|
|
|
|
Kulturspeilets
kommentar
| |
Ungdommen kommer | |
Kjell Moe | |
|
Det skjedde noe i Oslo Konserthus 23. mai 1997. For oss som opplevde Oslo-filharmonikerne kvelden før, var det en helt annen opplevelse å være til stede dagen etter - med samme orkester, samme dirigent og samme program.
Det var to helt forskjellige konserter. Vi snakker ikke om den gemyttlige stemningen som oppsto i salen da dirigenten Joseph Swenson avbrøt forberedelsene til å spille det første nummeret etter pausn, senket pinnen og snudde seg smilende mot de publikummerne som ennå ikke hadde funnet plassene sine. Jovialt vinket han dem på plass, til salns store munterhet. Slik brøt man elegant en av konsertsalenes hellige ritualer - de høytidelige formene som kan være med på å holde ungdom unna konserter med klassisk musikk. Men det var ikke bare dette. Da Debussys tonedikt La Mer var ferdigspilt som avslutningsnummer brøt en applaus løs som om man befant seg i Oslo Spectrum eller Rockefeller rocke-klubb. Piping og buing av det spontant høflige slaget er ikke vanlig i konsertsalene, hverken i Oslo Konserthus eller de fleste andre steder. Hele konserten gjennom: en stemning av åpenhet og kontakt mellom sal og scene som var noe langt annet enn hva de faste abonnentene opplevde kvelden før. Så tok da også programmet 15-20 minutter lenger tid å komme gjennom, Håkan Hardenbergers ekstranummer inkludert - en blues for solo trompet. Noe torsdagspublikummet ikke fikk oppleve. La gå at det var Zappa som sto på programmet, og at dette hadde trukket både nysgjerrige og fans av rockerabulisten når han endelig sto på Oslo-filharmonikernes repertoar. Det var nok noen av dem som rynket på nesen over denne mangelen på høflighet og nødvendig etikette for hvordan man ter seg på besøk i konsertsalen. Man kunne forsåvidt også merke en viss forundring over at klesdrakt og hårlengde ikke var slik man var vant til. Men det er slik det skal være. Hip-hop generasjonen gjør sitt inntog i konsertsalene. De forlanger at kunstmusikken ikke er noe som er forbeholdt de over seksti.Og vil oppleve musikken på sin måte, slik de er - ikke hvordan de ser ut. Orkesteret har våget å satse nytt. Akkurat som symfonikerne i Stavanger inviterer de ungdom på egen abonnementsserie - Concerto Grosso. De første fruktene høstet man denne fredagskvelden. La gå at dette bare bør være forsmaken på all den grøde man kan forvente seg i kommende sesonger. Men det er ikke tvil om at såvel publikum som musikere hadde en trivelig kveld - og at ungdommen vil komme igjen. Stavanger Symfoniorkester var det første orkesteret her i landet som var ute med grundig satsing på barn og unge. Hvert år får hver eneste skoleelev i Stavanger en eller flere konserter som del av undervisningstiden. At dette gir utslag på konsertene, er hevet over tvil. Gjennom flere sesonger har orkesteret måttet sette opp ekstrakonserter for å kunne ta imot den økende tilstrømmingen av særlig unge mennesker. Det lar seg også måle på annet vis: andelen av ungdom som besøker symfonikonsertene er betydelig høyere fra de som er fra Stavanger enn de som kommer fra andre Rogalandskommuner. Dette viser undersøkelser ved høyskoler i Stavanger. Derfor er det gledelig at også Oslo-filharmonikerne nå ser ut til å få full uttelling for sin ungdomssatsing. Mer av dette - vi likte oss denne kvelden, det var gøy! |
Kjell Moe |