Romeo og Julie
musikk: Sergej Prokofiev
koreografi: Michael Corder
Den Norske Opera - sesongpremiere 6.5.

Medrivende kjærlighetsdrama

av Grete Nordtømme
Foto: Erik Berg







Denne versjonen med Corders koreografi av Romeo og Julie ble første gang satt opp av Nasjonalballetten i 1992. På premieren var det for 65. gang denne virkelige store klassikeren av dette århundrets balletter, ble danset på Den Norske Opera.

Michael Corder har søkt seg tilbake i Prokofievs musikk fra 1938. I programmet sier han at han mener Prokofiev med dette verket har laget noe av den best egnete musikk for ballett overhode.

Prokofievs musikk er ekspressiv og billedskapende. Han uttrykket både det lyrisk lekende og det pompøst kraftfullle - og ivaretar også det til tider underliggende urovekkende.

Koreografien følger nøye det opprinnelige handlingsforløpet i Shakespeare's kjærlighetsdrama.

Beatrix Balazs som Julie er en meget dyktig danser som forener det tekniske med det vevre og yndefulle. Hun har en letthet og sikkerhet i fremførelsen som underbygger de ulike følelsesmessige uttrykkene hvor hun i rolletegningen beveger seg fra den lydige datteren til den viljesterke opprørske elskende kvinnen både i soli og pardans med Richard Suttie.

Det er interessant å følge sistnevnte i rollen som Romeo. Han har som danser utviklet et prestasjonsnivå som er av det sjeldne. I enkelte sprang står han omtrent stille i luften. Han behersker både det dramatiske som det lekne og følsomme.

Igor Ivanov som danser Mercutio, har en danseteknisk letthet og spenst. Spesielt i fektescenene utmerker han seg med en lekende dyktighet i høyt tempo og med ertende humør.

Teet Kask som Tybalt danser godt og var så arrogant og lite sympatisk i sin personlighetstegning at det faktisk ble litt vanskelig å gi ham applaus.

Kostymene til foreldregenerasjonen er flotte, pompøse og fargerike, og blir båret med eleganse. De yngre bærer enklere men stilfulle kostymer.

I scenen hvor man ser gjennom det mønstrete bobinettet og sortkledte skikkelser fører kroppene til Romeo og Julie, blir illusjonen til tross for lyssettingen delvis ødelagt på grunn av mønsteret i teppet.

Ensembleinnsatsen er gjennomgående god, spesielt de kvinnelig danserne. I torgscenene derimot er det enkelte av de mannlige danserne som er usikre og unøyaktige.

I første akt er det pantomimiske funksjonelt diskret i motsetning til enkelte steder i annen akt spesielt i drapsscenen, hvor uttrykket blir overtydelig og virker mot sin hensikt.

Fektescenene er instruert av Jonathan Howell. De blir utført med stor presisjon og i et forrykende tempo hvor danserne bruker våpnene mot hverandre og behersker det.

Det er en gjennomarbeidet og gjennomført forestilling som har et høyt nivå, og hovedinntrykket er at danserne er sikre i sine danseroller.

Det var gledelig mange unge mennesker i salen.

Publikum ga velfortjent og stående trampeklapp til slutt.

Grete Nordtømme