Dette er den tredje artikkelen vi skriver om byråkratiets problemer med å tilnærme seg den nye tid. Det dreier seg om TONO's 'ta seg til rette'-holdning overfor et medium de allerede har vist seg ikke å forstå et dugg av.
Spørsmålet er om denne organisasjonen med de utspillene vi har opplevet i høst i det hele tatt har noen berettigelse slik de oppfatter sin rolle. Eller om ledelsen og den juridiske ekspertise bør byttes totalt ut.
Vi har anbefalt det tidligere, og gjør det igjen: før TONO kommer med nye Internett-utspill ville det lønne seg for dem å sette seg seg noen måneder på skolebenken og få en innføring i elementær IT-teknologi.
Det ellers så prisverdige formål som TONO i utgangspunktet har, er i ferd med å tapes bak det ene ville utspillet etter det andre.
Problemet er at beskyttelse av opphavsrettigheter - det være seg musikk, fotografi eller tekst - ikke er tjent med tenking og metoder som hører hjemme i 50-årene.
Vi synes det er helt riktig at når man anvender andres musikk i radio, TV eller på konserter må man betale for det. Slik har regelen vært - og slik bør det også være. Det gjelder også Internett.
Vi kan ikke se at problemet Internett i prinsippet er anerledes enn problemet kringkasting og nærradioer.
Problemet ligger i at TONO ikke har forstått hva Internett og moderne teknologi er.
I tillegg tramper de også direkte ut i salaten ved å drive gjennom bestemmelser som også er overtramp overfor den enkelte rettighetshaver. Men det verste er at de gjør
formålet med sin virksomhet direkte hatet blant dagens nett-brukere.
Det er vanskelig å forstå TONO for en vanlig fjortis i dag. Og dessverre fører TONOs holdning til at i stedet for å mane til respekt for oppgavsrettigheter, oppnår man det motsatte.
Folk flest vil stille seg totalt uforståelig til slike stivbeinte regler og for det som oppfattes som et direkte byråkratisk inngrep uten hjemmel og fornuft.
Dermed svekkes prinsippet om opphavsrettighetene generelt, og det vil ramme fler enn det området TONO forvalter. Også tekst og fotografi og andre former for kunstneriske verk vil komme i samme situasjon.
Dette liker vi ikke. Derfor sier vi fra, nok en gang.
Det siste TONO har funnet ut er at alle som gjør musikk tilgjengelig på Internett skal betale for det.
Ikke som i radio - der den som spiller musikk og overfører den, skal betale for det.
Her er det nemlig en stor prinsipiell forskjell.
La oss tenke oss følgende:
En ung musiker ønsker å gjøre biter av sin musikk kjent for verden, for potensielle kjøpere eller mulige plateselskap eller agenter. Det er nemlig slik Internett fungerer for en masse av oss som steller med tekst og fotografi, blant annet.
Vedkommende legger ut sin musikk på sine hjemmesider, dvs. sitt produkt, sin eiendom.
Etter TONOs forstand skal da alle og enhver betale for det. Han som legger ut, skal betale til TONO - for å anvende musikk. Serveren han blir betjent gjennom, skal også betale for at kunstneren skal fallby sitt produkt - ikke til kunstneren, men til TONO! Linjene som serveren kanskje leier av tredjepart, må også finne seg i betale for det. I prinsippet må også Universitetet i Oslo, hvis stormaskin gjør mesteparten av Internett-tilgang mulig i Norge, betale.
Vær så god og bli klok.
Men det verste av alt er at bestemmelsen åpner for at enhver som går inn på vedkommendes hjemmesider og hører musikken, også må betale for det.
La oss ta et annet eksempel: Hvis Oslo-filharmonien ønsker å legge ut snutter av sin kommende CD - som består av de grandiose ekstranummere de har spilt på sine konserter verden rundt de siste sesongene - på sine sider på Pluto, må de betale for dette til TONO, selv om komponisten har vært død i mer enn 100 år.
Dette må de gjøre, selv om de eier vedkommende åndsprodukt, CD-innspillingen, og i analoge sammenhenger (radio, TV) skal ha opphavsrettigheter hvis den avspilles.
Men altså hvis de gjør det selv på sine sider på Internett, kommer TONO inn i bildet og skal avkreve avgift.
For å ta et tredje eksempel:
Hvis stunt-komponisten Rolf Wallin ønsker å gjøre snutter av sin konsert for ballong tilgjengelig på nettet, må han betale avgift til TONO - selv om det er hans egen musikk som framføres av ham selv i et opptak han har gjort på egen hånd.
Så må serveren betale. Så må lytteren kanskje betale. Etc. etc.
For de fleste av oss, som ikke er født og oppvokst i det tidligere Sovjetunionen, strider slike bestemmelser mot enhver form for praktisk fornuft.
Det er som sagt snakk om et alvolig inngrep mot bruk av ny teknologi.
Vårt poeng er at fornuftigere deler av TONO etterhvert kanskje bør forstå at de befinner seg i 1997, og at man tilstreber løsninger som er forståelige og fornuftige. Målet er at opphavsrettigheter skal beskyttes - også på Internett.
Vi vil sterkt gå imot den form for tenking som tydeligvis gjør seg gjeldende i TONO for tiden. I praksis vet enhver at praktiseringen av slike regler vil falle både på sin egen urimelighet og fordi de i praksis vil være helt umulige å overholde.
Vi vil mane til respekt for opphavsrettighetene.
Til det kreves langt annet enn stivbeint tenking og kommando-reglement.
Kjære TONO: slutt med tullet!
|