Tenorene begynner å trekke på årene og deres stjernestatus er på hell. Yngre krefter står klare til å overta. Det nye stjerneparet på den internasjonale operahimmelen - sopranen Angela Gheorgieu og tenoren Roberto Alagna - melder seg som sterke kandidater. De har allerede markert seg som to av de mest betydningsfulle sangerne når vi går mot år to tusen.

Mot tronskifte på sangertoppen

av Kjell Moe
Angela Gheorgieu og Roberto Alagna, operaverdenens nye stjernepar (foto: Sheila Rock)



















Angela Gheorgieu...


... og Roberto Alagna - fra innspillingen av La Rondine (foto: Alex von Koettlitz)





















































Pavarotti - Domingo - Carreras, hegemoni for fall

















Nå er folk lei stjernetenorene. De siste års mediaflopp med herrene Pavarotti, Carreras og Domingo har nådd et punkt hvor suksessen ikke er så overveldende lenger. Deres verdensturne i fjor - som skulle være siste gangen de opptrådte under navnet tre-tenorene, noe vi har grunn til å tro ikke er tilfelle - var på langt nær den braktriumfen som var ventet.

Allerede under fotball-VM i USA i 1994 greidde de ikke å få opp samme entusiasmen som det skjedde etter den suksessrike konserten under fotball-VM i Roma og Italia. Men mye har skjedd siden Roma - på tross av 56000 tilhørere på Dodger Stadium og millioninntekter på Encore-CD'en. Mannen bak Roma-suksessen Gian Paolo Cresci ble anklaget for kriminell virksomhet, og holdt på å drasse med seg Carreras i suget etter skandalene ved Roma-operaen.

Tronskifte på gang
Tiden virker moden for et tronskifte. Innen operaverdenen er det aldri problemer med tronpretendenter. Alle har sine favoritter, og i ethvert land finner vi de lokale heltene som kanskje både har stjernestatus og navn som er ukjente for de fleste.

To av de som har markert seg sterkest er ekteparet Robero Alagna og Angela Gheorgieu. At de er unge, lykkelig nygifte og fant hverandre på operascenen - er en historie så god at den nesten ikke burde være sann.

Men det er ingen smart-tenkende impressario eller dollarkonsortium som står bak denne alliansen. Kjærligheten er ordentlig og ekte - noe bildene fra innspillingen av La Rondine i London nylig viser.

Angela Gheorgieu
Gheorgieu kom til Covent Garden som en nesten ukjent rumensk sopran for tre sesonger siden. Hun gjorde brakgjennombrudd og over natta hadde operaverdenen fått en ny yndling.

Fra hjemlandet har hun fått den solide og grundige utdannelsen som kjennetegnet det øst-europeiske systemet så lenge det fungerte. Når det gjaldt kultur - og idrett - skal man hverken klage på ressurser som ble satt inn eller kvaliteten på det som kom ut. Fremdeles sitter tiårs pedagogiske prinsipper og utdannelsesmessig erfaring i, og det er ingen ting som tyder på at vi fortsatt ikke vil forbløffes over fremragende musikk-kunstnere fra de gamle jernteppelandene.

Roberto Alagna
Alagna serverte pizza og sang populærsanger ved siden av. Han ble sendt til klassisk skolering i moden alder og i løpet av få år utviklet denne franskmannen av italiensk avstamming seg til å bli en ny stor tenor.

Han har en raspete, nesten hes tenor. Men avgjort disiplinert. Den sære klangen skiller ham fra de fleste andre - vi vil ikke tippe feil når vi sier at om noen år vil de aller fleste være fortrolig med den.

Forsiktig karriere
De styrer sin karriere med svært stor forsiktighet. Bare valget av deres første CD-prosjekt sammen - Puccinis nesten ukjente opera La Rondine (se Kulturspeilets omtale) - viser at her skal det gåes forsiktig, skritt for skritt.

