Vildanden
av Henrik Ibsen
Nationaltheatret
Amfiscenen

Visuell Vildand

av Tiril Bjørkvold
Foto:Morten Krogvold








"Ja. For nu øyner jeg endelig en 'gang' en oppgave å leve for"














"..gjør alltid så vildendene. Stikke til bunns - så dypt de kan vinne, far.."














"..men når en har det kors på seg å hete Gregers.."














"..bare så på en slump - hvor mange sanne ekteskaper har De sett i Deres liv?"














"Ja, mannfolk er mangfoldige, de.."
Å sette opp Ibsens stykke Vildanden krever at særlig instruktør og scenograf foretar sterke valg. Valg av fokus, valg av tema, valg av uttrykk. Kanskje mer enn Ibsens andre dramatiske tekster, er Vildanden så sammensatt at de mange tekst-stemmene ikke kan lyde like sterkt fra scenen. Denne oppsetningen av Vildanden på Nationaltheatret som hadde premiere 31. august, har lagt vekt på det visuelle. Forestillinga står sterkt og stilreint.

Klarere konflikt tidlig
Den lille omkalfatringen regissør Ragnar Lyth foretar i begynnelsen gjør handlingstrådene lettere å følge enn slik Ibsen selv har lagt det opp. Vi møter riktignok også her de første personene i et stort selskap hos Grosserer Werle, spilt av Jan Hårstad, men replikkene er stokket slik at flere konfliktkort og relasjoner raskere kommer på bordet.

Gregers Werle, spilt av Svein Tindberg, og Hjalmar Ekdal, spilt av Bjørn Skagestad, er venner fra langt tilbake som livet har ført i hver sin sosiale rangsretning. Fru Sørby (Mari Maurstad) danser lett maniert med grossereren og raskt kommer det fram at at familien Ekdal skylder Grossereren mer enn penger og så er intrigen i gang. Gregers er hatsk mot sin far og vil fullføre sin livsoppgave; rettskaffenhet.

Familiesituasjonen i kummerlige kår på loftet hos Ekdals skisseres elegant der den gamle faren, Gamle Ekdal spiller mer subbete av Joachim Calmeyer enn vanlig, fordriver tida med å jakte kaniner og høns på loftet- der også den skadeskutte Vildanden holder til. Gina spilles fabelaktig sikkert av Frøydis Armand. En tiende, pragmatisk hverdagsvkinn. Gregers dukker opp på loftet og vil åpne øynene på Hjalmar for det renkespill Grossereren har drevet med Ekdalfamilien. Det hele ender så tragisk som vi alle veit.

Med Hjalmar som hovedperson
Denne oppsetninga handler først og fremst om Hjalmar Ekdal der han i Bjørn Skagestads skikkelse går gjennom mange faser. Fra det naive, livsløgnaktige via det undrende, skeptiske til det fortvilende og forsonende. Skagestad gir Hjalmar et stenk av naivitet i forhold til Gregers som er interessant. At Svein Tindberg ikke helt makter å være overklassegutten, men for mye blir hverdagens Tindberg, får så være.

Rollen som Hedvig er berømt og beryktet. Alle sammenliknes med tv-versjonen og Anne Marit Jacobsens krøller. Ågot Senstad er på en befriende måte noe annet. Hun er mer pikelig, mer lesehest og stuegris, mer hverdagslig, ikke så magisk. Hun er en Hedvig vi tror på, og selv om mye av tekstens konflikt blir tydelig for publikum helt fra starten, takler hun på en mesterlig måte å la seg forvirre og forstå underveis. Dermed greier regissør Ragnar Lyth å beholde nerven hele veien.

Fotografen
Det faktum at Hjalmar er fotograf sammen med at tap av synet er det som til slutt knytter Grossereren ubønnhørlig til Hedvig, er her trukket fram som et hovedpoeng. Det er en oppsetning som ikke bare innholdsmessig dyrker det visuelle perspektiv, men også scenografisk.

Fotograf Morten Krogvolds bilder, dels av scener fra oppsetninga, dels andre portretter, kastes opp på bakveggen og gir scenebildet en ekstra dimmensjon. En berikende effekt.
Lysdesigner Kristin Bredal kjører hardt og hvitt, et nesten forhørsaktig lys i flere av scenene. Her er det lite gyllen hverdag å belyse. Det hvite lyset fra fotolampene på scenen i annen akt gir nærmest oppsetninga et metaperspektiv. Noe belyses, aktørene styrer lyset dit de tror de vil finne noe som er verdt å se. Vi ser med dem og gjennom dem - i dobbelt forstand.
Også scenerytmisk er det helt klart tenkt i bilder, i tablåer, og det fungerer glimrende. Fargene på alt fra kostymer til kulisser er holdt sjeldent strengt i grått, bruntoner, svart og slitent. Det er så gjennomført at det grenser til det konstruerte. I en slik grad at det publikum ser nesten overdøver det vi hører. Det er godt å se en oppsetning som tør å gjennomføre en så klar tanke.

Seig slutt
Mot slutten av Vildanden er det nesten uansett hvordan du regisserer det hele, vanskelig å holde koken. Det går svært lang tid fra Gregers overtaler Hedvig til å skyte Vildanden, til hun går inn på loften og så går det enda en god stund før det smeller. Etter smellet er det også mye som skal sies før tausheten tar over. Denne biten er også denne oppsetningas svakeste del. Kanskje skyldes det at den grelle lystoffrørlampa i taket som blir revet fram halvveis i annen akt mister sin effekt etter hvert. Det blir for mye hverdag i scenerommet. Publikums blikk vandrer brått over til publikums bein i kors på den andre siden av scenen. I forhold til lysbruken i resten av forestillinga er det riktig å gjøre dette, men det kommer nok litt for tidlig i forhold til ønsket om å fange publikum to the bitter end.

Vildand-metaforen er forunderlig, og det kan virke som om regissøren har lagt ekstra vekt på å gjøre det bildet tydelig gjennom Gregers denne gangen. Helt klart blir det likevel ikke. Og det er like bra. At Hedvig dras fram fra loftskroken mot slutten med armene hengende som ødelagte vinger, gjør det ikke klarere, det blir bare scenisk klumpete.

Alt i alt en velspilt, visuell Vilandforestilling verdt å se. Både for de som gjerne ser Ibsen, for de som gjør det som en del av pensum i videregående skole og for alle oss andre som trenger å se godt teater.
Tiril Bjørkvold