Han bygget broer, denne annen-generasjons sicilianeren av gresk-fødte foreldre, som var vokst opp i California. For han var ikke bare en rockemusiker og gitarvirtous. Eller en opprører, provokatør og pornograf som ertet på seg det moralske Amerika - noen vil også kalle ham en sensasjons-søkende dillettant. Han var i høyeste grad en seriøst arbeidende håndtverker - en musikkmaker i ordets beste forstand, hvis musikk ikke kan settes i båser og kategorier. Han gikk nye veier og knyttet sammen forskjellige elementer med rock som fundament - teater, satire, sosiale kommentarer, jazz og seriøs samtidsmusikk. Hans betydning kan ikke settes høyt nok

Frank Zappa - rabulisten og brobyggeren

av Kjell Moe
Francis Vincent Zappa - en gresk-sicilianer vokst opp i Caifornia


















FRANK ZAPPA:
'Jeg er en ærlig person, og jeg prøver å holde en viss type integritet i det arbeidet jeg gjør. Hvis jeg har sans for humor, så akter jeg ikke å holde den tilbake for å gjøre meg mer akseptabel'













'I utgangspunktet er jeg en komponist, men jeg tjener mitt levebrød ved å spille rock'n roll.'


















'Og hva går jeg så glipp av? Angre jeg på at jeg ikke tar en ridetur, eller har lært å stå på vannski? Å nei, jeg ønsker ikke å klatre i fjellene, jeg ønsker ikke å hoppe strikk. Jeg savner ingen av disse tingene.'
































SAGT OM ZAPPA:


'Han var ikke en rock'n roll musiker; han bare så sånn ut. Frank var mye større enn rock.'
Mark Volman


















'En topp kveld for Frank var en kanne ekspresso, en pakke sigaretter og en pizza - levert. Og å ha sitt 24-spors studio i huset og familien en trapp opp.'
Mark Volman













'For meg var Frank en spennende komponist som kom til å spille rock'n roll gitar.'
Chad Wackerman













'Han var en komponist som kom inn i en verden av rock og pop'
Yoko Ono













'Til en musiker å være var han en bemerkelsesverdig person fordi han kom fra to verdener: den med pop og den klassiske verden. Det er ingen lett posisjon fordi du blir betraktet fra begge sider som en forræder. Hans musikk-forståelse var svært omfattende. Jeg tror hans pop-arbeider vil overleve fordi de er svært karakteristiske for en periode. Og jeg tror hans seriøse verker vil overleve fordi de er seriøse, uten tvil.'
Pierre Boulez













'Han var en unik gitarist. En hel del gitarister kom ut av denne era'en: Hendrix, Beck, Jimmy Page og Frank. De har alle sine spesielle greier. Men med Frank gikk hele hans musikalitet så mye dypere...'
Warren Cuccurullo
















INNFALLSVINKLER TIL ZAPPAS MUSIKK:



Det absurde og bisarre - første tiden med 'Mothers of Invention'


Freak Out (1966)
We're only in it for the money (1967)










Mer musikk og mindre happening


Hot Rats (1969)
Overnite Sensation (1973)
Apostrophe (1974)









Ertingen av moralistene


Joe's Garage Act I, II & III (1979)
Sheik Yerbouti (1979)









Det vanskelig tilgjengelige - linkene til samtidsmusikk


Boulez plays Zappa - the Perfect Stranger (1984)
Yellow Shark (1993)









Konsertene - gjøgleren på sitt beste


Live at Fillmore East June 1971 (1971)
Zappa in New York (1978)
You can't do that on stage anymore vol 2 (1988) (Helsinki-konserten)
Man kan si hva man vil om Frank Zappa, og de fleste har sikkert sine helt bestemte oppfatninger om denne kontroversielle gitaristen, rockemusikeren og bandlederen. Enten liker man ham - eller så liker man ham definitivt ikke. For noen er han et geni, og for andre en dillettantisk støyforurenser og produsent av slibrige lavmålheter.

Men én ting kan man ikke ta fram: Han knyttet båndene mellom rockemusikken og den seriøse samtidsmusikken. Og om han kanskje ikke likevel var den forløsende og geniale komponisten som noen trodde han var, så har han bidratt til at 'moderne musikk' har nådd ut til de store massene og vunnet respekt og forståelse - og blitt lyttet til.

Og det alene er ingen liten prestasjon.

Man skriver seg inn i musikkhistorien med det. .

