Guten og Stjerna
Det Norske Teatret, hovedscenen
Barbro Lindgren

Yndig teatermagi

Tiril Bjørkvold



- Ein stad i verda, på ein eng overstrødd med tusenfryd...






- Så rart - eit barn og eit føll på same natt. br>





- Stjerna er ikkje som andre hestar, for ho kan snakke.






- Høyrde ikkje direktøren nokon ting?






- Dei som er barn, eller har barn i hjarte, kan høyre ho snakke.






- Her skal ikkje leikast, her skal arbeidast.






- Om eg var ein hest, ville du bli glad i meg då?






- Hesten skal bort, dumme hestar kan ingen ha.






- Spring etter stjernene våre!
Mer enn det som er vanlig kost ved barneteaterforestillinger, skapes teaterrommet i Guten og Stjerna om til en magiens verden. Ved å ta sirkusmiljøet så på alvor, har ensemblet på Det Norske Teatret fått fram en forestilling full av ynde, av noe uforklarlig og vakkert. Som gjør at selv salens yngste blir bergtatt.

Guten og hesten Stjerna blir født samtidig en natt på et sirkus som står på en eng full av tusenfryd. De blir gode venner og leker ofte med hverandre. Hesten Stjerna kan snakke med alle som tror den kan snakke. Alle utenom den slemme og altfor strenge sirkusdirektøren. Han bestemmer seg for å dressere Guten og Stjerna, lære dem opp til et eget sirkusnummer. Hesten er lydig med på opplæringen en stund, men en dag vil direktøren presse fram et nummer som er altfor skummelt. Da nekter hesten, og direktøren kaster i sinne hesten ut av sirkuset. Hesten rømmer langt vekk. For å finne hjem igjen til Guten, følger hun de to stjernene deres som ble tent på himmelen den natta de blei født.

Hjemme-ute-hjemme
En hjemme-ute-hjemme fortelling, med masse lek, mange situasjoner som bare er der fordi de er vakre, gøyale, annerledes eller overraskende. Tempoet i denne forestillinga er kanskje det aller beste. Ting tar tid. Det er ikke om å gjøre å få fortalt så rakst som mulig hvordan det går. Det er viktigere å få fortalt hvordan. Barbro Lindgren viser med dette nok en gang at hun kan fortelle historier. Men hun skal ikke ha hele æren aleine. Scenograf Unni Walstad, regissør Harry Guttormsen og koreograf Nina Harte har lagt seg på et fortellertempo som er akkurat passe rolig og dynamisk. Her er nydelig stjernehimmel, bølgende hav, tåke og tryllerier. Alt for å skape et rom, et teaterrom.

Bare ett eneste øyeblikk lurer man på om Stjerna virkelig er en hest, om skikkelsen Ingrid Jørgensen tryller fram ikke egentlig er et menneske. Det skjer ved aller første møte. og det er sikkert ment slik. Resten v forestillinga er det ingen i salen som ser noe annet enn en lekende, søt og snakkende hest. Ja, så levende gikk denne skikkelsen inn på mitt 9-år gamle følge at hun svinset nedover trappene etter forestilling med henda forbeinsaktige høyt hengende.

Alvorlig magi
Magi er en alvorlig ting. Ingenting ser dummere ut en lett avslørbar liksomtrylling. Derfor skal teatret har ros for å bruke ordentlige folk i disse rollene. Erling Sollands Maximillian får av og til full tryllekunstneroppmerksomhet, av og til bare gjøgletrikser han i bakgrunnen. Hele tida profesjonelt utført, og godt der det. Likeså med sjonglørene og flammeslukeren. Den eneste biten at sirkusfolket som virker halvhjerta, er trapeskunstneren. Men som helhet er sirkusillusjonen mer enn overbevisende.

Bakom dette hviler et annet perspektiv. Som jeg for denne gang skal la hvile. Men som for mitt unge teaterfølge ble et problem. Trylling er til for å bli nesten avslørt. Teater må man tro på, Teatertrylling faller da mellom to krakker, enten må man leve seg inni alt sammen, eller så får man som publikum et driv i seg til å avsløre begge deler. Det må teatret være klar over. Og sørge for at teatermagien vinner.

Ingen melodier
Musikken er for dårlig. Det såkalte Nordiska Strakosh Teaterförlaget har ikke sans for melodier. Det er ikke mulig, selv for et trenet øre som prøver iherdig, å ta med seg en eneste melodilinje hjem, noe å nynne på. Alt er bare klanger og nynnbare topptoner. Og i litt for stor grad brukes musikken som et påskudd til å få gjentatt replikker. Det blir litt mye operetteaktig: La, la, la, nå må jeg på toalettet, la la la. Noe verken voksne eller yngre publikummere pleier å ha særlig sans for.

Skrekkscenen er for avdempet. 2. akt åpner med en scene på slakteriet. Der de minste i salen muligens ikke frostår hvor nærem det endelige sammenbrudd, slakting og død Stjerna egentlig er. Scenen er i seg sjøl er grotesk nok, og knivbladlydene skjærer i hjertet. Men noe er tydelig sensurert. Der er som om den moralske barnekontrollen har kommet inn og tatt bort noen av effektene. Dermed halter uttrykket. Enten får man kjøre full pakke og lage et inferno for barn, eller så får man være tantete og forsiktig. Ikke midt i mellom, som her.

Alt i alt en vakker, yndefull forestilling barn bør se. Og så kan man jo ta dem med ut og se på stjernehimmelen etterpå. Kanskje virker den enda mer magisk når man har Guten og Stjerna innabords?

Tiril Bjørkvold