spennet mellom det frivole, løsslupne
og lekende - det erotiske ikke minst - og de mollstemte stemningene.
antikkens skulpturer stilles opp mot
Picassos egen hånd, foretatt på en fin og respektfull måte
en ertende faun eller lekende satyr
|
I Stockholm vises utstillingen Picasso og Middelhavet - 150
arbeider fra perioden 1906-1960; maleri, skulptur, grafikk, keramikk samt
utvalgte eksempler av antikk kunst som inspirerte ham. Utstillingen vises
fram til 19. mai på Moderna Museet. Denne betraktningen bygger på inntrykkene fra den samme utstillingen som ble vist på Louisiana i høst.
Denne utstillingen er utvilsomt den største mønstringen i hele Norden noen gang. Pablo Picasso er en av århundrets mest betydningsfulle
kunstnere, og denne utstillingen viser ham i spennet mellom det frivole,
løsslupne og lekende - det erotiske ikke minst - men også de
mollstemte stemningene. I enkelte glimt lar han oss skimte en dystrere bunn
i sitt sinn.
Temaet - forbindelsen mellom Picasso og Middelhavet - er skjønnsomt
presentert av museet. Her fornemmer antikkens skulpturer og keramiske arbeider
mot Picassos egen hånd. Det er gjort i respekt for både
kunstneren og tilskuerne.
Dette er befriende å oppleve. Pedagogiske kunsttilrettelegginger har
dessverre en tendens til å ødelegge hele opplevelsen.
Det er likevel klart nok tegnet til at vi ser forbindelsen, hvordan antikkens
sagn og myter har bidratt til å gi impulser til Picassos eget uttrykk.
Klarest ser vi det i hans figurative malerier fra begynnelsen av århundret
- kvinneskikkelser som blir riktig tenkte pendanter i forhold til de store
og klassiske marmorstatuene fra antikken.
En annen spennende presentasjon er hans Vollard-suite fra 1933, tegninger
og skisser som viser kunstneren på sitt mest sprelske, men også
motsetningsfylte. Hans Marie-Thérèse brukes som modell, men
kvinneskikkelsen balanseres hele tiden mot en Zeus-skikkelse - en mannlig
pendant som også presenteres med mytiske attributter. I bakgrunnen
av tegningene kan vi av og til skimte en ertende faun eller lekende satyr,
og i det hele viser denne serien hans livsappetitt og uforbeholdne dyrkelse
av Bacchus og Eros - og dermed det livsbejaende i hans kunstneriske gjerning.
Det er dette som gir utstillingen en slik gledesfølelse, den vitale
Picasso i hele spennet av sin uttrykksform - fra figurative bilder til den
mest elleville kubisme. Men også det dystre og innadvendte, som om
han vil si oss at avstanden mellom livets lek og gleder og de mørkere
stemninger ikke er så stor.
|