| | | |
Erich
Korngold: Militærmarsj i B-dur, | |
|
Av samtlige komponister som sto på nazistenes forbudsliste - de som ble
rammet av bannbullen 'Entartete (degenerert) Musik' - var utvilsomt Erich
Korngold den mest suksessrike. Fra en tilværelse som en slags wunderboy
med et overveldende antall komposisjoner i tidlig alder, fikk han
en kald skulder fra samtidige komponister på grunn av sitt formspråk.
Han var en fullblods senromantiker med trang til det svulstige og
patetiske i uttrykket.
Da så nazistene forbød hans musikk, var lykken paradoksalt gjort. Han emigrerte til USA synkront med lydfilmens gjennombrudd. Dermed ble han filmindustriens første store komponist, og ble en trendsetter for en musikkstil som holder seg den dag i dag. Korngold er komponisten med det veldige panoramaet i orkesterpaljetten, der du i ørkenen i Arizona mellom mektige steinformasjoner og dype canyons presenteres rulletekstene til en gedigen åpning med drønn i. Han hadde lett for å skrive og det gjenspeiler seg i musikkspråket. Her er ingen minimalisme eller søken etter et rent uttrykk. Ofte flyter det godt over. De orkestrale effektene har lett for å ta over. Da Decca begynte med sin Entartete Musik-serie for få år siden, var de neppe klar over omfanget av det stoffet de hadde begynt å pirke i. Århundrets musikkhistorie er som følge av hva denne serien har avdekket, blitt nødt til å omskrives. De andre plateselskapene følger godt etter. For tiden myldrer det av nyutgivelser av navn som Schulhoff, Schreker, Goldschmidt - navn som for bare få år siden var totalt ukjent. Korngold var jo likevel kjent - som filmkomponist. Men det som kommer fram han av CD'er konsentrerer seg om langt andre ting enn filmmusikken hans. Godt er det, for som komponist hadde han atskillig flere bein å stå på. Denne Chandos-utgivelsen gir en interessant innfallsvinkel for Korngolds musikk. Mellom ytterpunktene - en militærmarsj fra første verdenskrig - og en stort anlagt klaverkonsert med avantgardistiske ambisjoner, får vi servert en kortfattet cellokonsert og et mesterstykke av en strykersymfoni. Det er disse to verkene som gjør CD'en interessant. Militærmarsjer kan man spare undertegnede for, og jeg kan bare se et eneste poeng med å ha den på CD'en. Men det er i hvert fall ganske godt: Da hans kommanderende offiser fikk høre marsjen spilt første gang, mente han den gikk for fort. Hvorpå komponisten svarte: - Den er ikke skrevet for å marsjere, den er for retretten! Klaverkonserten ble skrevet på oppdrag fra pianisten Paul Wittgenstein som mistet sin høyre arm i første verdenskrig. Han bestilte verk fra en rekke av samtidens komponister, og det er først og fremst Ravels og Prokofievs konserter som er kjent for ettertiden. Men Korngold var den første som pianisten bestilte et verk av. At omverdenen ikke har kjent til dette verket skyldes den eksentriske pianisten. Han beholdt dette som sin private eiendom helt til sin død i 1961. Her forsøker Korngold både å fri til det virtuose som det avangardistiske. Akkordene slås på brutalt vis som om det gjaldt å vise hvilken styrke solisten måtte ha i sin gjenværende arm. Det blir lett et bravusnummer i misforstått frieri til en modernisme som ikke lå for Korngold. Noe langt annet er det med cellokonserten og strykersymfonien. Dette er musikk han ristet ut av ermet på 40- og 50-tallet etter at han var vel etablert i USA. Her viser han at han kan atskillig mer enn å skrive filmmusikk. Cellokonserten er opprinnelig musikk fra en Bette Davis-film (Deception) som han har arrangert i en lengre versjon. Særlig fascinerende er den symfoniske serenaden for strykere. Et modent verk med en spennende sistesats som omtrent tar luven fra deg. BBC-filharmonikerne fra Manchester presenterer musikken med ærbødighet og innlevelse. Dette er CD'en for deg som er fascinert av de nyoppdagete skattene fra dette århundrets første halvpart, og som er nyfiken på å oppleve musikk som vår egen nære fortid har fornektet. Kjell Moe |