Ola Bauer: Magenta
Oktober forlag

Suget etter livet

av Kjell Moe




"...for nå ble det snakket om fitta og savnet eller omvendt, savnet og fitta, hora oppblandet med kona og unger..."



"...her var skjønne doser med drit og bensin, svette, mat og piss, nydelig var det."



"Cholon sa at alle hans ansatte hadde krav på å bli behandlet med verdighet og at testiklene skulle fjernes på en eventuell overgriper, langsomt."



"... en araber var en araber, renraset, i motsetning til dette rasket som kalte seg parisere og hadde silkeormer mellom beina og en syfilistisk sekt i hodet."



"Norsk var fantastisk. Han kunne si hva som helst og folk rygget,"



"Jeg er knyttneven fra kloakken"



Ola Bauer er en forteller av rang. Du kan lese denne boka som en fengslende historie om en 20-årings møte med seg selv - og storbyen Paris. Fortellingen flyter lett gjennom episoder med morsomme iaktagelser og fortettet spenning i seg.

Denne historien fletter Bauer sammen med presise betraktninger over menneskene rundt ham, livet i metropolen, horer og halliker, lukten av piss fra bakgatene og kloakken i Seinen. Som en aldri så liten ramme serverer han spenningsforholdet mellom gamle fremmedlegionærer og araberverden, krydret til med motsatte fortegn: det er den forfalne storheten hos Frankrike vi får servert, illusjonene, de brutte drømmene, bitterheten fra Dien Bien Phu.

Slik setter denne fortellingen et punktum. Vi antar at Ola Bauer plukker opp tråder herfra i sin neste bok.

Dette er en frittstående oppfølger av Bauers tidligere bøker, som Hestehodetåken fra 1992 og Svartefot fra 1995. Den står godt på egne føtter, det er ikke noe problem å lese den som en selvstendig fortelling.

Kort fortalt dreier det som en Tom, 20 år. mønstret på som sjømann, går i land i Le Havre, drar til Paris, slår opp med kjæresten og søker tilhold som altmuligmann på et hotell opg horehus i Rue de Magenta.

Befriende er det å lese en fortelling som ikke dveler ved den voksne pubertetens sjelfulle kvaler og streben etter å finne sin identitet. Tom har sin identitet. Han er sikker på seg selv. Han vil oppleve verden, få bekreftelse på sitt verd som livsnyter, føle livsgleden ved å eksistere, sprade nedover Paris' avenyer i hvit dress og med barberbladkniv av legionærfabrikat på innerlomma.

Det er noe rastløst Hemingway'sk over Baurs språk. Han forteller kort, som om han vl skynde seg raskt videre i handlingen og ikke har tid til å dvele ved tanker og refleksjoner. Iaktagelsene hans er korte og presise, og han tar seg ikke bry med å utbrodere alle poengene som kommer som perler på en nesten endeløs snor av sprudlende oppkomme.

Derfor tar ikke de ramsalte bemerkningene han utdeler til de typene hovedpersonen møter på, mål av seg til å lodde i dypet av sjelen. De utstøtte, frememdlegionærene, ludderne, araberne, taperne og tause haterne presenteres som de er. Tom elsker denne verdenen, han vil være en del av den, oppleve den, bekrefte seg selv gjennom den. Den er virkelig.

En sjelden gang i løpet av de 240 sidene penser han seg tilbake til hjemlandet. Trodde vi det var for å gi norsklæreren, vestlendingen, et par forfatterpliktige ballespark. Men slik er det ikke. Lusekofta er selv en fremling i den store verden, og er en del av den utstøtte flokken. Bauer røper et utvilsomt talent for scenisk-dramatiske effekter, som han burde anvende i større sammenhenger enn en slik fortelling som dette.

Suget etter friheten, etter livet, etter opplevelsen - å være ung og være seg selv - er stikkordene for denne boka.

Kjell Moe