Georg Solti døde bare for få uker siden. I år har plateselskapet
Decca satset på å
markere hans 50 år lange samarbeidet med dem med en egen serie som skulle kulimere
med en
nydigitalisert nyproduksjon av hans legendariske Nibelungen-innspillinger fra
årene
1958-1966.
Deccas og Soltis prosjekt var til da det største løft i
plateindustriens historie.
Det var også en kunstnerisk seier. For første gang ble hele Wagners
Nibelungenring samlet
festet til rillene. Etter undertegnedes mening er dette fremdeles den beste innspillingen
som
finnes av disse fire operaene. Kunstnerisk var det også en formidabel seier. De beste
sanglige
kreftene ble benyttet, men Decca fikk mange øyenbryn til å heve seg da de
valgte den unge og til
da relativt ukjente ungarske dirigenten Georg Solti til å lede den musikalske
delen.
Kirsten Flagstad sto sentralt i prosjektets første deler. Det var etter
å ha hørt
henne i Götterdämmerung i norsk radio i 1954 at produsenten John
Culshaw bestemte
seg for å overtale henne til å gå inn i studio og gjøre nye
innspillinger, noe hun forlengst
hadde sagt nei til. Første- og sisteakten av Die Walküre ble spilt inn
med henne i Wien,
og et av opptakene var med Solti. Da ble også ideen til å ta opp hele
Ringen
gradvis til virkelighet. Culshaw fikk overtalt Kirsten Flagstad til å
studere inn
en helt ny rolle, Fricka i Das Rheinhold, for disse opptakene. Men det var
også det siste
hun fikk være med på. I de tre øvrige operaene ble det Birgit Nilsson
som sang
Brünnhilde, en rolle som mer enn noen annen kjennetegner Kirsten Flagstad,
dette
århundrets største Wagner-sopran. Teknisk var også innspillingene en
nyvinning. Det aller
nyeste i teknologi ble anvendt - og opptakene var selvfølgelig i stereo.
Ingen over - ingen ved siden Uansett
hva jeg har
hørt i etterkant, har jeg ikke funnet noen innspillinger som samlet kommet opp imot
Soltis. Karajan og Berliner-filharmonikerne er kanskje i
nærheten, James
Levine har gjort fremragende innspillinger med sitt Metropolitan-ensemble. Den
siste er
også
tilgjengelig på video og det er også Daniel Barenboim/Harry Kupfer's
siste
Bayreuth-produksjon som både låter mektig og ikke minst er et
spektakulært skue med styrke på
det regimessige. Men både kunstnerisk og lydmessig er det første og fremst
Solti det
dreier seg om. Den tidligere eleven av Bela Bartok, som første gang ble kjent
med
Kirsten Flagstads sangkunst da han for en kort tid var repetitør på
Nationaltheatret i
Oslo på 30-tallet, samler her både det største og mektigste av Wagner og
det ypperste som finnes
av operakunst i et gedigent og majestetisk løft. Ingen over, ingen ved siden.
Redigitalisert
Innspillingene
har vært tilgjengelige på CD helt siden CD-mediet kom. Nå har
Decca-teknikerne pusset,
finjustert og digitalisert opptakene pånytt. Mye av det ekte i de gamle opptakene er
fremdeles
der. Vi hører stoler knirke i Sofiensaal i Wien, Solti grynte og endog
tassingen av
huskatten.
Og hvordan smaker så 1997-utgaven i forhold til tidligere versjoner? Jo takk,
bare bra.
Faktisk helt utmerket. Litt dempet i frekvensområdene i forhold til den skarpe
80-talls
versjonen og kanskje ikke fullt så tøff i diskantregisteret.
