| | | |
DOMMEN
| |||
Dommen | |||
Tiril Bjørkvold | |||
Erik Hivju, foto: Marit-Anna Evander - Jeg beklager, men jeg er den jeg er. - Lytt med magen, nese, tunge. - Er dette en domstol eller underholdning. - Denne munnen er kjeften til en kannibal. - Når fakta er så forferdelig - hvorfor føle redsel for et ord? - Bare undersøke meg, jeg er en helt normal kannibal. - Er ikke jeg en slags logisk villmann? - Jeg er ikke stolt over det som skjedde, men jeg føler ingen skyld. - Vi må si mord, må vi ikke? - Det var faktisk livet jeg valgte. |
Det er ikke nødvendig å skrike for å vise smerte. Eller svette for å
vise engasjement. Det er modigere å satse på tause skrik og indre
hetetokter. Men mot er ikke nok. Konsentrasjon og indre formidlingskraft
er avgjørende.
Erik Hivju velger et antikonsept, der alle følelsene skal være innvendig. Og det ytre avsløre seg selv som et skall. For Hivju er dristig. Men dårlig konsentrasjon tar rotta på hele ideen. Det er mulig regissør Svein Scharffenberg har gitt han for lite å bite i. Hadde Bjørn Sundquist spilt rollen, hadde nok framstillingen vært ytrere. og kanskje fungert bedre. Andre Vukhov har tilbrakt 55 dager i et fangehull uten mat og drikke. Han ble innesperret der av fienden sammen med seks andre militære. Når de blir befridd har bare han og Rubin overlevd. Resten er blitt spist av de stadig færre gjenlevende. Og det er en ordning de er blitt enige om - nesten alle sammen.
Per def. frastøtende
Tre strenger Element nummer to er det Vukhov bringer med seg inn på scenen. En lårbeinsknokkel, noen papirer. Som Hivju fikler med av og til. ikke mer. Også det i snaueste laget. Den tredje strengen er sykehusklærne og institusjonstøflene. Litt lurvete, slitent, og anonymt. Og det er alt. Resten må Hivju bære selv. Minimal endring i lyssettingen, ingen lyd, ingen musikk. Alt hviler på han.
Våger, men vinner ikke
Det er mulig det er små justeringer som skal til. Endringer som faktisk
er enklere å få til når elementene er så få. jeg håper Hivju merker at
det må til. Og at han i større grad får behov for å vise fram den
jævligheten historien har å by på enn bare å fortelle utvendig om det. I
journalistikken heter det "Show, don`t tell". På teateret merker man
forskjellen enda sterkere.
|