| | | |
Puccini: Tosca
| ||||
Feststund med Tosca | ||||
av Kjell Moe
|
| Ljuba Kazarnovskaya (Tosca), Antonio Nagore (Cavardossi) Foto: Erik Berg en gnistrende oppsetning, opera på det aller beste Den Norske Opera har seiret over seg selv det beste innspillet vi har fått i operadebatten på denne siden av sommeren Underet heter Manfred Honeck Knut Skram fylte rollen som Scarpio med djevelsk ondskap Antonio Nagore som Cavarossi - hvor vanvittig deilig det var å høre en topp tenor på Operaens scene Ljuba Kazarnovskaya i tittelrollen: en disiplinert diva sang som en glødende vulkan en utrolig manifestasjon av hva den nye ledelsesduoen Simensen/Honeck kan få til
Mer skulle altså ikke til. Tre topp solister, en ny musikksjef i
grava - og som et trylleslag serveres den opprinnelige slitne gjengangeren
av en Tosca-oppsetning som om den var flunkende ny. Ikke bare det: som
en gnistrende oppsetning - opera på det aller beste,
varm, levende og engasjerende. Bedre kan det neppe gjøres. Selv Llubos Hruzas slitte
vidvinkelkulisser hadde gjenoppstått som fugl Fønix av asken
og fått seg et forfriskende lag av ferniss.
| Sist vi så denne oppsetningen kjedet vi nesten livet av oss. Etter å ha overvært operaens nypremiere på Tosca, opplevde vi et helt nytt stykke. Ikke bare det: en festforestilling av en oppsetning. En virkelig operaopplevelse slik man lenge har savnet på Youngstorvet. Den Norske Opera har seiret over seg selv. De har vist at selv en gammel sliter, som nærmest kvalifiserte til geriatrisk vemod, går det an å heve til profesjonelt kvalifiserte høyder. Man behøver ikke ty til krafttak med Wagner eller Richard Strauss for å få demonstrert at Den Norske Opera kan hvis den vil. Fortsetter Den Norske Opera med samme entuasiasme og giv behøves ikke flere argumenter for å sjenke oljelandet et nytt operahus. En slik kvalitetsmessig sterk oppsetning som denne er det beste innspillet vi har fått i operadebatten på denne siden av sommeren. Vårt følge kom nettopp tilbake fra et besøk på Paris' nye La Bastille-opera, praktslottet i glass og betong som da det sto ferdig for et par år siden skulle være symbolet på nasjonens nye monumentale kultursatsing. Det var en bisarr situasjon for henne å kunne nyte operakunst i den utskjelte kinosalen på Youngstorget i Oslo, og oppleve en entusiasme og varme som ikke var mulig i Frankrikes mest prestisjefylte kulturbygg, i et kaldt og fjernt rom hvor intimiteten hadde sykemeldt seg og kontakten med det som skjedde på scenen var like kald som kuldebølgen i Europa. 1-0 til Oslo og Den Norske Opera over Frankrike og La Bastille. Men det kreves mer enn et entusiastisk publikum og en intim sal for å skape en god operaforestilling. Denne versjonen av Tosca er en klart annen enn den Operaen har vist tidligere sesonger. Det første som slår en ar at orkesteret spiller som guder. Her er det ingen slendrian, ingen upresisheter eller sleivetheter vi til og med kunne oppleve under Nibelungen-ringen. De spilte med en glede og varme som var smittende. Og med en disiplinert presisjon at man lurer på hva slags underverk som har skjedd. Underet heter Manfred Honeck. Dette var første oppgaven for Operaens nye musikksjef. Med ham på plass i grava fikk orkesteret den vitamininnsprøytingen det tydeligvis hadde behov for. De fikk vist seg fram som det fremragende orkesteret det egentlig er. Borte var alle de nonsjalante unotene, de upresise fraseringene, alle disse kjedelige likegladhetene som gjennom flere sesonger har plaget oss operagjengere. LIte hjelper det at de har hatt alt annet å skylde på: dårlig ledelse, lite stimulerende dirigenter etc. Honeck er på langt nær noen Karajan. Men han har tilført orkesteret den