Kunst
av Yasmin Reza
Nationaltheatret
Hovedscenen

Komedie om vennskap og kunst

av Kjell Moe
Foto: Tom Sandberg



"Når det gjelder vennskap er toleranse det verste som er"



"Bildet har noe, det ligger en tanke bak?"



"Jo eldre jeg blir jo mer ubehagelig ønsker jeg å være"



"Han ser det som hvitt fordi han har låst seg fast i ideen om at det er hvitt"



"Dekontruksjon! Du sa det helt uten distanse, uten ironi, du, min venn"



"Mener du at det hvite ikke er hvitt?"



"Jeg ser flere farger, jeg"



"En mann av sin tid deltar i tidens dynamikk"



"Måten din kone Paula vifter bort sigarettrøyken er selve kjernen i hennes inntørkethet"



"Tenk at det skulle gå så langt, et jordskjelv på grunn av en hvit flate. En hvit dritt!"



"under de hvite skyene faller snøen"



"Ikke noe som er vakkert kommer fra rasjonell tale"



"Min venn Serge har kjøpt et bilde. Det er hvitt. Det forestiller en mann på ski som glir over en flate og forsvinner"
Folk lo rundt oss. Et damemenneske rett bak vårt høyre øre måtte ha fått kolikk. Hun fikk latteranfall omtrent hver gang en av trioen Jansen-Ousdal-Oftebro åpnet munnen. De garvete skuespillerne henvendte seg direkte til salen, fra første stund var det publikumskontakt.

Men for å sitere salige Victoria: "We are not amused!"

Var dette en komedie? Eller var det ment som en litt bittersøt affære som egentlig har å gjøre med vår oppfatning av den trendy nye kunsten? Eller forsker stykket grunnlaget for vennskap?

Det siste temaet opplevde faktisk tilløp til en seriøs behandling mot slutten av stykket. Skuespillertrioen greidde å gripe fatt i deler av teksten og noen øyeblikk fikk oss til å tro på at det dreidde seg om vennskapets skrøpelige kår - eller sett større: menneskehetens miserable måte å forholde seg til hverandre på.

Men det ble med det ene tilløpet. Teksten innbød ikke til videre dypdykking i det som det glimtvis bød opp til.

Man kunne også se det som et innlegg i debatten om moderne kunst, over forståsegpåerne og dillettantene som dyrker alt som har en prislapp og et navn. Eller er en hvit flat bare hvit? Er vår måte å kunne erkjenne og oppleve nye sider ved oss selv og tilværelelsen snevret inn av rasjonelle tenkemåter?

Også det et spennende utgangspunkt. Men temaet ble også liggende å duppe innunder lattersalvene. I stedet ble publikum overlatt til de profesjonelle gjøglerne Jansen-Oftebro-Ousdal og deres ytterst gjennomførte handtering av Rezas tekst. Altså tilrettelagt som komedie. Her på Nationaltheatret som ellers i verden dette stykket er satt opp.

For det lar seg ikke fornekte at Kunst har vært en internasjonal suksess av dimensjoner. Det spilles overalt hvor teater oppføres, og vårt hjemlige Nationaltheater kan notere seg som første scene i Norden som setter opp stykket. Riktignok først to år etter urpremieren i Paris....

Hva vil teatret med denne oppsetningen?

More publikum selvfølgelig. Og det er mye å more seg over. Yasmine Reza har såpass treffsikkerhet med det hun former av replikker at det når publikum direkte. Det er nok å hygge seg over i denne oppsetningen - og skuespillerne har ikke vanskeligheter med å skape kontakt med salen.

Det er herrene Per Jansen, Nils Ole Oftebro og Sverre Anker Ousdal som redder det som kan reddes i denne forestillingen.

Som det framgår, er det noe ved Rezas tekst som ikke gjør meg overentusiastisk. Det er ikke dermed sagt at jeg vil fraråde folk å se forestillingen. Det er mye å more seg over, og publikums reaksjon på premieren tydet på at denne oppsetningen treffer sitt publikum.

Men gå ikke å se den som harselas over den 'nye' uforståelige kunsten. Det hvite maleriet utløser krise og konfrontasjon mellom tre vennr. Historien er kort fortalt: Serge spilt av Nils Ole Oftebro har kjøpt et hvitt maleri til rundt regnet 200 000. Dette utløser rasjonelt raseri hos Marc, Sverre Anker Ousdal. Mellom dem kommer dotten Yvan, Per Jansen, med sine trivialiteter.

I løpet av halvannen time bygger det seg opp til konfrontasjon som setter vennskapet på prøve. Bildekjøpet utløser en latent konflikt vennene i mellom. I et lite øyeblikk setter Marc dette grunnlaget under lupen i sin konfrontasjon med Serge, og viser at for ham er det personlig makt og selvbekreftelse som er grunnlaget for søk etter vennskap. Der viser Reza at hun har mer under huden enn å forme lettbent effektive replikker.

Sånn sett kunne det være et spennende utgangspunkt for mer en halvannen times underholdning. Men det skjer ikke. Dessverre beveger stykket seg farlig nær det man enkelt kan karakterisere som fransk skravleteater uten imidlertid å falle over kanten. Yasmina Reza har ikke gitt personene noen dybde, karakterene blir for enkle, for banale og forutsigelige.

Vi forstår teatret godt hvis de ser et suksesspotensiale i det, for det er det utvilsomt. Forfatteren avslører i et intervju i programmet at hun har hatt seriøse intensjoner med stykket. Det som kunne være av alvor drukner imidlertid i de åpenbare publikumsfrieriene som ligger i teksten. Hun gir seg ikke anledning til å prøve seg, selv om hun avslører både erfarent grep om replikkene og et sikkert teaterhåndtlag. I dette formatet stortrives slike erfarne skuespillere med det som bys dem. Som sagt, like greitt, for det er kanskje den eneste måten dette stykket kan spilles på.

Det er altså skuespillerne Jansen-Oftebro-Ousdal som bærer denne forestillingen. Rezas tekst stiller ikke andre krav til dem enn at de skal ha kontakten til sitt publikum, noe de tre ringrevene absolutt ikke har problemer med. Men av og til tror jeg også de lurte på hva de gjorde der oppe på scenen.

Kjell Moe