Varm i klangen Det vi
får i stedet er en varme
i klangen, uten antydninger til båndsus og med en nesten, men bare nesten, lydmessig
perfeksjon
som ligger så nær den digitale perfeksjonismen som overhodet mulig. Man glemmer
at dette er et
opptak fra 1958 - det låter som 1998! Hvilket bare sier at original-båndet
må være av nesten
guddommelig beskaffenhet! Det er fett, riktig fett! Faktisk synes jeg klangen og lydbildet er atskillig bedre enn
de
opprinnelige grammofonskivene. Noe forsvinner - ektheten og den autentiske
stemningen
blir borte. Men dette forsvant også i det øyeblikket en forlot riller og
stift og gikk over
til laser. Kanskje burde jeg ikke sammenlikne mine plater innkjøpt i 1961 - som
også er i mono -
med det samme opptaket anno 1997 i digitalisert ferniss, men det er likevel fristende
å si noen
ord om hva teknikk kan utrette. Og her er det gjort et håndtverksmessig
kvalitetsarbeid som blir
et nytt kapitel i eventyret om Solti-innspillingen av Nibelungen-Ringen.
Til og med det gamle oppslagsbildet fra LP'ens tidsalder er benyttet. Man blir rent skjelven
i knærne av mindre. Hva var vitsen med å gjøre en
ny utgave?
Det
er faktisk langt mer den moderne teknikken makter å formidle som LP'en måtte
melde pass for.
Dette merket vi allerede på den første CD-utgivelsen av Ringen. Den var
også rå, frisk,
og uten å miste noe av ektheten fra LP'ene som kom mer enn tyve år tidligere.
Men
kunne jo ha grunn
til å frykte det verste allerede den gang. Og spørsmålet nå var
jo: hva er vitsen med å gjøre en
ennå ny utgave? Er det mulig å gjøre dette bedre? Eller vil de
gjøre en smaksmessig tilpasset
utgave som rett og slett feiler? Man kunne frykte. Men uten grunn. Den dype E'en i
åpningen
låter mektigere enn noengang før og hornenes kvinter virker bedre avstemt i
det vanskelige
partiet der de sammen med bratsjer skal illudere bølgenes og rhindøtrenes
lek. Tors dommedagsliknende slag med hammeren har aldri opplevd noe mektigere drønn enn
det som
fant sted i Soiensaal i 1958. Intet er fjernet, og det låter kanskje om enn ennå
gudelig
tordenaktig i
denne versjonen.
Mer behagelig lydbilde
Lyden er mykere
mot ørene, det er mer varme må jeg innrømme. Særlig behagelig
fant jeg
dempingen av Nivelheim-amboltene skarpe klang, som var særlig framtredende på
plate, nå atskillig mer
avrundet i klangen og mindre provoserende for øremembramen. Båndsusen, som
jeg
egentlig ikke merket noe av på
80-talls versjonen, men som jeg selvfølgelig sjekket og fant til stede om ikke
irriterende, skal
være så å si helt fjernet ifølge teknikerne. Og ørene mine
fant heller ikke noe mislyd i de øvre
regioner. Bedre eller dårligere? Sant å si er det vanskelig å si.
Det er uomtvistelig mer
futt i 80-talls versjonen. Men denne utgaven er jo pusset og polert til de grader at man
skal
tro opptaket er tatt i går. Lydbildet er fett, for å si det slik. I hvert fall er det gjort maksimalt ut av
originalbånd som i
utgangspunktet må være helt utmerket.
Nibelungen-Ringen som salgssuksess At det er et betydelig marked for den, er
det ikke
tvil
om. I Akers Mic's forretning i Oslo ligger den denne uke på niende plass av de mest
solgte
klassiske CD'ene. Dette er mer en bemerkelsesverdig, for vi snakker her om en CD-pakke til
et
sted mellom tusen og femtenhundre kroner. Og musikken er både mektig og tung - og
ikke den du
tilbringer en stille aften med rødvin og stearinlys til. Når
Nibelungen-Ringen selger
mer enn Leif Ove Andsnes, Oslo-filharmonien og Arvo Pärt for
øyeblikket - i et
opptak som er inntil førti år gammelt - viser dette at interessen for klassisk
musikk har en
betydelig kvalitetsfaktor hos publikum her hjemme. Så spander gjerne på deg
disse femten
hundrelappene. Det er vel verdt å få med seg denne gedigne produksjonen av
plateindustriens
kanskje største produksjon noensinne. I tillegg får du Kirsten Flagstad
i Das
Rheingold, det siste hun gjorde av Wagner i sin lange karriere. Og da snakker vi
historie.
Musikkhistorie.
|