Tracy Letts: Killer Joe
regi: Svein Sturla Hungnes
Torshov-teatret (premiere 30.4.)

Hvitt søppel

av Kjell Moe
Skolmen in action, foto: Ole Buenget



"Dette er en teaterforestilling som umiddelbart treffer"



"Den drar til deg i mellomgulvet som en velplassert lav høyre hook"



"Definitivt ikke Wenche Foss"



"Virkemidlene er sterke, det spares ikke på effektene"



"Blod smøres tykt utover og språket er ikke akkurat Gimle Terasse"



"...vold, vold og atter vold. Ukompromissløst, nakent"



"... realistisk teater hvor virkemidlene er forestillingens bærende kraft"



"Når man river en Budweiser ut av kjøleskapet, skal den også rives opp"



"Ingar Helge Gimle lar oss glimtvis komme på innsiden av den personen han framstiller"



"Bjarte Helmeland opptrer som en overcool 'killer' - en mann som snakker lespende gjennom munnviken"



"...er dette bare en spekulativ teaterforestilling som tar i bruk virkemidler og et språk som man med ganske stor forutsigbarhet vet vil sjokkere?"



"Forestillingen gir seg på ingen måte ut for å være dokumentarisk eller for å fremme noe form for budskap. Den er lykkelig befridd for politisk korrekte pekefingre"



"... for meg fungerte denne forestillingen"



"I denne oppsetningen finnes ingen dobbeltbunn, ingen sjelskvaler eller opptatthet av sinnets indre spenninger"



"Det vil sikkert komme en diskusjon om det er teaterets oppgave å .... ta i bruk ekstremt voldelige virkemidler slik vi opplever i denne oppsetningen"
Dette er en teaterforestilling som umiddelbart treffer. Den drar til deg i mellomgulvet som en velplassert lav høyre hook, og overlater deg halvt gispende, halvt bevisstløs mot tauene to akter til ende.

Sjokket over å konfronteres med mennesker som befinner seg i en annen sosial virkelighet enn 999 av 1000 teatergjengere, kan virke sterkt. Og jeg tror ikke dette er en forestilling som de fleste vil ha 'en deilig aften' i selskap med. Definitivt ikke Wenche Foss, for å si det slik.

Advarsel fra teatersjefen
Det er avgjort mange som ikke vil like denne forestillingen. Ellen Horn tar forbehold i programmet og advarer mot en forestilling som har provosert også en teatersjef.

Virkemidlene er sterke, det spares ikke på effektene. Blod smøres tykt utover og språket er ikke akkurat Gimle Terasse.

White trash, hvitt søppel, på scenen åpner ikke for intellektuelle øvelser og eksistensielle kvaler. Her er direkte og åpen tale i et språk som må forskrekke selv den mest hardhudete. Her er det vold, vold og atter vold. Ukompromissløst, nakent.

Tilsynelatende krimhistorie
Plottet er enkelt. Sønnen Chris - Christian Skolmen - skylder narkolangere penger og får faren spilt av Ingar Helge Gimle med seg på å hyre en leiemorder, en kald fisk framstilt av Bjarte Helmeland, til å ta livet av moren/eks-kona for å få ut livsforsikringen. Laila Goody spiller den noe mentalt tilbakestående søsteren og Kristin Kajander den nye stemoren til Chris.

Plottet er egentlig uten betydning, for denne forestillingen dreier seg om noe langt annet enn å konstruere en kriminalintrige. Historien er egentlig bare tredd rundt et forsøk på å vise en virkelighet, på å avkle noen av fordommene eller holdningene vi kan ha til livet og folk rundt oss. Vise hvordan mennesker helt nederst på samfunnets rangstige er totalt blottet for verdier og menneskelige følelser og bare har evnen til å ty til blind og dels umotivert vold for å hevde seg.

Realistisk teater
Å spille realistisk teater hvor virkemidlene er forestillingens bærende kraft, stilles det krav til skuespillerne at de må legge av seg enhver maniering. Rått spillespråk krever enkelhet i uttrykket, og her synes jeg de to mannfolka kunne ha jobbet litt mer. Det blir av og til for mye teater - og aldri har vi sett noen dra opp ølbokser så pent og jomfruelig som herrende Gimle og Skolmen til stadighet gjør på scenen. Når man river en Budweiser ut av kjøleskapet, skal den også rives opp. Med ringen på fingeren, det som er igjen av fortanna - hva som helst.