lille gnisten som gjør at musikerne oppfører seg som voksne mennesker. Selv om man i opplyste tider ikke burde anspore til å dyrke Messias-skikkelser, får vi likevel håpe at orkesteret for sin egen del og operasakens bruker Honeck som påskudd for å spille slik de gjorde på premieren. Orkesterets spillehumør smittet alle. Fra aktørene på scenen til publikum i salen. Lenge før kveldens diva Ljuba Kazarnovskaya gjorde sin entre og applausen for Antonio Nagore som Cavardossi alt hadde braket løs for åpen sal, var stemningen satt: dette ville bli en feststund. Forestillingen er ikke Honecks fortjeneste alene. Vi opplevde tre solister som gjennomførte de tre hovedrollene med stort bravur. Knut Skram fylte rollen som Scarpio med djevelsk ondskap og sin store scenevandthet. Han fikk applaus som fortjent - men ikke for å forkleine hans innsats: kvelden var på langt nær hans. Det var først og fremst den nye tenoren Antonio Nagore som stjal showet. Hvor vanvittig deilig det var å høre en topp tenor på Operaens scene! Tittelrollen ble ivaretatt av Ljuba Kazarnovskaya som opprinnelig kommer fra Kirov- ensemblet i St. Petersburg. Også hun var med å bære fram denne forestilling til å bli en feststund. La gå at hun oppførte seg som en skikkelig diva på scenen med blikket altfor stivt fokusert på tsarinnens losje under applaus og et surt primadonnagrin når hun går ut av scenen etter publikusm hyllest. Slikt tåler vi godt. For denne sopranen sang som en glødende vulkan, hun eide et scenetemperament parret med en kontroll som var imponerende. Til og med den medfødte Kirov-vibratoen hadde hun lagt fra seg, vi hørte den simpelthen ikke. Forestillingen kom til å dreie seg om disse to, kjæresteparet. Vi nærte på forhånd en viss frykt for at importerte solister ville tilføre oppsetningen sin egen regi, slik praksis dessverre er når man betaler dyrt på det utenlandske markedet for å hente inn stjernene. Selv om vi har vårt å si om Per Fossers regi, skal både han og Operaen få blomster for at de holdt oppsetningen i stramme tøyler. Her opplevde vi ingen divaer som entret forestillingen rett fra flyplassens hentelimousinen med egen regi og kostyme. Når man gikk til venstre, så gikk man til venstre - som Fosser hadde bestemt. Ljuba Kasarnovskaya fulgte lojalt regien. Hun er kanskje ennå for ukjent til å opptre med slike nykker, hun kommer da også fra et registyrt ensemble, noen vil si over-autoriært, men utvilsomt et av, om ikke verdens beste. Skikkelige stjerner på scenen - men ingen primadonnaer. Vi opplever en forestilling hvor regien er på plass og intruktørens anvisninger er de bestemmende. Kanskje noe i strid med operasjefens egen ønskedrøm om den stjernedyrkende operascenen slik han uttrykte det i sitt manifest da han gikk på jobben i fjor. Men denne repriseoppsetningen er en så utrolig manifestasjon av hva den nye ledelsesduoen Simensen/Honeck med enkle midler og et par importerte stemmer kan få til av bra operakunst, at førstnevnte ikke bør bekymre seg for at han har mistet et polemisk poeng. Og så siste elementet i forestillingen: publikum. Det hjelper aldri så lite hvor fremragende et operaorkester spiller og hvor gode solistene er, hvis ikke publikum er med. Og det var det til fulle på premieren. Maken til respons mellom scene og sal har vi knapt opplevet i Folketeaterbygget. Livligheten og det høylydte engasjementet får oss bare til å sammenlikne med den gangen MRA ved en misforståelse skulle predike sitt budskap fra operaens scene - uten sammenlikning forøvrig. Vi bare gjentar: en brakende suksess av en operakveld på linje med den stemning en bare finner i italienske operahus og med en gjennomført kvalitet ned til minste detalj.
|