Ein seljars død (Arthur Miller)
Det Norske Teatret, hovedscenen
premiere 13.11.1997

Sår, svart scenisk samtid

Tiril Bjørkvold
Den vellykkete og den desillusjonerte, Sverre Solberg og Jon Eikemo, foto: Espen Tollefsen




- Alt i orden, eg er komen tilbake.




- Livet er å kaste loss.




- Kvifor byr du meg jobb helie tida?




- Eg kjenner det som det er noko mellombels med meg.




- Ein liten mann kan bli like utsliten som ein stor mann.


- Han kjemt il å ta livet av seg.


- Ikkje snakk til meg, eg er trøytt.


- Det er ingen som veit kven eg er lenger.


- Det kjem ikkje an på kva du gjer, men på kven du kjenner.


- Det einaste du har i verda, er det du kan selja.


- Ein seljar er nøydd til å drøyme.
Mye stor dramatikk handler om dilemmaer, problemene som ikke har noe annet en bivirkningsløsninger. Samtidsdramatikk er teater som griper en tidsånd i en samtid. Det Norske Teatret viser med Ein seljars død at samtid er så mangt og at bivirkning til slutt kan bli den eneste virkning.

Det som overraska meg mest med Arthur Millers stykke Ein seljars død og oppsetninga på hovedscenen på Det Norske Teatret, er nemlig at 1949, året da Miller skrev stykket, så totalt er min egen samtid. At stress, utbrenthet, karriereforkrøpling, ødelagte tvangsdrømmer ikke er et jappefenomen som vi moderne som følger med i tiden og forventer effektivitet, som reklamen sier, kveler oss sjøl med. At problematikken kanskje er mer allmen enn som så. Og at det derfor blir stor dramatikk av det.

En familie, fire liv
Willy Loman, spilt av Jon Eikemo, har i 35 år reist rundt for firmaet og solgt strømper og undertøy. Strømper og undertøy til forretninger og private. Nå er han sliten. Ingen kjenner han lenger der han kommer, han får ikke solgt noe særlig og alt blir en eneste knute. Han vil trappe ned, roe seg, ikke reise så mye, kanskje leve litt på det de to voksne sønnene hans tjener. Og så går alt bare i stadig mer knute. Sønnen Happy, spilt av Jon Eivind Gullord, er bare interessert i å fortsette å dyrke tenåringstilværelsen med damer og moro, eller for å kalle en spade en spade, fyll og hor og uansvarlighet. Sønnen Biff prøver stadig å få seg et skikkelig arbeid, aller helst som selger, slik faren ønsker det, men klarer det ikke. Aller helst vil han være bonde, dyrke jorda, være langt borte fra bomaskinen i byen, men det liker ikke faren. Ved stykkets start er han akkurat kommet hjem igjen en tur. En stakket stund klamrer de alle seg så sårt til hverandre og vil så gjerne få noe til, faren for sønnen, sønnen for faren og så går galt likevel i knas. Og midt oppi det hele en mor som er en eneste sosial limtube. Hun vil så vel, ordner og legger til rette, godsnakker og forstår, lar seg tråkke på og overkjøre, bare alle de andre holder sånn noenlunde ut med hverandre. Til slutt brister også hun.

Svart treff
Det er en svart tekst. Som treffer. Mer enn bare fordi god dramatikk er allmenngyldig og sier noe sant om menneskene, treffer historien om den utslitte, middelaldrende mannen oss der i salen i novembermørket. Fordi vi alle er redde for å møte akkurat den veggen, falle av, ikke duge lenger, bli umoderne og utslitt samtidig. Sårt og skjærende er det.

Bra skuespill
Jon Eikemo er så sliten, så sliten. Dressen krøller, håret kommer på skeive, øynene flimrer og gnistrer om hverandre. Selv i scenene der han liksom skal strutte og manne seg opp, er det et grått drag over hele mannen. Som ikke engang forsvant under applausen. Jeg håper det er fordi han er en så glimrende skuespiller.

Jorunn Kjellsby er en mor som vi alle både elsker og hater. Hun vil så vel, men det blir innimellom så fryktelig galt. Gutta er litt for lettbeinte, synes jeg. Særlig er ikke nonchalansen til Gullord troverdig nok.

Voldsomme firkanter
Scenografien er voldsom. Langt ut mot scenekanten har Kari Gravklev fått bygget opp en boligblokk med mange små rom, skjært over så vi kan titte inn. Fire i bredden og tre i høyden, ett av rommene, avlukkene, lukene eller bare boksene er kontoret, ett er kjøkkenet, et er bilen, et er soverommet. Menneskenes liv utspiller seg innenfor akkurat disse strukturerte firkantene som er så harde og der hjørnene er så til de grader på 90 grader at det blir vanskelig å puste. Lampene skisserer elegant både 50-tall og forskjellige rom, et møbel eller to, det er alt. Seksjonen til høyre er trapper mellom etasjene. De kunne vært brukt mer. Sekvensen med den hvileløse opp og ned-vandring til slutt er flott. Og så skulle man ha sprengt rommet tidligere, gått ut av de hvite rammene. At de gjør de i sluttscenen er fint, men det skjer litt for seint. Vi skulle hatt et mellomtrinn her, for å illustrere at det er en kamp for å komme ut.

Ord
Resten av kulissene i denne forestillinga er ord. De prater og prater, om noe som er nå, om noe som kunne vært nå, om tanker som er nå og om tanker som var da. Også scenisk går dette innimellom i kok, Willy ser og opplever ting alt kokt sammen i en nåtidsgrøt og han makter ikke å skille det fra hverandre. Han brister. Til tider blir mangelen på stillhet støyende. Framfor at replikkene er veide sannheter, sentenser publikum bare må få med seg fordi det er godt sagt om livet og menneskene, blir det babbel og fordriv av mening. Det er bra. Slik oppstår suget hos publikum etter noe som er ordentligere, ektere, nærere. Og fortvilelsen over at det uteblir.

En seljars død er blitt en forestilling som svir. Den treffer, det gjør vondt og da har ensemblet lykkes. Se forestillinga, gå hjem, hold rundt hverandre og deg sjøl. Og tenn et lys etterpå. For utafor er november på sitt mørkeste.

Tiril Bjørkvold