Rock

Han valgte rockemusikken som medium.

Det kunne være et tilfeldig valg. Han kunne like gjerne vært i filmbransjen som produsent og idemaker til horror-liknende filmprosjekt, eller som tekstforfatter - der han i sin tid startet.

Skribent, spaltist, gjøgler, skuespiller, seriøs samtidskomponist, filmregissør, collagekunstner, jazzmusiker - you name it. Det er innen disse genrene han har operert. Men alltid skjøvet rockemusikken foran seg - som det medium han valgte, og mestret best av alle.

Han hadde et scenetekke som få, og elsket å stå foran publikum med sine provokasjoner og arrogante gjøglerier.

Det ekstreme høyres moralske hovedfiende

Han var i den mørkeste perioden av Reagans presidenttid selve symbolet på det fordervende og ødeleggende. Med sine tekster, absurditeter og det de hellige og nymoralske påsto var perserviteter, skulle han øve dårlig innflytelse på den oppvoksende slekt.

Hvilket igjen førte til et iherdig engasjement fra hans side - gjennom plateutgivelser, konsertopptredener og offentlige intervjuer - for å bekjempe sensur i alle dens former. Han ble en rekke ganger innkalt til senats-høringer, og måtte finne seg å stå i sentrum for opposisjonen mot høyre-fløyens ekstreme angrep mot ytringsfriheten. Han fikk en ekstraordinær Grammy som æreshyllning fra en samlet musikerbransje for sin ukompromissløse kamp for ytringsfriheten.

Det gikk så langt at han lanserte sitt eget kandidatur som presidentkandidat i USA. Bare konsertforpliktelser (1988), helsen (1991) og gudenes endelige vilje hindret ham i få lov til det.

Commedia dell'arte

Han bandt sin musikk sammen med politiske kommentarer og en bitende sosial satire.

Selv ikke paven var hellig for ham.

På mange måter minnet ham om gjøgleren og teatermannen Dario Fo. De har også en annen ting felles: sitt italienske opphav.

Han var den som knyttet båndene mellom seriøs samtidsmusikk, moderne jazz - og blues og rock. Han bidro til å vekke interesse for seriøs samtidsmusikk blant det rocke-kjøpendE publikum. På den måten gjorde han mange fortrolige med navn som Edgar Varese, Igor Stravinskij, Bela Bártok, Pierre Boulez og Anton Webern. Han lot musikalske elementer som dissonerende harmonier, komplekse rytmemønstre og uvant instrumentering gli inn i rockemusikken - koblet med en uvanlig høy grad av humoristisk sans og en sans for det absurde og provoserende.

På denne måten var han med på å introdusere de store massene for seriøsitet og kvalitet i musikken. Og i håp om at noen kunne strekke seg lenger enn til å lytte til musikk som øyeblikksopplevelse og forbruksvare.

Ertet på seg de fleste

De fleste autoriteter fikk et horn i siden på ham. Prester fordømte han fra prekestolen. Kvinnebevegelsen for hans vise 'Titties and beer'. Homseaktivister ble sinna når han sang: 'He's so gay', og forøvrig hadde det gresselig morro med en del av hva han så på som deres noe bisarre påfunn.

Alle 'in'-påfunn var konstant en gjenstand for hans ablegøyer på scenen.

Amerikanske jødeaktivister likte heller ikke hans sang om 'Jewish Princess'.: '...with overworked gums, she squeaks when she comes..'

Den 'Gule Haien'

Rett før sin død i desember 1993 publiserte han sitt siste album: 'The Yellow Shark', som er et konsertopptak fra høsten 1992 med det tyske samtidsorkesteret Ensemble Modern.

Det er en samling som kort og godt kan kalles seriøs samtidsmusikk - hvis den skal båslegges. Noe man helst ikke bør gjøre når det gjelder Frank Zappa.

For han kan settes i de fleste kategorier som finnes: hard rock'n roll, søtsuppe-doo-wah-wah pop a la Everly Brothers, gitarekvilibrist og -virtous, elegant jazzimprovisatør, happening-artist - og seriøs samtidskomponist.

Hvis man da ikke velger det utgangspunkt å si at musikken hans tilhører en helhet som fører med seg et budskap om samfunn, mennesker og makt - og retten til å gjøre som en vil i livet sitt.

