Tusen år og like blid
Det Norske Teatret, hovedscenen
Are Kalvø, Ragnar Hovland med mange flere

Skrattmorsom, intelligent døgnfluehumor

Tiril Bjørkvold

Trond Høivik, foto: William Mikkelsen




Kåre Johnny Enderud spiller opp til Riksforsamlingen på Eidsvold, foto: William Mikkelsen





- Gode kveld, det er ein udelt ære for meg...



- Hvis det skal ropast ting til skuespillerne skal det skje på høveleg nynorsk.



- I tusen år har vi visst hvem som er best.



- Var det noen som hørte bygningene si nei.
- Det å svi av bygninger er like umoralsk som trikkesniking.



- Innerst inne er vi alle danskar.



- De tre nabobygdene Usle kår, Trange kår og Små kår.



- Kanskje det på værra fattig gir deg bedre rytmesans.


Det er bare én ting som bekymrer meg med forestillinga "Tusen år og like blid" på Det Norske Teatret. At det skal bli for gjengs å le av den. At Valgerd ler like godt av parodien på seg sjøl som vi ler av henne. At sjangeren fra radioprogrammet "Hallo i uken" i teaterformat skal fungere salongfehig og ufarlig. Jeg tror egentlig ikke det. Premièrekommentarer fra kjendiser som dessverre ikke er så kjente lenger at de ble funnet verdt å parodiere er kanskje ikke viktige når forestillinga går seg varm

Kalvø, Hovland og ensemblet gjør det de lover, de gir oss revy, sketsjer og scener, sanger og danseopptrinn med tema fra Norgeshistorien. Og de har laget en spennende vev. Langs den ene aksen ligger tida, det som er lengst siden kommer først, og så kommer det ferskeste til slutt. Men grepet, det som gjør denne reyven morsom, er at tida samtidig oppløses, figurer, uttrykk, moter av i dag puttes inni fortidshendinger. Som for eksempel når baglerne serveres i Drilloformat. Morsomt, morsomt.

Tekstmessig er revyen bygget med kjente grep. For oss som har fulgt Are Kalvø i hans faste spalte Kalvøkaden i Dagsavisen Arbeiderbladet gjennom en årrekke og hørt han, først som bidragsyter og nå som avvikler i Hallo i Uken på NRK P1, er stilen gromkjært allerede. Han tar dagsorden på det syrlige kornet, parodierer og imiterer gudbenådet. Satt sammen med den kjente stand up komiker og like briljante imitator Rune Andersen må det bli til å le av.

Rune Andersen kan mange stemmer og tryner. Jan Eggum, Thorvald Stoltenberg, Bjørn Eidsvåg og alle de andre - som han stadig tar, for eksempel i cabareten som gikk på Smuget i vår "De er herved imitert". Faren for Andersen er at vi har sett han gjøre dem allerede. Noe av kruttet i en imitasjon ligger i overraskelsen, at man lar seg imponere over hat imitasjonen er så treffende.

Ragnar Hovland, Knut Nærum, Per Kristiansen og Ingrid Jørgensen står også ansvarlig for tekstene, men har valgt en mer anonym tilværelsen i oppsetninga. Kalvø derimot, har fått en fin rolle. Dels som sirkusets direktør, dels om skuespiller, dels som bare skøyer.

Glimrende håpløse kostymer
Det dristigste grepet har Ingvild Hovind tatt, hun har laget kostymene. Som grunnantrekk har hun valgt klovnaktige, store bukser og skjørt som gjør en hel masse ut av seg og som ikke finnes anvendelige i forhold til at en parykk eller et par briller skal illudere en annen rollefigur. Men det funker. Disse glorete grunndraktene blir en stadig påminnelse om at dette er humor, dette er skeivt, dette er annerledes.

Regissør Ivar Tindberg, koreograf Wayne McKnight og scenografiansvarlige Steffen Kverneland og Martin Musto skal ha ros alle sammen. Her er det overskudd, der er fin og variert bruk av scene rommet, både oppe og bak, framme og trangt. Musikken er av god revykvalitet, sangene er nesten til å nynne på.

I dag og i morgen
Denne forestillinga er morsom i dag. Og i morgen. Og så lenge verdikommisjon og Valgerd er hotte ord på V. I det øyeblikk den politiske situasjonen og dagsorden i det store begrepet som heter samfunnet endrer seg, må denne forestillinga også gjøre det. Og der har jeg full tiltro til at ensemblet har vett på og behov for å fornye seg. Forestillinga risikerer å bli den oppsetninga som redder økonomien til teatret, den kan gå lenge, lenge, men trenger da friskt blod underveis. Freidig begynner jeg med å forelå at "Før i tida" skiftes ut. Og enda freidigere foreslår jeg at noen andre tar hovedrollen i Den store, norske vinterdraumen. Trond Høvik synger ikke godt nok, er ikke stø nok i rollen. Og den siste monologen med han holder heller ikke mål. Og noen bør se nøyere på nynorsken, nr den skal være ny og når den skal være streit. Ettersom det er et poeng i starten bør det følges opp skikkelig underveis.

Dristig
Det dristigste nummeret er ikke den om å pule en sau. Selv om den er grov og herlig nok. Den dristigste sekvensen handler om arbeiderklassen, den firedelte mini-musikalen som åpner andre akt. Det er fremdeles et stoffområde vi har respekt for, som det er vanskelig for svært mange å le av. Vanskeligere enn å flire av Gud. Men det funker så det griner. Her sparker til og med teatret seg sjøl på leggen, og spør om det eneste stedet arbeiderklassen lever i dag er i musikaler på Det Norske Teatret.

Det ordløse nummeret med og om ostehøvelen er herlig. En god latter er garantert dersom du stiller deg bak i køen og bestiller billetter. Kanskje to og tre og fjorten latterkuler også, hvis du liker politisk samfunnssatire i teaterfasong. Det gjorde iallfall undertegnede.

Tiril Bjørkvold