| | | |
Puccini: Turandot
| |
Spektakulær og visuell sterk Turandot | |
av Kjell Moe | |
|
Noe har skjedd på Den Norske Opera. Nå har vi i snart et år - helt siden
sesongåremieren
på Tosca i forrige sesong - gått fornøyde fra den ene premieren
etter den andre. Ja,
mer enn det, det er gjerne slik at det er blitt en vane at premiereforestillingene
på
Operaen etterlater det helt bestemte inntrykk av stor kunstnerisk suksess og sikker
innsats.
Slik var det nemlig ikke før. Vi behøver ikke gå lenger tilbake enn en og en halv sesong for ikke å kunne være helt sikre på hva vi kunne oppleve. Det svingte fra det helt store - til under det absolutt minste lavmål. Og det siste ble inntil kjedsommelighet også noe man ble forventet med fra Den Norske Operas scene: slapp innsats på scenen, giddaslaushet og upresist i grava og søvnig så søvnig over hele fjæla.
Smittende musikanteri
Sydlandsk
Realistisk oppsetning Eller bare kostymene til prinsessens livgarde: kledd opp som uvirkelige og barokke amasoner (se foto). Reinhart Zimmermann og Hartmut Henning heter de ansvarlige, som for anledningen er hentet inn fra Komische Oper i Berlin. Skjønt førstnevnte har satt spor etter seg i Folketeaterbygningen tidligere da han konstruerte en virkelig byggeplass for Falstaff, et forestillingsbilde det tok 9 timer på å rigge opp og 90 teknikere til å handtere under spill. Man kunne kanskje spandere på seg noen ekstra sceneteknikere ved denne oppsetningen også for pausene mellom de tre aktene ble unødige lange.
Nagores forestilling Han får god assistanse i så måte av Laura Niculscu i tittelrollen som den onde prinsessen og Itziar Martinez Galdos som slavepiken Liù som går i døden for sin kjærlighet. Disse tre sto i en vokal særstilling på lørdagens premiere - men det var også mye pent å høre fra de øvrige medvirkende. Ivar Gilhuus, Svein Erik Sagbråten og Ole Jørgen Kristiansen gjorde en fortreffelig innsats som de tre embetsmennene Pang, Pong og Ping - som også i beste commedia dell'arte tradisjon var tildelt rollene som forestillingens kommentarer og klovner. Ta så med orkesteret som lød usedvanlig spenstig og kraftfullt på premieren. Bare den lille detaljen med paukenes svake murring - som skal illustrere terror og redsel - lå nesten umerkelig under som et slags wagnersk ledemotiv, såpass svakt men likefullt hørbart at vi fikk den rette grøssingen i oss.
Forurensende lydsøppel Slikt går da ikke an! Hvem gir slike utspjåkete brassmusikanter rett til å ødelegge våre musikalske opplevelser når vi kommer ut fra en operaforestilling med ordentlige toner syngende i ørene? Hvis dette er et påfunn fra Operaens markedsavdeling, bør operasjef Bjørn Simensen snarest fortelle rette vedkommende at dette både er langt over grensen og en fornærmelse mot publikum. For noen kan det faktisk ødelegge en hel kveld. Og er det Folketeaterbygningen som på denne måten vil demonstrere sin misnøye mot operaledelsens valg av Vestbanen som tomt for et nybygg, bør Den Norske Opera umiddelbart se å finne andre lokaler i byen hvor utleierne i hvert fall er i besittelse av en viss folkeskikk inntil nybygg står ferdig. Slikt går ikke! Få denne lydforurensende søpla på god avstand fra Operaens utgangsdør!
Neste gang slår vi. |
Kjell Moe |