| | | |
Munch og etter Munch - eller maleres standhaftighet
| |
Blasst | |
av Kjell Moe | |
|
Så å si hele den faste samlingen av store Munch-bilder er fjernet for å gi plass for utstillingen "Munch og etter Munch - eller maleres standhaftighet". Utstillingen ble åpnet i oktober og vises fram til 15. desember. Opprinnelig presentert på Stedelijk-museet i vår, og da som en utstilling som viste nye sider av vår store maler med en rekke bilder som til nå har vært lite kjent. Utstillingen kom i stand på kort varsel i forbindelse med besøket av norske notabiliteter i Nederland. Det spørs om ikke tidsaspektet også er utstillingens store svakhet. På tross av at den viser en viss presentasjon av dette århundrets malerkunst - med Kirkeby, Baselitz og Appel som sentrale navn - feiler utstillingen i forsøket på å vise hvilken betydning Munch har hatt for dette århundrets maleri. Riktignok ser vi likhetstrekkene og særlig er montasjen av Günther Förgs bilder satt opp mot Munchs ganske vellykket, men som helhet blir temaet for blasst. Vi finner likesom ikke ut hva det var med Munchs kunst man finner igjen i uttrykket hos andre. Det blir lett for enkelt og på grensen mot det banale å stille eksempelvis Jakob Weidemanns fargesprakende symfoni opp mot Munchs sol. Hvis man betrakter denne utstillingen som en påminning av hva Munch har betydd og hvilke kunstnere som kom etter ham, kan det fungere bedre. Også fordi noen av de verkene som vises av Munch, har en kraft i seg selv som er sterk nok. Vi tenker særlig på hans døde trær fra tiden rundt første verdenskrig, et skremmende og aktuelt innslag i dagens økologiske virkelighet. Også de andre kunstnerne har kraft nok til å stå på egne bein. Baselitz' opp-ned figurer behøver nødvendigvis ikke å bli opplevet stilt opp mot Munchs egen-portretter fra de seneste år. |
Kjell Moe |