Konsert BIT 20 Ensemble
Sardinen USF
18.april

Stor konsert med lite ensemble

av Ann-Kristin Loodtz
Konserten startet med musikk av Hans Eisler....



... og fortsatte med Kurt Weill i Bergen
Som en del av et større arrangement: Benjamin i helfigur, mellom kunst og vitenskap, 17.-20. april, inngikk en musikalsk perle. - I løpet av halvannen time serverte BIT 20 Ensemble korte, poetiske musikkbilder av Hans Eisler, Theodor W. Adorno, Francis Poulenc og Kurt Weill.

I 1920-30 tallets Tyskland finner vi en retning innen kunsten etter Schönberg, mot det sjelegranskende og sjelevrengende. Dermed vokste det frem en neoklassisistisk retning, som ønsket å kjøle ned all denne smertende patos. Ved å la musikk, organisert etter tolvtoneprinsippet, fremstille samfunnet rett på sak, i 'klar tale', oppnådde komponister som Adorno og Weill ironisk nok en mye sterkere patos og nerve.

Hva skjer om en fører sammen et gammelt instrumentoppsett og nye tekster, samtidig som en aksentuerer ironien i nettopp det å sammenstille ord og musikk i et samlet uttrykk? Eller hvordan kan musikken, og kunstartene for øvrig, forholde seg til samfunnet? Dette er spørsmål som de fires komposisjoner springer ut av. - Og det blir vakkert, melankolsk vakkert. Inderlig og sårt lyder det i Siri Torjesens fabelaktige sopran, med Eislers sterke samfunnskritikk i Marie, weine nicht. - Her er det nærmest som en kan føle og ta på redselen til folk når de hører krigshæren nærme seg.

Med stor innlevelse og kunstnerisk prestasjon ledet Torjesen tilhørerne inn i intense, humoristiske og melankolske musikkbilder. Med bruk av stemmens dvelende, dorske bløthet omfavnet hun oss med Poulencs imponerende Hotel, der vi formelig smeltet sammen med dikteren i sangen, som ligger på sengen og tenner sigarett på solstrålen.

Sally Guenther (cello) og Jarle Rotevatn (klaver) leverte en dynamisk tolkning av Weills Sonate for cello og klaver, 3. sats. Deretter fulgte tekstlige musikkstykker av Weill, deriblant utdrag fra Tolvskillingsoperaen og det kanskje like kjente musikkbildet Surabaya-Johnny. Her var Torjesen glimrende i hvordan hun mestret Weills motsatte musikkteknikk, som banalt forklart består i å formidle sorg med gledesskrik, glede med tung lyd. - Sterk fremførelse av krevende sang!

Det er nesten trist at så få hadde tatt turen for å lytte, for dette var en stor musikkopplevelse. Som heldig tilstedeværende tilbyr jeg leseren plaster på såret: Legg øret inn til skjermen og lytt!

Surabaya-Johnny warum bist du so roh?
Surabaya-Johnny ich liebe dich so.
Du hast kein Hertz Johnny!
- und ich liebe dich so.