Kroppen i kunsten
Henie-Onstad Kunstsenter
Høvikodden 18.1.-2.3.

Pupper og lår på Høvikodden




Marianne Lindberg de Geer:
Jeg tænker på meg selv (to deler fra installasjonen i 335 deler)






kunstverk laget av oppkast





mye å glede seg over





Du kan trygt ta med deg din tolvåring på Høvikodden
Faren ved å lansere en kunstutstilling slik Høvikodden nå gjør med Kroppen i kunsten er åpenbar: man forledes lett til å anta at dette kan være spekulativt. Men de pupper og lår som åpenbares ifølge kunstsenterets egne tekster er hverken pornografiske eller egnet til å forarge. Skjønt et sted kommer et skrevende kvinneskjød uforberedt rett i fleisen på deg når du runder et hjørne - og det var vel også meningen.

Men at denne utstillingen vil forarge enkelte, det er vi ikke i tvil om. Alle da tabu'er som kroppen er belagt med, lever sitt ikke-lystelige liv selv i antatt opplyste tider. Så har da også denne fellesnordiske utstillingen som er kommet i stand etter initiativ og pengemidler fra Nordisk Råd, et klart siktepunkt: den skal henvende seg til ungdom, til de som vanligvis ikke går på utstillinger.

Faren ligger også her: at utstillingen skal bli pedagogisk, belærende og forklarende. Og selv om kunstsenteret gjorde sitt ytterste for å oppfylle disse kriteriene på pressevisningen - kuratorer bør kunne forstå at skrivende og fotograferende mennesker også kan tenke en selvstendig tanke, og at de fleste av dem er slaver av deadline - er ikke dette en utstilling hvor du ikke kan oppdage ting på egenhånd.

Faktisk er det et positivt trekk ved utstillingen at den er åpen i uttrykket. Den tar ikke mål av seg til å vise noen sannheter, og når det gjelder tabu'ene og de tabubelagte områdene, er man forsiktig ved ikke å provosere for mye. Skjønt du kan måtte oppleve kunstverk laget av oppkast, men sjeneres du av dette, bør du heller ikke se Olli Summanens oljemalte ølmager av sine middelaldrende venner.

Arbeider av Christian Krohg (Bud etter legen ) og Edvard Munchs spennende litografi Kjærlighetshavet representerer tradisjonen. Men det alt overveiende av arbeider er laget av samtidskunstnere. Her er mye å glede seg over - med atskillig humør som ofte kaller på smilet, for mange av verkene er gjort med stor grad av underfundighet og lite tynget av avantgardistisk alvor.

Vi hadde særlig sansen for Thorvaldur Thorsteinssons Status - fotografier av forskjellige torsoliknende posisjoner. Her er også mange installasjoner og vi falt for Marianne Lindberg de Geer's Jeg tænker på meg selv - forskjellige manipulerte fotografier som opptar en hel vegg. Her kan du bruke hele dagen på de 335 delene - og gjerne more deg kongelig, for kunstneren legge ikke skjul på at hun har både humør og sans for bisarre og 'ulovlige' sammenhenger.

Du kan trygt ta med deg din tolvåring på Høvikodden. Gjør det i forvisning om at kunst kan oppleves på tusen forskjellige måter. Og at dette er en utstilling som på langt nær viser kunstens forhold til kroppen - den gir bare et ørlite gløtt inn i mangfoldet.

Kjell Moe