| | | |
Barrat-Dues elevorkestere
| |
Fabelaktige musikere | |
av Kjell Moe | |
|
Egentlig burde man ha såpass tilbørlig respekt for unge musikerelever at man unngår å plassere dem på forventningspidestallen ved å skrive anmeldelser. Det er imidlerid vanskelig å unngå når man har vært til stede på en kveld med Barratt-Due Instituttets forskjellige strykeorkestre. For mesteparten av det vi hørte må bedømmes høyst profesjonelt.
Så er det ikke hva som helst som fallbys konsertpublikummet. Juniororkesteret som er det 'yngste' ensemblet vi skal skrive om her - selv om entusiastene i Barneorkesteret hermed får noen rosende ord om sin korte opptreden i en omskriving av Griegs Matrosoppsang - var senhøstes på turne i Kina, og spilte i Beijing og en rekke kinesiske byer. At det er kvalitet det bys på, er helt udiskutabelt. Om man lukker øynene, og later som om dette er et helt vanlig strykerensemble, låter det helt glimrende. Mindre blir ikke inntrykket når man åpner gluggene og ser unge musikanter langt under ten-årene som knapt er synlige bak cello-halsen: kroppsgymnastikken som disse småtassene utfører for å ta grepene på store instrumenter er en opplevelse i seg selv. De Unges Kammerorkester har et godt navn fra før. De spilte... Kveldens store opplevelse var utvilsomt framføringen av Jan Nerudas trompetkonsert hvor vi opplevde ... som solist. Her har vi en ny gyllen trompetist på gang. Vi bør merke oss navnet med en gang. Litt mer konsertrutine er kanskje påkrevet, selv om hun kom oppsiktsvekkende erfarent fra litt småglipp i førstesatsen. Imponerende var hennes behagelige tone som gle inn i musikken på en nesten myk måte. Men hun fikk også vist virtuose ferdigheter. Konserten ble avsluttet med en framføring av strykerversjonen av Sjostakovitsj' åttende kvartett framført av Strykerorkesteret. Her må vi påpeke en programfeil: Sjostakovitsj skrev ingen kammersymfoni 'til minne om ofrene for fascisme og krig', slik det står. Derimot bærer hans strykekvartett nr. 8 fra 1960 denne dediseringen. I komponistens levetid ble den arrangert for strykeorkester av Rudolf Barsjai og det er denne versjonen vi fikk høre i Aulaen. Historien er ellers at program-formuleringen var komponistens høyst personlige: på et møte i den sovjetiske komponistforeningen ble en slik programformulering selvfølgelig tolket som 'riktig' politisk, hvorpå Sjostakoviotsj hadde avbrudt taleren med å si: "Nei. nei. nei! Det er jeg, dere må forstå at dette er min personlige protest, det er min egen protest!" I verket gjør han flittig bruk av musikalske sitater, både fra egne verk som fra andre. Det mest kontroversielle han har skrevet, blant annet operaen Lady Macbeth av Mzinsk, dukker opp som musikalsk sitat. Han gjør også bruk av jødiske folkemelodier, noe som slettes ikke var så politisk akseptert. Hans bruk av sitt musikalske monogram - som vi også hører i flere av de andre strykekvartettene, i hans 1o. og 15. symfoni samt i cellokonsertene - understreker at dette er et dypt personlig verk. Det bar også framføringen preg av. Vart og ydmykt overfor komponistens intensjoner, og ekspressivt og dynamisk i andre partier. Dirrende og vakkert framført, og med en spenning i seg som balanserte godt. Stephan Barratt-Due ledet framførelsen fra sin plass som førstefiolinist. En så å si fullsatt Aula ga orkesteret en lang og velfortjent applaus. La oss med en gang merke oss disse ensemblene og musikerne fra Barratt-Dues Institutt, dette er navn som vil være med på å prege norsk musikkliv i årene som kommer! |
Kjell Moe |