| | | |
Tsjaikovskij: Nøtteknekkeren
| |
Juletid med Nøtteknekkeren | |
Grete Nordtømme | |
Sissel Aarseth som Clara og Richard Suttie som Nøtteknekkerprinsen, foto: Erik Berg |
Nå er det Nøtteknekkertid på Operaen. Fortellingen Nøtteknekkeren og
Musekongen av
E.T.A. Hoffmann fra 1816 danner grunnlaget for balletten. Forestillingen er
i to akter hvor vi følger Clara, først i juleselskap, så på drømmereise med kamper
mellom mus og soldater og nøtteknekkerprinsen, møte med Snedronningen, befrielsen av
Sukkerfeen og reisen til Sukkerland.
Caroline Skjørshammer som danser Lille Clara mestrer sin oppgave både spille- og dansemessig. Sissel Aarseth som Clara som ung kvinne har tilstedeværelse og utstråling i sine soli samt samdans med Richard Suttie. Sistnevnte er som vanlig teknisk dyktig og meget oppmerksom som partner både for Sissel Aarseth og i en stor pas-de-deux med Beatrix Balazs som Sukkerfreen. Balazs er en sjeldent dyktig teknisk danser med en tilstedeværelse og nerve i hver del av bevegelsene fra de minste armbevegelser til samdansen med Suttie. Ingrid Lorentzen som Snedronningen er en myndig og innlevelsesik danser som mestrer rollen med stor sikkerhet. Ifølge Dinna Bjørn er det lagt vekt på at barn skal kunne forstå historien. Med så små barn blant publikum at de blir båret, er dette en umulighet. Det bør nok i større grad satses på opplevelsesaspektet. De nesten 60 barna som deltar som snefugg, mus, soldater og slikkerier gjør en god innsats. Betenkelig blir det med hensyn til den begrensede koreografien, blant annet i scenen med kamp mellom mus og soldater hvor dette fort blir lite spennende og får et amatørmessig preg. Barna i salen skal selvfølgelig ikke skremmes men endel spenning og mystikk bør være til stede. Flere sekvenser er dempet så mye at det blir for tamt. Denne balletten kan være manges første møte med klassisk ballett, og da skal det være godt så det gir mersmak og vekker nysgjerrighet. Pantomime er en krevende uttrykksform som stille krav til nerve og innlevelse av utøverne. Caroline Skjørshammer og Sissel Aarseth mestrer dette mens Jan de Miranda rollen som Drosselmeyer lett gjør store dramatiske insisterende gester uten innlevelse. Orkesteret var svakt i begynnelsen men tok seg så opp. I enkelte sekvenser var danserne i utakt med orkesteret. Scenografien var oppfinnsom og morsom i drømmescenen og enkelt og vakkert løst i snescenen. Men: i andre akt - på vei til Sukkerland - og i Sukkerland, var løsningene kjedelige. Spesielt når man tenker på hvor interessant og spennende og underfundig scenografi kan være, for eksempel når man skal skape et sukkerland. Det er noe velment og insisterende på at det er morsomt for barn i enkelte sekvenser av forestillingen. Sterkest står de enkelte danseprestasjonene som hadde fortjent en tydeligere ramme. |
Grete Nordtømme |