Kjell Pahr Iversen: Bilder i olje og akryl, samt litografier.
Galleri Langegaarden, Fjøsanger, Bergen
5.nov.- 28.nov

Bilder med hjerte, hjerne og kjønn

av Ann-Kristin Loodtz





Onsdag åpner Galleri Langegaarden en ny utstilling med den efarne grafikeren og maleren Kjell Pahr-Iversen. Pahr-Iversen hadde sin første separatutstilling så tidlig som i 1966 i Stavanger kunstforening. Sist gang han hadde utstilling i Bergen, var for nøyaktig tre år siden ved samme galleri. Bildene som presenteres denne gangen, er av nyere dato, og utstillingen på Langegaarden er første gang de vises for publikum. Kulturspeilet bringer her en samtale med kunstneren der han forteller om inspirasjonen som ligger bak bildene: det organiske liv.

-- Det er et vekstprinsipp: Når noe reiser seg opp, må noe løpe motsatt vei. Et bilde må ha hjerte, hjerne, kjønn som alt annet liv. -- Jeg tenker meg en kjerne som løper innover og et liv som løper utover.

Du sammenligner disse bildene med flora like mye som med mennesket. Hjerte og frø er jo ganske like størrelser?

-- Presis! Men naturen er naturen. Den har livets rett -- derfor er den vakker. Et bilde derimot må ha en overtalelsesesevne. Denne overtalelsesevnen er på en måte innebygget i bildet. Bildet overtaler; naturen unndrar seg en slik estetisk retorikk.

Hvordan er det med fargene; hvilken rolle spiller de?

-- I bildene vil jeg formidle et fargemessig potensiale. I dette bildet her, for eksempel, er det det omkransende lyse fargevellet som avkrever veksten i kjernen. Den omkransende fargen ofrer sitt liv, på et vis. Når du utsetter en farge for press, må den yte sitt maksimale -- ellers går den under. -- Et vekstprinsipp, altså.

Hvordan er det med kompleksiteten i bildene. De varierer fra klare, rene flater til tette teksturer av avfødninger mellom farge, lys og form.

-- Alle bildene har forskjellig tidsforløp. Du må betrakte dem etter rytmen -- vekstens gang. Noe vokser i strake linjer, annet liv går omveier, i sikk-sakk, tar lengre tid.

Så du vil si at forskjellen på det bildet der dominert av rene klare flater, og det der med tette mønstre, ikke er grad av kompleksitet, men at de har forskjellig tidsforløp?

-- Akkurat. Kraften trenger seg inn og må avføde reaksjonene i de formene som berøves. Du kan kalle det et fiendskap mellom fargene; de må vokse gjennom motstand.

Dette har kanskje paralleller til forholdet mellom natur og kultur? Jeg tenker på hvordan for eksempel plantevekst kan grave seg inn i en mur; naturen som "eter" opp muren.

-- Ja, det er en måte å se det på. Her utenfor galleriet står det en plante som løfter en stein. Kan du tenke deg, de kreftene, de enorme kreftene som må til for å løfte den steinen? Sånn er det i bildene òg, fargene avføder andre farger. Om du utsetter en farge for pirringer, farger og former som unnviker fra dens vanlige kontekst, vil den utvise en farge som du aldri har sett før. En farge eller form under press overlever ved å skape en motreaksjon. Den kompenserer ved å vise helt andre sider av sitt vesen.

I bildene dine er det gule alltid tydelig til stede.

-- Det gule kan være til stede i små flekker, men vil likevel ta stor del av oppmerksomheten. Her er fargetempuraturen viktig. Det gule er nødvendig for livet i bildene, eller livslyset. Forbindelsen mellom gult og sol, mellom sol og lys, lys og liv er innlysende. Bildende skal ha et omfavnende lys. Dette lyset avgir bildene i kraft av sin arkitektur av farge og form.

Og det omfavnende lyset er gult, i motsetning til blått lys? Blått lys er datateknologiens lys; lyset fra TV-skjermer er blått.

-- Akkurat. Og hvordan kan teknologien gi liv; teknologien har ikke et omfavnende lys...

Spennende. Og navnet på utstillingen, hva heter den?

-- Herbarium.

Det er en plante, er det ikke?

-- Det er en plantesamling. Det der kan du presse i tusen tolkninger om du vil, men det kan òg forstås veldig enkelt: Det er en samling. Her viser jeg publikum også en samling -- en samling av mine bilder.

Ann-Kristin Loodtz