|
|
|
|
Kulturspeilets
kommentar
| |
Solskjær og Mariss - om fotball og musikk | |
Kjell Moe | |
|
Det fant sted to viktige begivenheter i Anderledeslandet på den siste dagen i feriemåneden juli.
Fotballspiller Solskjær, pt. proff og toppscorer i engelsk elitedivisjon, skadet seg stygt på fotballbanen. Og Mariss Jansons innledet sin tyvende sesong som sjefsdirigent for Oslo-filharmonien. Den første begivenheten utløste katastrofeliknende forsider i våre løssalgsaviser. Reportasjer og nærmest bloddryppende bilder om hvor vondt og fælt ex-Molde spilleren har det, ble banket inn i det norske folk. Til markedets og løssalgets velsignelse. Den andre begivenheten ble omgått i taushet av de samme avisene og bare tante i Akersgaten brakte velmenende men dog så søvnige kommentarer. Dette er bare noe som kan skje i Norge - eller i andre land på tilsvarende kulturelt nivå. I de fleste europeiske land hvor almennheten mener seg å ha nådd et visst nivå av dannelse, og her må vi også inkludere Sverige, ville en slik begivenhet være blåst opp både på førstesider og med større reportasjer inne i bladet. Det er nemlig ikke en hvilken som helst begivenhet som har passert. Det hører med til de store unntakene innen den internasjonale musikkverdenen at en sjefsdirigent har valgt å holde fast ved det samme orkesteret så mange år på rad. I etterkrigstiden finner man bare tilsvarende i Herbert von Karajans lange symbiose med Berliner-filharmonikerne. Dette gjør det helt unikt. For Oslo-filharmonikerne er ikke lenger et hvilket som helst provinsorkester. Og Mariss Jansons tilhører den absolutte eliten av de 5-10 mest etterspurte dirigentene i verden i dag. Sammen har de tatt steget fra det helt ukjente inn i en verden hvor orkesteret er med på å sette Oslo og Norge på kartet - og hvor de inviteres for femte år til Salzburg, de mest prestisjefylte festspillene i Europa hvert år. En hel uke skal de erstatte Wiener-filharmonikerne som residensorkester i Musikverein i Wien. Et hvilket som helst land - og en hvilken som helst by - ville vært stolt av dette. Man ville vist seg å ha markert denne helt spesielle begivenheten på tilbørlig vis. Nå ble det i stedet de tre faktorene som fortsatt gjør at Mariss Jansons fortsatt har den 'rette følelsen', som han sier, til å lede Oslo-filharmonien som markerte begivenheten: et varmt og entusiastisk publikum som valgte Bela Bartok og Mariss Jansons framfor hytta, et opplagt og konsentrert orkester som svarte på responsen med ypperlig spill og en profesjonell organisasjon som ved å spandere champagne på publikum på åpningskonserten markerte hvor viktig man mener at konsertpublikummet i Oslo er - og hvor mye man setter pris på at de besøker konsertene til Oslo-filharmonien. Dette skjedde samme dag som løssalgsavisene brukte forsiden og side opp og side ned på Solskjærs skade. Vår kulturminister gikk endog ut og uttalte samme dag at 'kultur ikke beveger velgermassene'. Kanskje mer en pragmatisk uttalelse for heller å slå fast et beklagelig faktum enn å forsvare egen lunkenhet. Men uttalelsen er symptomatisk for tilstanden i Anderledeslandet, der fotball er guden og musikk og kultur skal holdes hemmelig. Hadde eksempelvis Mariss Jansons i går innledet sin tyvende sesong i spissen for, la oss si London Symphony Orchestra eller New York-filharmonikerne, ville det vært garantert hovedoppslag i de fleste media. Ingen fotballspiller eller baseballstjerne ville hatt muligheter for å fortrenge det. Derfor bør vi merke oss to ting i den åpenhjertige samtalen Mariss Jansons hadde med sitt publikum etter konserten 31.8.: Norge er ennå ukjent som kulturnasjon ute i verden. Få eller ingen har kjennskap til våre kulturelle aktiviteter her oppe i randen mot Arktis. Han sa også en annen ting vi bør merke oss: I det øyeblikk følelsen ikke lenger er der, opphører hans engasjement som sjefsdirigent for Oslo-filharmonien - uansett hvor mye norsk han føler seg etter 19 år. Mariss Jansons har betydd mer enn noen nålevende nordmann for å sette Norge og norsk kultur på kartet. Dette er et faktum vi ikke må ha lov til å glemme - uansett hvor mye fotballspillere skader seg. |
Kjell Moe |