På sitt siste album er det orkesteret som spiller. Det kan minne om minimalistisk musikk, slik Philip Glass og Steve Reich anvender mindre instrumental-ensembler. Men der disse gjentar den samme frasen om og om igjen, kan man aldri forutsi Zappas mer seriell-påvirkete og spontanistiske stil.

Hør bare på denne introduksjonen til publikum: ....I know you came here to see a f-a-i-n performances by a really f-a-i-n modern emsemble conducted by a really f-a-i-n conductor.....And if you feel like throwing your underpants on to the stage, please put them over there...... Slik var Zappa. Helt uten respekt for takt og tone, og boblende av den arroganse han elsket å vise sitt publikum.

'The Yellow Shark' knytter opp hele hans gjerning - med mer enn 5o originalproduserte album album - fra hans debut i 1966 med Freak Out og fram til i dag.

Freak Out!

Det startet offisielt med 'Freak Out!' i 1966. Det var det første albumet som noen rockegruppe hadde kommet med ut fra et slags konsept - dvs. en helhetlig ide.

Albumet var også det første som en rockegruppe ga ut over 2 LP'er. Det lå gjemt innerst inne i hyllene i platebutikkene. Forskremte ekspeditører gjorde sitt beste for å gjemme vekk dette redselsfulle produktet.

Hvilket heller ikke var vanskelig. Frank Zappa hadde ingen hørt om før, og The Mothers of Invention både så og hørtes ut som et usedvanlig vanvittig og sprøtt band fra L.A. De gjorde sitt beste for rett og slett å se fæle ut:

'Vi er alle stygge, med langt hår og underlige klær, akkurat hva underholdningsverdenen trenger.'

Men noen (deriblandt undertegnede) anskaffet seg likevel dette produktet.

Og en ny ære i rockemusikken - eller musikkverdenen var innledet. Det var da det oppsto en ny musikkgenre: Zappa.

Kanskje var det fordi covertekstene inneholdt noen referanser til raseopptøyene i Watts? Den gangen var man jo moteriktig radikal....

Eller var det de frekke tekstene, som påkalte noe antatt antiautoritært - og de små hintene om seksualitet som kanskje ikke var vovet den gangen (kanskje det ville vært det i dag...?), men likefullt uvant til amerikansk å være?

Eller fordi vokalisten ble prepresentert som rhytm & blues-sanger?

Eller rett og slett at bandet framsto som en visuell åpenbaring rett fra galehuset?

'Fuck all those beautiful groups!' som han sa, denne Francis Vincent Zappa.

The present-day composer refuses to die!

Det kunne umulig være for sitatet av den franske avangarde-komponisten Edgar Varese fra 1921 - for det sto først på coveret på det andre albumet, Absolutely Free.

Her var en utrolig blanding av teater, happeningsliknende saker, og svingende instrumentalmusikk. Men først og fremst rock - skikkelig og beinhard musikk for elektriske instrumenter, med driv, rytme og gøtts.

Og det som var helt spesielt:

Grunnelementene av seriøs samtidsmusikk.

Rock'n roll Strawinskij

Albumet hyllet den nesten ukjente og delvis fjerne komponisten Edgar Varese - mannen som unngikk enhver melodi og harmonisk forbindelse, og stort sett bare skrev for trommer og slagverk-instrumenter.

Han flettet inn riffs fra Vårofferet av Strawinskij i en collage-liknende blanding med egne tekster (som stort sett gikk ut på utdriting av datidens politikere) til akkompagnement av rap, promp og orgasmestønn. Og før han kastet seg ut i en halsbrekkende versjon av Våofferet ritual-dans - som Jan Garbarek og Terje Rypdal hadde som glansnummer på Club 7 og konserter på tidlig 70-tall.

Hot Rats

Han slo for alvor gjennom med albumet 'Hot Rats' på begynnelsen av 70-tallet. Men da var han allerede etablert som en kontroversiell kultfigur.

Han arbeidet noen år med musikk som var jazz-orientert, noe som utvilsomt skyldtes samarbeidet med størrelser som Jean-Luc Ponty og George Duke.

Det var også med disse han for første gang besøkte Norge på Kalvøya i 1973. Det hevdes at fra denne konserten - og senere Norges-besøk - ble det delt ut et mindre antall t-trøyer med inskripsjonen 'Fucked by Zappa'.

Hvis noen tar det bokstavelig, så verst for dem!

SUF (m-l) og Fr.P.U.

