foto: Ole Buenget
- Det lille de tjente på rensinga brukte de opp på gratis kaffe til
kundene.
- Må jeg minne deg på hvilken dag der er i morra, eller?
- Folk roper ikke i toget lenger.
- Hun vil så gjerne se Harald og Sonja på balkongen.
- Når du ikke røyker på senga kommer du iallfall opp om morran.
- I de siste to årene har jeg hatt tre måneder igjen å leve.
- 17. Mai er jo noe vi har sammen.
- Er det ikke rart at et menneske som aldri er borte, ikke er hjemme?
- Jeg kjenner Tobias litt mindre for hver gang han er her.
- Morninger som er kalde av vinter og lyse av lengsel.
- Denne forjævlig vakre byen.
|
Mye omtalt i poesien, nærmest unngått i dramatikken. 17. mai,
nasjonaldagen, er dagen som bare er der, som bare er full av pølser og
is. Ikke noe mer å si om det, liksom. Denne urpremieren på Oslo Nye
Teater er noe mer. Handler mer om forventninger den 16. og oppsummering
den 18. enn selve nasjonalkalaset. Det gjør denne forestillinga verdt å
se.
Mer enn Schønemann
Mange av de som sikkert kommer til å strømme til Oslo Nye for å se denne
forestillinga, kommer for å se Aud Schønemann. En lun mai- eller
juni-kveld er det ikke noe galt med det. Aud Schønemann spiller seg selv
også denne gangen, og det gjør hun alldeles glimrende. Denne gangen som
fru Skau, kanskje enda et hakk mer mett av dage enn tidligere, men
likevel fjellstøtt på de småsubbende beina. De gledelige er at de som
kommer med nettopp denne ene forventningen, vil få en hel masse moro,
varme, nærhet og godt sett Oslo-kultur fra en Grunerløkka-bakgård på
kjøpet.
Før
Første akt handler om alle forventningen til feiringen av 17. mai.
Vaktmester Rashid, spilt av Shiraz Kahn, stabler opp til langbord på
lemmer under kyndig latmannskommando av arbeidsledige eks-drosjesjåfør
Geir Kvarme, Roger. Roger har sin sønn Tobias på besøk. Ellers møter vi
både pianolærerinne frøken Benestad, spilt av Unni Evjen, den
forelskede og fremmedkulturglupske Unn-Berit Kristiansen, spilt av Marit
H. Andreassen. Og mange fler. Ja, kanskje litt for mange. Vel er det bra
å trekke inn mange personligheter i en stor leiegård i byen. For å
liksom gjøre det helt tydelig at her lever folk av alle slag sammen og
har det greit, men det fungerer vel så bra når vi bare får høre om hun
som bor alene og som ingen vet hvor har gjort av seg og derfor bryter de
opp dørea hennes. Heller det enn Eskildesen og fru Holst som er innom
på scenen et par tre ganger. Eller den amerikanske søstera Ranveig
Monroe, spilt av Sissel Sælleg, støyer labbelensk norskamerikansk over
scenen nok en gang.
Midt i dette står altså fru Skau med ledning ut fra vaskeriet til et
bord i bakgården og steker vafler, mens hennes mann, Helge Reiss, er i
ferd med å bli gammel og surrete, men bare såpass at det er sjarmerende.
Etter
I pausen er det nasjonaldag, og andre akt forteller om hvordan det gikk.
Om hvem som ble glad, og hvem som ble redd og hvem som ble skuffet og
hvem som ble glad etterpå likevel. Og stykket ender slett ikke så rolig
og harmonisk gliselykkelig som man kanskje kunne tro i starten av første
akt. Skurken i stykket, eiendomsmegleren fra firmaet ,
Kristian Wisløf, spilt av Morten Rørth, får ikke kjøpt renserilokalene
likevel. Men fru Skau tviholder ikke på renseriet, heller.
Lunt folkeliv
Mer enn en komedie, er dette nyskrevne stykket en lun folkelivsskisse
med masse replikkhumor, autentisk miljøskildring og fine personligheter.
Andreas Markusson har ikke gått i den fella å gjøre noe som han kan godt
i ett format, og bare putte det over i et annet - fra tv til scene.
Markusson har nemlig skreddersydd replikker for Aud Schønemann før, i
Fredrikssons fabrikk. Men det er på tv, i halvtimesformatet der
applausen kommer som bestilt. På scenen kan ikke kamera zoome inn på den
som sier den aller vittigste replikken, slik at publikum skjønner når de
kan le. Scene er noe annet. Og det har Markusson tatt på alvor.
Det eneste rent dramaturgisk som ikke fungerer, er den slentrende
bergenserkunstneren Frank Krogh. Han kommer for ofte, gjør det hele til
for mye teater, og for lite naturlig hverdag. Inn på begynnelsen og
avrundende på slutten hadde vært mer enn nok.
Applaus til kulissene
Da lyset ga liv til Helge Hoff Monsen sin bakgårdskulisse i tre og
en halv etasje, klappet salen. Bare fordi det var flott og for at de
kjente seg igjen. Og underveis fungerte både vinduer, ulike dører,
trappeavsatser og innganger til gården godt. Egentlig var det hele en
klassisk ut og inn av dører-setting, men det virket aldri påtrengende
eller teaterkunstig. Det eneste som var en plastikkglipp var gulvet. Vel
hadde det kanskje blitt overdrevent å legge ekte brostein, men man kunne
da iallfall latt som på ordentlig.
Musikken er masete og glatt. Det er riktig tenkt å bruke av det varierte
17.mai-repertoaret, men godsakene burde ikke vært dyppet i Egil
Monn-Iversens umiskjennelige klissete intrumentalsaus.
Ta med slekt og venner og se teaterstykket 17. mai. Vent deg ikke de
store spørsmål, de dype gåter eller de uutgrunnelige teaterfakter. Vent
deg hverdag, ekthet, godt Oslo-miljø, troverdig språk og saftige
replikker. Og bli fornøyd.
Tiril Bjørkvold
| |