Hugo Claus: Fredag
Det Norske Teatret, Prøvesalen

Incest, løgn, bedrag og forsoning

av Kjell Moe








Iren Reppen med en råsterk versjon av Bob Dylan's I'll be your baby tonight






kommer uanmeldt hjem fra fengslet dirrende av hat og full av aggresjoner






det hviler en sterk atmosfære av religiøse symboler i stykket






Belgias mest leste forfatter i dag






Stykket beveger seg gjennom raske nærmest filmatisk klippete scener med absurde og surrealistisk virkemidler






Man kunne få mistanker om at Det Norske Teatret hadde foretatt en spekulasjon i den aktuelle samtiden: den sist tids begivenheter i Belgia. Stykkets tilsynelatende åpne tema inviterer til en slik tolkning. Temaet er incest og det ligger og dirrer hele forestillingen gjennom. Stykket startet med at Charles - Bjørn Floberg - kommer uanmeldt hjem fra fengslet dirrende av hat og full av aggresjoner mot den verden han mener løgnaktig satte ham inne.

Men dette er intet stykke om incest. Like lite som det handler om løgn og bedrag. Eller vold. Det er heller ikke skrevet etter høstens absurde avsløringer av råttenskapen i det belgiske tokulturelle samfunnet. Hugo Claus' tema er forsoning, det å gjøre opp for våre gjerninger - eller ugjerninger. Bibelens analogier med langfredag er trukket inn. I det hele tatt hviler det en sterk atmosfære av religiøse symboler i stykket. Forfatteren har flittig anvendt seg av ikoner og henvisninger til skriften.

Hugo Claus er Belgias mest leste forfatter i dag. Han er stort sett ukjent for norsk publikum, og selv om han også ble spilt på Rogaland Teater i høst, skulle vi gjerne bli mer kjent med ham her hjemme. Den 67-årige forfatteren har et imponerende forfatterskap bak seg, romaner, prosaverk og diktsamlinger ved siden av en stor mengde dramatikk. Etter krigen var han også tilknyttet kunstner- bevegelsen CoBrA.

Stykket starter når hovedpersonen/Charles (Bjørn Floberg) vender hjem fra fengslet. Han har sittet inne to år for incest mot sin datter. Fylt av bitterhet, men også som det viser seg, opptatt av forsoningen, møter han sin hustru som i hans fravær har fått barn med mannen i nabohuset.

Noen dramatisk fortelling slik det legges opp til, får vi ikke. Snarere beveger stykket seg gjennom raske nærmest filmatisk klippete scener med absurde og surrealistisk virkemidler i bruk. Det får oss til å undres: er det virkelig det vi får se på scenen? Er stykkets handlingsplan drømmer, fiksjoner og virkelighetsflukt?

I utgangspunktet kunne et slikt sujett danne grunnlaget for et fortettet realistisk drama. Teksten inviterer til det, og det er prisverdig at instruktøren Harry Guttormsen ikke har falt for dypt i den naturalistiske grav. Men ikke helt, for tilskuerne dynges på med en overdreven høyttalerføring som til tider kan virke altfor påtrengende.

Likevel holder stykket som drama. Der det svikter, er persontegningen. Vi må si dette med forbehold, for det var tydelig å merke at noen av aktørene ikke var helt på høyden på premieren. Eller at instruktøren ikke har mestret å balansere Flobergs store sceneautoritet i riktige porsjoner mot de øvrige aktørene.

Bjørn Floberg er stykkets ankerpunkt. Det er imponerende å se hvilken fysisk ro han har utviklet. Han eier scenen når han gjør entre. Også Floberg har maktet å styre unna fristelsene som ligger i teksten. Rollen inviterer temmelig klart til forenklet typetegning av den bøllete og voldelige mannsjåvinisten, en rolle som mange kan forbinde Bjørn Floberg med. Men her demper han utbruddene sine. Macho'en viker for det søkende. Ikke at vi synes synd på ham - slik han kommer hjem og finner syndens skrikerunge gaulende i annen etasje (hvor ble det forresten av barnegråten på premieren?), full av bitterhet mot verden som ikke stilte opp i rettssaken og sin datter han mener har fabrikert falske anklager, hun som nå har flyttet i kollektiv med en hippie-Jesus.

Georges er forfatterens talerør. Det er gjennom ham vi opplever den tvil, usikkerhet og forsøk på forsoning som stykket legger opp til. Men også forsoningen viser seg å være basert på løgn, fortielse og omgåelse - som alt annet.

Disse dimensjonene får Bjørn Floberg klart fram. Verre er det med datteren spilt av Iren Reppen. Riktignok imponerer hun med en råsterk tolkning av Bob Dylan's I'll be your baby tonight. Men i dette stykket får hun ikke vist annet enn sine makesløse evner som entertainer. Hun spretter rundt på scenen som en forførerisk småengel i miniskjørt. Vi tror ikke på denne Lolita-skikkelsen, og kanskje er det også meningen. Er hun egentlig bare en drøm, en fiksjon som Claus har lagt inn i sine surrealistisk filmklipp?

Marianne Krogh og Halvard Holmen som henholdsvis hustruen og den forførende husvennen gjør sine saker bra, men heller ikke mer. Vi må som sagt ta forbehold. Marianne Krogh har en vanskelig rolle å fylle, særlig ser vi det i samspillet med Bjørn Floberg. Hun kommer akseptabelt fra det, og noen spilledager til vil forhåpentligvis gi henne mulighet til et sikrere grep om rollen. Instruktøren lar Halvard Holmen opptrer som en blanding av Bør Børson og Oluf. Dette frieriet til folkekomedien kler ikke stykket.

Som sagt, solid spill over hele linjen. På selve premieren virket stykket uferdig. Vi får håpe at forestillingen setter seg bedre etter noen spilledager. For de som fra før setter pris på Flobergs spillekunst er det imieldrtid ingen grunn til å drøye å gå i Det Norske Teatret.

Kjell Moe