R.B. Kitaj
AN AMERICAN IN EUROPE
Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst
11.01 - 22.03.98

R.B. Kitaj
AN AMERICAN IN EUROPE

Karoline Berre

R.B. Kitaj: Selvportrett av kunstneren som kvinne




Astrup Fearnley museet viser igjen tyngde og kvalitet
Første stopp Astrup Fearnley museet - for denne retrospektive R.B. Kitaj - mønstringen.

Utstillingen var et initiativ fra Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst i Oslo, som sammen med Tate Gallery i London, er stedet hvor man finner den betydligste samlingen arbeider av Kitaj. Etter starten i Oslo går utstillingen videre til Madrid, som en markering av den særlige inspirasjonen som den spanske kulturen og det spanske landskapet alltid har vært for Kitaj. Deretter vises utstillingen i Wien, hvor utstillingen knyttes til hans opphold i Østerriket, og de spesifikt jødiske temaer i hans kunst. Turneen avsluttes i Hannover, med referanser til den markante tilknytningen til tysk kunst, kanskje særlig tysk ekspresjonisme.

Vi forstår allerede amerikaneren Kitajs sterke røtter i Europa. Hans liv og hans kunst bærer store deler av den europeiske kulturhistorien i seg.

Muligheten til å vandre rundt blant omlag sytti av hans kunstneriske verk er en sterk opplevelse. Samtidig som hans bilder er nære og private er de også knyttet an til en tradisjon som ligger utenfor Kitajs direkte opplevelser.
Penselstrøkene, fargene, menneskeskikkelsene og deres omringende omgivelser skaper et kraftig uttrykk. Et uttrykk som blir en sum av private og tradisjonelle vestlige kunsthistoriske koder.

"Jeg snakker som maler"
L.B. Alberti bemerket den gang det vestlige maleriet oppsto, "parlo come pittore" (jeg snakker som maler). Dette utsagnet passer godt som et bilde på Kitajs kunst på flere måter. Flere av maleriene hans består av en rekke lesbare fragmenter, lesbare i direkte forstand, men også i billedlig forstand. Bildene er lagvis bygget opp, det blir som å bla i en bok, hvor opplevelsen, forståelsen og innlevelsen blir sterkere etter som man har kommet seg noen sider på vei.

Hans samfunnsengasjement, det være seg nåtid eller fortid, er ærlig og blødende. Engasjementet kan uttrykkes så ekspressivt fordi han knytter det så tett opp til sin egen identitet. Som betraktere kan vi føle hans språk, han taler til oss gjennom sitt sterke maleri. Dette medfører også at bildene står så sterkt alene. Uten at man kjenner til Kitajs "historie" kan man gripe hans kunst. Men på lik linje med et godt dikt, vil vi oppleve og kanskje forstå maleriene hans i høyere grad jo oftere man ser dem, og jo mer tid man bruker både emosjonelt og intellektuelt jo lengere inn i bildets sfære kommer man.

Utsnitt fra den dramatiske og absurde "virkeligheten"
Det enkelte maleriet fremstår som et utsnitt fra en dramatisk oppsetning. Det enkelte "utsnittet" gir oss et lite innblikk i den verden det er hentet fra. Som betraktere blir vi nysgjerrige, vi ønsker å se mer. Litt fortvilet ønsker vi å forstå, sette ord på det vi ser og opplever, men bildene er så komplekse og innehar så mangen fasetter at følelsesmessig kaos raskt oppstår. Det er som Kitaj vil gi oss en smakebit på livets mørke sider, uten på noen måte å bli belærende eller sosialrealistisk. Vil han lokke oss inn i de mørke kammere i menneskesinnet og teste oss ut, hvor vi egentlig står?

Det private, historien, kulturen, fortellingen
Helt fra hans tidlige år som kunstner har han bruk sitt private liv som utgangspunkt for motivkretsen. Livet som sjømann og kontakten med de kvinnelige prostituerte, er skildret i en rekke av hans tidlige malerier. På en merkelig måte virker en rekke av bildene som objektive betraktninger. Dette tilsynelatende objektive, gjør bildene på en måte mer surrealistiske. De realistiske og geometriske omgivelsene, som er blandet med fortidens symboler og ugjennkennelige former, gjør at bildene fremstår som en absurd drøm, hvor vi kan begripe bruddstykker, andre mer uforstålige deler må overlates til intuisjonen, eller bare la de forbli endel av helheten, som vi antagelig aldri hundre prosent kan fatte. Absurd som et galt sammensatt puslespillet, men hvor det ikke eksisterer alternativer til å sette det sammen anderledes, er et mulig bilde på endel av hans malerier. De to ytterligheter som kjennetegner Kitajs kunst er det hemmelige og det åpene, men de fremstår ikke som motsetninger, men to poler forbundet med en enkelt, kontinuelig strøm.

Kitajs kunst er ikke konseptuell, bildet i seg selv bærer en verden av ideer. Maleriets idé og fortelling er ikke absolutt og fastslått for all tid. Bildet er i forandring med sin egen tid, både kunstneren selv og betrakteren vil oppleve bildene annerledes med tiden.

Identifikasjon
Identifikasjon er et viktig stikkord for å begripe Kitajs kunst både når det gjelder hans jødiske bakgrunn og den tragiske historien jødene er knyttet opp til. Når det gjelder hans personlige og direkte kunstneriske språk er identifikasjon igjen ett viktig stikkord, han identifiserer seg med den europeiske kulturhistorie. Som han så tydelig selv sier: "mine egne drømmer og lengsler finner den beste inspirasjon i den store italienske figurative kunst, og det er meg knekkende likegyldig om skikkelsene i den ble skapt for fem hundre år siden eller i forrige uke". Kitaj snevrer ikke inn og programmerer sin kunst. Kitaj ønsket ikke å identifisere seg med 60-tallets Pop-kunstnere og medstudenter. Dette kan sees på som en vegring mot å bli plasert i bås, med samfunnets mest overfladiske sider. Kitaj foretrakk å omgi seg med filosofer, historikere og forfattere fremfor malere. Alt dette førte til at Kitaj til en viss grad følte seg fremmed ovenfor sin egen samtid.

Det høres kanskje snodig ut å bruke et ord som å våge, men slik som kunsten har utviklet seg de siste hundre årene, blir det nær sagt et brudd med den ledende kunsten, når en kunstner knytter seg og sin kunst opp til gamle mestere. Degas, Courbet, Matisse og tyske ekspresjonister er noen av de kunstnerne som klart kan ses på som inspirasjon for Kitajs verker, både gjennom motivkrets og teknikk. Utrolig nok styrker dette bare hans personlige strek. Han tør å identifisere seg gjennom udmykhet, han ønsker ikke å bryte tvert for å skape noe helt eget. Det er som om "amerikaneren i europa" tør å ta vare på den fantastiske lange europeiske kulturhistorien med stolthet og uten blygsel.

Karoline Berre