| | | |
Sånn passe panisk
| |
Frenetisk, feminint og feil | |
Tiril Bjørkvold | |
- Også i vår søppelkasse! - Hvorfor tenner man på en seng. - Jeg kunne vært en døvstum - kanskje. - Gutter har jo ikke utseende. - Hvordan kan du ha en lite attraktiv klitoris? - Hvorfor holder ikke folk sine skitne, motbydelige liv for seg sjøl? - Ta på deg noe annet, da - hvis du ikke liker deg. - Jeg må ha ost av sex uten å vite det. - Pornografi er bare toppen av isfjellet. |
Når over halvparten av de inviterte i salen neppe har debutert
seksuelt, skuespillerne er unge kvinner og spiller 15 åringer som
snakker hardt og heftig om sex i alle varianter som frustrerte
48-åringer, da skurrer det på mer enn en frekvens. Så mye at det blir
støy mer enn gøy. Frekt mer enn kjekt. Å spille teater på dagtid er lurt tenkt. Teatret bør brukes mer, være for flere. Også de som ikke ønsker det som en anledning til å pynte seg og å trippe på pensko på pub. Teater på dagtids første forestilling på Centralteatret er definitivt for en helt bestemt målgruppe; jenter , eller gutter som er veldig interessert i jenter, på 14, 15, 16 år som har gjort og prøvet det meste i senga, er ukyssa, frustrerte, overfladiske og grubler over livets gåter. Spørsmålet blir vel om den publikummeren finnes. Eller om alle de andre blir for skuffa.
Tre tupper Helle Haugen spiller godt. Hun er pjusk og sterk, uelegant og sveisen alt ettersom. Og hun er den som binder de to andre venninnene som deler dette badet på scenen sammen. Tonja Sanborn gjør den alvorligste, inderligste og mest interessante figuren. Men det er ikke nok spenn, jentene blir for like. Det er mulig de skal være det. At publikum skal tenke at jammen har de felles problemer og det har kanskje de som sitter i salen også merket. Det ville vært bedre å trekt dem mer fra hverandre, gjort dem mer ulike.
Ungdom med store bokstaver
Maseprat
Ellers takk. |
Tiril Bjørkvold |