|
|
|
|
Kulturspeilets
ukentlige kommentar
| |
Verdensmestere | |
Kjell Moe | |
|
'Maybe not the refinest string and wind sections in the world', skrev Classic CD i sitt aprilnummer om Oslo-filharmonien.
Så fikk vi den. Vi hadde i vårt høye selvbilde allerede plassert orkesteret som kanskje verdens beste etter å ha lest en herværende middagsavis' oppslag om at aprilnummeret av selvsamme blad utropte Leif Roar Andsnes/Oslo-filharmoniens innspilling av Rakhmaninovs tredje klaverkonsert som den beste som noengang var gjort. Verdens beste, med andre ord. Etter nærmere øyensyn var det ikke helt hold for avisens påstander. Nå var den etter det britiske bladet mening ikke den beste innspillingen som noengang var gjort, bare én av dem. Det som trakk ned var ovenstående, samt et par andre faktorer. Dessuten merket vi oss ordene, 'kanskje ikke verdens mest renstemte stryker- og treblåserseksjon...' Vi leser ikke ut av dette at Oslo-filharmoniens messingblåsere er verdens beste, eller at paukist og slagverkere er verdens mest samstemte. Men det kommer nok. Vær sikker. En desk med sans for overskriftene greier nok denne vrien også. Vi liker å se på oss selv som verdensmestere. I våre egne øyne er vi uimotståelig dyktige og flinke. Det har vært vedtatt i Norge i noen år nå at Oslo-filharmonien tilhører det absolutt tetsjiktet av symfoniorkestere i verden. Og visst er de dyktige. I hvert fall hvis vi sammenlikner med det vi var vant med å høre fra orkesteret av samme navn i Universitetets Aula. Det er musikk av en helt annen verden. Men verdens beste er det såvisst ikke. Og bare her i Norden må vi nok finne oss i å akseptere at det finnes noen finske, 2-3 svenske og kanskje et dansk orkester eller to som vet å pusse fiolinbuen. Dra for den saks skyld til Sveits eller Østerrike og Italia, og spør en vanlig musikkinteressert om deres kjennskap til verdens beste symfoniorkester - og de vil bli stående og måpe. Tonhalle, sier de, Orchestra Filarmonica della Scala og ikke minst Wiener Philharmoniker. Men Oslo....? Selvfølgelig har de hørt om Mariss Jansons. Og dessverre er det nok slik at renoméet i sterk grad er knyttet til ham. Vår norske selvgodhet førte til at vi avviklet de beste vinterolympiske leker som noengang er blitt avholdt. Nylig gjorde vi det samme med VM på ski. Var vi klar over at grannelandenes presse reagerte negativt på den norske sjåvinismen? At vår såkalte entusiastiske vellykkhet ikke alttid oppfattes slik vi ønsker det i utlandet? Neivel. Da bør det være på tide å slå fast at Norge fremdeles er et lite land - både kulturelt og økonomisk. De korte ukene løssalgsavisene fråtset seg med førstesideoppslag om at vi var verdensmestere i økonomi, fikk en annen virkelighet når børsen opplevde krakk og oljeprisene falt dramatisk. I løpet av et døgn mistet norske aksjesparere milliardbeløp. Forrige uke forsvant aksjeverdier tilsvarende minst et helt forsvarsbudsjett. Har vi forstand på å forstå slikt? Musikerne i Oslos filharmoniske orkester har profesjonalitet nok til å tåle både Classic CD's noe småkritiske kommentarer som løssalgsavisenes eventyrfortellinger. Faktisk tror vi at de setter mere pris på velfunderte kritiske merknader enn ukritiske hyllester. For å holde plassen blant verdens fremste 50-100 symfoniorkestre kreves det bare to ting: disiplin og arbeid. Og da nytter det ikke å plassere seg for evig og alltid på toppen av tronen - som Oslos beste symfoniorkester. Er man på toppen, er det bare en vei som fører videre - og det er nedover. Det kan vi bare fastslå når vi ligger 150 år etter Danmark, 100 år etter Sverige og 5 år etter Finland når det gjelder et nasjonalt operabygg. I nordisk sammenheng greier vi såvidt å kreke oss foran islendingene - selv om de kan skilte med Wolfgang Wagners miniversjon av bestefarens Nibelungen-ring kombinert med den eldre Edda for halvannet år siden. Dessuten har islendingene sangerne - og det har ikke vi. Verdens beste... |
Kjell Moe |