et fyrverkeri av orkesterklanger som
spennes opp over det aller bredeste lerrettet
lot seg bruke i politisk sammenheng - Mussolinis
fascistregime elsket denne musikken
Det er i denne type musikk at Oslo-filharmonikerne
og særlig Mariss Jansons har sin styrke
CD-en dokumenterer at orkesteret er i stadig
vekst
aspirerer til å bli årets
CD
|
Bevares for en plate! For en musikk, og hvilken innspilling dette er!
Vårt fremste symfoniorkester har måttet tåle endel kritikk
for tendenser til publikumsfrieri i sitt repertoarvalg. Det skjeles for
mye til spektakulær og underholdende musikk med ytre effekter fra
sent 1800-tall og tidlig 1900-tall - påstås det.
Disse kritikerne må med denne CD-en få atskillig blod på
tann.For Oslo-filharmonikernes nyeste innspilling inneholder ikke
annet enn et fyrverkeri av orkesterklanger som spennes opp over det aller
bredeste lerrettet. Og det beste av alt: det gir en kjempeopplevelse. Dette
er morsomt å høre på - det låter helt riktig.
Er man fisefin - eller politisk korrekt nok - vil det alltids være
et poeng i at Respighis musikk og i særdeleshet disse tre symfoniske
diktene - Romas pinjer, Romas fontener og romersk fest - lot
seg bruke i politisk sammenheng. Mussolinis fascistregime elsket denne musikken
og anvendte den i alle mulige offisielle sammenhenger. Ufortjent er Respighi
blitt knyttet til dette regimet, noe som har resultert i at han den dag
i dag bare delvis er akseptert i offisielle kretser i sitt hjemland.
Slik sett lider han samme sjebne som Richard Strauss i Tyskland. Og det
er mer som forener dem: den vanvittige flotte bruken av orkesteret med alle
dets muligheter, klangene og de eruptive utbruddene. Men det spørs
om ikke Respighi må tåle å få en karakteristikk
av å være ennå et stykke hvassere i den raffinerte bruken
av orkesteret enn hva Richard Strauss eksempelvis fikk til i sin Zarathustra
eller Alpesymfoni.
Det er i denne type musikk at Oslo-filharmonikerne og særlig
Mariss Jansons har sin styrke. Det er her de finner sin frukltbare
symbiose som dirigenten (foreløpig) ikke har funnet med noe annet
orkester - i hvert fall ikke i samme grad. Og for Oslo-filharmonikerne
viser det seg igjen at det er bare sjefsdirigenten de siste tyve årene
som makter å heve orkesteret et hakk eller to over ordinært
europeisk storbynivå.
Dessuten dokumenterer CD-en at orkesteret er i stadig vekst. Feste romana
ble spilt inn i 1989 og tidligere gitt ut på en CD med musikk av Ravel
og Chabrier. Orkester og dirigent viser at de har brukt disse seks årene
på å utvikle en ennå mer spenstig orkesterklang.
Dette er stor musikk. Her finnes fuglesang, vaiende pinjer i vinden, fontener
i fullt sprut, Romas folkeliv i festskrud - alt beskrevet i spektakulære
klanger og med en frydefull orkesterpaljett uten hemninger. Det er neppe
aldri før vært skrevet musikk av denne typen - så filmatisk,
beskrivende, sprudlende og - rett og slett - festlig som det Respighi har
gjort i disse orkesterdiktene.
Da får vi heller tåle litt forsiktig kritikk av den suksessrike
retningen Oslo-filharmonikerne og Mariss Jansons forlengst
har slått inn på. Visst burde de ta et ansvar også for
samtidsmusikken og hva som skapes her hjemme akkkurat nå. Men la oss
for all del slippe dårlige framførelser av musikk de hverken
mestrer eller har noe forhold til - som da de skulle oppføre Steve
Reich under Ultima-festivalen og misset på den rytmiske pulsen, noe
som for tilhørerne ble en skrekkblandet opplevelse.
Denne CD-en med Respighis Pini di Roma, Fontane di Roma og Feste
romane aspirerer til å bli en av årets helt store CD'er
for undertegnede. Fortsett med dette, kjære Oslo-filharmonikere
og vi skal tilgi det meste!
Kjell Moe
|