Hans parodi på Beatles' Sgt. Pepper i We're only in it for the money vakte uhemmet jubel blant radikal ungdom i 1968 - like mye som hans liberalistiske frihets-filosofi har vekket tilsvarende begeistring hos Fremskrittspartiets Ungdom tjuefem år senere.

Det var en elegant utdriting av det lettbente og kommersielle i hippiekulturen - slik Beatles og andre utnyttet den.

Det omvendte coveret - som gikk selv John Lennons fantasiverden en høy gang - avbildet alt som kunne tenkes av djevler og demoner, vonde drømmer og psykotiske mareritt.

Harsellasen med det lettlivete og ukompliserte i hippie-kulturen - med røykingen og flørtingen med dop'en, forestillingen om mystiske og magiske krefter ved hjelp av mantra-besvergelser, åndemagi og de indiske guru'er, den romantiske virkelighetsflukten, de nesten barnslige forestillingene om hvor enkelt det kunne være å skape fred i verden og være gode mot hverandre....

Det blir nesten noe Brecht'sk over deler av albumet der han hever fingeren og sier at de som har makt, fortsatt har makt - og bruker den (Concentration Moon)......

Da kan ungdommen sløve seg ned så mye de vil og gjerne la håret gro.....

Og slikt passet jo perfekt inn i datidens revolusjonære budskap - i etterdønningene av Paris-opprøret og mens Vietnam-krigen raste for fullt.

Porno, perversiteter og det moralske Amerika

På begynnelsen av 80-tallet kom han i et voldsomt engasjement i kampen mot det moralske Amerika.

Det var midt under president Ronald Reagans storhetstid. USA hadde under den tidligere B-skuespilleren nådd sitt stadium av åndelig renselse, noe som nedfelte seg i abortkampen og nasjonale kampanjer for 'renhet'. Blant annet ble den fordervende innflytelsen rocketekster kan øve overfor lett påvirkelig ungdom en viktig sak for de frelsende elementer. Krav om sensur ble fremmet.

Det mest vederstyggelige var selvfølgelig Frank Zappa - og hans tekster.

Og særlig låta 'Bobby Brown' - som nådde å bli en gullplate-selger i Norge og Sverige (den eneste han har hatt!).

Zappa kom i fokus fordi han tillot seg å si noe om den kampanjen som var i gang. Og han gjorde det som var verre: han stilte seg til rådighet for å predike det motsatte syn.

Nemlig frihet til å si noe, mene noe og uttrykke noe - om seksuelle spørsmål, som ethvert annet tema. Og ikke bare sex - det gjaldt også ytringsfriheten i videste forstand.

Og der mente han faktisk også alvor.

Flere album på 80-tallet er viet kampen mot det moralske Amerika. Her opptrer Zappa tildels med løftet pekefinger. Riktignok driver han gjøn med tantene og de feige politikerne, og parodien blir ofte grovkornet - men engasjementet og alvoret er ikke til å ta feil av.

Engasjementet hans vakte stor respekt i vide kretser. I 1987 ble han tildelt en grammofonindustriens GRAMMY-pris for sitt engasjement med CD'en 'Jazz from Hell'.

Med en fot hos avantgardistene

En ting er å fleipe med et sitat av Edgar Varese.

Det er heller ingen stor kunst å legge inn brokker av Vårofferet med elektrisk bass, sopransax og gitar.

Men det er temmelig dristig å blande rockemusikk med serielle klanger og fragmenter, anvende collage-teknikker og bruke lydbånd og overdubbinger med ulik hastighet. Noe han gjorde fra det første albumet av - og anvendte i alle sine studieopptak.

Seriell musikk skal man ikke spøke med. Den tilhører ikke akkurat kategorien Melodi Grand Prix.

Her framtrer en toneskaper som må ha fått sin musikalske utdanning på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet, den gangen inntrykkene fra Schönberg og Anton Webern ennå dominerte samtidsmusikken, og komponister som Pierre Boulez og Karlheinz Stockhausen var de førende guru'er.

Gjennom alle hans senere musikk, går de samme elementene igjen - de serielle og dynamiske klangstrukturene.

Det siste albumet er det første helhjertede - og vellykkete - forsøk på å nå inn i denne musikkformen. Likevel er det så typisk Zappa at det ikke kan kategoriseres. Hverken som samtidsmusikk, serielle eksperimenter eller noe annet.

