Riksteatrets Peer Gynt-prosjekt
Peer PRESSURE
Jo Strømgren
(Black Box, store scene, 26.8.97)

Heftig svart og ekte gyntsk

Tiril Bjørkvold
foto: Frits Solvang De som kjenner grunnstemningen i Peer Gynt, men som ikke husker scenene enkeltvis fra hverandre, er nok de blant publikum som vil ha størst glede av denne heftige danseforestillingen. Vi som kan teaterversjonen for godt, blir litt for stor grad sittende og prøve å få ting til å passe, kjenne igjen og ikke minst savner vi våre egne yndlingsscener. Det skal jeg ikke bebreide Jo Strømgren. Han gjør mer enn jobben sin.

STERK OG SLÅENDE
Forestillingen Peer PRESSURE er sterk og slående. Av den store symfonien Ibsens stykke er, har Jo Strømgren hentet ut og forstørret det dype registeret. Det vonde, det intense, det mørke. Her er det svart, det er pang og bråk, det er støy og rytme, det er pust og skingrende sjeler. Det sitter.

Danserne Jonas Digerud, Mattias Ekholm, Kristianne Mo, Cecilie Lindeman Steen og Eli Villanger gir alt. De gir oss en historie om råhet, fortvilelse, seksualitet, press, troll, Bøyg og Solveig. Minst. I et rom som er inderligere enn svart og der lydene kommer fra alle kanter. Et rom som har revnet for lenge siden.

SOM EN KLO
Jo Strømgren har hånd om koreografi, scenografi og lysdesign. Det er en følsom, men alt annet enn myk hånd. Som styrt av en klo får publikum lyskastere midt i ansiktet, røyk i øynene og stadige overraskelsessmell i ørene. Strømgren vil rive opp noe i oss, bringe oss ut fra det anerkjennende over i det deltakende. Han røsker oss ned fra den nasjonalromantiske Gjendineggen over i rå runk. Der denne Peer hører hjemme.
For denne Peer er seksualitet. Av det rå, forbrukende, svarte slaget. Der verden bare er fire firkanta, lave plattformer stilt kvadratisk i hvert sitt hjørne av en enkel sceneløsning. Og verden er han sjøl og kvinner.

POP-IDOL-ALLEGORI
Solveig framstilles riktignok med en dose uskyld, men er langt unna salmebok i kledet. Mer som den islandske artisten Björk løftes hun fabelaktig lett rundt på Peers armer og bein. Som om det var en dukke han holdt på med. Holder vi oss i popmusikkens bildeverdenen, blir den grønnkledde like androgyn som Annie Lennox og Mor Åse like grå som Wenche Myhre er nødt til å bli den dagen hun fyller seksogseksti og sminkedama hennes er sjukemeldt. Og Peer blir artisten som lukker lynene der har står på Valle Hovin-scenen langt der framme og fråtser i fansens heseblesende vrimmel. Mens fansen for lengst er gått hjem.

SMELL OG BANG
Lyden som Lars Årdal og Knut Børresen står for er en blanding av vibrerende bakgrunn, førende rytmer og, stillhet og overraskelser. Litt for mange overraskelser, kanskje. Det er lenge siden man fant ut at det er effektivt for å holde på publikumsoppmerksomhet å la det smelle og bange høyt og skrallende når det er stille og svart i rommet.

MYKT GRIEGSMØR
Bare i to sekvenser er forestillingen myk. Som i gammeldags varmt smør tegnes både Åses død og sistescenen der Solveig og Peer på forunderlig, betagende, barnslig vis tar på hverandre inne i det snedig konstruerte huset. Bare her dukker Griegs Gynt-akkorder opp. Og så er det over. Applausen tirsdag var like hard og inderlig som dobbeltdansescenene til Peer og Bøygen eller Dovregubben eller hvem han var. Måtte applausen få vare lenger enn til siste oppsatte forestilling lørdag.

Tiril Bjørkvold