|
|
|
|
Kulturspeilets
kommentar
| |
Fra å syte til å yte | |
Kjell Moe | |
|
Noe viktig skjedde i Oslo i forrige uke.
Komponistforeningen og Den Norske Opera hadde slått seg sammen for å meddele at de aktet å etablere et felles operaverksted for komponister. I og for seg er ikke dette akkurat nytt. Og det er heller ikke særlig oppsiktsvekkende. For i de fleste land med faste operascener og et noenlunde oppegående musikkliv, finner vi slike scener. Det er steder der musikere og komponister i samarbeid med profesjonelle krefter - teknikere, instruktører, dramaturger, sangere, i det hele tatt det apparat en ressursterk institusjon kan stille på beina - får anledning til å utprøve ideene. Mye interessant har kommet ut av slike tiltak. Mange steder ser man på slike 'verksted' som investering i operaens framtid. Det er der erfaring skapes og senere nyttiggjøres - slik at komponister og librettister får slipt seg til, og dermed får muligheten til å skape langt andre ting. Såpass mye vet vi at det nytter ikke å være verdens største musikalsk geni og komme utenfra og skape storverk på operascenen. Mozart var en geskjeftig fyr som tok aktiv del i prosessen, gjerne fra sin plass i orkestergrava. Richard Wagner og Richard Strauss var først og fremst kjent i sin samtid som framifrå operadirigenter og nyskapere i å få fram ukjent operadramatikk - av andre enn seg selv. I teatersammenheng vet vi at den verdensdramatikken vi stort sett kjenner i dag som klassikere ble skapt av en Shakespeare og Molière som begge var aktive i sine teatergrupper. Dette vet vi. Det er derfor vi hilser denne etableringen velkommen. Det er på tide at Oslo og Noreg tenker slik man gjør i Zürich, München og andre steder. Det er å få de musikalske geniene - og de har vi faktisk også noen av i Norge - ned på jorda og til å tenke praktisk. Man kan ikke skape opera ved å bestille fem F16 jagerfly til å dundre gjennom Jotunheimens trange fjellsluk som en oppesen komponist med visjonene i orden mente han var eslet til å gjøre da han klaget sin nød etter å ha fått tyve kilo med partitur i retur fra Den Norske Opera med meldingen 'uspillelig' i sin tid. Nå skulle vi ikke dvele for lenge ved denne betraktning - for formålet ved de innledende ord var rett og slett å hylle nyetableringen. Vi ønsker komponister og opera lykke til i arbeider videre, og håper at dette verkstedet vil resultere i nyskapende musikkdramatikk. Derimot festet vi oss ved noen ord som bare rent tilfeldig falt under pressenkonferansens gang. Kulturlivet i Norge har som resten av overføringssamfunnet etterhvert utviklet en del mekanismer - hvor man forestiller seg at Staten er onkel Skrue hvis pengebinge det bare er å feste sugerøret til. Nå skal vi ikke gjøre noe poeng av at denne formuleringen om sugerøret vel og titt er benyttet av politiske krefter vi av åpenbare grunner ikke ønsker å identifisere oss med. Men siden det først er nevnt vil vi bare si at lenge før Jan Simonsen med fler kunne formulere seg eller repetere formuleringer som var uttalt før, var denslags formuleringer for dagligkost å regne i politiske kretser som står like fjernt fra Hagen-populismen som natten fra dagen. Og den var selvfølgelig ikke anvendt overfor mennesker litt mørkere i huden dog lysere i sinnet enn Simonsen og kumpaner. Derimot var det en del av en viss historisk epokes terminologi hvor andre stikkord kunne være 'arbeidets merverdi' og 'kupongklippere'. Mange våkne mennesker vet straks hva det dreier seg om - sytti-årene er tross alt ikke så langt unna - og for de av Simonsens vennekrets som fremdeles undrer seg på hva vi snakker om, tilbyr vi oss gjerne en konsulentutredning fakturert etter markedets behov. Dette sagt, fordi vi igjen må tilbake til utgangspunktet - dvs. tittelen for denne spaltes kommentar tolvte mai nittenniitisju. Altså - man kunne tro at når komponister i Norge, som faktisk lever ikke så rent dårlig på våre støtteordninger, stipendier og annet - er vel drillet i systemet som den mest ekte Senterpartist: her gjelder det å karre til seg mest mulig av offentlige overføringer og midler etter prinsippet om å kreve ti (millioner) og ha mulighet til å få fem (millioner) mens man kanskje kunne nøyd seg med to (millioner). Vi skal faktisk også være glade for denne bevisstheten hos komponistenes organisasjon. Deres fagforeningstenking har ikke bare gitt norske komponister prisverdig bedre muligheter til å jobbe - men er av uvurderlig verdi for hele kulturlivet. Dette kan ikke måles i dag, men av framtidige generasjoner. Nok herom. Vi har altså festet oss ved at både komponistforeningens nye leder og operasjef Bjørn Simensen var høyst enige om en viktig sak: her satte man ikke igang et tiltak for å skape et behov og dermed løpe til bevilgende myndigheter med krav om ekstrabevilgninger for å berge det ideelle tiltaket som altså var så flott og stort at vi ikke kan greie oss uten, i hvert fall ikke legge ned (for politikere og byråkrater liker lite å bli stemplet som 'kulturfiendtige' - det er bare en bestemt krets som har vanskeligheter med å forstå betydningen av disse ordene). Slik krisemaksimering har preget norsk kulturliv i noen sekler. Mangt kunne sies om det, og vi ville gjerne se fram til en forelesningsserie over temaet med Jens Chr. Hauge som jovialt kremtende førstedosent. Men nye toner er på vei inn. Nå er det faktisk noen som mener at det ikke nytter å sitte på, unnskyld, den edle bakdel og tro at Kulturdepartementets forskjellige kontorer står i kø for å bevilge penger til alskens kulturnyttige formål. - Nei, sa komponistforeningen, vi krever ikke penger. - Nei, sa operasjef Bjørn Simensen, vi setter ikke dette igang dette for å få større bevilgninger. Det var på dette tidspunkt de to vekslet blikk og den saliggjørende bemerkning falt - som for oss varsler om at nye tanker er i ferd med å trenge seg inn i den etableret delen av norsk kulturliv: - Nå er tiden med å syte forbi, nå skal vi yte! Ble det sagt fra operasjef Simensen. Og komponistformann Glen Haugland nikket så enig, så enig. Så, kjære Fr.p.-Simonsen. Tro ikke at kulturlivet i dette landet nå har landet på ditt partis kulturpolitiske linje - eller mangel på sådanne. Politikere fra Rogaland må først rette opp sine synder mot musikkmiljøet i hjembyen Stavanger før vi i det hele tatt kan høre på hva de måtte ha å mæle. Og når vi endelig er kommet til poenget og får avsluttet med disse ord med politikere på Stortinget som lever godt på feite lønninger - pensjon inkludert, vanvittige diettordninger i en Melkeveis avstand fra vanlige menneskers virkelighet og frie reiser fram og tebars til Sola - skal vi en gang love å gjøre alvor av å forsøke og filosofere tankene rundt følgende interessante problemstilling: Hvorfor er det så salig umulig å festne tankene rundt en problemstilling av gangen? Hvorfor må fingrene danse ballett over tastaturet hver gang en assosierende tanke melder seg? Men det får altså bli en annen sak. |
Kjell Moe |