Revisoren
av Gogol
Nationaltheatret
Amfiscenen

Burleskt om den menneskelige dårskap

av Kjell Moe

Anne Marit Jacobsen i full scenisk utfoldelse, Foto: Leif Gabrielsen






Gogol selv hevdet visstnok at hans stykke var ment helt seriøst







Kim Haugen: en velsignet sjarlatan Foto: Leif Gabrielsen






Her vrimler det av situasjoner som legger opp til herlig gjøgleri og saftig utdriting av den menneskelige dårskap






Assosiasjonene til smålig makt-kultur og menneskelig forfengelighet og griskhet er tydelige








virkeligheten er ikke lenger unna enn NSB's plankegjerder rundt teateret










Hans Henriksen er en fullt ferdig instruktør som gjør en mer enn brukbar profesjonell jobb med et knippe av landets beste skuespillere
En revisor melder sin ankomst til en søvnig liten by et sted langt-vekk-i-stand i Russland. Meldingen skaper panikk hos de korrupte embetsmennene. Borgermesteren, spilt av Per Theodor Haugen, samler sine nærmeste til kriserådslaging om hvordan man skal tackle situasjonen. Det viser seg at man ikke har annet å møte denne ytre trusselen med enn det man alltid har foretatt seg i krisesituasjoner: en raus hånd med gaver, smøring og bestikkelser. Opp i dette ramler så en omreisende boms, Kim Haugen, som altså blir tatt for å være den keiserlige utsendte.

Dette er utgangspunktet for noe som kunne være en klassisk forviklingsfarse. Det er denne oppsetningen på ingen måte. Gogol selv hevdet visstnok at hans stykke var ment helt seriøst som en illustrasjon av tsarismens råtnende embetsstand i forrige århundrets Russland. Men Gogol må ha feilberegnet sitt publikum. For her vrimler det av situasjoner som for en dreven teaterhåndtverker legger opp til herlig gjøgleri og saftig utdriting av den menneskelige dårskap.

I tillegg får en skuespiller som Anne Marit Jacobsen anledning til å legge hele sitt spilletalent i rollen som den ambisjonsrike borgermesterfruen. Bare å se denne frodige skuespilleren i total uhemmet utfoldelse er verdt et teaterbesøk i seg selv. Med henne er det så mye å fryde seg over, at det er nesten ingen grenser. Hennes vokale friøvelser er eksempelvis en opplevelse av stort format.

Kim Haugen som den bedragerske sjarlatanen får også full uttelling for sitt talent.

Dette er ingen teaterfarse. For alvoret ligger tett under den boblende og lattermilde overflaten - ja, du sitter nærmest og blir tvunget til å småle i to en halv time i strekk! Assosiasjonene til smålig makt-kultur og menneskelig forfengelighet og griskhet er for tydelige til at du opplever Gogols stykke utelukkende som en underholdende teaterkveld. Dette er teater med mening, for alvoret ligger hele veien på lur og minner deg om at virkeligheten ikke er lenger unna enn NSB's plankegjerder rundt teateret. Og den kvelden vi så forestillingen fikk statsjernbanenes planbyggere assistanse av en tankbil som lenset septik-kummene rett utenfor teateret. Dette var så ypperlig regissert at vi for et øyeblikk trodde at Ellen Horn hadde alliert seg med Oslo Kommune og diverse entreprenører.

Vi fikk oss også forledet til å oppklare et annet mysterium i Oslos bybilde de siste tre måneder: at de fire russiske sirkusmusikantene som kanskje har ergret atskillige konsert-, opera- og teatergjengere med sin uslitelige ødeleggende messingblåsing når man kommer ut fra konsertsalen med Mozart eller Rakhmaninov ennå bevart i øregangene, egentlig var leiet inn av Nationaltheatret for å skape blest om Gogol-oppsetningen. For de passet perfekt inn, der de sto i sine sirkuskostymer og blåste innholdsløst amerikansk Sousa over publikum på vei inn til teatret. Dette var Gogol akkurat som vi hadde forestilt oss Gogol. Helt fra det øyeblikk du trer inn i teatret føres du inn i illusjonen - og disse musikantene med sine vanvittige kostymer, imitasjoner av bjørnepelsluer og tiggerhatter kan oppfattes som del av denne illusjonen.

Men slik var det ikke, de hadde foretruket til andre og kanskje mer grøderike tiggermarker da vi forventet at de skulle være på plass ved inngangen da vi kom ut av teateret. Så synd! Kunne ikke teateret gjøre en avtale med disse forhutlete musikantene slik at de holder seg til Nationaltheatret når Gogol blir spilt og på den måten slipper å ødelegge opplevelsene for publikum i Konserthus og Opera?

Instruktøren for oppsetningen heter Hans Henriksen og er et nytt navn på vår hjemlige teaterarena. Han vil vi utvilsomt høre mer om. Utdannet som teaterregissør i Moskva er dette hans første selvstendige oppgave. Oppsetningen er presentert som hans 'eksamensoppgave' fra skolen, noe vi ikke skal feste oss noe ved. For dette er ingen eksamensoppgave. Dette er en fullt ferdig instruktør som gjør en mer enn brukbar profesjonell jobb med et knippe av landets beste skuespillere.

I tillegg tilfører han norsk teater en dimensjon vi absolutt trenger: skiftningen mellom burlesk alvor og alvorlig spøk. I denne oppsetningen sitter du hele tiden og lurer på hva som egentlig er ment seriøst og hva som er fleip. Balansen mellom disse elementene gjør at teateret får et langt videre register å spille på, det blir utfordrende for publikum og spennende teater å oppleve. Slik gir det oss et gløtt inn i jurodivyjens verden, der gjøgleren forteller verden om sin innsikt gjennom paradokser om ondskap og urettferdighet. Vi kan le av spott som egentlig er tragisk, mens de høystemte ord får en motsatt mening.

Kjell Moe