av Kjell Moe
|
Finn Arnestad står fram som en av de mest
sentrale i norsk musikkliv
Konsertene er CD'ens høydepunkt
en norsk komponist du vil sette pris
på
Dette anbefales!
|
Det har vært et formidabelt slipp av nye CD-er fra Norsk Komponistforening i
år. Noe er av sånn middels kvalitet, andre utgivelser burde vært
spart for det åpne marked (har man fått midler fra
overføringssamfunnet, les Kulturråd eller andre prisverdige fond,
bør man i noen tilfelle ta tilbørlige hensyn og forbeholde sin musikk
og uttrykkstrang for familie og nærmeste krets) mens en rekke utgivelser ikke
bare forsvarer sin plass i butikkenes CD-reoler, det er ypperlig og spennende
musikk.
Ta disse to CD-ene for eksempel. Finn Arnestads musikk kunne neppe
fått en bedre presentasjon enn gjennom disse to CD-ene. Han står fram
som en av de mer sentrale i norsk musikkliv fra 50-årene fram til i dag
, og CD-ene gir
et utmerket bilde av hans tonekunst.
Fiolin- og klaverkonserten samt orkesterverket INRI er sentrale
norske verk fra den periode i norsk musikkliv han var aktiv. Innflytelsen fra vår
første store tolvtonekomponist, Fartein Valen, er
merkbar hos Arnestads komposisjoner fra 50- og 60-tallet, som på INRI.
Vi har vant til å leve med påstanden om
at INRI har vært Finn Arnestads hovedverk. Men vi er
neimen ikke sikker på om dette er riktig lenger. Hør bare på fiolinkonserten, hvordan den
smyger seg inn på deg med en moderat dynamikk og et førstemotiv som legger
seg nesten ubemerket inn i orkestersatsen og egger musikerne videre. Dette er en
konsert som har mulighet til gå 'rett inn' hos de fleste som setter pris på
seriøs musikk - uten at det skal settes krav til modernistisk forståelse.
Det er de to konsertene, forøvrig ypperlig framført av henholdsvis
Stig Nilsson på fiolin og Geir Henning Braaten på klaver,
som er høydepunktene på denne CD'en. Det er mulig at det er
nærhet i tid, hvor man både får med seg digitale opptaksmuligheter
(fiolinkonserten) eller at Oslo-filharmonikerne låter bedre og bedre
år for år. INRI lider i hvert fall den
sjebne å være et radioopptak fra Universitetets Aula i 1980. Det
forklarer kanskje sitt.
Klaverkonserten er det ferskeste verket på denne CD-en. Det ble skrevet i
1976, og opptaket stammer fra 1979, forøvrig med Arvid Jansons som
dirigent, far til orkesterets nåværende sjefsdirigent.
Nevnes må også en riktig sprutende versjon av hans Arabesque
med Per Dreier
og Royal Philharmonic Orchestra.
Finn Arnestad holdt seg klokelig unna sin tids modernistiske jåleri: de
serielle klangstrukturene. Han maktet å styre unna påhittene til den unge
Boulez og Stockhausen som for en tid på sent 50- og tidlig 60-tall
satte en retning som fungerte som et kvelende lokk på samtidsmusikken.
Det gjør tilgjengeligheten til hans musikk atskillig enklere.
Du behøver med andre ord ikke være musikkekspert for å
våge deg på denne type musikk. Med andre ord: en CD med en norsk
komponist du vil sette pris på.
Jeg tror jeg nesten også vil våge påstanden om at denne CD-en har muligheter i
seg til å nå langt flere enn den indre krets og de helt spesielt interesserte.
Fiolinkonserten har et potensiale i seg og en kraft som kan få overraskende
mange til å like Arnestads musikk.
Hans CD med kammermusikk er utgitt parallelt og gir oss en mer minimalistisk side
av komponisten Arnestad. Her er komposisjoner av relativ ny dato. Også
dette er spennende musikk, ja, faktisk svært så spennende. Du
behøver ikke kjede deg et eneste sekund, og verkene stiller ikke krav til
at du skal være spesiell liebhaber av hverken kammermusikk eller ny
musikk.
Bare hør hans solo-sonater for henholdsvis kontrabass, trombone og fiolin,
og du forstår hvor jeg vil. Når opptakene i tillegg er helt nye og
gjort under den akkustiske overhøyheten i Eidsvold kirke, får du et
resultat som både er smaktfullt og går rett inn i din musikalske nerve.
Få i tillegg med utmerkete utøvere som Henning Kraggerud, Christian Lindberg, Oslo
Trio med flere og du har en CD hvor jeg bare har én konklusjon:
Dette anbefales!
Jon Mostad: Orkesterverk, cellokonsert.
Oslo-filharmonien, Øystein Birkeland - cello
dir.: Michel Swierczewski (Aurora)
|
Oslo-filharmonien viser vilje til å ta samtidsmusikk på alvor
det musikalske budskapet drukner i vakker lyd
|
Verre er det med Jon Mostad. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne CD-en. La
meg derfor ta det beste først: Oslo-filharmonien.
Om du av samme grunner som undertegnede kan oppleve noen øyeblikk av
stillstand ved å lytte til denne type musikk, vil du i hvert fall garantert
sette pris på de orkestrale prestasjonene. Opptaket er ganske ferskt og det
er tydelig å merke at vårt fremste symfoniorkester ved denne
anledningen har lagt både skjerpet konsentrasjon og dyktig
musikerforståelse i å presentere oss for ny norsk musikk skrevet i dag.
Med andre ord: de tar nyskrevet norsk musikk på alvor. Og det er meget prisverdig!
