| | | |
Tante Augusta og jeg
| |
Billig moro | |
Tiril Bjørkvold | |
Geir Børresen, Trond Brænne, Morten Røæhrt og Jon Øigarden foto: Ole A. Buenget - Jeg møtte min Tante Augusta for første gang på et halvt hundreår i min mors begravelse. - Hun hadde en væremåte som min mor umulig kunne ha satt pris på. - Jeg hadde tenkt å plassere urnen i hagen blant georginene. - Et hvit begravelse ville vært malplassert i mitt tilfelle. - La oss si at han tilfredsstiller mine behov. - Jeg har sluttet med nupereller. - Denne negerens lommerusk har ingenting med min mors aske å gjøre. - De tror min mor er marjuiana. - Faren min vil at jeg skulle ta sosiologi, for han ville jeg skulle bli med i fredskorpset. - Jeg tror ikke de har gransket deres samfittighet godt nok. - Er du klar over at vi bruker mer enn ett døgn i året på å pisse? |
Mange en gang har jeg undret meg over hvorvidt teatrene bruker kostymer, kulisser og rekvisitter om igjen. Det må da bli forferdelig dyrt å
kjøpe inn en ny type kurvstol hver gang man trenger en eller annen form
for kurvstol. Samtidig har jeg frydet meg over at teatrene gjør nettopp
det. Det er det som gjør deres scenerom annerledes enn for eksempel
skoleforestillinger eller amatørteater, der man bruker den samme
prinsessekjolen år etter år. Nå er det ikke bare det at jeg har sett
blomsterdekorasjonen i forkant av scenen som gjør Tante Augusta til en
amatørmessig forestilling utstyrsmessig. men den bidrar til
billigpreget. Blomstene brukes nemlig på samme måten, opp og ned og
gøyalt på snei, liksom, i teatrets formiddagsforestilling, De hellig tre
narrer. Som går parallelt.
Selvsagt kunne vi snu på det, og si at det er narrene som resirkulerer georginene til Tante Augusta. Rent konkret tror jeg faktisk også det er slik, ettersom premièrerekkefølgen tilsier det. Men resten av scenerommet, kulissene, rekvisittene i Tante Augusta er så fraværende, så ynkelige, så lite funksjonelle at jeg velger å tolke sparsommeligheten i Augustas disfavør. Jeg har ingenting imot en minimalistisk scenografi. At stoler brukes for å illudere både det ene og det andre. Men det store, skittenhvite tøystykket som liksom rammer inn scene bak og bare henger der og må løftes opp for at noen skal komme inn gjennom en dør, er for trist. Likså det grønne meterhøye tøystykket som trekkes over scenen for å skape med intim togstemning. Det holder ikke. Og den lilla plasturnen som bæres omkring og som plutselig forsvinner helt ut av historien. Før de mot slutten dukker opp en rekke grønne planter bak det hvite teppet og da er vi i Paraguay og der er det grønt og eksotisk. Og så kommer en lysekrone seilende og hei og hå og vi skifter dressjakker. I programmet står det at vi bak oppsetning vinner tospannet Pavel Dobrusky og Per-Olav Sørensen. Eller rettere sagt, program er det ikke. Det har man ikke spandert på seg å produsere. Ikke så rart, ettersom dette oser lavbudsjett absolutt hele veien. Men det blir da altså disse to herrene jeg bebreider. For ikke å ville lage teater på ordentlig. Ikke engang skape en ekte illusjon. Bare late som på liksom.
INTERN HUMOR Historien er vimsete, episodisk, nesten sketsjpreget. Greit nok. Og den rørende røde tråden tukler seg til og blir bare et påskudd til å få gjort alt det andre. Musikken bare forstyrrer. Lyssettinga er for trøtt og uinspirert. Men publikum ler. Sammen med meg i salen var to tilbussede ungdomsskoleklasser. som sikkert har sett mer video enn teater. De koste seg og var i pausen enige om at alle spilte innmari bra og at det var kult. Fint. La dem le. Jeg synes hele seansen var langdryg, teatermessig død, men skuespillermessig god underholdning. |
Tiril Bjørkvold |