Finn Arnestad:
Orchestral Interference - Fiolin- og klaverkonsert, INRI mm.
Royal Philharmonic Orchestra/Oslo-filharmonien (Aurora)

Finn Arnestad: Chamber Interference

av Kjell Moe








Finn Arnestad står fram som en av de mest sentrale i norsk musikkliv












Konsertene er CD'ens høydepunkt















en norsk komponist du vil sette pris på











Dette anbefales!
Det har vært et formidabelt slipp av nye CD-er fra Norsk Komponistforening i år. Noe er av sånn middels kvalitet, andre utgivelser burde vært spart for det åpne marked (har man fått midler fra overføringssamfunnet, les Kulturråd eller andre prisverdige fond, bør man i noen tilfelle ta tilbørlige hensyn og forbeholde sin musikk og uttrykkstrang for familie og nærmeste krets) mens en rekke utgivelser ikke bare forsvarer sin plass i butikkenes CD-reoler, det er ypperlig og spennende musikk.

Ta disse to CD-ene for eksempel. Finn Arnestads musikk kunne neppe fått en bedre presentasjon enn gjennom disse to CD-ene. Han står fram som en av de mer sentrale i norsk musikkliv fra 50-årene fram til i dag , og CD-ene gir et utmerket bilde av hans tonekunst.

Fiolin- og klaverkonserten samt orkesterverket INRI er sentrale norske verk fra den periode i norsk musikkliv han var aktiv. Innflytelsen fra vår første store tolvtonekomponist, Fartein Valen, er merkbar hos Arnestads komposisjoner fra 50- og 60-tallet, som på INRI.
Vi har vant til å leve med påstanden om at INRI har vært Finn Arnestads hovedverk. Men vi er neimen ikke sikker på om dette er riktig lenger. Hør bare på fiolinkonserten, hvordan den smyger seg inn på deg med en moderat dynamikk og et førstemotiv som legger seg nesten ubemerket inn i orkestersatsen og egger musikerne videre. Dette er en konsert som har mulighet til gå 'rett inn' hos de fleste som setter pris på seriøs musikk - uten at det skal settes krav til modernistisk forståelse.

Det er de to konsertene, forøvrig ypperlig framført av henholdsvis Stig Nilsson på fiolin og Geir Henning Braaten på klaver, som er høydepunktene på denne CD'en. Det er mulig at det er nærhet i tid, hvor man både får med seg digitale opptaksmuligheter (fiolinkonserten) eller at Oslo-filharmonikerne låter bedre og bedre år for år. INRI lider i hvert fall den sjebne å være et radioopptak fra Universitetets Aula i 1980. Det forklarer kanskje sitt.

Klaverkonserten er det ferskeste verket på denne CD-en. Det ble skrevet i 1976, og opptaket stammer fra 1979, forøvrig med Arvid Jansons som dirigent, far til orkesterets nåværende sjefsdirigent.

Nevnes må også en riktig sprutende versjon av hans Arabesque med Per Dreier og Royal Philharmonic Orchestra.

Finn Arnestad holdt seg klokelig unna sin tids modernistiske jåleri: de serielle klangstrukturene. Han maktet å styre unna påhittene til den unge Boulez og Stockhausen som for en tid på sent 50- og tidlig 60-tall satte en retning som fungerte som et kvelende lokk på samtidsmusikken. Det gjør tilgjengeligheten til hans musikk atskillig enklere.

Du behøver med andre ord ikke være musikkekspert for å våge deg på denne type musikk. Med andre ord: en CD med en norsk komponist du vil sette pris på.
Jeg tror jeg nesten også vil våge påstanden om at denne CD-en har muligheter i seg til å nå langt flere enn den indre krets og de helt spesielt interesserte. Fiolinkonserten har et potensiale i seg og en kraft som kan få overraskende mange til å like Arnestads musikk.