I tillegg får cellisten Østein Birkeland for alvor vist seg fram i
Mostads cellokonsert. Bare for hans skyld kunne vi nesten si at denne CD-en er
berettiget. Men altså Oslo-filharmonien:
Her er en orkesterklang som viser hva disse 108 musikerne står for i dag: ypperlige
enkeltutøvere som tilsammen former et internasjonalt topporkester,
en fyldig og varm strykerklang og en orkesterlyd som uansett er en fryd for
øret. Da
får vi heller slå oss til tåls med at komponisten til tider
skriver vel tyktflytende og har for mye veklingende klangmasse å by
tilhørerne, til at vi helt skjønner hvor han vil.
Vi har lyttet oss gjennom CD-en en del ganger, forsøkt å være
mest mulig positive, og kan til nød si: ja, enkelte ting låter
vakkert. Det er mye vellyd og fagert, og vi grøsser innvendig av
nasjonalsjåvinistisk glede
over hva orkesteret får til av digital skjønnklang.
Men hva så? Det må også stilles krav til musikk at den har noe
å gi, at den har et spenningsmessig innhold, uten at den nødvendigvis
skal ha et ytre budskap. Komponisten har tydeligvis mye på lager, og sikkert
også endel viktig å si, men på denne CD-en drukner mesteparten av
det han har å si i vakre lyder.
Det er synd, for vi kunne godt tenke oss å høre mer av denne
komponisten i en noe mer fortettet og konsentrert form. Derfor vil vi ikke si at
dette var en unødvendig CD-utgivelse. Men at den representerer årets
store CD i presentasjon av norsk samtidsmusikk, vil vi på ingen måte
underskrive på.
Du får i hvert fall med deg Oslo-filharmonikerne av i dag og Øystein
Birkelands cellospill. Og det er nesten gode grunner nesten i seg selv.
Eberhard Böttcher Kammermusikk (Hemera)
|
dyktig toneskaperhåndtverk
|
Også en CD fra dette året hvor Norsk Komponistforenings plateselskap
presenterer fagforeningens medlemmer.
Komponisten er som navnet tilsier fra et noe annet himmelstrøk men har de
siste desenniene holdt til i Trondheim og etterhvert blitt en sentral
komponistpersonlighet i miljøet. Når han nå skal hedres med en
egen CD, kan vi godt forsvare denne utgivelsen.
Han tilhører neppe de mest nyskapende men musikken hans bærer preg av
å være riktig formet og lytefri i det hele, og det er dyktig
toneskaperhåndtverk som ligger bak. Med andre ord, på det jevne, en
dokumentasjon av en musikerpersonlighet i vårt hjemlige miljø.
Og det holder med det.
Trond Kverno: St. Matthew Passion Oslo Dom-kor (Norsk
Komponistforening)
|
100 minutter med Oslo Domkor
|
En fersk innspilling, dobbelt-CD, med et sterkt lag av sangsolister og Oslo
Domlkor dirigert av Terje Kvam.
Dette er først og fremst Oslo Katedralkors CD. Nesten 100 minutter med
korklang, og ypperlig sang så langt vi kan bedømme hvor flesteparten
er for oss ukjente utenlandske navn men hvor vi også merker oss Marianne
Hirsti og Njål Sparbo.
Er dette en CD å anbefale de store kjøpermassene? Tja og ha. Kverno
har opplagt noe å fare med, og særlig syntes vi det fungerte de stedene
han låner inspirasjon fra tidligere tiders kirketonearter.
Men hundre er og blir hundre minutter. Enten må man være spesiell fan av
Domkoret - og det er det mange gode grunner til - eller så har man et
lidende behov å tilfredsstille og må lytte til denne type pasjonsmusikk.
Klangmessig er det endel å utsette. Lyden har en tendens til å flyte
ut, det blir for mye etterklang i rommet.
Siri Torjesen: Talking/Singing - American Poetry in Music (Albedo/Ny
Musikk)
En modig sopran
|
Når denne sangerinnen endelig presenterer seg med egen CD, skulle vi så
gjerne ha ønsket det mer gjennomtenkt og med en helt annen bevissthet i
utvalget. At hun har mye å fare med og er en sjelden fugl i vårt
sangmiljø, er det ingen tvil om. Sopraner som tør å satse
på ny musikk, Gespräch-sang og vokale utfordringer man ikke lærer
gjennom å terpe på Händel - må stimuleres til å
gå videre.
Dama har virkelig mot, hun tar sats og er ikke redd for de å bryne seg
på de aller største utfordringene. Hun kan dokumentere at hun mestrer
denne formen gjennom tidligere medvirkning på CD-er med BIT-ensemblet fra
Bergen for eksempel. Men på denne CD-en blir det hverken det ene eller det
andre.
Enten burde hun ha konsentrert seg om å presentere ny musikk av Cecilie Ore
eller annet av spennende materiale. Eller hun burde ha valgt seg den andre formen:
Kurt Weill, Charles Ives og annet kabare-liknende repertoar, som hun viser at hun
har en spesiell forutsetning for å mestre.
Men ikke begge delene sauset i hop. Det holder ikke, det blir en påtrengende demonstrasjon
at Siri Torjesen både kan klein-kunst og mestre de vokale utfordringene som
ligger i musikk av i dag. For oss som skal lytte på CD'en, blir det for
vanskelig å følge med i de luftige hoppene fra Ives og Weill til Geir
Jonsen og Magne Hegdahl.
Ikke sagt annet enn godt om stemmen, motet og viljen til å gjøre ting
som ingen andre gjør i dette landet. Vi får forhåpentligvis noe
langt annet om ikke så lang tid som fullt ut kan dokumentere Siri Torjesen
som samtidstolker - eller som kabaresanger. Hun bør mestre begge formene
like bra.
| | |