Prisverdig at denne komponisten inntar
den posisjonen han fortjener i landets musikkliv
Solbergs musikk reiser seg som store byggverk
som i en Bruckner-symfoni
det må finnes musikalske skatter
fra dette århundret som er betydelig - og ukjente
|
Leif Solberg:
Gå Varsomt min sjel (orgelverk),
Halgeir Schlager - orgel (Haderslev)
(Norsk Komponistforening)
Trå varsomt - dette er dynamitt!
Jøje meg for en plate! At denne ateistiske musikkelskeren skulle
sette seg ned og anmelde en CD med utelukkende sakral orgelmusikk, må
tilhøre et av verdens underverk.
Magien er oppstått fordi Norsk Komponistforening med bistand av lokale
krefter i Lillehammer-traktene har gitt ut et nyinnspilt digitalt mesterverk
med verk av den nå 80-årige organisten Leif Solberg.
Et navn som for undertegnede og de fleste andre - utenom de som tilhører
hans nærmeste menighet for å si det direkte, samt et par våkne
kolleger i Komponistforeningen - er totalt ukjent. Skjønt ukjent,
selv undertegnede burde ha fått det med seg at det var denne komponistens
verk som ble spilt i Westminister Abbey under minnegudstjenesten for kong
Olav i februar 1991. Og i 1982 opptrådte komponisten selv med et av
sine verker under Oslo-filharmoniens konserter i Konserthuset.
Desto bedre at vi får musikk av et slikt kaliber lagt i CD-hyllene.
Prisverdig at denne komponisten inntar den posisjonen han fortjener i landets
musikkliv. For dette er dynamitt!
Undertegnede hadde meget bange anelser da denne CD-en første gang
begynte å snurre rundt. Sakral orgelmusikk er for meg bare to ting:
triste begravelser og deprimerende søndagsformiddager. Visst kan
man lytte til Bach og Reger - det er jo kunstmusikk. Men de psykologiske
barrierene er der og av disse grunner er man atskillig mindre nyfiken på
orgelmusikk enn annet.
Derfor var overraskelsen stor og jublende da det etterhvert gikk opp for
meg at dette var musikk av en usedvanlig edel karakter. Sa jeg sakral? Det
er bare en delvis sannhet. Mesteparten av de melodiene komponisten bruker
som grunnmateriale for sine preludier, passacaglia'er og fuger er folketoner
- riktignok med sakralt innhold, men med stor gjenkjennelighet i det folkelige.
Dette vakte ingen assosiasjoner i retning av deprimerende søndagsformiddager.
Snarere fikk jeg assosiasjoner til musikk av en annen organist: Anton Bruckner.
Leif Solbergs musikalske verk reiser seg som store byggverk, enkelt
i formen, forsiktig i anslaget og bruk av fraser - men uhyre dristig i uttrykket.
Igjen og igjen repeteres de lange melodiføringene, føres videre
og bygger seg opp - som i en Bruckner-symfoni.
Leif Solbergs musikk er også tonal. Det er ingen tidsriktig
modernist vi hører, ingen eksperimentell og moteriktig 'nyskaper'.
Hovedverket på CD-en er det kvarters lange preludiet, passacaglia'en
og fugen 'Gå varsomt, min sjel' som er bygget over folketonen
av samme navn. Du kommer neppe uberørt fra et slikt verk. Her fatter
du at orgelet er et helt orkester i seg selv - men det viktigste er at musikken
taler direkte, og treffer nerven i deg. Dette tok meg.
Jeg skal love at Leif Solberg heretter skal innta en framstående
plass hos undertegnede når norsk musikk fra første og midtre
del av dette århundret skal nevnes. Desto merkeligere blir det at
han til nå har vært så lite kjent. Hva slag musikk-kultur
har vi i dette landet? Hvordan behandler vi våre toneskapere?
Spørsmålet må stilles fordi denne CD-en viser klart at
det må finnes musikalske skatter fra dette århundret som er
betydelig - og ukjente. Hva har eksempelvis Solberg laget av andre
ting?
For det andre viser dette igjen den gamle historien: komponister blir sjelden
(aldri) akseptert av sin samtid. CD-en er utstyrt med et usedvanlig smakfullt
og grensesprengende cover, hvis grafiske beskaffenhet gjør at det
må holdes langt unna mindreårige og folk med sjelvne fingre.
Kjell Moe
|