Historia om ein landsby
av Lope de Vega
Det Norske Teatret, hovedscenen

Henger og slenger

Tiril Bjørkvold

Sverre Solberg og Nina Woxholdt i Historien om en landsby på Det Norske teatret, foto: Erik Berg






- Han er gamal nok til å respektere min rang.





- Det gode livet er det enkle livet.




- Eg vonar vi har sett herr Kommandanten for siste gong.




- Eg veddar på at presten hadde salt i vatnet då han døypte deg.




- Kjærleik er ein galskap av eit slag.




- Det er ikkje det at eg er kjærleikssjuk, men eg byrjer å kjenne symptoma.




- Om De nokon gong kjem att, kan eg lova dykk ein interessant død.




- Denne mannen må bli straffa som eksempel for dei andre.




- Han er ikkje mykje til kar no lenger.
Å sette opp dette spanske stykket fra 1600-tallet i moderne tid, er ikke modig. Det gjorde spanjolene selv som del av sin kulturhistoriske utvikling på 1920-tallet. Å sette opp Fuenteovejuna på hovedscenen til Det Norske Teatret i 1997, krever mot. Kanskje var det dumdristig.

Tyrrani og kjærlighet
Tyrannen Fernan Gomez, spilt av Ståle Bjørnhaug, tyranniserer, slik tyranner gjør, den lille landsbyen Fuenteovejuna, oversatt brukbart av Edvard Hoem med Fårekjelda. En landsby der folk lever sine liv, forelsker seg og oppfører seg ordentlig. Tyrannen herser med både kvinner og menn og går til slutt over streken. Han kan ikke akseptere at han ikke kan få meske seg også med bondetuppa Nina Woxholt, og tar seg mer til rette enn det selv et kuet folk kan tåle. De reiser seg, dreper han kollektivt og spørsmålet om hvem som egentlig har gjort det, reiser seg. Det blir opptil kongeparet Ferdando og Isabella, herskere av høyere rang enn Gomez å dømme.

Dårlig skuespilleri
Ingen av skuespillerne spiller særlig godt skuespill. Og det er for få. Kanskje bortsett fra Ståle Bjørnhaug, er det 50 manns store ensemblet for fjernt i forhold til både tekst og scenerom. Ordene ligger ikke godt i munnen, det er som om de gjerne vil bli ferdige med å få framsagt manus. Bjørnhaug er iallfall troverdig når han er både hatsk, morsk og uspiselig. I forhold til alle de andre blir vi mer sittende og lure på hva de prøver å få sagt.

Det er ikke bare skuespillernes skyld. Dels ligger det i teksten, dels i misforholdet mellom den til tider svært gode koreografien og den overkorrekte scenografien.

Teksten kommer svært tungt i gang. Norske teatergjengere er ikke særlig Spania-vant. Og dermed tas alle mulig forklaringer med. Både om geografi, konge og maktforhold og navn på steder og personer kommer med fotnoter fra scenen. Tung og egentlig unødvendig.

Nakne rygger
Den beste scenen kommer helt mot slutten. De nakne torturryggene, pisken som smeller og stemmene som insisterer på at det er hele Fuenteovejuna som har drept kommandanten er sterk. Det sitrer. Bare en annen gang i forestillinga blir uttrykket så nært, under voldtektssangen. Ellers er det flere spennende scener med tramp, farger, folkeliv og dans. Som holder bra. De har uttrykk og retning. Bortsett fra at monteringa av sekvensene i startfasen på annen akt så ut som de var snublet på plass, svinger det av høye hæltramp på trebord.

Sett i lys av at det skuespillermessig ikke er en forestilling det spruter av, blir scenerommet så åpenbart for stort. Selv ikke voldtektshylene, de oppildende kamprop eller morderscene fyller formatet. Det hele henger litt og slenger.

Det Norske Teatret har med stort hell i et par forestillinger nylig trukket inn skikkelige musikere på scenen. Også denne gang er dette en luksus som er verdt honorarene. Med sangen er det noe ganske annet. Bortsett fra den nevnte voldtektssangen blir stemmene for tynne, toneleiet for lavt og melodiene er ikke integrert hos dem som synger.

I det hele tatt en forestilling som aldri sitter helt på greip. Fersk teatersjef Vidar Sandem på raden foran meg dro i herdig i gang stående applaus. La oss håpe at teatret i løpet av sesongen fortjener det.

Tiril Bjørkvold