Men bevares for en innsats de to likevel yter, og Ingar Helge Gimle lar oss glimtvis komme på innsiden av den personen han framstiller. Men bare i korte glimt, for vi skal på ingen måte forstå eller ha medynk med ham.

Bjarte Helmeland opptrer som en overcool 'killer' - en mann som snakker lespende gjennom munnviken og som kunne være en parodi i seg selv.

Kajander og Goody
Best fra det kommer de to jentene. Kristin Kajanders skikkelse av en stemor balanserer akkurat mellom de voldsomme uttrykkene og den iboende 'klare-meg-sjæl'-jævelskapen i stykkets virkelighet. Hun ble for meg stykkets ankerpunkt. Laila Goody har en vanskelig rolle. Men også hun kommer overbevisende fra det, og vil sikkert utvikle mer sikkerhet i spillet når stykket er blitt oppført noen ganger.

Svein Sturla Hungnes skal ha ros for å ha et balansert forhold til virkemidlene. En mer uerfaren instruktør hadde ganske sikkert smurt tjukkere på.

Spekulativt?
Er det så virkelighet som beskrives - eller er dette bare en spekulativ teaterforestilling som tar i bruk virkemidler og et språk som man med ganske stor forutsigbarhet vet vil sjokkere?

Det kan ikke undertegnede si noe om. Jeg vil heller ikke forsøke å gi noen forklarende eller tolkende oppfatning av det jeg så på Torshov-teatret. Forestillingen gir seg på ingen måte ut for å være dokumentarisk eller for å fremme noen form for budskap. Den er lykkelig befridd for politisk korrekte pekefingre.

Vi får et gløtt inn i en verden som vi etter all sannsynlighet må anta er der - om ikke annet enn skapt på scenen.

Blind vold
Blind vold er det nok av på gatene utenfor teaterhuset på Torshov, uforutsigbare og ofte uforståelige handlinger. Noen dager før premieren på dette stykket ble en norsk familie brutalt myrdet av noen ungdommer på motorveien i USA, uten annet motiv enn kanskje noen småpenger.

Stinkende og fæl
Teater skal kunne fungere, og for meg fungerte denne forestillingen. Selv de sterke uttrykkene i oppsetningen får meg ikke nedtrykt på annen måte enn at ja, javel, noe slikt har jeg kanskje lest om en gang. Avisenes reportasjer gir oss et lite gløtt inn i en verden som ikke er pen å se på.

Vi får også tåle teater hvor man vifter med kjønnshårene, tygger griseblodstarmer og fører et alldeles redselsfullt språk. Av og til får vi heller tåle å se psykopatene i full utfoldeles uten forklaringer, understatement og tråder tilbake til oppvekst og skeive forhold til foreldre og søsken. I denne oppsetningen finnes ingen dobbeltbunn, ingen sjelskvaler eller opptatthet av sinnets indre spenninger. Virkemidlene er alt. Det hvite søppelets handlinger og bokstavelig talt usmakelige levemåte - eller fortvilelse - er forestillingens bærende kraft.

Teaterets oppgave å framstille gatevold?
Det vil sikkert komme en diskusjon om det er teaterets oppgave å framstille gatevold som gatevold, eller om teateret skal ta i bruk ekstremt voldelige virkemidler slik vi opplever i denne oppsetningen.

På voksenteater er det aldersgrense. Det må også denne forestillingen ha, men forøvrig unner vi dem bare godt, damene i sine mest selvopplevende år som våger å ta trikken tvers over byen for å oppleve hva Torshov-teateret har å by på. Definitivt ikke noe te-selskap på Frogner, og vi håper bare at dette lille gløttet inn i søppelets stinkende verden ikke akkurat gir noen rik teateropplevelse - forhåpenligvis heller ingen interessant kveld.

Bare den treffer - og meg traff den hardt.

Kjell Moe