|
|
|
|
Kulturspeilets ukentlige kommentarTeaterverdenens bakgård | |
Likevel er det noe som mangler. Leserne av Kulturspeiletsm ukentlige oversikter kan ikke unngå å legge merke til at ute i den store verden spilles stort sett helt andre stykker enn de man får se her hjemme. Det vil si, de dukker nok også opp her, men akk, så lang tid etter. Vi sier dette i full forvisning om at Torshov-teatret denne helga hadde Norges-premiere på Nicky Silver's nye stykke - som er så ferskt fra forfatterens blekkskriver at det knapt har rukket å bli satt opp på 2-3 andre scener før det havnet på spilleplanen i Vogts gate. Det vil si, også her ble vi grundig slått av driftige dansker som hadde Raised in Captivity spilleklar allerede i november.... Torshov-teatret er en fremmed fugl i norsk teaterverden. Det er ikke denne lille bydelscenen disse ordene skal dreie seg om - men alle de andre. Der det er penger og ressurser nok - ser man lite av Nicky Silver, Terence MacNally, Yasmin Reza og alle de andre interessante navnene innen samtidsdramatikken. De som har budsjetter som kan romme minst en dramaturg konstant på utenlandsvisitt - man behøver ikke dra lenger enn til Stockholm - holder seg stort sett til det trygge og faste. Vi spiller Ibsen, noen folkekomedier, litt pliktskyldigst ny dramatikk - og det er det. Evnen til å kaste øynene utover, se litt av verden, få nye impulser - savnes i norsk teater. Det skjer så mye spennende - og vi snakker nå ikke om Milano, Berlin og Barcelona, men også om Helsinki, Stockholm og København. Men nå skal jo Netionaltheatret sette opp Yasmins Reza's nye stykke, hører jeg en forsiktig innvending. Ja, de skal så - et par-tre sesonger siden Art (Kunst) hadde sitt internasjonal gjennombrudd på scenene i Berlin, Paris og London. Men å være på alerten - ta stykkene der og da,.når de er blodferske og dampende fra forfatterens hånd, hverken ut-terpet eller mistolket av det ene ensemblet etter det andre, bidra til å skape ny dramatikk - det er det vi savner. Dramaten hadde nylig Stockholm-premiere på det virkelige 'hotte' stykke innen internasjonal teaterverden i dag: Terence MacNally's stykke om Maria Callas - Mesterklasse. Hørt om det? I hvert fall ikke her hjemme. En forsiktig rundspørring viser at dette stort sett er noe ukjent noe for den etablerte delen av norsk teaterverden. I Paris er dette lille stykket blitt sesongens aller største begivenhet. Folk flokker seg i lange køer for å se det, det er nærmest desperasjon ute og går for å sikre seg billetter. Men slik er jo franskmennene, de opptrer gjerne spontant og skal se det 'alle' andre ser. Men teaterpublikummet i London, New York, Berlin og Tyskland forøvrig kan ikke ta slik feil. Noen steder går stykket allerede over i sin andre sesong. Man kan gjerne si at Dramaten var litt sidrumpet. For det nordiske teateret har forlengst oppdaget potensialet i dette lille kammerstykket. I Danmark er det dansk teaters førsteprimadonna Bodil Udsen som gestalter den aldrende operastjernen. Hun får følge av tre virkelige elever ved operahøyskolen på scenen. På Svenska Teatern i Helsinki har stykket stått kontinuerlig på spilleplanen i ni måneder. Men her hjemme? Har man engang hørt om Terence MacNally? Eller for den saks skyld Maria Callas? Dette er bare et raskt tips til det teatret som sliter tyngst for tiden, nemlig Oslo Nye. Denne oppsetningen ligger midt i blinken for teatrets kjernepublikum. Derfor: få fingrene ut, rydd plass på spilleplanen og sett det opp i februar! Kulturspeilet vil garantere at vårsesongen er reddet. Vi utelukker ikke at enkelte teatre allerede i smug har tenkt seg muligheten av å sette opp stykket - en gang. Det kan også tenkes at opsjoner er tatt ut. Verst er tanken på at en kanskje sterkt offentlig subsidiert teaterinstitusjon sitter på stykket - inntil videre. Og begrunner sin tafatthet med den kompliserte repertoarplanlegging, personalets innviklete arbeidsavtaler og generelt sett værgudenes mangel på samarbeid. Hvis det eksisterer ordninger i landet som gjør at moderne og aktuell dramatikk må stå i sesongers ventekø - bør det være behov for å rydde opp i systemet. Det er teaterpublikummet som blir rammet. Hører dere, Norsk Teater- og Orkesterforening? Inntil videre kan vi i Kulturspeilet opplyse enhver teaterglad sjel hvor i verden og våre nærmeste naboland dette stykket for tiden går. Kommer dere ned på besøk, sender vi dere rett inn til naboen - der kan dere kjøpe billettene, på sekundet, til de fleste utenlandske scener. Men det er jo synd og skam at man må reise utenlands for å oppleve tidens teater. Sofies verden spilles også ute i den store verden. Hørt om den før, boka til Jostein Gaarder? Visstnok en suksess - som den internasjonale teaterverdenen ikke har misset. Bare her hjemme. Vi sier ikke mer. Kjell Moe
|