DOMMEN
Barry Collins
Nationaltheatret, amfiscenen
premiere 22.10.1997

Dommen

Tiril Bjørkvold

Erik Hivju, foto: Marit-Anna Evander




- Jeg beklager, men jeg er den jeg er.




- Lytt med magen, nese, tunge.




- Er dette en domstol eller underholdning.




- Denne munnen er kjeften til en kannibal.




- Når fakta er så forferdelig - hvorfor føle redsel for et ord?




- Bare undersøke meg, jeg er en helt normal kannibal.




- Er ikke jeg en slags logisk villmann?




- Jeg er ikke stolt over det som skjedde, men jeg føler ingen skyld.




- Vi må si mord, må vi ikke?




- Det var faktisk livet jeg valgte.
Det er ikke nødvendig å skrike for å vise smerte. Eller svette for å vise engasjement. Det er modigere å satse på tause skrik og indre hetetokter. Men mot er ikke nok. Konsentrasjon og indre formidlingskraft er avgjørende.

Erik Hivju velger et antikonsept, der alle følelsene skal være innvendig. Og det ytre avsløre seg selv som et skall. For Hivju er dristig. Men dårlig konsentrasjon tar rotta på hele ideen. Det er mulig regissør Svein Scharffenberg har gitt han for lite å bite i. Hadde Bjørn Sundquist spilt rollen, hadde nok framstillingen vært ytrere. og kanskje fungert bedre.

Andre Vukhov har tilbrakt 55 dager i et fangehull uten mat og drikke. Han ble innesperret der av fienden sammen med seks andre militære. Når de blir befridd har bare han og Rubin overlevd. Resten er blitt spist av de stadig færre gjenlevende. Og det er en ordning de er blitt enige om - nesten alle sammen.

Per def. frastøtende
Kannibalisme er per definisjon frastøtende. Det er vemmelig, vi orker egentlig ikke å ta ordet, langt mindre handlingene innover oss. Barry Collins' sin tekst prøver likevel. Han ønsker med denne drøyt halvannen times lange monologen å stikke vår egen stinkende virkelighet ikke bare opp under nesa vår, men langt nedover i halsen. Så vi selv skal føle på kvalmen. Og kjenne etter. Forresten, kjenne etter hva? Om vi fremdeles lar oss bekvalme? Eller om kannibalisme likevel kan forsvares? Det er uklart. Stykket handler vel mer om hva som er skyld, nødvendighet og forsvarbart. Ikke hvorvidt kannibalisme er greit. Når det trengs.

Tre strenger
Regissør Svein Scharffenberg spiller på tre ytre strenger. De er lite, selv for en kammerkonsert.
Gjennom bord og stol og vannkaraffel for vi antydningen av et kontor. Vukhov henvender seg stadig til publikum som om vi satt som dommere. Dette er ikke en forhørssituasjon. Den er tydeligvis over. Det er mer Vukhovs tanker, hans forklaring, forsvarstale og redegjørelse. Hivju setter seg på stolen en eneste gang. Resten av tida vandrer han fram og tilbake. I svært liten grad bruker han bord og stol aktivt, til å lene seg mot, sette seg på. Selv om det er åpenbart at Scharffenberg ønsker et nakent uttrykk, blir dette fet for snevert register å spille på.

Element nummer to er det Vukhov bringer med seg inn på scenen. En lårbeinsknokkel, noen papirer. Som Hivju fikler med av og til. ikke mer. Også det i snaueste laget.

Den tredje strengen er sykehusklærne og institusjonstøflene. Litt lurvete, slitent, og anonymt. Og det er alt. Resten må Hivju bære selv. Minimal endring i lyssettingen, ingen lyd, ingen musikk. Alt hviler på han.

Våger, men vinner ikke
Det er viktig at både Hivju og Scharffenberg våger. Men de er ikke garantert at de vinner.
Det er mulig det var influensaen som tydelig hang igjen. Eller forstyrrelser fra publikum. Men Hivju var rett og slett ukonsentrert. Han mistet tråden åpenlyst mange ganger, og greide ikke å mane fram forestillinger av situasjonen i fangehullet. Det er ikke nok å si at noe, som vi kulturelt på forhånd vet er grotesk, er vemmelig. Det må være det. Det må lukte død. Det må renne blod for publikums indre øyne. Det gjorde det ikke.

Det er mulig det er små justeringer som skal til. Endringer som faktisk er enklere å få til når elementene er så få. jeg håper Hivju merker at det må til. Og at han i større grad får behov for å vise fram den jævligheten historien har å by på enn bare å fortelle utvendig om det. I journalistikken heter det "Show, don`t tell". På teateret merker man forskjellen enda sterkere.

Tiril Bjørkvold