Elgar: Fiolinkonsert
Vaughan Williams: The Lark Ascending
Kennedy - fiolin
City of Birmingham Symphony Orchestra dir.: Simon Rattle
EMI Classics 7243 5 56413 2 8

Pønkern er tilbake

av Kjell Moe









Over og ut med Nigel Kennedy. Inn med bare Kennedy. Skål! - Jeg har forandret navnet mitt, fordi jeg aldri likte Nigel, sier fiolinisten som kan skilte med freske fraspark såvel i opptreden som i spill og med fyrig Vivaldi og ambisøs Jimi Hendrix som sitt varemerke til nå.

Han har vært frivillig taus noen sesonger. Mediastyret rundt ham som person har ikke vært helt lite - en god del av det har han også bidratt til selv. God takt og tone, hverken i munnbruk, påkledning eller oppførsel har vært noe som har ligget for den tidligere Nigel Kennedy.

Men spille fele kunne gutten. Om ikke alltid med vedtatt fingersetning, så låt det uansett forbløffende godt. Han har en nerve i spillet som gjør at han også kan driste seg til å utforske musikk i ukjent terreng. Som han gjorde med sine tolkninger av Jimi Hendrix - for fiolin og rockeband, et prosjekt han langt fra har lagt fra seg.

Nå er han frivilig tilbake, og det er til de grader en slik begivenhet at selv ærverdige Times spanderer leder på hans comeback.

Musikk av Elgar og Vaughan Williams er valgt, og dette er den andre innspillingen Kennedy har gjort av Elgars fiolinkonsert, den første for tyve år siden.

Kjedelig er (Nigel) Kennedy aldri - og på denne innspillingen skal du absolutt ikke ha grunn til å kjede deg. Det som slår meg er at han eier en evne til å fordype seg i den elgar'ske toneverden som gjør at musikken står fram lykkelig befridd for viktoriansk pompøsitet. Fristelsen til å spille Elgar som på en militærparade ligger alltid for hånden, for komponisten inviterer også til slike tolkninger.

Men dette er ingen innspilling til ære for Commonwealth, det er heller ingen rå tolkning med hopp og sprett langsetter sekstendelsnotene slik noen gjerne vil forestille seg opprøreren (Nigel) Kennedy. Herlig befridd for til og med pønkete anslag står han fram med en ren og varm tone som kler Elgar svært godt. I annensatsen og i Vaughan Williams deilig-smektende romanse får vi opså et hint om noe dypere i (Nigel) Kennedys bueføring: til tider får han fiolinen sin til å virke som en syngende bratsj.

Han har hatt godt av å være borte fra offentligheten en tid. Hans spill er tydelig modnet, uten at det har mistet den friskheten som vi gjerne forbinder ham med. Legg så til at han viser rørende omsorg for selv det svakeste pianissimo og lar buen hviske til strengene nærmest som en ydmyk elsker i de vareste partiene.

Men om spillet er rent og pent, tar han til gjengjeld igjen på CD-coveret. Her får han boltret seg friere med kommentarer om både dette og hint og bilder av bikkja på omslaget. Som han utnevner seg selv: down and out violinist.

Dette er smakfull musikk, ypperlig tilrettet av et førsteklasses orkester med Simon Rattle i spissen og behersket og levende framført av solisten.

Det eneste vi har å innvende mot CD'en er at lyden i endel tutti-partier virker unødvendig grautete. Har det å gjøre med at originalopptaket fra Birmingham Symphony Hall i sommer ble gjort analogt?

Kjell Moe