Denne ydmykheten viser også en sympatisk side ved dem. De løper ikke etter de største inntektene og de store fortjenestene - og slipper å få det uheldige stemplet på seg som har rammet tretenorene: at man bare er interessert i millioninntekter og heller går på akkord med innhold og kunstnerisk kvalitet.

Selv om de i dag ikke ville ha vanskeligheter med å velge og vrake både i opptredener sammen og i interessante og dollarakkumulerende CD-innspillinger, velger de foreløpig å satse på å utvikle seg som sangere og kunstnere i en verden de vet er full av skjær. De mest ressurssterke operahusene ville betalt millioner får å få dem sammen på scenen - tenk bare på hvilken enorm fokusering La Bohème eller Traviata dermed ville fått! Operaentusiaster kunne sikkert være villig til å punge ut tusener for å se dem sammen på scenen som Mimi og Rodolfo.

Men foreløpig må man vente på dette. Selv om de velger å være så mye sammen som mulig, og det betyr også samtidige engasjementer ved de samme operahusene, søker de vekk fra hverandres oppsetninger. Det er mer tilfeldighetene som spiller inn hvis de synger sammen, for noen opptredener har vært helt uungåelige å gjøre sammen. Som i Lyon der de gjorde Elskovsdrikken. De sang også på en påskekonsert i Paris sammen i år, og deltok selvfølgelig begge med mange andre på EMIs hundreårs jubileumsgalla i Glyndebourne nylig.

Selvfølgelig sto de begge på scenen da Domingo skulle hylles for sine tredve år på Londons operascene og Covent Garden's 50 år ble markert.

Hvordan ligger det an med de tre tenorene for øyeblikket? Sluttet å synge har de slettes ikke.

Pavarotti - upopulær i hjemlandet
Når Pavarotti begynte å mime Sinatra på USA-konserten i 1994, var begeret fullt for operaelskende italienere. De tålte rett og slett ikke at deres fremste tenor forlot sin Bellini og Puccini for amerikansk døgnflue-musikk. Det var en fornmærmelse som gikk langt inn i den italienske folkesjelen og selvrespekten.

Bedre ble det ikke da han misset de høye tonene ved en operaforestilling i hjemlandet kort tid etter. Han ble regelrett pepet av scenen, og Pavarotti-konserter er ikke lenger noe du finner utsolgt i Italia, om du i det hele tatt kan opppleve en. Da han vendte tilbake fra Tokyo etter å ha gjennomført en konsert med Domingo og Carreras og skulle synge alene en uke i Italia, møtte halvfulle saler ham.

Dessuten begynner han å nærme seg en viss alder, noe som ikke bekymrer andre enn agentene hans. Han bedyrer at han vil synge til siste slutt - men det vil i så fall ikke være foran et tusentalls publikum i de største auditoriene.

Carreras - synger igjen opera
José Carreras sliter med sin levkemi-sykdom, noe som i tider har satt ham tilbake. Men han er fremdeles på topp og med sine knappe femti år på baken er han den av de tre tenorene som burde ha flest år foran seg.

Denne sesongen har han fornuftig nok viet seg til operakunsten. Særlig på scenene i Wien og Zürich har han vært mye å se. Han er en populær sanger når publikum opplever ham fra den siden han utvilsomt er best: som bel canto tenor i det repertoaret som dominerer flesteparten av de store operahusene i mellom-Europa.

Domingo - operasjef og dirigent
Placido Domingo kan ikke klage på sin stemmeprakt. Etter at Pavarotti har begynt å misse de høye tonene han ikke har lov til å misse, står Domingo fram som den ledende tenoren i verden i dag - hvis man i det hele tatt skal dele ut slike karakteristíkker.

De siste sesongene har han i økende grad lagt inn Wagner i sitt repertoar. Og han går ikke på den tyske musikkdramatikerens romantiske operaer fra 1850-tallet - Tannhäuser og Lohengrin - han satser for fullt på heltetenorrollene som Siegfried og Siegmund i Nibelungen-ringen.

