|
|
|
|
Kulturspeilets
kommentar
| |
Slik en politiker tenker - og historien om flerbrukshusenes sørgelige liv | |
Kjell Moe | |
|
Vi holdt på å si, slik en politiker tenker, kan bare en dåres tale.
Men det er urettferdig å si. Og dessuten skal man ikke bekjempe uvitenheten med arroganse og hovmot. Den britiske kulturministeren mener å ha funnet en genial løsning, hogget over en gordisk knute og vist handlekraft og besluttsomhet uten sidestykke - ved å foreslå at begge de store britiske operainstitusjonene - Royal Opera House og English National Opera - skal flytte inn i Covent Garden når det står ferdig etter gjenoppbygging og oppussing nærnere år 2000. Royal Opera House fikk i fjor tilstrekkelig lotterimidler til både å sikre en nødvendig utvidelse av arealet i det gamle Covent Garden og samtidig ha driftsgrunnlag nok for at det kongelige ensemblet med sine to ballettkompanier fikk drevet forestillingsvirksomhet i leide lokaler i London i mellomtiden. The English National Opera har i alle år holdt til i ærverdige Colisum, en bygning som bokstavelig talt holder på å falle fra hverandre, hvor det stinker døde rotter og århundregammelt mavebesvær fra eldre publikummere sitter dypt i de dype teppene, og som ganske sikkert vil bli stengt av rette respektive myndigheter om et år eller to. De har også søkt om, men fått avslag på tilsvarende søknader. Nå foreslår den nye Labour-ministeren for kulturelle affærer Chris Smith at populære ENO - som faktisk spiller opera både av høy kvalitet og til overkommelige billettpriser - flytter inn i Covent Garden sammen med The Royal Opera House når ombyggingen er ferdig. Utslaget for hans ulykkelige kortslutning er at Royal Opera House gjennom flere sesonger har slitt med betydelige økonomiske problemer samt vært involvert i den ene skandalen etter den andre. Sist er at ENO nylig kunngjorde at nå blinker de røde tallene også hos dem - og den administrative direktøren sa takk for seg og forlot den synkende skuta. Vi nevner ikke dette fordi det ikke har aktuelitet også her hjemme. Ikke med operasaken for vi sliter ikke med samme nasjonalproblem som britene, eller rettere sagt, inngrodde klasseforskjeller. Royal Opera House er nemlig overklassens operahus med sine stive priser (for å holde almuen unna) og krav til slipsplikt og annet som for de fleste av oss synes både latterlig og lite i takt med vår tids krav til egentlig dannelse. ENO derimot kjører høyverdige forestillinger for priser selv vi nordboere kan kjenne oss igjen i. Nei, vi sliter ikke med slikt i Oslo. I hvert fall ikke på operasiden. Derimot kjenner vi dessverre igjen problemstillingen fra øvrige felter av kulturlivet. Det har vært ymtet frampå at Nationaltheatret og Det Norske Teateret skulle slå seg sammen da de begge i 80-årene hadde sine millionslukende byggeprosjekter. Disse forslagene fikk aldri livets rett. Derimot står en hel rekke kulturhus prektig knausende rundt i vårt vidstrakte land og vitner om samme ukyndighet som den høyvelsbårne Chris Smith gjør seg til talsmann for. Da Ibsen-huset i Skien i sin tid sto ferdig var hovedtanken at det nyetablerte teateret i fylket, Teater Ibsen, skulle ha en flott scene og sal samt nødvendig plass til kontorer og verksteder. Det samme var begrunnelsen da Tromsø fikk sine hundre millioner og vel så det av staten til sitt nye Kulturhus - det var at Hålogaland Teater endelig skulle løse sitt plassproblem. Selv om de berørte lokalpolitikere helst ser ut til å glemme dette ubehagelige faktum var faktisk åtti prosent av beveggrunnene for å lette på de statlige finansene teaterets behov. Men samme historie gjentok seg i Tromsø som det gjorde i Skien: når de lokale politikerne samtidig stiller krav til driftsmessig balanse og innfører kinodrift og bingo på samme scene som teateret skulle prøve og spille på, skjer det ikke bare en kulturkollisjon. Resultatet er en driftsmessig og økonomisk nedtur for den tapende parten: teateret. I Skien så man ganske raskt hvilken vei det gikk, og teateret flyttet inn i det gamle loge-lokalet som var som snytt ut av nesen på Ibsens samtid, og overlot dermed det prektige Ibsen-huset med sine pyntestein i veggene på bakscenen til sin fortsatte tilværelse i driftsmessig balanse. I Tromsø har teateret gjennom en årrekke fremmet det samme. Hålogaland Teaters byggesak er også høyt prioritert på ønskelisten. Samme historien har vist seg andre steder i landet: I Mo i Rana og på Firda er problemstillingen identisk, om enn ikke så på spissen. Det er politikernes ønske om et kulturelt flerbrukshus som her møter veggen. Politikere tenker enkelt. For dem er teater noe de går og ser, de kan ikke forestille seg at det skal prøves i uker og måneder på forhånd, at verksteder og systuer skal produsere kulisser og kostymer og at teateret trenger et kontor til å administrere budsjetter og utbetale lønninger. Slikt er for politikere flest kostnadskrevende. De vil hverken forestille seg eller tenke over det. Dermed oppstår kortslutningene i form av flerbrukshus - både i Norge som i England. Hva som kommer til å skje i Storbritannia i tiden utover, bør også være en lærepenge for norske politikere. Verden kommer til å få en førstehånds anskueliggjøring av hvordan en populær britisk Labour-regjering møter veggen når den tilsynelatende mener seg å ha hogget over en gordisk knute og løst problemene for to av verdens fremste operakompanier. Reis, se og lær - er vårt budskap først og fremst til norske fylkespolitikere. Men vi tror også at Stortingets kulturkomite bør ha godt av en aldri så liten befaring til London og debatten der i ukene framover. For det er en ting vi er absolutt skråsikre på: Royal Opera House og English National Opera kommer aldri til å dele hus og scene sammen, i hvert fall ikke på fast basis. |
Kjell Moe |