| | | |
Høstutstillingen 1997
| |
Høstutstillingen 1997 | |
Karoline Berre | |
Frits Thaulow: Midnatt i Amien (1897) Anne Sæland: Ruter Jan Olav Forberg: Selvportrett til hest Nils Wad: Skulptur |
Kunstnerne velger selv ut norsk samtidskunst for 110. gang Thaulow og Werenskiold sto i spissen for en kamp som kunstnerne i Norge kjempet i 1880-årene. I store deler av Europa kjempet kunstnere for større innflytelse i saker som angikk dem. Da kunstnernes krav om medbestemmelsesrett i Kunstnerforeningens styre ikke ble godtatt, bestemte kunstnerne seg for å boikottet foreningenes utstillinger. De arrangerte selv en utstilling i 1882 kalt «Kunstnernes Høstutstilling». Kunstneren vant frem og senere er utstillingen blitt ansett som «Årets kunstbegivenhet». Det er blitt en tradisjon for Høstutstillingen å vise et verk som var vist på utstillingen for hundre år siden. Frits Thaulows bilde «Midnatt i Amiens» er årets utvalgte bilde. Høstutstillingens oppgave i dag Det har skjedd mye med norsk kunst disse 115 årene. I dag er det vanskelig å snakke om bestemte uttrykksformer og kunstnergrupper. Samtidskunstens komplekse bilde er antagelig Høstutstillingens viktigste oppgave å formidle. Dette kommer også frem i katalogen for årets utstilling. Juryen for årets utstilling skriver at de ønsker å markere «spennvidden og kvaliteten» i norsk samtidskunst. Har de klart dette? De representerte disipliner De antatte verker fordeles på disse gruppene: malerier, skulpturer, grafiske blad, tegninger, tekstilverk og en god del verk som tilhører gruppen som kalles «andre teknikker». Spørsmålet er om utstillingen likevel er representativ og om den gir et godt bilde på norsk samtidskunst. Det er en krevende oppgave juryen har stått ovenfor. Denne gangen var det 2204 søkere. Det er helt klart at dette ikke var situasjonen for 115 år siden. Etter en langvarig prosess har juryen, som da selvfølgelig er kunstnere, valgt ut 119 kunstnere som skal representeres. Kvalitet eller kvantitet Juryen opplyser om drøyt to tusen kunstnere som i alt sendte inn åtte tusen verk. Resultatet av et slikt stort utvalg må bli bra. Hvis ikke må det enten være noe galt med juryens utvalg, eller så er det mange i Norge som drømmer om å bli kunstnere, og som sender inn skrot som de håper kan kalles kunst. Kan dette ansees som mangel på respekt og ydmykhet ovenfor det å bli - og det å være kunstner? Alt dette er selvfølgelig bare antagelser fra min side. Det gjenstår nå å se om det er kvalitet eller kvantitet som er blitt resultatet. Skikkelig Juryen har i år antatt færre arbeider enn i fjor. Det er kun 33 debutanter på høstutstillingen. Kunstnernes Hus' fire store saler er pent og pyntelig dekket av tildels vakker kunst. Det er arbeider som generelt er av kunstnere som behersker den teknikken de arbeider i. Det være seg tekstil, skulptur eller maleri. Når det gjelder de såkalte «andre teknikker» var det få verk som var nyskapende eller spesielt interessante. Det være seg videokunst eller data (CD-rom). Vakre tekstilarbeider Tekstilverkene til Anne Sæland er blant de kunstverkene som imponerer. Det ene heter «Ruter» den andre «Arktis». «Arktis» er hovedsaklig laget i selskinn. Måten Sæland har plassert disse bitene av selskinn sammen skaper et fantastisk lysspill. Den eneste drømmen Den lille yndige skulpturen til Åse Dommersnes laget i ståltråd fanget også stor oppmerksomhet. Tittelen på figuren er «Little blue dreamer», når jeg først oppdaget den lille gjennomsiktige figuren måtte jeg bevege meg rundt den mange ganger. Jeg opplevde den som meget særegen og som et gripende kunstverk. Den tynne, skjøre ståltråden danner et lite menneskebarn. Sæland har ved valg av materiale og figurens uttrykk fanget det som er typisk for et lite barn - det skjøre, fylt av drømmer og fantasier. Menneskesynet også i dag Frithjof Hoels oljemaleri «Måling av sjelelige egenskaper» gjør et sterkt inntrykk. Han fremstiller bildet som et stort sort/hvitt fotografi. Maleriet blir et bilde på vitenskapens og teoriens ytterste konsekvens: åndelige egenskaper skal måles via vitenskapelig metode. Bildet ser ut til å være lagt til 30-årene, men det kan ikke fornektes at dette tema har stor aktualitet også i dag. Ikke inhabile i år Det må vel ansees som svært korrekt at juryen i år ikke har antatt sin egen kunst. De viser istedet en egen utstilling på Stenersenmuseet. Den universale følelsen Årets høstutstilling har en rekke arbeider med høy kvalitet. Men jeg savner humoren. Humor i den forstand at vi klarer å se oss selv utenfra, det tragikomiske ved oss som mennesker. Det humoristiske, leken er borte og da forsvinner det oppriktige alvoret og innlevelsesevnen i samme sluket. Godt innarbeidede kunstnere Hvis dette er et bilde på Norsk samtidskunst vil jeg definere den som ren og pen. Det er kanskje viktig å poengtere i denne sammenheng at de fleste representerte er godt voksne kunstnere d.v.s den største delen er født på 50-tallet. Det er klart at dette påvirker det «bildet» som Høstutstillingen for året gir. Større lokaler Det kommer klart frem på utstillingen at vi har mange dyktige kunstnere, men de spiller med dårlige kort på en slik utstilling. Det er krevende for én kunstner å være representert med ett eller to verk i et rom med alle mulige verk og genre. Verkene får ikke den respekt de fortjener, men det er kanskje sånn noen vil ha det, hva vet jeg. Det er i det minste kjente kort man her spiller med. I år var det bedre plass rundt det enkelte verk, det hjalp godt. Samtidig medfører det at utstillingen får et mindre rølpete uttrykk, noe antagelig flere vil savne. Det beste hadde vel vært å bruke flere lokaler og å anta flere kunstnere for så virkelig å få gjenspeilet kunst i dag. Hvis dét er mulig. |
Karoline Berre |