| | | |
Erasmus Montanus
| |
Flagrende fornøyelig Erasmus | |
av Tiril Bjørkvold | |
Foto: Leif Gabrielsen "Det er altfor tidlig å drikke øl. Jeg vil heller ha brennevin." "Det er synd å kaste bøker etter sin bror.# "Jorden er så stor. Den er nesten halvparten av verden." "Jeg kan støpe vokslys. Det kan ingen hane." "Kjøpmannen her borte - Domus. Det bøyes akkurat som Rema. Rema Rimi Domus." "Når han angriper filosofien, angriper han meg personlig." |
Klassikere bør spilles med jevne mellomrom så nye publikummere får
anledning til å bli kjent med stykkene. Utfordringen oppstår når over
halvparten av folk i salen har sett både en og to opppsetninger tidligere. Jeg er ikke
sikker på om denne oppsetningen regissert av Catrine Telle maktet å
ivareta både fornyelsesaspektet og tradisjonsformidlinga. Men moro var det lell.
Er jorda rund?Selv om huset til familien Berg fortsatt er av værbitt tømmer, men nå har fått parabolantenne på taket, handler stykket fremdeles om den lærde og beleste sønn Rasmus Berg som kommer hjem til bygda og foreldrene for hente med seg sin kjæreste Lisbeth til København. Han briljerer med både det han kan og det han slett ikke kan av latin, og skal måle lærdomskrefter gjennom å disputere med bygdas hittil mest studerte, Per Degn. Slik sett er historien urørt, og det essensielle spørsmål er fremdeles hvorvidt jorda er rund.Sprelsk OftebroDet mest sprelske, det mest nyskapende i denne oppsetninga er utvilsomt Nils Ole Oftebro. Det er hans rolletolkning av Per Degn som er essensen i denne forestillinga. Greit at en birolle, eller kanskje jeg heller skulle si, en av de mindre hovedrollene, gjør seg bemerket, men for oppsetninga som sådann er det ikke så enkelt.Oftebro er en glimrende skuespiller når han er i form. Gjennom de siste åra har han likevel fått tildelt en type roller som gjør at han nesten er den samme hver gang. Litt rå, litt morsom, overdrevent feminin i bevegelsene, åpenbart flørtende med publikum, og en teatrets showman gjennom fakter, blikk og ikke minst hevede øyenbryn. Nå også som Per Degn. Jeg skal ikke si at det var galt denne gangen. Det var spennende. Mest vellykket var hans rollevariant i scenen der Erasmus vil skape han om til en hane. Figuren på scenen ble - trinn for trinn, for ikke å si - hakk for hakk mer av en hane. Det var topp. I andre scener fungerte kanskje denne nytolkningen av degnen litt forstyrrende. Det er ikke Oftebros feil. Det må Eindride Eidsvold dessverre bære ansvaret for. Eidsvold druknerEindride Eidsvold spiller den egentlige hovedrollen, og det er grunn til å understreke egentlige. Ikke bare drukner han i Oftebros sprell hver gang han er på scenen. Det blir for mye av ord og prat og for lite spill og rolle. Han knuger på sin bok, hisser seg opp, men framstår som mer enfoldig enn rollen egentlig legger opp til. Det er synd, for hadde Oftebro hatt en hovedrolleinnehaver å spille mot og med som kunne måle både skuepiller krefter, nyskapingsvilje og ikke minst trøkk på scenen, kunne dette virkelig blitt en topp forestilling.Dreiscenen er god å ha, men dreies kanskje litt formålsløst denne gangen. Om huset sees fra den ene eller den andre siden markerer, så langt jeg kunne si, ikke noen tolkningsmessig forandring, så da kunne man kanskje spart på den effekten. Alt i alt en litt flagrende, fornøyelig Erasmus, som kanskje mest moret de i salen som hadde sett stykket før. Særlig der Carl Morten Amundsen og Catrine Telle (og Herr Oftebro Degn selv?) hadde gått kreativt til verks også på selve teksten. Elegant språklig moderniserende, ikke påklistret in. Så får det heller være at Eidsvold er ett nummer for liten for Montanusrollen - når Degn Oftebro er så herlig stor. Denne anmeldelsen er skrevet på grunnlag av gjenopptakelsen i høst.
|