| | | |
Fuglane
| |
Ømt baksende Mattis | |
av Tiril Bjørkvold | |
Du skal tala til meg som folk. Du mitt nebb imot stein. Ikkje tenkje på jenter midt i uka. I morgen går eg på arbeid. Så sant det ikkje kjem noko i vegen. No skal Hege og få bli annleis. Har du høyrt om at eit rugdetrekk flytt på seg! Det blir annleis heretter - med meg. - Kan eg få vente til i morgen. I dag er i dag, skjønar du. Eg og rugda, liksom. - Prikk, prikk prikk. Det tyder uendelig venskap, det. - Grei skuring. Du skal ikkje gjør det mindre enn det er når det ikke er lite. Når ein teier, blir ingenting sagt. Er det ikkj rart at ein først skal bli skarp når det er for seint. |
Dramatiseringa av Fuglane er både raus og naken "Kva skal ein gjere når alle ikring ein er sterke og kloke?" Jo, da kan man iallfall begynne å gå på Scene 2 for å oppleve Nils Sletta og Ole Anders Tandberg sin vare, varme og vakre dramatisering av Tarjei Vesaas sin roman. Både etisk og estetisk blir man løftet - nesten på fugleving. Fra vår verden og ut dit hvor ting kanskje betyr noe. Og bare det er god grunn nok i seg sjøl.
Nynorskpensum Ungdommene har pint seg igjennom en tekst som er en av de mest voksne norsk litteratur har å by på. Bare for å få fylt opp nynorskkvoten til avgangseksamen. Foruten at jeg skulle ønske lærerne fant fram en annen pensumnynorsktekst (og da holder det ikke å velge Isslottet), har jeg et inderlig ønske om at også disse menneskene, som nå kanskje er blitt noen år eldre, tar turen til Scene 2. De vil møte igjen fortellinga om Mattis, men den vil være tydeligere for dem, mer risset en skissert. Fuglane som dramatisering er faktisk også blitt klarere i forhold til seg sjøl. Uten at den ett eneste sekund er blitt flat. Rommet i Fuglane er fortsatt uten vegger, raust og naken på samme tid.
På en sjelsegg Ragnhild Hilt er så stiv og mutt av dage som bare Hege er. Kanskje ett hakk lenger unna forståelsen av Mattis sin situasjon her på scenen enn i romanen, men det er greit. Mattis er også annerledes på scenen. Han blir mer rørende, lettere å akseptere, koblingene hans blir tydeligere, setningene blir mer kloke ord enn privat røreprat. Vi opplever at han ser sammenhenger, men kaver og bakser litt for å gjøre dem tydligere for andre. Dette er bra, bra , bra. De andre skuespillerne markerer kanskje mer med kroppspråket enn med dialogen hvor annerledes de er. Ståle Bjørhaugs Jørgen er slentrende , Svein Erik Brodals Mannen er nøktern, Gjenta,spilt av Gjertrud Jynge er lekende, Guten Øyvind Berven er stautkaraktig og Anne Rygs Anna og Nina Woxholts Inger er bare solskinn og uskyld. Tilsammen blir dette en menneskeramme rundt Mattis som både er trang og romslig på samme tid. Akkurat slik han nok opplever det.
Kantscenografi Det eneste jeg skulle ha ønsket meg, var en ekte, stor fin stein, i stedet for den støpte, perfekte rundingsklumpen som ligger der nå. Såpass til virkelighet hadde vi tålt, selv i en så stillisert visuell sammenheng. Mer en den lille, realistiske miniatyrmodellen av dalen der nede som står helt i forkan av scenen, kunne en skikkelig stein brak inn en taktil følelse av virkelighet. Som rommet ellers er rensket for. Fluesoppen helt til venstre på scenen var lenge noe som skurret i mitt øye. Stod den der for å illustrere natur, skulle den liksom vise at nå var vi ute? Akk, jeg dåre. Da scenen i tømmerskogen kommer og fluesoppsymbolikken eksploderer, krøyp jeg i meg sjøl og tidde. Soppen var på sin plass hele veien den, og det er et spennende grep, både tematisk og sceneestetisk å la den få en så sentral plassering i stykket som helhet. Dristig nytenkende. Bra. Bakveggen brukes på flere måter, her skvalper bølgene fra båten, her setter rugda sine spor, her gjengis Mattis sitt ansikt mens han snakker med seg sjøl. Flott, modig og reint. Scenen blir mer enn gulv og vegger, den blir rom for en verden av både handling, symobikk og illustrasjon. Og hele tida holdt i gråhvite farger. Akkurat mellom hvitt og svart, så levende at vi kan se det, men aldri påtrengende visuelt. Løsningen er teknisk finurlige, med bakprojisering, lysbilder og det som sikkert mer avansert er. Men teknikken kommer aldri i veien for uttrykket, det blir aldri skoleflinkt og godt gjort. Bare sobert og spenningsskapende. Bra. Drømmescenene er nydelige. Ikke så fjernt uttrykksmessig at de skjer et helt annet sted, men likevel så markert annerledes at det ikke er en del av hverdagen. Her legger Nils Sletta til et hakk mer sjøltillitt hos Mattis enn det som kanskje ligger i romanen, men det er bra. Såpass til armslag fortjener Mattis å få. Også turnipsscenen er ypperlig løst. Med musikken som en klart førende stemme underveis. Musikken integrert Musikken er nemlig spesialskrevet av den svenske gruppa Flaskkvartetten . Den tar aldri plassen som dekorasjon, men går aktivt inn i scenerommet, fyller ut både dialog, tordenvær, rugdetrekk og er en integrert del av hele teateropplevelsen. Slik skal det låte, skal man først ta seg bryet med å bruke teatermusikk til noe anet enn å fylle tomrom eller illustrere tidsepoker. Og det skal man.
Gi mannen en tekst |
Tiril Bjørkvold |