Sæverud - Hundre års jubileumskonsert
Harald Sæverud: Symfonisk fantasi, op.2a, Fiolinkonsert, op.37 og utdrag fra "Peer Gynt".
Ekstranummer: Kjempeviseslåtten.
Bergen Filharmoniske Orkester og solist Trond Sæverud (fiolin),
skuespillere fra Den Nationale Scene og dansere fra Nye Carte Blanche.
Grieghallen 17.4.1997

Verdig og vakker hyllest

av Ann-Kristin Loodtz









"Jeg føler meg som en del av naturen. 50 prosent av meg er stein og jord"
Harald Sæverud

I Harald Sæveruds musikklandskap er det godt å vandre: lytte til elvens brå vendinger, høre ropet fra bergveggen, suset i skogen og fossestupets mektige brøl. Naturen var som kjent Sæveruds kilde til inspirasjon; dette gir musikken dens personlighet, nærhet og fascinasjon. Helgens konsert ved 100års-markeringen av modernisten og klassikeren Harald Sæverud, ble et usedvanlig vakkert møte med et utvalg av den store symfonikerens komposisjoner.

Under ledelse av Ingar Bergby innledet Bergen Filharmoniske Orkester med Sæveruds gjennombruddsverk Symfonisk fantasi, op.2a (1920). Komposisjonen ble her fremført i sin helhet for første gang på 77 år. - Dette var på høy tid: Sæveruds ungdomsarbeid er oppsiktsvekkende vakkert også i dag. Bergens-filharmonien utførte stykket med fin og leken nerve. Selv om kontrastene i musikken kunne fått enda mer spillerom, fremførelsen gitt styrke til de kraftigste partiene (særlig slutten) gjennom en mykere start, holder denne tolkningen til å gi frysninger på ryggen. - Særlig ved første fossestryk: bekkenes presise markeringer av det kjølige suset.

Fiolinkonsert, op. 37 fremstår for meg som en naturens rock'n roll. Solist Trond Sæverud gjorde en solid innsats i tolkningen av dette så krevende stykket. - Nydelig lød det i partier med brytninger mellom orkester og solo, der den springende fiolinstemmen et øyeblikk ble oppslukt i den bakenforliggende musikken, for så igjen å bryte frem, enda sterkere, strammere, klarere -
Trond Sæverud høstet brakende applaus for fremførelsen.

Det er vanskelig å finne en inngang til å begripe denne fiolinkonserten, for meg enda vanskeligere å gjenkjenne det klassiske tema. Men her fikk jeg følelsen av ikke å ha hørt godt nok etter: Med en oppfatning av seg selv som viderefører av de store klassikerne - Mozart, Haydn, insisterte Harald Sæverud på fiolinkonsertens klassiske karakter. Mot et avantgardistisk musikkmiljøs kritiske holdning til dette ved uroppførelsen i 1961, fant han det nødvendig å skrive en programkommentar til sine " Skeptiske tilhørere". Jeg støtter meg til komponistens egne ord:

"Konserten har den vanlige tre-delingen med en hurtig, en langsom, og en meget hurtig sats [...] Violinkonserten inneholder ikke en tone eksperimentmusikk, som er det fæleste som fins. Jeg har tvertimot forsøkt å skrive en 'klassiske' konsert, med så vakre melodier som mulig. Hvor mange av tilhørerne som vil oppfatte dette ved første gangs høring, er en ganske annen, og formodentlig sørgelig sak."

Det dreier seg altså om å lytte bedre - og mer til Sæverud.
Slik blir musikken til: I persepsjonen.

Etter pause fulgte konserten mest spennende del: En 40 minutters seanse med utdrag fra "Peer Gynt" (1948). Her møttes musikk, dansere og skuespillere i samstemt poesi. - Mads Ousdal leken og sjarmerende som Peer, Trine Wiggen lavmælt og fast som Solveig og Merete Armand strålende i alle sine tre roller. Særlig som Dovregubbens datter fascinerte Armand, med en stemmebruk som ganske enkelt imponerer: rått!

Sæverud syslet selv med tanken på å legge dans til stykket; dansernes tilstedeværelse på scenen er altså helt i Sæveruds ånd. - Kanskje er det derfor det fungerte så bra. Gjennom maskulin dans - klare, røffe kroppstegninger, tungt rytmiske markeringer, sterkt kroppsspråk - bidro de fem mannlige danserne til en forsterket musikk- og teateropplevelse. Som uttrykk for Peers følelser, figurering som troll og Peers svirebrødre, aksentuerte danserne musikkens og handlingens vitalitet og patos. I dansen er det heller ikke vanskelig å kjenne igjen stilen til danseren og koreografen Erik Rulin (NCB): det ranke, klare kroppsspråket.

Som Sæverud i musikken hadde Rulin valgt å ikke kopiere de klassiske momentene, men å videreføre dem. Et godt eksempel på dette er Anitras dans: fremført av en japansk, mannlig danser(!) - Her møtte vi frekk sensualisme i Youshifumi Inaos skikkelse, i fantastisk samspill med Mads Ousdal som lengtende Peer.

Blant utdragene fant vi kjente partier som "Dovreslått", "Blandet selskap" og til sist Solveigs sang til Peer. Til forskjell fra "Solveigs sang" slik vi kjenner den fra Grieg, fremstår Sæveruds "Solveig synger" som mye mer integrert i dramaet og teksten. Med dette partiet som konsertens utgang satte de medvirkende kronen på hedringen av komponisten og personligheten Harald Sæverud. Som naturen faller til ro etter skumringstimen hver kveld, senket hans ettermæle seg som et tungt pust i Solveigs siste ord: "Sov du gutten min, og jeg skal våke" -

I et øyeblikks mørke og stillhet i Grieghallen har jeg bare én tanke i hodet: Det dreier seg om å lytte mer til Sæverud.
Resten er bare stein - og vann -