Stort og smått
Nathionaltheatret, Amfiscenen
av Botho Strauss

Absurd kald fisk - nesten blå

Tiril Bjørkvold

Anne Krigsvoll i telefonkiosken, foto: Marit-Anna Evander




Jeg kunne sette merkelappen "absurd" på denne forestillinga og gi meg med det. Og så la de som fristes av den etiketten bli fristet og la betegnelsen skremme vekk de som foretrekker det. Det ville være for lettvint. Og lettvint er ikke Botho Strauss.

TI SCENEBILDER
I ti scenebilder møter vi Lotte, Anne Krigsvoll, som strever for å få kontakt med andre mennesker. Dels sin tidligere mann Paul spilt av Jan Hårstad, dels en tidligere venninne som hun kommuniserer med gjennom callinganlegget i en høyblokk, dels sin brors svigerfamilie, dels menneskene i de andre leilighetene i blokka. Lotte strever. Hun ser så fundamentalt annerledes på tilværelsen, på kommunikasjon, på sosial omgang, enn de andre. Stykket handler om når det butter, når ordene bare blir støy, når kommunikasjonen uteblir og ensom desperasjon overtar. Uten en lyd.

KRIGSVOLL IMPONERER
Lotte gjør så godt hun kan. Hun sier "Hør nå her" og "Helsprøtt" og protesterer når det glir som dårligst. Men det hjelper ikke. De harde, annerledes, stive, firkanta menneskene er sterkere. Selv om de kanskje ikke en gang veit at det er en kamp som foregår. Anne Krigsvoll imponerer. Mest fordi hun også scenisk greier å være så markert annerledes. Hun er menneskelig, litt åpen og barnslig og enkel mot de andre skuespillernes markerte isfasader.

Catrine Telles regi er stilrein. Sammen meg scenograf Kathrine Hysing har hun skapt et usedvanlig firkanta og begrensa scenerom. Definisjonen på verdens grenser blir plagsomt trange. Samtidig som kraften for å sprenge seg ut uteblir. Spenninga danner en vibrerende grunn i hele stykket.

Mange roller, mange godt tegnede typer, for eksempel jåledama i scenebilde to, "Nattevåk" og Tyrkerens kone i "Stor og liten" spilt av Liv Bernhoft Osa. Fornøyelig forkledning.

KALDT ABSURD
Stykket er absurd, det henger ikke på greip, ting går forbi hverandre, noe er komisk og det er på feil sted. Fragmentene står ikke pent ved siden av hverandre, de rører urolig på seg og selv om Lotte er den samme hele veien, er også hun så omskiftelig at hun nesten blir borte. Hele teateruttrykket følger opp dette, og for en gangs skyld er bildene gjengitt i programmet noe mer enn en måte å fylle de andre sidene med enn forfatterbiografi og rolleliste.

"Stort og smått" er en fin teateropplevelse. Den er lavmælt desperat, en kald, forgiftet fisk som ennå ikke er blitt blå. Blir døde fisker forresten blå i det hele tatt?

Det er et stykke som i sin kjølighet nesten irriterer. Publikum ønsker kanskje å rope litt mer, se mer desperasjon, få noe å være imot, ta avstand fra eller få en stemme å identifisere seg med. Den uteblir. La oss håpe at publikum ikke gjør like så. Uteblir, altså.

Tiril Bjørkvold