Bakkantinnene, Evripides
Den Nationale Scene, Store Scene 21., 22., 23. Mai
I samarbeid med BIT 20 Ensemble, Bergen Filharmoniske Kor, Nye Carte Blanche

En gammel greker i ny drakt: Høytidelig og vakkert på Den Nationale Scene i Bergen

av Ann-Kristin Loodtz
foto: Øystein Klakegg








foto: Øystein Klakegg








"Det er altfor mye realisme og snikende pedagogikk på norske teaterscener. Det burde vært mer løgn. Picassos kunst, for eksempel, den er en vidunderlig løgn." Håkon Berge

"Kunnskap gjør ingen mann glad." Med en slik parole kan en forsvare det irrasjonelle, androgyne, skiftende, spontane og sødmefylte (ved) livet. I Evripides' tragedie Bakkantinnene faller disse ordene til ære for guden Dionysos. - I Den Nationale Scenes oppsetning av stykket lyder setningen som et mantra over Håkon Berges nyskrevne musikk.

Det 2400 år gamle stykket er for anledningen ikledd Berges dvelende klangbilder. Selv vil han kalle resultatet et musikkdramatisk verk over Evripides' tragedie. Og den som hadde ventet et møte med fortellingen, ikke inntrykket, av den greske dikterens tragedie, burde kanskje lest boken i stedet. For her står inntrykk og uttrykk - stille bankende instrumentalmusikk og resiterende stemmer, til maleriske sceniske konturer - høyest og fremst. Slik kommuniserer Berge ikke om moralen i den greske tragedien, men om følelsen av den. Kunst er følelse; den er til å lyge med, sier han: "Det er altfor mye realisme og snikende pedagogikk på norske teaterscener. Det burde vært mer løgn. Picassos kunst, for eksempel, den er en vidunderlig løgn."

I vidunderlig løgn medvirket her hele 60 mennesker på scenen i en mangefassetert fremførelse av skuespill, resitasjon, sang, dans og musikk. Den gamle grekeren Evripides skulle føle seg beæret av et slikt gigantisk samarbeid mellom skuespillere fra Den Nationale Scene, musikere og solister fra BIT 20 Ensemble, dansere fra Nye Carte Blanche og sangere fra Bergen Filharmoniske Kor.

Evripides' Bakkantinnene

Bakkantinnene er, som så ofte med de greske tragedier, et familiedrama der hevnmotivet står sentralt. Det nødvendige resultatet blir slekters undergang, her fordi de nekter å ære vin- og forlystelsesguden Dionysos. Euripides' stykke er historisk, i så måte at det forteller om Dionysoskulten i det klassiske Hellas: En esoterisk kult som innvidde kvinner i et lovprisende fellesskap. I stykket møter vi Pentevs, konge av Theben, som kjemper imot denne kulten - Dionysos og hans lidenskapelige, kvinnelige beundrere.

Som den tyske filosofen Friedrich Nietzsche har vært inne på, foregår det i den greske tragedien en grunnleggende kamp (polemos) mellom ulike krefter. I Evripides' Bakkantinnene foregår kampen, typisk nok, mellom to diametralt motsatte livssyn: det rasjonelle, representert ved Penthevs, og det irrasjonelle, representert ved Dionysos og hans følge - Bakkantinnene. Bakkantinnene kjenner vi allerede fra Aiskylos' kjente tragedie Orestien. De er skjebnegudinner: jordbundne og mye eldre enn de mer kjente olympiske gudene.

Et kunstnerisk fellesløft

I Festspilloppsetningen, mesterlig tilrettelagt av Bentein Baardsen og Bodil Kvamme, er tre fjerdedeler av teksten i Georg Johannensens oversettelse utelatt. I stedet for bruk av ord, ble her kampen mellom det rasjonelle og det irrasjonelle skildret mer som et musikalsk rituale. Dette betrakter jeg som et spennende grep, som tangerer det poetiske. Men samtidig gjør det stykket mindre tilgjengelig. - Balansen mellom uttrykk og innhold blir slik problematisk. Etter min mening fungerte det bra her, men uttrykket blir kanskje noe annerledes enn forventet. - Den voldsomme patos som gjerne forbindes med dionysiske rus, mord og slekters undergang, måtte her vike for høvisk resiterende stemmer og estetiserende dans i Torill Bernateks koreografi.

Det eldgamle stykket har opp igjennom sin lange levetid, blitt tolket på utallige måter og naturlig nok blitt fremført både som syngespill, opera og ballett. Derfor må vårens storsatsing på Den Nationale Scene betraktes som en solid innsats, kunstnerisk sett, i arbeidet med å formidle denne tragedien. For, i lys av tragediens opprinnelig form som ode til Sartyren - Dionysos (trag-odos), dernest som dans, sang og skuespill, er det grunnlag for å foretrekke en felleskunstnerisk fremførelse og tolkning, fremfor bare det ene - sang, dans eller skuspill. Samtidig virkeliggjør et slikt kunstnerisk fellesløft nå avdøde teatersjef Ketil Egges kongstanke om å utnytte byens samlede kulturenergi. Om denne tanken var god, både politisk og kunstnerisk, er resultatet ikke mindre imponerende: Et musikalsk rituale som flørter med den dionysiske ekstasen - langsomt, dvelende.

Danseren Finn Graff og sangerinnen Guri Egge fremstilte begge Dionysos. Dette aksentuerer Dionysos-figurens androgyne karakter. Egge fremførte praktfull og glassklar sang, Graff var vital og lekende i smektende dans.

Det totale scenbildet var imponerende, noe Kari Grevklevs scenografi og kostymer skal ha mye av æren for. Imidlertid virket selve scenerommet noe trangt, og det er synd, for dette reiser spørsmål om ikke oppsetningen hadde et større potensiale enn det rett og slett var rom for å gjennomføre. Til gjengjeld gjorde dette musikken og sangen mer nærverende, i tillegg til å tilføre intimitet til en ellers storslagen oppføring.

Som innledning til Festspillene for 1997 var dette en verdig markering og bruk av vestlandshovedstadens samlede kulturenergi. Festspillene er herved åpnet. Dionysos hever vinbegeret til skål!