Kulturspeilets kommentar
8. september 1997

Når byråkratiet oppdager Internett

- om TONO's møte med ny teknologi

Kjell Moe

Byråkratiet er i ferd med å oppdage Internett.

TONO har varslet rettsak mot en 16-åring som har lagt inn en link (peker) til en musikksnutt til en Internett-adresse.

Samtidig varsler de innkreving av generell nettavgift hos samtlige norske internettleverandører.

Advokat Elise Mey uttaler til Origo at hver enkelt Internett-abonnent må finne seg i å betale en viss avgift til Internett - for generell bruk av nettet. Les: lyd, eller mistanke om musikk, på nettet.

TONO mener det er en krenkelse av opphavsrettigheter når en 16-åring legger opp peker (link) til andre internettsider fra sin side.

TONO har oppdaget at 'lyd', dvs. toner, komponert musikk, kan transmitteres pr. modem og datamaskiner verden rundt.

Derfor tenker de som de alltid har gjort:
Aha, her må vi ta avgift!

Her bør noen gå i tenkeboksen, ta noen kurs og sette av tid til nødvendig surfing på den digitale motorvei.

16-åringen har hverken klippet eller kopiert. Han har bare 'pekt' på musikerens/oppphavsmannens egne sider. Det vil si, gjort det lettere for andre å se og høre vedkommendes egne hjemmesider og presentasjon av seg selv og sin musikk. 16-åringen bemektiger seg ikke andres arbeid. Han gjør bare oppmerksom på det, peker på hvor det er mulig å finne.

Hadde vedkommende 16-åring i stedet tatt med seg resten av verdens 16-årige musikkinteresserte (og dem er det mange av!), forflyttet dem på et eller annet vis til Norge, brakt dem hjem til vedkommende musikers hjemmestudio, åpnet døren og latt alle andre 16-åringer høre hans musikk som han selv spiller, kunne selvfølgelig ikke TONO kreve avgift av all verdens 16-åringer.

Man kunne kreve inngangspenger, eller anmelde all verdens 16-åringer til politiet for ulovlig inntrenging i privat hjem - hvis det var aktuelt.

Forskjellen mellom det digitale og analoge ligger nettopp her.

I stedet for å fysisk bevege seg, og samle all verdens 16-åringer - bruker man i stedet datamaskinen.

Man oppsøker vedkommende musiker - i hans 'hjem', dvs. på hans hjemmesider.

Slikt er hverken brudd på opphavsrettigheter eller noe annet.

Det er musikeren selv som er aktiv i denne prosessen. Så lenge han legger ut sine sider uten restriksjoner, gjør han det nettopp for at andre skal 'se' (og høre) dem.

Du kan selvfølgelig ta betaling for at folk skal 'høre' din musikk: betal inn en krone eller hundre på den og den kontoen (eller til TONO), og du skal få høre musikk. Slikt er mulig - og gjøres. Men når det ikke gjøres, er ikke dette noen sak hverken for TONO eller noen annen rettighetsorganisasjon.

Slikt er Kulturspeilets lesere kjent med. For i vårt Internett-magasin vil man finne pekere til et uendelig antall Internettsider verden rundt. Ingen vil finne på å kreve oss honorarer for våre linker til andre 'site'r verden rundt - det være seg Metropolitan Opera House, Pompidou-senteret eller for den saks skyld andre aviser og magasiner.

Tvert imot. De er bare glade for at dataalderen har gjort det mulig med en slik form for kommunikasjon.

Slik vi er når vi oppdager at andre - som Aker Mic's katalog for klassisk musikk - har linket seg opp til våre oppslag (CD-anmeldelser). Slikt øker vårt tittertall, flere leser oss.

Det blir som å gå i et bibliotek fra bokhylle til bokhylle. Forskjellen er at du slipper å gå. Du kan 'peke'. Fordelen er også at du forflytter deg i rommet - verden rundt - i en hastighet som ikke kan måles med den fysiske forflytningen. Altså: fra Oslo til New York og Kyoto i løpet av sekunder.

Selvfølglig skal du bruke TONO til å kreve inn avgift hvis noen klipper din musikk og legger den inn hos seg selv. Her gjelder vanlige regler for opphavsrett.

Vi er av dem som vil hevde at opphavsrettigheter skal beskyttes og at kunstnere og andre skal få betalt for det de lager. Dette fikk vi også innprentet av vår tidligere lærer i komposisjon og orkestrering som ved siden av sin gjerning som komponist, også var knyttet til TONO i en menneskealder.

Den ellers så prisverdige organisasjon TONO - som skal ivareta oppavsrettigheter for norske toneskapere - har snublet baklengs inn i den digitale tidsalder.

Byråkratenes forsøk på å innføre bestemmelser, blir like patetisk som da de eldre vise rettet advarende ord mot ungdom og skriveglade som oppdaget papyrus-rullenes eventyrlige muligheter i Egypt for noen tusener år siden: dette vil frata menneskeheten fortellergleden!

Eller da TV kom på 60-tallet: nå vil hele folket sitte og sløve foran skjermen hele kvelden i stedet for å snakke sammen.

Noen klokere hoder bør hviske et ord eller to i ørene på TONO: når verden forandrer seg raskere enn hva Max Weber hadde muligheter for å forutse, må byråkratiet vike for uviklingens ubønnhørlige lov.

Man løser ikke dagens - eller morgendagens - teknologi med gårsdagens lovverk og bestemmelser.

Vi tar det ennå med humør.

Men bevares om byråkratene skal få lov til å legge bånd på friheten til ytring og kommunikasjon i den digitale alder.

Det er bare Kina, Iran og Saudi-Arabia som i dag har restriksjoner på bruk av Internett.

Og så fundamentalistisk håper vi ikke TONO ønsker å oppfatte seg.

Derimot er det skandalløst at voksne mennesker i en så viktig organisasjon som TONO er så totalt uvitende om dataalderen.

Her bør man - i folkeopplysningens sak - ta affære.

Hører du, Bendik?

Kjell Moe




Kulturspeilet - Akersgt. 41, 0158 Oslo, Tlf. 22 33 30 30
Pluto , Web InfoTech A/S

Spørsmål om redaksjonelt stoff, artikler mv. rettes til Kulturspeilet.
Spørsmål vedr. annonser, linker mv., rettes til Web Infotech.