en kalkun
| |
Strålende kalkunperle | |
av Ann-Kristin Loodtz | |
Jon Ketil Johnsen som Kalkunius og Miriam Sogn som Joa, foto: Trygve Schønfelder |
I en trang blokkleilighet i femte etasje bor det et kvinnelig plysjdyr - et iskaldt plysjdyr som krever de villeste bevis på kjærlighet ... fra sin familie, fra sin elskede sønn, sin elskede mann og sin elskede datter. På rosa pjusketøfler nærmest "hygger" hun familien ihjel, i sin sykelige angst for ikke å bli elsket.
En forhenværende kalkunGunilla Boëthius' surrealistiske tragikomedie Kvinnen som giftet seg med en kalkun er en perle, forestillingen på lille scene like så: Den besnærer, betar, beviser. Stykket handler om fire mennesker som lever sine kjærlighetsløse liv, ved siden av hverandre. Mor, far, datter og sønn: kjernefamilien. Alle matres de av sine egne lengsler etter kjærlighet. De er vinterhjerter i krise. For å bote på fraværet av nærhet dem imellom, finner de hver sine løsninger. Sønnen Harald i Tore Chr. Sævolds energiske skikkelse trenger plass, rom og luft, kaller seg viddens filosof og er mistenkelig lik en hare. Datteren Joa, glimrende fremstilt av Miriam Sogn, lever på et minne om sitt livs kjærlighet, Tulipanmannen. Faren, en ny og spennende rolletype for Sverre Røssumoen, går med en slags tåkelur (støvsugerslange) festet rundt overkroppen som han bruker til å dempe støyen.Til dette underlige hjemmet, der datteren bor i et piano, sønnen i et skap, kommer så svigersønn Robert Kalkunius (Jon Ketil Johnsen): en kalkun som har gjennomgått 128 operasjoner for å bli menneske. Husfaren har betalt de 88 siste operasjonene, fordi han skal gifte datteren med den forhenverende kalkunen. Johnsen er fabelaktig som kalkun. Kroppsspråket er en studie verdt ettertanke. (Jeg tok meg selv i for første gang se en fugl) "Se, jeg er et menneske", insisterer kalkunen. Men selv om mennesket er hammen han lever med, bærer han kalkunens vesen: Egenskapen å glede seg over øyeblikket. I dyrets umiddelbarhet ligger gleden i bare det å være til. En fin gjenstand, en solfylt dag, et smil er alt herr Kalkunius trenger for å fryde seg over sin egen eksistens. Dette viser seg som en sårbar egenskap i møte med menneskene.
Stekt kalkunGjennom lun humor og underfundig satire forteller Kvinnen som giftet seg med en kalkun ganske enkelt om kjærligheten dens skjørhet, makt og betydning i menneskelivet. "Min elskede lille pike", messer moren (Karin Stautland) idet scenebildet overøses med blåkaldt lys.Foruten gjennom Torkel Skjærvens presist antydende lysdesign, understrekes stykkets tragikomiske karakter samtidig av Guri Giævers sikre scenografi. Scenen har fått en overfylt innredning med stuemøbler i tillegg til et par hundre nipsgjenstander. Slik bli det et paradoksalt motsetningsforhold mellom scenebilde og handling: Bildet på et trivelig hjem, i motsetning til det følelsesmessige kaos som preger menneskene der. Den følelsesmessige hulheten understrekes samtidig av dvelende jazzmusikk som regissør Anne Mali Sæther har valgt å gjenta ut gjennom stykket. I innhold og uttrykk gir Kvinnen som giftet seg med en kalkun en nær og spesiell teateropplevelse. Dette er burlesk satire som sitter. I tillegg fortjener gjennomførelsen av programfolderen en aldri så liten honnør: Den serverer oppskrift på stekt kalkun! |
Ann-Kristin Loodtz |