Tre høye kvinner
Av Edvard Albee,
Centralteatret

Uformelig og privat

Av Tiril Bjørkvold
Foto: Per Berntsen











"Forfengeligheten er forbløffende. Det er også glemsomheten."











"En god gråt forlenger livet. Hva gjør en dårlig en?"











"Jeg skulle ønsker barn lærte det. At de dør fra den dagen de er født."









"Jeg kan ikke huske hva jeg ikke kan huske. Det er da noe."









"Jeg husker det meste. Ligger det ikke frelse i det å glemme?"









"Gjør jeg på meg nå?"
Tre høye kvinner (1991) er ialtfor stor grad en forestilling om Edvard Albees traumatiske forhold til sin stemor. Det blir for mye om Albees private følelser, for lite dramatikk og teater til at det kan anbefales.

Interessant trekant

I første akt møter vi den noen og nittiogårige eldre kvinnen, spilt tidvis glimrende av Bente Børsum, sammen med sin pleierske, spilt av Eli Anne Linnestad; og en yngre kvinne som er kommet fra et advokatkontor for å ordne opp i husfruens økonomi, spilt av Marit H. Andreassen. En trekant som for såvidt kunne være interessant; lest enten som tre generasjoner eller som en utenfra og en innenfor sine reaksjoner i forhold til den gamle kvinnen. Det blir ingen av delene.

Først og fremst er denne først akten en studie i alderdom, kroppslig forfall, det absurde i den halvsenile samtalen, den eldre kvinnen som utnytter til full både sin selektive hukommelse og hørsel. Godt skuespilleri er det egentlig bare når Bente Børsum får fabulere i fred, enten det er om hestene eller lillesøsteren som hadde mindre drag på guttene enn hun sjøl. Når teppet går ned etter første akt, forventer publikum at her må både tekstforfatter, regissør, og forhåpentligvis også scenograf ta et alvorlig grep om sakene. Ellers blir dette bare et verbalt maleri.

Galt grep

Teppet går opp, og grepet er tatt, bevares. Iallfall fra tekstforfatter samt kostymeansvarlig Anna Gisle sin side. De tre kvinnene skal nå representere ulike stadier i den gamles liv, og i bakgrunnen ligger den gamle med slag. De tre snakker om livets gang, om aldring, om ting som skal komme til å skje. Men dette fungerer ikke.
I første akt satt jeg med en følelse av at de to yngre kvinnene representerte slik som Albee ville være i Linnestad-skikkelsen, og slik som han faktisk var, og i ettertid gremmet seg over, i rollen som advokatdama. Det hender nemlig at publikum til moderne stykker har evnen til å lese handling på flere plan, ja til og med oppfatte symbolikk. Jeg tror egentlig fremdeles litt på den tolkningen.
Da de tre kvinnene altså skiftet kostymer og skulle forestille faser, kom dette stykket, og for så vidt også oppsetninga, på skeive. Det var ikke lenger interessant. Det ble for drøvtygget, for fordøyd. For opplagt og samtidig for lite problematiserende. Skulle Albee først gi teksten en slik vri, måtte han ha boret seg mye lengre inni i sin egen dramaturgi og ikke minst tatt konseptet på alvor. Å møte sin egen framtid er vel egentlig i seg sjøl nok konflikt til å fylle et helaftens teaterstykke.

Andreassen for dårlig

Marit H. Andreassen spiller for dårlig. I tillegg får hun problemer med troverdigheten når hun skal spille en jente på 26 år og nesten ukyssa. Det eneste som blir tydelig, er at hun ikke takler å møte den gamle husfrua. Om det er fordi hun er ung eller fordi hun er livsfjern, veit vi ikke. Andreassens skikkelse er for voksen til å ivareta den unge dimensjonen. Samtidig er hun ikke dyktig nok til å spille fram en mulig tolkning som sarkastisk og hard ungvoksen kvinne. Andreassen viser bare en masse ufølsomhet og manglende forståelse for den husfruas situasjon.

Heller dreiescene

Scenografien er langt mer død enn teksten innbyr til. Dette var aldri ment som et kammerspill, og selv om ikke rekvisittene nødvendigvis må forandres, kunne jeg her ha foretrukket en dreiescene-løsning. Stillstand, men likevel utvikling.
Å la sønnen komme stumspillende inn i andre akt var bortkastet og forstyrrende. Litt fantasi rundt en blomsterbukett han sender sin døende mor kunne de ha brukt for å unngå en tredjeperson på settet som likevel ikke var viktigere.

Malplassert sexprat

En liten dose sex er også med. Førstegangen, når husfrua forteller om sin korte mann, hun var nemlig høy, som hang et bredt diamantarmbånd på den stive tissefanten sin for å forære henne det, er kanskje det meste vellykka og intense monolog-avsnittet i hele oppsetninga. Men i andre akt fortsetter sexpraten på en så firkanta og uelegant måte at jeg får følelsen av at teksten er skrevet på en tid da ordet "hard" var en dristighet fra scenekanten. Det er den vitterlig ikke.

Teksten til Tre høye kvinner blir for privat, for lite allment interessant, særlig sett i lys av den presentasjonen stykket får i programmet. Det er ikke stort noe av dette, verken teksten, oppsetninga eller skuespillerne. Bortsett fra Børsum. Som av og til gir oss humrende treffende glimt av å være gammel, gammel og fandenivoldsk.


Tiril Bjørkvold