| | | |
Kulturspeilets kommentar
| |
Teater, skuespillere og 1998 - trengselstider under materialismens harde kår | |
Kjell Moe | |
|
|
Ved inngangen til det nye året skulle vi så gjerne ha latt falle noen ord om
det som ligger foran oss.
I stedet ser vi berettigelsen av å rote i gammelt slagg, gjøre vårt for å virvle opp desenniers støv og skitt som har festet seg i de mest ugjennomtrengelige kroker og kriker. Grunnen til dette er at avisene pånytt er er i ferd med å fylles opp med en seiglivet gjenganger av en debatt, hvor vi må minne om at vi lever i 1998 - og ikke i 1898 eller 1948. . Skuespillerne ved landets scener føler seg forbigått! De er ikke så 'mange' som de var. 'Alle andre' er blitt så mange flere, sies det. Kunsten 'druknes' i de mange hensyn som må tas. Den rene tanken har trengselstider under materialismen harde kår. Budskapet fortrenges, de som egentlig betyr noe, skuespilleren som 'publikum' kommer for å se, skyves til side. Kjenner vi igjen debatten? I all sin forskruddhet er det samme håpløse problemstillinger som i noen desennier har ridd norsk helsevesen, og som effektivt hindrer at vi får gjort noe med helsekøene og behandlingstilbudene uansett hvor mange milliarder som spyttes inn i helse-Norge. For profesjonstankegangen har mørke sider i menneskesinnet som er vanskelig å få bukt med: egoismen og misunnelsen. Når skuespillere klager over at 'alle andre' er blitt så 'mange flere' ved teatrene, at skuespillerne drukner i produksjoner, planer og budsjetter - sier de også at de gjerne ønsker seg tilbake til de tider da det bare var en skuespiller på scenen - uten dekorasjoner, kostyme eller sminke - da man bukket og skrapet når Skuespilleren gjorde sin entre på Theatercafeen, eller endog til prøve på scenen. Slik var det for inntil ikke så lenge siden på enkelte wienerske scener, og for de som ennå ikke er så historieløse at minnene fra 60- og 70-tallet helt er hvisket ut, vet at samme servile ånd hersket på Nationaltheatret og Den Nationale Scene. De som husker filmen Påklederen med Albert Finney og Tom Courtenay fikk en levende beskrivelse av dette miljøet. Det er ikke sir Laurence Olivier som avkles i denne rollen som den tyranniske og selvsentrerte skuespilleren, men den mindre kjente Donald Wolfit hvis påkleder dramatikeren Ronald Harwood i virkeligheten var. Vit da også at helt inn på sytti-tallet kunne det også skje på dette landets hovedscene at divaen lot det korporlig gå ut over påklederen hvis hun hadde hatt en dårlig kveld eller hvis applausen fra publikum ikke var slik hun ønsket. Klagene fra enkelte skuespillere om at verden ikke lenger er så opptatt av dem som geniforklarte personer, tar vi som et pussig musealt innslag fra tidligere tider i en ellers grå verden. Vi nærer heller ingen bekymringer for at flere store teatre - ikke alle! - har oppdaget dataalderen og startet med profesjonell busjettstyring og produksjonsplanlegging. Verre er det at de gjør det kunstneriske uttrykk ensbetydende med sine egoistiske uttrykksbehov. Påstanden om at kunsten taper, at teateret blir fattigere og at forestillingene blir rene produksjoner uten trykk og innhold - kan ikke stå uimotsagt. Kulturspeilet har som en rekke andre media oppsummert teateråret 1997 som et frodig og vellykket år. Det var ikke mangel på gode og til dels meget tankevekkende oppsetninger i året som gikk. Det var heller ikke mangel på skuespillere. Og man kunne neppe føle savnet av at skuespilleren ikke sto tilstrekkelig i sentrum ved de riktig store oppsetningene. Materialismen hadde ikke tatt overhånd på scenen - utenom kanskje i Arkitekten på Nationaltheatret, for her hadde Daniel Libeskinds praktfulle scenografiske installasjon fått seg en tekst og skuespillere som ikke holdt samme nivå. De siste tretti årene har det skjedd mye i verden. Også i Norge. Vi har fått arbeidsmiljølov, Norge er blitt rikt - og for teatrenes del har vi fått en profesjonalisering som først og fremst har resultert i at nivået og standarden på forestillingene er en langt annen enn før. Inntrykkene fra media gjør at publikum setter krav. Det er ikke nok lenger bare med en tekst, en skuespiller og et raskt besøk på et støvete rekvisittlager. Man vil ha det ordentlig, profesjonelt - et uttrykk som sier noe. Hår, sminke og parykker skal konkurrere med TV-alderens og filmens uttrykk. Lys, lyd og effekter skal være realistiske. Scenerommet skal ha en utforming som stiller krav til rigg og konstruksjon. At det er mennesker som må utføre dette, har også å gjøre med respekt for andre, for kolleger innen teateret. Men ikke minst for det totale kunstneriske uttrykket: La oss ikke glemme at også Shakespeare var scenearbeider. Vi kan kanskje ikke sette slike krav til de skuespillere som så totalt er lukket inne i sin egen verden at de knapt registrerer at ting skjer, eller at året ikke lenger er 1928. Men vi kan sette krav til en skikkelighet i alment offentlig omdømme og behandling av medmennesker - og teaterkolleger. Vi - publikum og kritikere - ønsker teater og opera med et totaluttrykk. Ikke bare med en egoistisk og selvsentrert B-skuespiller på scenen. Vi sier dette fordi media-alderen har ført til at skuespilleren er mer i sentrum enn noensinne - hvis han eller hun ønsker. Det er ikke mangel på mulighet for kjendis-oppslag selv for en C-statist på Riksteateret (selv om man her må nøye seg med lokalpressen). Vi sier dette fordi det ikke er noe fundamentalt med norsk teater. Det spilles teater - godt teater! - over en lav og høy sko over det hele land, med det ene eller det andre uttrykket. Selvfølgelig er det mye som kan gjøres bedre, men la oss se hvor vi egentlig er. Stundom savner vi engasjement og en opptatthet av den verden de lever i - fra skuespillerne. Vi sier dette fordi norske skuespillere befinner seg i en usedvanlig begunstiget posisjon - hvis man ser på hvordan forholdene er i andre land, selv i våre naboland. De fleste har faste anttelsesforhold, de har hatt en lønnsutvikling gjennom 7-8 år bare legene kan vise maken til. De kan i tillegg velge og vrake mellom fete reklame- og serietilbud på TV, mens de stort sett befinner seg på fast lønn ved sine statsstøttete teatre (og hvis de er bosatt i Oslo). Hvis de sytende skuespillerne som nå mimrer over at 'kunsten '(les: dem selv) ikke er i sentrum, kunne sette seg ned og begynne med seg selv: hvordan kan vi få til et bedre kunstnerisk uttrykk for de hundrevis av millioner det offentlige subsidierer norsk teater med - kunne vi tatt diskusjonen på alvor. Da kunne kanskje også vi innrømme at det slenger innom en konsulent eller for mye i norsk teater. Inntil da nøyer vi oss med å fastslå at vi har startet på året nittennittiåtte. Og at teatrene - med dets skuespillere - aldri har befunnet seg bedre. Selv under materialismens trengselstider. | |
Kjell Moe |