| | | |
Kulturspeilets kommentar
| |||
Ferten av noe stort | |||
Kjell Moe | |||
Se også: Omtalen av konserten i Oslo Konserthus 6.9.1998 |
Mariss Jansons er fremdeles orkesterets sjefsdirigent. Det er ikke noe som tyder på at han akter å dempe sin aktivitet i Oslo og forpliktelser overfor orkesteret. På tross av at han denne sesongen også har tatt over som sjefsdirigent for Pittsburgh- filharmonikerne og opprettholder sine konserter med Berliner- og Wiener-filharmonikerne, har han tonet sine internasjonale oppgaver betydelig ned. Som han sa i møtet med publikum da Oslo-filharmonien startet sin konsertsesong i år: Det er som et ekteskap... Han akter å bli i Oslo så lenge kjemien er der. Det er oppsiktsvekkende i internasjonal sammenheng at en sjefsdirigent av Jansons kapasitet blir så lenge ved et orkester. Symbiosen Mariss Jansons/Oslo-filharmonien har i løpet av tyve år utrettet noe nær det utrolige. Vi behøver ikke hverken å slå fast hva som har skjedd eller konstatere nå-situasjon, men nøye oss med å si at begges suksess har vært betinget av hverandre. Uten Ofo hadde neppe Jansons i dag vært en av verdens mest etterspurte dirigenter og uten Jansons hadde Ofo fortsatt vært det middels inspirerende 72-manns symfoniorkesteret det var til langt fram mot sytti-tallets slutt. Oslo-filharmonieen er nå i ferd med å meisle ut sin egen identitet uten hjelp av sjefsdirigenten. Man har kanskje funnet en ny symbiose, men inspirasjonen ligger så nær opp til Mariss Jansons som det er vel mulig å komme. Mannen heter Alexander Laszarev og tilhører samme generasjon av russiske dirigenter som Mariss Jansons. Han ledet Oslo-filharmonien i forrige uke i framføringen av Sjostakovitsj' fjerde symfoni, og for Kulturspeilets anmelder var dette utvilsomt den mest oppsiktsvekkende begivenhet til nå i konsertsesongen - spektakulær framføringer av Verdis requiem og Richard Strauss' tonedikt til tross. Verket som ble framført står sjelden på programmet. På tross av sine dimensjoner er det en Sjostakovitsj-symfoni som er blitt stående sprikende mellom forskjellige uttrykksbehov fra komponistens side. Det finnes ingen innspilling på plate eller CD som kommer opp mot det nivå forrige ukes framføringer ga den. For plutselig hørte man en Sjostakovitsj med all den sprudlende energi som han var i besittelse av på begynnelsen av sin komponist-karriere og med en tyngde og intensitet på full høyde med hans senere symfonier. Det var kombinasjonen Lazarev-Ofo som utførte dette mirakelet. Og her bør vi sette oss ned å tenke litt. Når en symfoni fra en av århundrets mest sentrale komponister blir hentet fram fra skyggenes dal, bør vi ikke bare nøye oss med være takknemlige for hva vi opplevde på konserten. Det gir stoff til ettertanke. Selvfølgelig for et plateselskap som bør kjenne sitt ansvar og ta denne utfordringen på strak arm. Dernest for Oslo-filharmonien selv. Konserter skal holdes og turneeer planlegges - mange år framover. Det kommer en tid, også uten Mariss Jansons. Det viktigste er erkjennelsen av at Oslo-filharmonien kan stå på egne ben. Orkesteret er i stand til å utføre mirakler, selv uten Mariss Jansons på podiet. En bedre stimulans for videreutvikling av orkesteret kunne neppe sjefsdirigenten fått når han nå om noen uker vender tilbake til Oslo.
| Kjell Moe |