Det er Zappa tvers igjennom. Lengre partier av utdrag fra alvorlig mente blåsekvintetter og musikk opprinnelig skrevet for The Kronos Quartet. Noe happening, noe stoff fra gammelt repertoar - og en hel masse annet som bare er, ja man har ikke annet ord enn 'Zappa'.

Det vanvittige, absurde og obskøne

Han avslutter konserten med et stykke kalt 'G-spot Tornado', hvilket ikke burde ha behov for oversettelse.

Et utvalg andre bisarriteter fra hans rikholdelige produksjon:

'When yuppies go to hell, Big Leg Emma, Why does ut hurt when I pee?, My guitar want to kill you Mama...

Det er som å vandre gjennom et landskap av absurditeter, obskøniteter, og pornografiske vitser.

Dickie's such an asshole, (tidligere president Nixon hadde også tilnavnet Dickie, til Zappas store fornøyelse), Elvis has just left the building (...those are his footprints right there)....

Bare de som er ihuga Zappa-fans ville gått på en konsert og bli utsatt for slikt.

Dirty love, Stevie's spanking, Little rubber girl....

Tsjaikovskijs sjette, Grieg og Mozart

Blandet inn i det som mange vil oppfatte som direkte slibrigheter, kommer smakebiter og kutt fra eksempelvis Tsjaikovskijs sjette symfoni og Stravinskijs 'Petrusjka'.

Stravinskij må finne seg i flere etterlikninger, bl.a. finner man hans 'Historien om en soldat' på 88-turneen.

I en improvisert ballet for bandmedlemmer, tilfeldige gjester og turnepersonale lar han pianisten Ian Underwood spille en klaversonate av Mozart.

På 88-turneen spilles både hans spesielle versjoner av Ravels 'Bolero' som utdrag fra Bela Bártoks tredje klaverkonsert.

På en konsert i Helsinki i 1972 maltrakterer han åpningstaktene av Griegs a-moll konsert. Et annet sted dukker noen fraser av 'Dovregubbens hall' opp. Mer vellykket er han og keyboardisten George Duke i sin versjon av kroningsscenen fra Mussorgsky's 'Boris Gudonov'.

Dette er bare den ene siden.

Han er like frekk og uærbødig i sine anrettinger av musikksnubber fra TV-reklame, kjente serier - og Jimi Hendrix' Purple Haze og Led Zeppelin's Stairway to Heaven..

Teater og happenings

I sin første periode med The Mothers of Invention lagde han 'konsept'-musikk. Denne typen musikk vendte han også tilbake til senere i karrieren.

Sceneframtredene hans bærer ofte preg av å være en form for absurd teater, happenings-liknende saker med improviserte handlinger.

Han hadde mange ideer til filmprosjekter, hvorav så å si alle ikke ble noe av.

På 'Uncle Meat' fra 1968 har den senere CD-utgaven tatt med dialogen til den planlagte filmen.

'2oo Motels' var et stort anlagt prosjekt med symfoniorkester (Royal Philharmonic Orchestra), og masse krefter med kor og ballett involvert. Filmen ble riktignok spilt inn 'live' i filmstudio, men var ikke egnet til visning - for å si det slik.

Den etterlot seg bare et dobbeltalbum med obskur Varese-liknende musikk, som foreløpig ikke er gitt ut på CD, selv om et par av kuttene senere har funnet vei inn i konsertrepertoaret ('Penis dimension' og 'Strictly genteel') - samt en relativ stor gjeld for komponisten, arrangøren, manusforfatteren, den utøvende regissøren og finansgarantisten.

Den suverene sceneartisten

Han hadde en sjelden evne til å få god kontakt med sitt publikum. De siste 10-15 årene levde han på en måte med publikum. De aller fleste album-utgivelsene hans fra ca. 1980 og framover er konsertopptak - de fleste bearbeidet og arrangert i studio. Godt hjulpet av den digitale opptaks-teknikken som har gjort at konsertopptak kan få samme tekniske kvalitet som studio-opptak. Og i tillegg den magiske stemningen som oppstår når kontakten mellom sal og scene slår til.

Han eide en suveren måte å kommunisere med salen og få god dialog med tilhørerne. Ikke rent sjelden fikk han folk opp på scenen - og fikk lurt dem til å utføre diverse sprø infall og bevegelser. Disse spontane og improviserte happeningene kunne få slikt profesjonelt forløp at man kunne mistenke ham for å ha planlagt dem i lang tid.

