Alan Ayckborn: God Jul og Godt Nyttår
Det Norsk Teatret

Mager julebastard

Av Tiril Bjørkvold


















"Til hvem kan jeg anbefale dette stykket?"














"Handler mer om hvordan folk forholder seg ulikt til hendelser, om forventninger og skuffelser, ikke hvordan ting skjer"

















"To doser snublekomikk uten at det egentlig når bløtkakestadiet, tre doser tørrgåtte familierelasjoner iblandet malplassert sjalusi, tristhet, sjenanse."














"Brit Langlie gjør etter en drøy time maksimalt ut av full, frastøtende førtiårig kvinnemenneske i altfor trang gullkjole og julekule hengende i øret"















"Prisverdig at Det norske teatret prøver å ta hull på monopolballongen Putti Plutti Pott, Reisen til Julestjernen og et utall utgaver av familien i stallen-hybrider"
En god teaterforestilling etterlater gjerne publikum med spørsmålstegn, noe å tygge på. Troen på den store kjærligheten, den umettelige ondskap eller kunstens plass i det trange samfunn er viktige gjengangere. Men det er også mulig å slå seg til tåls med å undres litt over sin egen hverdag, over folk og fe. Når forestillinga "God jul og godt nyttår" etterlater meg med ett eneste spørsmål, nemlig til hvem kan jeg anbefale dette stykket uten å etterlate dem skuffet i mer enn halvparten av de lange to og en halv timene benket foran hovedscene til Det norske teatret, blir jeg bekymret. Ikke bare for at opplevelsen skal være like kronglete og formløs som setningen om min bekymring, men for at juleteater-repertoaret med Det norske teatrets satsing ikke er blitt en skikkelig forestilling rikere.

Alan Ayckbourns ferske julestykke er en bastard. Og det er greit nok. Former er til for å utfordres. Vi møter familiens voksne medlemmer, (barna er på bånd) der de forbereder seg lille julaften, og så feirer i flere dager. At vi bare får høre om å åpne pakker, spise den gode maten og andre høydepunkter, er et fornuftig dramaturgisk grep. Dette stykket handler mer om hvordan folk forholder seg ulikt til hendelser, om forventninger og skuffelser, ikke hvordan ting skjer.


Pludrende persongalleri
Midtlivstraurige Belinda og Neville har invitert hans søster Phyllis med mannen Bernhard på besøk. Onkel Harvey, venneparet Eddie og Pattie, Belindas søster Rachel, hennes venn Clive. Alle med hver sin tydelige etikett. Belinda som halvfrustrert neglisjert husmor, Neville som håpløst fraværende og bare interessert i gjenstander som kan fikses med skrutrekker. En er fordrukken, en annen er en nerd, den tredje treg den fjerde gravid, den femte forknytt, den sjette forfatter og den siste interessert i vold på tv. Ayckbourn vil at vil skal vite hvem som er hvem. Det kan være praktisk, dersom så tydelige personer settes inn i en dynamis kontekst. At noe skjer med noen. Det er her Ayckbourn bommer, og jeg skulle ønske regissør Otto Homlung hadde hatt mot nok til å økonomisere med episodene. Da kunne vi fått dramatikk framfor pludrerier.


Utflytende
Det er nemlig handlingen som gjør dette så utflytende og vanskelig å gripe. Komponert etter følgende oppskrift: To doser snublekomikk uten at det egentlig når bløtkakestadiet, tre doser tørrgåtte familierelasjoner iblandet malplassert sjalusi, tristhet, sjenanse. Det er haugevis med julepynt og juleprat uten at jeg blir særlig julete i hjertet av den grunn, det er ut og inn av rom og dører, en desiliter forviklinger og ellers ingen sannhet, moral eller retning i bånn. Resultatet blir en noe uformelig, dissende pudding som verken kan serveres med samlivskrisesaus, julerød saft eller dekoreres med hverdagsstrøssel.