Hans CD med kammermusikk er utgitt parallelt og gir oss en mer minimalistisk side av komponisten Arnestad. Her er komposisjoner av relativ ny dato. Også dette er spennende musikk, ja, faktisk svært så spennende. Du behøver ikke kjede deg et eneste sekund, og verkene stiller ikke krav til at du skal være spesiell liebhaber av hverken kammermusikk eller ny musikk.

Bare hør hans solo-sonater for henholdsvis kontrabass, trombone og fiolin, og du forstår hvor jeg vil. Når opptakene i tillegg er helt nye og gjort under den akkustiske overhøyheten i Eidsvold kirke, får du et resultat som både er smaktfullt og går rett inn i din musikalske nerve.

Få i tillegg med utmerkete utøvere som Henning Kraggerud, Christian Lindberg, Oslo Trio med flere og du har en CD hvor jeg bare har én konklusjon:

Dette anbefales!

            Kjell Moe




Jon Mostad: Orkesterverk, cellokonsert.
Oslo-filharmonien, Øystein Birkeland - cello
dir.: Michel Swierczewski
(Aurora)















Oslo-filharmonien viser vilje til å ta samtidsmusikk på alvor










det musikalske budskapet drukner i vakker lyd
Verre er det med Jon Mostad. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne CD-en. La meg derfor ta det beste først: Oslo-filharmonien.

Om du av samme grunner som undertegnede kan oppleve noen øyeblikk av stillstand ved å lytte til denne type musikk, vil du i hvert fall garantert sette pris på de orkestrale prestasjonene. Opptaket er ganske ferskt og det er tydelig å merke at vårt fremste symfoniorkester ved denne anledningen har lagt både skjerpet konsentrasjon og dyktig musikerforståelse i å presentere oss for ny norsk musikk skrevet i dag.
Med andre ord: de tar nyskrevet norsk musikk på alvor. Og det er meget prisverdig!

I tillegg får cellisten Østein Birkeland for alvor vist seg fram i Mostads cellokonsert. Bare for hans skyld kunne vi nesten si at denne CD-en er berettiget. Men altså Oslo-filharmonien:

Her er en orkesterklang som viser hva disse 108 musikerne står for i dag: ypperlige enkeltutøvere som tilsammen former et internasjonalt topporkester, en fyldig og varm strykerklang og en orkesterlyd som uansett er en fryd for øret. Da får vi heller slå oss til tåls med at komponisten til tider skriver vel tyktflytende og har for mye veklingende klangmasse å by tilhørerne, til at vi helt skjønner hvor han vil.

Vi har lyttet oss gjennom CD-en en del ganger, forsøkt å være mest mulig positive, og kan til nød si: ja, enkelte ting låter vakkert. Det er mye vellyd og fagert, og vi grøsser innvendig av nasjonalsjåvinistisk glede over hva orkesteret får til av digital skjønnklang.

Men hva så? Det må også stilles krav til musikk at den har noe å gi, at den har et spenningsmessig innhold, uten at den nødvendigvis skal ha et ytre budskap. Komponisten har tydeligvis mye på lager, og sikkert også endel viktig å si, men på denne CD-en drukner mesteparten av det han har å si i vakre lyder.

Det er synd, for vi kunne godt tenke oss å høre mer av denne komponisten i en noe mer fortettet og konsentrert form. Derfor vil vi ikke si at dette var en unødvendig CD-utgivelse. Men at den representerer årets store CD i presentasjon av norsk samtidsmusikk, vil vi på ingen måte underskrive på.

Du får i hvert fall med deg Oslo-filharmonikerne av i dag og Øystein Birkelands cellospill. Og det er nesten gode grunner nesten i seg selv.

            Kjell Moe




Eberhard Böttcher
Kammermusikk
(Hemera)









dyktig toneskaperhåndtverk
Også en CD fra dette året hvor Norsk Komponistforenings plateselskap presenterer fagforeningens medlemmer.

