(etter Oskar Braaten) Ungen
tekst/musikk: Tusberg/Monn-Iversen
regi/koreografi: Runar Borge
Det Norske Teateret - premiere 7.5.

Engasjerende musikkteater

av Grete Nordtømme
Foto: Erik Berg







"Energi, innlevelse og entusiasme kan stå som stikkord for denne oppsetningen"







"Kontakten med salen er til stede fra første stund"







"...en gjennomarbeidet forestilling som veksler fint i spennet mellom det alvorlige, såre og vemodige til det varme og humoristiske"







"....gripende og følelsesfylt...."








Foto: Erik Berg










"....greidde å formidle en virkelighet som gjorde dette miljøet levende og troverdig..."







"Personlig ble jeg grepet, og levde meg inn i historien og satt spent og fulgte med: hva kommer til å skje?"







"Med Runar Borges koreografi og instruksjon har denne forestillingen fått den kraften som gjør at den fengsler og engasjerer..."
Energi, innlevelse og entusiasme kan stå som stikkord for denne oppsetningen. Med en gang Harald Heide-Steen jr. og Sigve Bøe kommer inn mellom scenen og orkestergraven og synger sin skillingsvise om jenta som søker etter barnet sitt i elva - er stemningen satt.

Kontakten med salen er til stede fra første stund, og ensemblet beholdt den gjennom hele forestillingen.

Det Norske Teaterets oppsetning av Ungen er en gjennomarbeidet forestilling som veksler fint i spennet mellom det alvorlige, såre og vemodige til det varme og humoristiske. Det er glød i dette ensemblet, det behersker alle uttrykkene like godt og gjennomfører forestillingen med presisjon og kraft.

Historien fensgler
Det er et dypt alvorlig tema som blir fremstilt på en gripende og følelsesfylt måte. Forestillingen bygger på Oskar Braatens skuespill om hverdagen til fabrikkjentene ved Akerselva i 1920-tallets Oslo. Det var en gripende og følelsesfylt måte.

Ensemblet greidde å formidle en virkelighet som gjorde dette miljøet levende og troverdig. Personlig ble jeg grepet, og levde meg inn i historien og satt spent og fulgte med: hva kommer til å skje?

De mestrer å beholde temaets seriøsitet i musikkteaterets uttrykksform som er sang og dans.

Enkeltprestasjoner
Gjennomgående gis det gode persontegninger både i de mindre og større rollene. Framheves må Gjertrud Jynge som Milja som synger klart og godt, og er gjennomført i sin tolkning av den unge kvinnen som elsker, får barn og blir sveket.

Britt Langlie som Hønse-Lovisa er en sentral person i handlingen, den som tar vare på barna til jentene når de er på arbeid, bidrar med trøst, oppmuntring og råd. Hun viser enorm styrke i møtet med legen som representerer øvrighetspersonene.

Elisabeth Matheson som spiller den prostituerte Petrine, er i utgangspunkten en tragisk skikkelse. Hun synger om sin frihet med styrke, uvillig til å se sin egen elendighet, men med en undertone av sårhet.

Sverre Solberg spiller Julius, den som både Milja og Petrine elsker og vil være sammen med, og som veksler mellom dem og sviker dem begge. Dette gjør han på en slik måte at man skjønner at disse kvinnene blir forelsket.

Ragnar Dyresen gir en forrykende parodi på en predikant, kvinnejeger og bedrager.

Runar Borge
Med Runar Borges koreografi og instruksjon har denne forestillingen fått den kraften som gjør at den fengsler og engasjerer. Vi ser det i masseopptrinnene og dansescenene hvor det er presisjon og høyt tempo. Han ivaretar de såre og fine stemningene i møtene mellom handlingens personer.

Musikken
Egil Monn-Iversens musikk ble komponert til førsteoppførelsen av Ungen som musikkteater i 1973. Den spenner fra skillingsviser og rolige enkeltsanger til kraftig og drivende uttrykk i de store dansescenen.

Fine kulisser
Dekorasjonene er store og funksjonelle og gir illusjoner om fabrikker, broer, elver, trær og fosser - i det hele tatt miljøet langs Akerselva.

Personlig synes jeg det forstyrret når publikum klappet etter hver sangfremførelse, spesielt i de vare og alvorlige partiene fordi temaet er så alvorlig og gripende. Etter de store masseopptrinnene passet applaus derimot godt.

Etter stykkets slutt ga et begeistret publikum langvarig og stående applaus.

Grete Nordtømme