Signaler '97
Debutanter, Cappelen

Cappelens debutanter - et hus med mange rom

av Ann-Kristin Loodtz





Cappelens årlige litterære revy, som forlaget underskriver sin debutantsamling Signaler '97 med, presenterer et tekstutvalg av unge og eldre forfattere in spe. Utvalget er variert, både i kvalitet og stil. Her finner vi lavmælt refleksjon, like mye som skriftfestede skrik over viktige tema - og banale tema.

Årets utgave - den tiende i rekken - er (i anledning jubileet?) supplert med fem dikt av Signalers såkalte "far": Lars Saabye Christensen. I tillegg inneholder den en uredigert samtale mellom to unge forfattere.

Samlingen er viet det litterære kortformatet. Av 150 innsendte bidrag er 10 gjengitt - samtlige tenkt å ha den kvalitet i seg at de rommer noe større enn teksten; et noe, mener forlaget. Bortsett fra at undertegnede har sett seg trett av denne tidstypiske måten å beskrive skjønnlitteratur på (noe er en vag, for vag, og enkel presisjon i en kon-tekst der ordene skal ha lukt og smak), gir også årets utgave et interessant, og litterært, innblikk i et ellers lite kjent miljø.

Korttekstene beveger seg i spenningen mellom innhold og form. Flere av tekstene bærer kanskje preg av nettopp en litterær søken etter den rette balansen, særlig innenfor diktformen. Mens jeg personlig finner det problematisk å la meg fenge atter en gang av 'ung i dag' og den naives 'hvem er jeg'-gransking i formtungt lyrisk språk, utelukker jeg ikke at andre er flinkere til å lytte - til teksten, og slik finner dybden (eller bredden) i strofer som: "i skitne gater / hvor er lyset / bak øynene dine?".

De episke tekstene har på et vis mer på hjertet. De er strammere komponert og snakker til leseren, indirekte gjennom formale grep og vare antydninger, og direkte - krever ettertanke hos leseren.

Her må jeg imidlertid ta forbehold som leser; for envher favorisering innenfor et så variert utvalg, forteller gjerne mer om mine leser-prioriteringer, enn om samlingens åpninger. Litteratur åpner for erkjenning - gjennom erfaring av oss selv. Denne leseren møtte det sterkeste inntrykket i Susan Schwartz Senstads kortprosatekst "Musikk for det tredje øret". Som tittelen antyder tar hun oss med til det som taler mot oss i oss.

- Hva mener vi med rette handlinger? - Har vi et språk i språket og en grunntone i kroppen som sier mer enn de konkrete ordene?

I møte med litteratur, møter vi oss selv. - Når vi omsider erkjenner et 'jeg' som vi har rygg til å bære, stirrer vi oppgitt inn i dette 'jeget' som vi kan makte å være. Da blir tomheten og tapet mot oss selv enda litt større. Vi sitter "[s]ammensunket, taus og vingeløs," og lytter, "til veggene med døve ører".

Signaler '97 innbyr leseren til å velge sitt rom.

Ann-Kristin Loodtz