| | | |
Tusen år og like blid
| |
Skrattmorsom, intelligent døgnfluehumor | |
Tiril Bjørkvold | |
Trond Høivik, foto: William Mikkelsen Kåre Johnny Enderud spiller opp til Riksforsamlingen på Eidsvold, foto: William Mikkelsen - Gode kveld, det er ein udelt ære for meg... - Hvis det skal ropast ting til skuespillerne skal det skje på høveleg nynorsk. - I tusen år har vi visst hvem som er best. - Var det noen som hørte bygningene si nei. - Det å svi av bygninger er like umoralsk som trikkesniking. - Innerst inne er vi alle danskar. - De tre nabobygdene Usle kår, Trange kår og Små kår. - Kanskje det på værra fattig gir deg bedre rytmesans. |
Det er bare én ting som bekymrer meg med forestillinga "Tusen år og like
blid" på Det Norske Teatret. At det skal bli for gjengs å le av den. At
Valgerd ler like godt av parodien på seg sjøl som vi ler av henne. At
sjangeren fra radioprogrammet "Hallo i uken" i teaterformat skal fungere
salongfehig og ufarlig. Jeg tror egentlig ikke det. Premièrekommentarer
fra kjendiser som dessverre ikke er så kjente lenger at de ble funnet
verdt å parodiere er kanskje ikke viktige når forestillinga går seg varm
Kalvø, Hovland og ensemblet gjør det de lover, de gir oss revy, sketsjer og scener, sanger og danseopptrinn med tema fra Norgeshistorien. Og de har laget en spennende vev. Langs den ene aksen ligger tida, det som er lengst siden kommer først, og så kommer det ferskeste til slutt. Men grepet, det som gjør denne reyven morsom, er at tida samtidig oppløses, figurer, uttrykk, moter av i dag puttes inni fortidshendinger. Som for eksempel når baglerne serveres i Drilloformat. Morsomt, morsomt. Tekstmessig er revyen bygget med kjente grep. For oss som har fulgt Are Kalvø i hans faste spalte Kalvøkaden i Dagsavisen Arbeiderbladet gjennom en årrekke og hørt han, først som bidragsyter og nå som avvikler i Hallo i Uken på NRK P1, er stilen gromkjært allerede. Han tar dagsorden på det syrlige kornet, parodierer og imiterer gudbenådet. Satt sammen med den kjente stand up komiker og like briljante imitator Rune Andersen må det bli til å le av. Rune Andersen kan mange stemmer og tryner. Jan Eggum, Thorvald Stoltenberg, Bjørn Eidsvåg og alle de andre - som han stadig tar, for eksempel i cabareten som gikk på Smuget i vår "De er herved imitert". Faren for Andersen er at vi har sett han gjøre dem allerede. Noe av kruttet i en imitasjon ligger i overraskelsen, at man lar seg imponere over hat imitasjonen er så treffende. Ragnar Hovland, Knut Nærum, Per Kristiansen og Ingrid Jørgensen står også ansvarlig for tekstene, men har valgt en mer anonym tilværelsen i oppsetninga. Kalvø derimot, har fått en fin rolle. Dels som sirkusets direktør, dels om skuespiller, dels som bare skøyer.
Glimrende håpløse kostymer Regissør Ivar Tindberg, koreograf Wayne McKnight og scenografiansvarlige Steffen Kverneland og Martin Musto skal ha ros alle sammen. Her er det overskudd, der er fin og variert bruk av scene rommet, både oppe og bak, framme og trangt. Musikken er av god revykvalitet, sangene er nesten til å nynne på.
I dag og i morgen
Dristig Det ordløse nummeret med og om ostehøvelen er herlig. En god latter er garantert dersom du stiller deg bak i køen og bestiller billetter. Kanskje to og tre og fjorten latterkuler også, hvis du liker politisk samfunnssatire i teaterfasong. Det gjorde iallfall undertegnede. |
Tiril Bjørkvold |