Både på La Scala og Metropolitan har han gjort sin Wagner denne sesongen. Dessuten er han en feiret sanger - og ble hyllet på scenen både på Wiener Staatsoper og Covent Garden i London for sine runde jubileer.

Men Domingos apetitt på sang er helt tydelig på hell. Selv om vi sikkert har fått sett mye ugjort av ham ennå - og nok vil få se ham på scenen i mange år framover - har interessene hans tatt en helt annen lei. Parallelt med sin sanger-karriere er en ny karriere i ferd med å stake seg ut - som dirigent. Både på Metropolitan som i Los Angeles og andre steder har han tatt over dirigentpinnen denne sesongen. Han burde vite hvordan taktstokken skal svinges, for dette får han god nytte av i sin nye jobb: som operasjef.

Fra denne sesongen av har han fungert som sjef for operaen i Washington. Kanskje ikke det største operahuset i USA, men med en slik ressurs som Domingo i sjefsstolen burde denne operascenen absolutt ha potensiale i seg til å dra til seg såvel de største navnene som de store sponsorene.

The ladies - de ledende sopranene
For damenes del ser vi samme bildet. Riktignok falt det i fisk når Kanawa, Jessye Norman og Katherine Battle skulle forsøke å kopiere suksessen til tre-tenorene. Deres forsøk på å lage et tre-sopransmøte gikk rett og slett ikke. Onde tunger vil ha det til at de engang ikke kom så langt som til å bli enige om kostyme og lyssetting - langt mindre hva de skulle synge.

Men å være stjernesopran i megaklassen er ingen lett sak. Teatergjengere verden rundt kan få en liten anskuelighetsundervisning i dette ved MacNally's stykket Master Class hvor Maria Callas i sine siste år gjør opp status for hva en karriere koster.

Katherine Battle - skandalenes primadonna
Katherine Battle har fått blodig erfare dette. Da hun regelrett ble kastet ut av Metropolitan for tre sesonger siden, falt hennes stjernestatus dramatisk. Få arrangører ville ha noe med henne å gjøre og i praksis har hun ikke stått på operascenen siden.

Det sier seg selv at ingen vil ta sjanser på en diva som er så totalt primadonna at hun setter så urimelige krav at det meste stopper opp. Skal hun på sceneprøver må hele huset holde pusten, noe som i praksis hindrer prøveframdrift. Ingen vil ha en sanger som hele tiden truer med å gå hvis hun ikke får det som hun vil og som forlanger at alt og alle skal stå på pinne for henne.

Jessye Norman
Jessye Norman har også begynt å merke årene. Hun tar det roligere nå enn hun gjorde før, og deltar sjelden i operaoppsetninger. Hennes kommersielle jule-CD i fjor solgte godt, men fikk heller ublid mottakelse av enkelte kritikere.

Fremdeles har hun kanskje operaverdenes mest malmfulle sopran i dag, noe som kommer tydelig til uttrykk i det som ennå er hennes glansnummer: Richard Strauss' Vier letzte Lieder'. Populært var det at hun stilte opp med konserter i Hamar under Kirsten Flagstad-jubileet i fjor sommer.

Kiri Te Kanawa - pensjonist?
Kiri Te Kanawa forsikrer at hun har innstudert sin siste rolle - i Richard Strauss' Capriccio. Fremdeles gjør hun endel forestillinger, og hun har vært å se i Figaros Bryllup på Metropolitan denne sesongen. I økende grad gjør hun konserter og operaopptredener i hjemlandet New Zealand i stedet for operaroller på de store scenene.

Også hun har rundet de femti og innrømmer at hun tar det litt roligere. Symptomatisk er det derfor at hun vier mer av sin tid til opptredener slik som med Kringkastingsorkesteret i Oslo Spectrum.

Kjell Moe