Bengt Ahlfors: Stjålen Lykke
Oslo Nye teater

Morsomt på Oslo Nye Teater

Av Kjell Moe


Foto: Per Berntsen











"Hvorfor må teater nødvendigvis være gravalvor?"










"En enkel og ukomplisert forestilling uten de store anslagene"













"...akkurat sånn passe sødmefyllt anrettet at den holder på interessen to timer"









"...blott til lyst, gjøgleri kombinert med en enkel fortelling, og underveis får vi utlevert en god del karrikaturer som balanserer akkurat på grensen til det nesten-vulgære."











"Alle leverer fryktelig grovtegninger av noen karrikaturer - og vi morer oss over det."


Oslo Nye Teater tar ikke mål av seg til å lodde sjelens irrganger med denne oppsetningen. Men hvorfor må teater nødvendigvis være gravalvorlig? Må vi vrenge sjela ved ethvert teaterbesøk? Går det ikke an å more seg, lene seg tilbake og ha det gøy? Og hvorfor må sanginnslag på teater være ensbetydende med tungtdrillete Lloyd-Webber musicals?

Fornøyelig, underholdende og ren og skjær morro er stikkordene for Oslo Nye Teaters oppsetning av Stjålen Lykke. En enkel og ukomplisert forestilling uten de store anslagene, framført med humør og glede av de syv skuespillerne som henter støtte fra revyformen for å redde forestillingen.

Stjålen Lykke er ikke noe stort stykke. I hvert fall ikke slik Bjørn Sæther har valgt å presentere det. Teateret kaller det en minimusical, og det er vel det nærmeste man komme hvis man på død og liv har behov for å kategorisere teater. Fortellingen er den gamle om gutt som møter pike og vice-versa, og er akkurat sånn passe sødmefyllt anrettet at den holder på interessen to timer i gjennom. Stykkets forfatter har hentet sin ide fra en virkelig hendelse - om han som tok inn på et Helsinki-hotell med kjæresten og levde herrens glade dager den uka pengene varte.

Paris og Louvre-museet er åstedet for Oslo-gutten Gustavs møte med Milano-jenta Eliza. Han jobber egentlig i bank og blir offer for innskrenkninger når han kommer hjem. Hun driver et vaskeri med sine søstre. Men begge innbiller hverandre langt andre ting: han er krøsus med Matisse og Chagall på veggene, hun er av italiensk adel. Når hun så bestemmer seg for å dra til Oslo for å møte sitt hjertes utvalgte, er løpet lagt for en spinkel forviklingsintrige. Nå bærer det av gårde med så mye scenestøy at det som måtte finnes av mening i teksten forvsvinner helt.

Parallelt i handlingen får vi masse danseband-arrangert musikk, som har lett for å fenge og skape gode vib'er i salen. Men dette har mere årsak i musikerne og arrangementene. Musikk- innslagene er utvilsomt forestillingens store svakhet. Bengt Ahlfors er nok en god teatersnekker, men er ikke fullt på høyden med det musikalske. Mange av sangnumrene blir for enkle og for lite iørefallende, selv om det som teatermusikk fungerer på en langt annen og bedre måte enn den skjønn-musikalske filmsynthe-klangen vi ble servert på teaterets forrige musical- oppsetning.

Derimot synger og shower aktørene så bra at vi lett glemmer de musikalske svakhetene. Dette er blott til lyst, gjøgleri kombinert med en enkel fortelling, og underveis får vi utlevert en god del karrikaturer som balanserer akkurat på grensen til det nesten-vulgære. Her får vi servert et knippe av velbrukte Chat Noir-sjablonger: machomannen i form av et italiensk postbud, den mafioso-hese smykkehandleren, den homofile kelneren og den overbeskyttende frelsesarmé-offiseren. Så nært klistrer instruktøren Bjørn Sæther seg til norsk revytradisjon at til og med Gerhardsen blir dratt fram som et poeng underveis i all hurlumheien.

Vi får mistanke om at både instruktør og skuespillere ikke har kunnet dy seg: de lage show ut av dette, overspille grovt og hente sine poenger fra norske revyscener. Visst fungerer det, men man skal være blind for ikke å oppdage at både fortellingen og teksten har enkelte små dybder som vi bare glimtvis får skimte i denne oppsetningen. Skuespillerne blir for opptatte av å lage gøy på scenen og instruktøren på å finne på gags til å kunne ta de små fine poengene som Bengt Ahlfors inviterer til.

Forsåvidt er de på trygg grunn, for de lager god stemning i salen. Det er lite å kjede seg over, flyten er frisk og spillegleden på topp.

Trine Svendsen og Henning A. Siewers spiller det unge paret og kommer bra sanglig fra oppgaven. Denne gangen fungerte også teatrets mikrofonanlegg noenlunde tilfredsstillende. Men vi synes begge, og særlig Siewers, er for mye ofre for Baywatch-.syndromet. Etter vår mening, litt for nydelige, pene, uproblematiske og kjønnsløse mennesker av den typen som TV2 fyller skjermen med. Derimot er det mer trøkk over en del av de andre skuespillerne - Bentine Holm, Sidsel Ryen, Hans Rønningen, Morten Røhrt og Dennis Storhøi. De tør å overspille for de vet de besitter såpass sceneerfaring at de kan hente seg inn. Alle leverer fryktelig grovtegninger av noen karrikaturer - og vi morer oss over det. Derfor blir kontrasten til de Lano-pene menneskene i de to hovedrollene desto større.

Et trivelig lite stykke i grenselandet mellom kabaré og musical med Bengt Ahlfors som forfatter. Legg til noen elementer av revy i beste Chat Noir-tradisjon, skuespillere som vet hvorfor de er på scenen og et sikkert regigrep fra Bjørn Sæther - og vi har en oppsetning som vil more alle andre enn de som forventer en oppfølging av teatrets Dostojevskij-suksess. Stykket har allerede vært en kjempesuksess i Stockholm i halvannen sesong, og det er lite som tyder på at ikke publikum også vil trives i Rosenkrantzgata.

        Kjell Moe