Dette humøret smittet over på musikerne. Mange av de påfunnene fikk et spillerom gjennom de andre bandmedlemmene. Den tyske tollersketsjen - German Lunch fra 1969 med George Lowell som tolleren - og Room service fra Helsinki-konserten i 1974 - er ubetalelige eksempler på improvisert morro. Men også humor omtrent på det mest banale og flate.

Men det måtte også slite. Man måtte være en spesiell musiker for å kunne gå i lag med Frank Zappa. Han forlangte ikke bare beinhard disiplin og straighte forhold, men også øvelser og atter øvelser - i månedsvis foran konsertturneene. Alt det som høres ut som livlige improvisasjoner, er nøye øvd inn på forhånd. På konserten i Royal Albert Hall i 1968 høres en sufflør tydelig i bakgrunnen.

Den siste turneen hans i 1988 brøt sammen og han tapte flere hundre tusener dollar fordi han ikke greidde å få bandmedlemmene til å stille opp lenger.

Du kan ikke lenger gjøre dette på scenen

Et av de siste store prosjektene hans var å redigere en samling av konsertopptak og diverse andre småkutt fra garderober, lydsjekk, buss- og flyreiser samt Palermo-politiets plopp fra tåregassgranater på Sicilia-konserten i 1982.

Samlingen 'You can'yt do that on stage anymore' består av 6 dobbelt-CD'er. Det vil si en spilletid på i alt 13-14 timer. Senere kom også Royal Albert Hall-konserten i London i 1968 - Ahead of their time - og dobbelt-CD'en Playground Psychotics som inneholder monologer, leseprøver, konsert-, hotelllobby- og hotellromopptak fra det tidlige 70-tallet. På den siste finnes opptakene hvor han spiller sammen med John Lennon og Yoko Ono. 1988-turneen er dokumenert på tre utgivelser - en enkel og to dobbelt-CD'er.

Seriøs komponist?

Zappa er genial.

Zappa er århundrets største musikalske personlighet.

Zappa er det tyvende århundrets musikk.

Sier noen.

Hvorvidt Zappa er genial er hans egen opptreden og image det beste eksempel på. Selvfølgelig er han genial - i egne øyne. Og har det fryktelig morsomt med alle de som tar geniforklaringen i sin munn.

Men av og til kan man mistenke ham for å ha tatt seg selv alvorlig - som seriøs komponist.

I et par innspillinger med London Symphony Orchestra skinner det gjennom at han mener at hans spesialarrangerte musikk for symfoniorkester er universell - og gjør seg like godt i konsertsalen som en Beethoven og Shostakovitsj.

Slikt blir det dillettantisme ut av.

Det er i slike tilfelle han strekker seg litt for langt, og ikke ser grensen for egen yteevne. Ikke bare i musikken, men også i forsøket på å lage gigant-prosjekter som såkalte konseptfilmer - '200 Motels' - tøyer han seg langt utover evnen til å fullføre.

Men andre ganger glimter det til - som i de kuttene Pierre Boulez har arrangert og spilt inn av musikken hans, og i endel andre mindre ting gjennom årene, viser han at han har både talentet, evnen og muligheten - hvis han ville.

Ikke minst framgår det som nevnt i 'The Yellow Shark' fra 1993.

Fleip eller alvor?

Var han slik han ga image av i de første årene med 'The Mothers of Invention' - nemlig en freakete, mer eller mindre gal rockemusiker, som la seg til det eksentriske og unormale?

Og som når han begynte å få suksess, tok fleipen på alvor - og laget en slags flopp ut av den?

Var han bare rett og slett en flink musiker som så hvordan han kunne erobre sin del av markedet, en smart fyr som elsket å provosere, og som brukte ekstreme virkemidler som et middel til å selge?

Hadde du spurt ham, ville han helt sikkert ha sagt: ja, selvfølgelig!

Den bisarre trollmannen

Han vil bli stående som en av rocke-musikkens store personligheter.

Og kanskje hans viktigste fortjeneste ligger i at han har bygget broer - mellom seriøs samtidsmusikk og de store massene som heller foretrekker rock'n roll.

Han har tillatt seg å fleipe med det alvorlige - og mene alvor med spøken.

Det kommer til å dukke opp mer upublisert materiale med ham i tiden som kommer. Og han vil helt sikkert overraske og sjokkere - og provosere! - selv i mange år etter sin død.

Og den bisarre trollmannen vil humre fra der han måtte befinne seg. _________________________

Kjell Moe