Komponisten er som navnet tilsier fra et noe annet himmelstrøk men har de siste desenniene holdt til i Trondheim og etterhvert blitt en sentral komponistpersonlighet i miljøet. Når han nå skal hedres med en egen CD, kan vi godt forsvare denne utgivelsen.

Han tilhører neppe de mest nyskapende men musikken hans bærer preg av å være riktig formet og lytefri i det hele, og det er dyktig toneskaperhåndtverk som ligger bak. Med andre ord, på det jevne, en dokumentasjon av en musikerpersonlighet i vårt hjemlige miljø.

Og det holder med det.

            Kjell Moe




Trond Kverno: St. Matthew Passion
Oslo Dom-kor
(Norsk Komponistforening)











100 minutter med Oslo Domkor
En fersk innspilling, dobbelt-CD, med et sterkt lag av sangsolister og Oslo Domlkor dirigert av Terje Kvam.

Dette er først og fremst Oslo Katedralkors CD. Nesten 100 minutter med korklang, og ypperlig sang så langt vi kan bedømme hvor flesteparten er for oss ukjente utenlandske navn men hvor vi også merker oss Marianne Hirsti og Njål Sparbo.

Er dette en CD å anbefale de store kjøpermassene? Tja og ha. Kverno har opplagt noe å fare med, og særlig syntes vi det fungerte de stedene han låner inspirasjon fra tidligere tiders kirketonearter.

Men hundre er og blir hundre minutter. Enten må man være spesiell fan av Domkoret - og det er det mange gode grunner til - eller så har man et lidende behov å tilfredsstille og må lytte til denne type pasjonsmusikk.

Klangmessig er det endel å utsette. Lyden har en tendens til å flyte ut, det blir for mye etterklang i rommet.

            Kjell Moe




Siri Torjesen: Talking/Singing - American Poetry in Music
(Albedo/Ny Musikk)











En modig sopran
Når denne sangerinnen endelig presenterer seg med egen CD, skulle vi så gjerne ha ønsket det mer gjennomtenkt og med en helt annen bevissthet i utvalget. At hun har mye å fare med og er en sjelden fugl i vårt sangmiljø, er det ingen tvil om. Sopraner som tør å satse på ny musikk, Gespräch-sang og vokale utfordringer man ikke lærer gjennom å terpe på Händel - må stimuleres til å gå videre.

Dama har virkelig mot, hun tar sats og er ikke redd for de å bryne seg på de aller største utfordringene. Hun kan dokumentere at hun mestrer denne formen gjennom tidligere medvirkning på CD-er med BIT-ensemblet fra Bergen for eksempel. Men på denne CD-en blir det hverken det ene eller det andre.

Enten burde hun ha konsentrert seg om å presentere ny musikk av Cecilie Ore eller annet av spennende materiale. Eller hun burde ha valgt seg den andre formen: Kurt Weill, Charles Ives og annet kabare-liknende repertoar, som hun viser at hun har en spesiell forutsetning for å mestre.

Men ikke begge delene sauset i hop. Det holder ikke, det blir en påtrengende demonstrasjon at Siri Torjesen både kan klein-kunst og mestre de vokale utfordringene som ligger i musikk av i dag. For oss som skal lytte på CD'en, blir det for vanskelig å følge med i de luftige hoppene fra Ives og Weill til Geir Jonsen og Magne Hegdahl.

Ikke sagt annet enn godt om stemmen, motet og viljen til å gjøre ting som ingen andre gjør i dette landet. Vi får forhåpentligvis noe langt annet om ikke så lang tid som fullt ut kan dokumentere Siri Torjesen som samtidstolker - eller som kabaresanger. Hun bør mestre begge formene like bra.

            Kjell Moe



Kulturspeilet - Akersgt. 41, 0158 Oslo, Tlf. 22 33 30 30
Pluto , Web InfoTech A/S

Spørsmål om redaksjonelt stoff, artikler mv. rettes til Kulturspeilet.
Spørsmål vedr. annonser, linker mv., rettes til Web Infotech.