Ramma rundt det hele er snill. Scenografien understreker dette gjennom sine milde hjemmekosejulestemningsdetaljer. Alt fra lenker og bånd til kuler, sløyfer lys og hjerter. Overlesset, men ikke karikert. Jeg hadde kanskje ønsket meg et hakk mer den ene eller den andre veien - så hadde settingen blitt tydeligere.

Persongalleriet likeså - litt av hvert og midt på treet. Her er ingen svarte, skarpe sjeler. Heller ingen nisserøde bollekinn. Det hele er så pø om pø og hverdagslig at jeg en stund lurte på om de var poenget - å sette publikum på prøve i forhold til hvordan de takler å møte noe så flatt som hverdag på scenen. At det igjen skulle få dem til å stille spørsmålstegn ved sin egen måte å nærme seg dansen rundt grantrekavlen på. Jeg tror ikke det. Dessverre. Til det er det for mange forsøk på andre ting underveis. Dramaturgi etter innfallsmetoden kan være bra nok det. I denne sammenheng blir det ingen hedersbetegnelse. Dette stykket hadde formmessig trengt en regissørkniv som kunne kutte, et skuespiller-forstørrelsesglass som kunne gjøre tydeligere og en scenografi som ikke slo seg selv og alle julekulene sine på munnen.
To scener skiller seg ut - de er til gjengjeld drivende gode. Dels henger det sammen med at situajonen er tett, forstyrrelsene fra den øvrig handlingen fraværende og skuespillerne helt til stede langt inne i teksten. Første lysglimt er Brit Langlie som etter en drøy time gjør maksimalt ut av full, frastøtende førtiårig kvinnemenneske i altfor trang gullkjole og julekule hengende i øret. Settingen kunne gjort dette utelukkende til en snøvlete rørepratscene. Her kan Langlie ta bokstavelig talt full ære for å folde ut en egentlig primitiv scene ut i det deilig absurde. Og der er sikkordet for den andre vellykka scenen; dukketeatergeneraløprøven. Det absurde.
Har du noensinne holdt i en marionette, eller en såkalt tråddukke, og veit hvor vanskelig det er, blir denne scenen dobbelt så morsom. Men Sigve Bøe gjør maksimalt for å more de andre i publikum også. I den grad dette stykket over hodet har noen annen dimmensjon enn den du får servert direkte der og da, kan vi finne den her. Den meningsløse skravling, manglende plott, dyr med dumme navn, bare to variasjoner i stemmeleiet og kulisser som ramler ned. Dette er morsomt.


Likevel prisverdig
Sommerhit-melodier som egner seg for Reiseradioens letter godpratprofil er etter hvert blitt en industri. Skriver du muntert nok om saltvann og refrenget er passe nynnbart, kan du komme med i bunken for godvarme sommersanger vi gjerne hører. Juleteater på norske scener har så langt lidd av det motsatte. Det er prisverdig at Det norske teatret prøver å ta hull på monopolballongen som til nå har bestått av trekløveret Putti Plutti Pott, Reisen til Julestjernen og et utall utgaver av familien i stallen-hybrider. Godt også å få noe som skal være jul for voksne. Men denne forestillinga er ikke julete nok. Bussene med firmaflokker som skal til hovedstaden for å gjøre seg fete på både dram og mat og en passende overkommelig dose teater, vil bli skuffet. Det samme vil de som ønsker seg et skråblikk på den moderne familiejulehverdag. Skuespillerne har heller ikke stykket under huden, de fomler og bommer mer enn det selv hverdagsligheten gir rom for. Og gode replikker har teksten ikke. Hva er igjen da - bortsett fra dukkekaoset og Britt Langlie? Et fantastisk snøvær bak ytterdøra helt mot slutten som jeg fremdeles funderer på hvordan de fikk til. Og en klar følelse av at dette burde Det norske teatret latt være.


Tiril Bjørkvold