Richard Strauss: Salome
Grieghallen
Den Norske Opera

Salome i Grieghallen

av Ann-Kristin Loodtz

Fredag 17. og søndag 19. januar var det gjestespill fra Den Norske Opera i Grieghallen i Bergen. Stykket som ble fremført var Salome av Richard Strauss (1864-1949). Salome er blitt beskrevet som eksplosiv, dramatisk og sjokkerende; en treffende beskrivelse på et dristig stykke.

Historien om Salome kjenner vi fra Det Nye Testamentet: Kong Herodes hadde latt Profeten og Døperen Johannes fengslet, fordi han hadde sagt at kongen ikke kunne ta sin brors hustru til viv. På kongens fødselsdag danset den nye hustruens datter for kongen. Herodes ble så begeistret at han ved ed lovde å gi datteren hva hun måtte ønske. Da fikk moren henne til å si: "Gi meg døperen Johannes' hode på et fat" (Matteus, kap. 14). Selv om kongen ble forferdet, følte han seg tvunget til å bli ved sitt ord. Johannes ble halshogd og hodet ble båret frem for datteren. Datteren, Salome, gav hodet videre til sin mor.

Opp igjennom århundredene er det primært malere som har latt seg inspirere av den unge kvinnens bestialske ønske. Men på slutten av forrige århundrede lot Oscar Wilde seg fascinere av myten, og skapte teaterstykket Salome Stykket skulle uroppføres i London i 1892, men ble stoppet av sensur. Først i 1986 kunne publikum møte stykket på det avantgardistiske teateret Théatre de L'Ouvre i Paris. Gjennombruddet kom imidlertid først ved Berlin-oppføringen i 1902. Det var denne oppsetningen Richard Strauss så.

Nylig hjemvendt fra Egypt, fant Strauss utfordring i det å kombinere orientalske rytmer med vestlig orkestermusikk. Samtidig fant han trolig motivasjon i egen misnøye med samtidiges komponisters haltende komposisjoner av orientalsk musikk, moteriktig som denne typen musikk var rundt århundredeskiftet. Med Salome komponerte Strauss et operastykke forut for sin tid. Operaen fikk sin uroppførelse ved Hoffoperaen i Dresden 9. desember 1905. Publikum elsket det, men kritikerne var ikke like begeistret. I Norge ble den første gang oppført på Den Norske Opera 14. november 1977.

Mottakelsen av helgens gjestespill av Salome i Grieghallen har vært formidabel. Oppførelsen var populær hos et publikum, der flere tok til takke med konserthallens trapper i midtgangene som sete under den 100 minutters fremførelsen. I likhet med anmelder i Bergerns Tidende fant jeg hovedrolleinnhaver Eva-Maria Bundschuhs tolkning av Salome meget overbevisende. Men det er som sanger og skuespiller Bundscuh imponerer mest. Det er ikke vanskelig å se hvorfor Strauss-operaens midtparti, "De syv slørs dans", tidligere er blitt fremført av en danser som stand-in. Bundscuhs dans åpenbarer ikke den sensuelle nerven som ligger i musikken i denne sekvensen. Men det kan likevel hende at dette er et utrykk som for mange virker mer overbevisende enn en heftig og sensuell fremførelse. - Salome var bare 16 år gammel.

Personlig ble jeg særlig imponert av Trond Halstein Moes tolkning av Profeten og Døperen Johannes (Jokanaan). Han høstet høylydt applaus etter forestillingen. - En velfortjent markering av en etter min mening praktfull stemme.

Under ledelse av Heinz Fricke utførte Bergen Filharmoniske Orkester en glimrende fremførelse av stykket. Regien var enkel, men desto mer effektfull, med mørk grunntone og fangehullet som et sentralt punkt på scenen. Som kontrast bar sangerne fargerike drakter, fremhevet av nydelig og presis lysdesign.

Totalt sett var oppførelsen imponerende og av høy kvalitet. Likevel spør jeg meg selv om ikke skuespillet tidvis kunne vært mer dramatisk, og således understreket historiens voldsomhet. Særlig ble effekten det skulle gi å bære frem et avhogd hode på scenen noe avstumpet ved at Salome gjemte hodet med hender og armer inntil kroppen. Salomes ønske utgjør etter min mening kjernen i stykkets voldsomhet: I Bibelen er det moren som råder Salome til å be om Johannes' hode på et fat, mens det i Wilde- / Strauss-versjonen er Salome selv som former det så grusomme ønsket. Hvis vi velger å forstå dette ikke som barnslig hevngjerrighet, men i et estetisk perpektiv, kan ønsket oppfattes som en subtil fremstilling av kjærlighetens galskap, mesterlig aksentuert i Strauss' krevende musikk. I livet vekker slike handlinger bare avsky, men i kunsten og musikken blir omfavnelsen av det grusomme vakkert; ondskapen flytter grenser og lyder som en makaber hvisken innenfor sangen og ordene. I dette perspektivet blir det noe tamt med et hode så vidt synlig mellom prinsessens gavanter. Akkurat i dette følte jeg meg frarøvet den sterke opplevelsen mer dramatiske effekter kunne gitt meg: et syn - av galskapens skjønnhet.

Ann-Kristin Loodtz





Kulturspeilet - Akersgt. 41, 0158 Oslo, Tlf. 22 33 30 30
Pluto , Web InfoTech A/S

Spørsmål om redaksjonelt stoff, artikler mv. rettes til Kulturspeilet.
Spørsmål vedr. annonser, linker mv., rettes til Web Infotech.