| | | |
Ein Midtsommarnattsdraum
| |
Vakker Midtsommernattsdrøm | |
av Kjell Moe | |
"Rikdommen i dette stykket eig ikkje grenser" Silviu Purcarete "Ein Midtsommarnattsdraum går svært djupt ned i dei mørkaste sidene i menneskesinnet" Silviu Purcarete "stykket har óg ein vidunderleg poesi som strålar like sterkt i dag som nokon gong" Silviu Purcarete "Ein Midtsommarnattsdraum er ein leik, stykket har halde på det impulsive barnlege, det får fram ressursane som finst i draumane, og styrken vi kan hente frå fantasiverda" Silviu Purcarete "For meg er leiken sjølve naturen til teatret" Silviu Purcarete "Teatret er konfliktar, konfliktane er teatret sin ABC" Silviu Purcarete "Vi har jo alle være fordommer, og eg hadde eit slags inntrykk av at norske skodespelarar måtte vere av den kjølige typen som held ting på avstand" Silviu Purcarete "Eg likar store scenar, dei passar meg bra, for eg er faktisk ganske klaustrofobisk av meg" Silviu Purcarete "Eg hadde planar om å setje opp Ibsen ein gong, men det vart det ingenting av" Silviu Purcarete |
Det er en vakker Midtsommernattsdrøm som Det Norske Teatret viser. Forestillingen er visuell, levende og gjør elegant bruk av det store rommet på teatrets hovedscene.
Det er for en internasjonal kulturbegivenhet å regne når rumeneren Purcarete dukker opp fra hulen i sitt faste tilholdssted i Limoges i Frankrike for å gjøre teateroppsetninger. Denne 47-årige instruktøren er nesten å regne som et av de store kultnavnene på dagens teaterscene. Ikke derfor å undres over at det var litt ekstra schwung over premierekvelden på Det Norske Teatret. Vi hørte Stein Winges godmodige knegging der ingen andre lo. Og forestillingen hadde atskillig momenter som kallet på smilet. Purcarete har uttrykt at han med denne oppsetningen ønsket å benytte seg av det store scenerommet, han liker store scener - klaustrofobisk som han hevder han er. Det er uendelig mye vakker poesi i Shakespeare's tekst. Et drømmespill med åpenhet både overfor barnets sinn som for de voksnes erotiske verden. Teksten eier en vidunderlig evne til å kalle fram strenger inne i oss. Innfallsvinklene er nesten uendelige, og mulighetene for å fabulere seg inn i eventyrverdenen er uttallige. Teksten er blitt pent tatt vare på i denne oppsetningen og skuespillerne boltrer seg i de lekende ordspillene. Men av og til og særlig før pause, savnet vi en strammere hånd i regien. Til tider virket også denne oppsetningen lite kommuniserende. Men det var i partier hvor vi følte at det ennå virket uferdig fra instruktør og skuespiller, der hvor det hele stokket seg helt fast. Men det opplever du kanskje bare i enkeltøyeblikk. For etter pause tar skuespillerne deg med på en eventyrferd gjennom Shakespeare's drømmeverden hvor du kommer god og hel ut fra møtet med leken på scenen og spillet i spillet, det varmer og du kjenner innvendig at slikt gjør godt. Det er Purcarete's bruk av det store scenerommet som fascinerer. Scenen er stort sett naken og åpen hele forestillingen gjennom, bare avbrutt av senkete lysekroner fra snorloftet som gir assosiasjoner av delvis stjernehimmel og delvis mørke trær. Mot bakhorisonten spennes et skiftende bilde av vekslende lys. Stykkets høydepunkt for undertegnede var den fine og vare forvandlingen for åpen scene hvor alvekongen Oberon og alvedronningen Titania - spilt av henholdsvis Paul-Ottar Haga og Hilde Olausson - i silhuett mot horisonten skiftet til henholdsvis Tesevs og Hippolyta og gikk tilbake til sin sin borgerlige, dvs. virkelige tilværelse: leken i skogen er slutt, nå kan det virkelige spillet i spillet starte! Men det er også vakkert å følge hvordan Purcarete lar skuespillerne bevege seg i store grupper i scenerommet. Helt fra første stund hvor håndtverkergjengen med innstudert regi snubler og skubber seg ut og inn av scenen dyttende på spillets rekvisittkasser, hvorpå de setter seg i salen for å følge hva som skjer, viser hva slags mesterlig grep instruktøren har til scenebildets dynamikk. Og bare vent til det hele er slutt og skuespillerensemblet beveger seg inn på scenen som en eneste lang bølge for å ta appplaus, denne scenen burde ha en pris i seg selv. Det er nok av øyeblikk hvor elementene blander seg frydefullt sammen, og Purcarete's bruk av det store scenerommet er en fryd for øyet og en stadig pirring for sansene. Her har han fått god hjelp av scenografen Doina Florian og Vasile Sirli's lydkulisser. Scenebildet er som alt annet i denne oppsetninger vakkert tegnet. Enkelt i uttrykket. En enkel sitar forsterker den trolske stemningen som stykket av og til kaller på. Alt er imidlertid ikke like bra. Vi har nevnt at stykket i perioder har problemer med å kommunisere med salen, det virker uferdig og ikke helt satt. Noen dagers spilletid vil forhåpentligvis rette opp det. Verre er det at Purcarete ikke har maktet å utnytte det potensialet som Sigve Bøe eier. I dobbeltrollen som Puck og Filostrat skulle han ha mye å spille på, og han gjør også til tider svært mye ut av det. Men han får ikke gitt uttrykk for hverken sin elegante plastikk eller spesielle stemme, sin høye tenor, der handlingen faktisk lå til rette for det. Her burde teatrets kunstneriske ledelse gått klarere inn overfor instruktøren. Av skuespillerne forøvrig er det først og fremst Bernhard Ramstad i rollen som Nick Stump, det forvandlete eselet, som må framheves. Over hele linja er det mye bra skuespill å se, de to unge parene mangler kanskje ennå litt erotisk utstråling - kjærlighet består ikke bare av å løpe etter hverandre. Som med et par andre detaljer ved denne oppsetningen er vi imidlertid sikre på at dette vil komme tydeligere fram etterhvert. I det hele tatt er dette en utrolig vakker forestilling. |
Kjell Moe |