| | | |
Mytiske netter -
| |
Mytiske Netter | |
av Grete Nordtømme | |
|
12. april var det nypremiere på tre balletter , alle med koreografi med basis både i
den klassiske ballett og moderne dans, men med meget ulikt formspråk.
Richard Strauss skrev sine fire siste sanger i en alder av 84. De var dedisert til Kirsten Flagstad som også urframførte dem i 1950. Musikken er skrevet til dikt av Hesse og von Eichendorff. Rudi van Dantzig overfører de forskjellige uttrykkene i diktene til de følelsesmessige relasjonene mellom mann og kvinne, som glede, sorg, håp, fortvilelse, resignasjon. Dette uttrykkess ved fire pars dans. I de første to parenes dans begås det flere dansetekniske feil og deler av fremførelsen virker usikker. Dette er spesielt uheldig siden det sterke følelsesmessige uttrykket må baseres på et sikkert fundament. Tredje par danser sikkert og godt og først her når det følelsesmessige frem. Richard Suttie danser Døden som binder de andre dansende sammen i ulike møter seg i mellom. Han har en sikker og myk fremstilling. Sangsolist var Frøydis Klausberger. I partier var sangen kraftfull, men som helhet var det noe ujevnt. Glen Tetley laget koreografien til Mythical Hunters i 1965. Danseverket ble første gang oppført i 1971 på Den Norske Opera i hans innstudering. Han har skrevet ca. 70 ballettverk som er satt opp over hele verden. Hovedtemaet i Mythical Hunters er den sykliske fremstillingen av jeger-jakt-bytte-død-fødsel som her er gitt et frapperende og fascinerende uttrykk. Det var et gledelig gjensyn med verket, men danserne er noe usynkroniserte og usikre i enkelte partier. Jeanette Hansson utmerket seg ved sin utstråling og sikre suggererende fremførelse. Odon Partos' musikk ga et spennende tilskudd til forestillingen. Birgit Cullbergs danseverk Måneren forteller en klarere historie. Den ble skrevet for ca. tredve år siden, og tar utgangspunkt i en gammel samisk legende om den sjenerte og ulykkelige forelskete samejenta Aili - som danses av Line Alsaker. Hennes følelser er vendt mot Nilas, som danses av Richard Suttie. Han er imidlertid opptatt av en annen kvinne, Kaisa som danses av Felicia Zippilli. Av Noaìden, samenes trollmann, får hun hjelp ved at han skaper henne om til et hvitt reinsdyr. Dette medfører at alle mennene jakter på hennne og vil fange henne og i denne kampen styrter flere av dem i en avgrunn. Etterhvert gjengjelder Nilas hennes følelser og da begynner Ailis kamp mot Noaìdens vilje om at hun som reinsdyr må sørge for menneskeoffer han må gi til de underjordiske maktene. Sluttkampen mellom Aili som dyr og Nilas vinner han fordi hun pga. sin kjærlighet ikke klarer å skade haam. Line Alsaker viser igjen sin følelsesmessige innlevelse og sin sikkerhet i en danseteknikk som kan karakteriseres som et nesten perfekt uttrykk. Det er en fryd å se henne. Richard Suttie er sikker men får også vist et mykere og sterkere følelsesmessig uttrykk, både i sin solodans som i sin samdans med Alsaker. Musikken er av Knudåge Riisager. På applausen kom 89-årige Birgit Cullberg opp på scenen, og sannelig fikk vi oppleve en høyst oppegående koreograf som ga sine komplementer tilbake til publikums stående applaus. |
Grete Nordtømme |