Kulturspeilets lille skarpe

Om nordiske byer
- og kultur

Komponist, ikke regjeringsmedlem
I disse forvirrende tider er det ikke lett å holde tungen rett i munnen, for å si fingrene synkront med tastaturet. Enhver har vel følt i de siste ukers omfattende statsrådsblot og ditto spionhysteri at grepet av og til må ha sluppet. Sagt på en annen måte: vi blir litt tussete alle og enhver.

Så også med denne spalte. At vi ble offer for et komplott hva angår komponist-infiltrasjonen i Jaglands regjering, får være så sin sak. Dessuten rettet vi opp og slo tilbake dette anslaget med en gang vi fikk anledning til det - og slikt er ikke alle som sørger for å gjøre i disse desinformasjonens tider.

Verre er det når vi så tydelig forvirres at vi bringer feil navn for andre gang! Mer oppmerksomme lesere vet jo forlengst at mannen som ikke er Arvo Pärt, heller ikke heter Randik Mugaas. Han skriver neppe liturgiske komposisjoner av grensesprengende karakter. Og ingen komponist har til dags dato satt sine ben i Jaglands regjering, bare en visesanger for et par korte uker. Nok om det, mannen heter Bendik og mer skal vi ikke si. Vi nærer nemlig berettiget mistanke om at visse tjenester ad dulgte elektroniske veier påvirker vår hjernebarkaktiviteter. Vi sitter da også rett i nærheten av nasjonens mest avlyttede hus, nemlig det norske storting, og enhver som med walk-mansplugger i ørene har prøvet å forsere hjørnene rundt dette og nærliggende kvartal, vet av erfaring at her overdøves selv den mektigste tutti i Bruckners orkestersatser av sterk summing. Vi sier ikke mer.

Nå som vintersnøen daler ned i skjul og englene er så hvite så hvite, stemmes vi til gode tanker. Ned fra skyene dalte vi den kvelden gradestokken duppet ned mot de tyve og eksosen fra Oslos byluft rev og slet i neseborene.

Det var da vi følte oss lykkelige fordi vi kom fra en annen like stor by med de samme kuldegradene, om ikke fler, og snø som var like hvit. Helsinki er en by som har greid det mesterstykket å unngå og stue befolkningen ned i depressive T-bane tunneller eller inn i diesel-stinkende busser. At det går mange biler i bygatene, tåler vi godt i slike vintertider. En bil er ikke en gang en liten fjert mot en lastebil eller buss, i hvert fall stinker den bare en tusendel av en diesel - og hva så vi av busser i Helsinki?

Nesten ingen. For her er alt overlatt til den nordlige halvkules mest effektive skinnesystem, hvor små og smalsporete vidundere fyker i alle retninger og bortover de minste smug hvert femte minutt. Visst hadde vi opplevd herlighetene før, til og med på delegasjonsreiser med sporveissjåfører som nok hadde bare snøft til overs for slike små mygger.

Men forskjellen i luftas beskaffenhet hadde ikke slått oss i samme grad som denne kvelden hvor vinterens første virkelige høytrykk over Nord-Europa for alvor skilte hveten fra klinten - les: bylufta i Helsinki fra den i Oslo.

Der borte har de skjønt denne lille bagatellen. At det har noe med å ta vare på byen - bygningene og menneskene som bor der.

Men tro om ikke alt er like bra i en by med mennesker så forferdelig lik oss selv. Likesom nordmenn snublet over mobiltelefonen i fjor, er det i år finnenes tur til å oppfinne den. Som på utstilling står de på alle gatehjørner og skriker mot sin tunghørte mor i Rovaniemi, eller lite medgjørlige venninne i Espo. For menn er det, likesom her hjemme.

Da trøster vi oss i stedet med den godmodige ertingen fra kolleger som er godt nok orientert om våre hjemlige fadeser til å spørre oss om vi ikke snart er ferdig med å bygge det nye operahuset - vi som har så mye penger. Og da vi drar fram kameraet for å portrettfotografere den intervjuete operasjefen flirer han mot oss: Dere som har så god råd, skulle jo ha egen fotograf...

Slik kan de drive gjøn med sin rike nabo med stor selvsikkerhet. For selv om ting også går bedre for finnene, har de fremdeles Europas høyeste arbeidsledighet. Når femten prosent av arbeidsstokken er uten sysselsetting, er dette noe som setter sitt merke på samfunnet. Likevel kan de med stolthet se en nordmann i øynene og bare hviske op... og vi skjønner så altfor godt hva de mener til både å bli skamfulle og forlegne, alle våre oljepenger og rikdommer til tross.

Vi lar øynene følge trikkesporene nedover Mannerheim-gaten og legger merke til at statuen av den gamle hvitegardist-generalen nesten er skjult av mektige byggekraner. Og det er nok mange av Suomis arbeidende kvinner og menn som nok kunne tenke seg å dekke han ennå mer til.

Men dette er ikke politikk, det er kultur. For byggekranene er der for å reise Finlands nye nasjonalmuseum for moderne kunst. Plassert midt i hovedgata - for Oslos del som om vi skulle bygge vårt nye Samtidskunstmuseum et sted mellom Karl Johan og Spikersuppa.

Vi drømmer oss i rett linje videre bortover trikkeskinnene og Mannerheim-avenuen. Her ligger på rekke og rad: et nasjonalmuseum, Finlandia konserthall, Sibelius-akademiet og til slutt den nye nasjonaloperaen. Alt beliggende i fredelige parkomgivelser mot Töölö-vannet. Omtrent som Frogner-stranda. Men en slik sammenlikning ville være en fornærmelse - mot finnene.

Kjell Moe






Kulturspeilet - Akersgt. 41, 0158 Oslo, Tlf. 22 33 30 30
Pluto , Web InfoTech A/S


Spørsmål om redaksjonelt stoff, artikler mv. rettes til Kulturspeilet.
Spørsmål vedr. annonser, linker mv., rettes til Web InfoTech.