| | | |
Shakespeare: Otello
| |
Sterk Otello! | |
av Kjell Moe | |
|
Effektene spares ikke i Otello som hadde premiere 7. september. Griseblod
smøres
tykt utover etterhvert som dramaet nærmer seg sitt klimaks og personene ligger
strødd
omkring på scenegulvet. Det er en oppsetning som trekker assosiasjonene
til Robert Lepage's overdådige bruk av multimedia-effekter. Sterke scenepersonligheter som Bjørn Floberg og Bjørn Sundquist (foto: Siggen Stinesen) opptrer i rollene som Otello og Jago, men ikke bare disse to. Unge Gjertrud Gynge gjør en uanstrengt overbevisende tolkning av Desdemona, og oppsetningens store overraskelse er Jorunn Kjellsby som i den dramatiske sluttscenen makter å feste alle trådene av alt det grufulle det som har skjedd. Handlingen er flyttet nærmere til vår tid. I Otello befinner vi oss i omgivelser nær siste verdenskrig, med jeeper, datamaskiner og amerikanske gaster på scenen. Men den svenske instruktøren, Hilde Hellweg, mestrer ikke denne formen helt til fulle, hun innehar ikke Stein Winges lekne scenespråk og frodige fantasi, og noen av hennes påfunn føles utenpåklistret. Et av dem er direkte pinlig: vertshusscenen da gaster og ensemble plutselig synger til play-back av Verdi's opera. Sundquist er ingen Pavarotti og det føles ikke bare meningsløst å hente inn i teatret operaen av samme navn, det føles direkte plumpt. Det er effekter som dette som ganske sikkert får publikummere til enten å like denne oppsetningen eller mislike den sterkt. La det være sagt om det uheldige Verdi-innslaget, lydskulpturene som ligger bak (kunne man ikke oppgi opphavspersonene!) er satt inn på riktig vis og i klimaksene skrus det hele riktig til. Bruk av Arvo Pärts riff av tre bass-slag i åpningen er riktig tenkt - men hvorfor må teatret gjemme vekk informasjon om komponisten? Et stort og veldig drama som spilles på Det Norske Teatrets Scene 2. Teatersjef Otto Homlung kan føye nok en suksess fra verdensdramatikkens tyngre avdelinger inn på teatrets høstliste. |
Kjell Moe |