Centralteatret, Oslo Nye
Mirandolina
av Carlo Goldoni
premiere 11.9.97

Forfriskende burlesk

Tiril Bjørkvold

foto: Ole A. Buenget


- Tenk, han kalte oss Høyst Ærede.


- Herr Greven og jeg diskuterer hva titler er verd.


- Bare tanken på å holde ut med en kvinne gjør at jeg mister lysten på å få barn.


- Jeg betaler for å bo, ikke for å omgi meg med komplimenter.


- De må ha meg unnskyldt, men jeg liker Dem veldig godt.


- Det skulle tatt seg ut om hun greide å forhekse meg også.


- Ingenting kommer opp mot en god, gammeldags besvimelse.


- Den brakk i forrige duell.
Med det 250 år gamle stykket Mirandolina serverer det nye ensemblet på Centralteatret en forfriskende, burlesk og enkel forestilling. Akkurat så elegant og dristig anrettet at det bare må smake.

Kjærlighet og kvinnelist
Mirandolina, uanstrengt spilt av Linn Skåber, er en enkel, men utspekulert vertinne på et vertshus. Hit kommer både fornemme og mindre fine gjester, og alle mannfolkene forelsker seg i henne. Hun nyter å bli kurtisert, men lover ingen noen ting. Ridderen av Ripafratta, spilt av Eivind Sander, ankommer vertshuset og bedyrer at han ikke kan fordra kvinner. Så er spillet i gang, hvorvidt Mirandolina med kvinnelist greier å få Ridderen forelske i seg likevel, og om hun til slutt kommer til å velge den enkle, utkårede tjeneren Fabrizio, spilt av Even Rasmussen likevel.

Internasjonalt
Hans Henriksen, Aleksander Orlov og Irina Tsjerednikova gir oss henholdsvis regi, scenografi og kostymer som smaker av fugl. Det er spinkelt og fargerikt, lekende og enkelt, frodig og fornyende i forhold til den opprinnelige komedietradisjonen. Italiensk uttrykk fra både nåtid, fjern og nær fortid frekt ispedd fornøyelig teatralitet hos greven, Jon Øigarden og Markien Morten Rørth. En dose russisk teatertrdisjon, litt sirkus og polkagrisstolper og vips er stykket fritt for historiestøv. Det eneste som bokstavelig talt skurret var lyden fra ringene hver gang de flotte fargebåndene ble drattt fram og tilbake på snorene. Det ble ett hakk for mye å peke på teatret. Men det er en bagatell.

Premierenerver?
Heder skal også den likeframme Linn Skåber ha. Der hun som en yngre, reinere, klarere og helt uten vulgær bismak utgave av Britt Elisabeth Hågensli er akkurat så streit og slu som Mirandolina-rollen krever. Skåber vil vi ser mer til.
På siden og midt i det hele de omreisende skuespillerne Ortensia, Marit H. Andreassen og Helle Haugen som Deianira. De glir og vi morer oss. Bare ett ledd i skuespillerrekka sliter. Dessverre. Kanskje det bare var premierenerver. For Eivind Sander strever. Den første halvdelen av første akt er han stiv, rar, han virker fremmed på scenen. Riktignok har han en rolle der han skal være annerledes enn alle de andre, men ganske sikkert ikke på den måten. Jeg håper at han utover sesongen blir så varm i trøya helt fra starten som han var godt ut i premierens andre akt.

Se forestillinga!
Musikken er dristig og mangeartet. Moderne, sliten slagere, operettetriller, tradisjonell italiensk folkesang nestes inn og mellom scenene med silketråd. En dose for mye synthlyd i perioder gjør at ektheten vakler. Men deilig å høre god, profesjonell sang fra en ringe teaterscene.

Denne oppsetninga av Mirandolina fyller seg sjøl. Rammene mettes av farger, frodighet, lyd og lys og det fungerer bra. Jeg håper teaterlystne folk i høst finner veien til Centralteatret, til Italia og til reinspikka frodig teaterspråk. Forestillinga varmer garantert.

Tiril Bjørkvold