|
|
|
|
Kulturspeilets
kommentar
| |
Krise Nationaltheatret | |
Kjell Moe | |
|
Påny er det økonomisk krise ved landets hovedscene. Styret diskuterer, tiltak iverksatt, premierer utsatt og så langt snakker man om en 2-3 millioner.
Men dessverre er det nok atskillig mer. For alle som kjenner litt til teaterøkonomi vet at det alltid skjuler seg større tall bak de offisielle når regningene kommer inn og overtid skal utbetales. Krise ved National er ingen nyhet. Hva som ville være oppsiktsvekkende var det motsatte: at Nationaltheatret gikk med grensesprengende overskudd, at økonomien var i skjønneste orden og at pengene stablet seg opp på bok. Landets fremste teater har i virkeligheten en sunn økonomi - ut fra sitt formål. For de 80% av kostnadene de får fra det offentlige samt sponsorinntekter og billettsalg skal de drive teater. Ingen kan klage på det siste. Teatersjef Ellen Horn skal ha blomster for dette. Virksomheten holdes oppe, det spilles forestillinger av høy kvalitet på scenen og nye står i vente. Det er derfor nyttig å minne om at formålet med teaterdrift er å spille teater - ikke å skaffe avkastning til investorer eller overskudd til fordeling blant aksjeeiere. Det er satsingen bak sesongåpningen, Arkitekten, som har tappet hull i teaterets økonomi. Forestillingen er den dristigste noensinne på scenografi ved landets hovedscene. Det er en nydelig oppsetning med hensyn til det visuelle uttrykk. Dessverre fikk ikke oppsetningen den teksten som skulle fylle det prakfulle scenerommet. Derfor har også publikum uteblitt. De har ikke vært forberedt på å gå i teateret og se en installasjon og være med på en uvandt kunstopplevelse. Teatret har gjort den formidable brøleren å presentere forestillingen som tekst-teater - ikke visuell opplevelse. Ennå er man ikke fortrolig med å gå i teateret og oppleve noe som aldri tidligere har vært vist i dette landet. For denne satsingen fortjener teateret ros. De tør å gå nye veier og presentere forestillinger i nye og grensesprengende former. Men det har altså kostet. Vi er ikke av dem som skal utdele kritikk for dette. Det er det sikkert altfor mange andre forståsegpåere og vinkelslipere som brenner av fryd etter å gjøre i nåværende situasjon. Teater er usikkert farvann. Særlig når forventningene er høye og man stiller store krav til oppsetningenes ramme og kvalitet, er det ikke alltid like enkelt å styre et teater etter forutsigelige prinsipper. Vi behøver bare bla i de siste tyve års klipparkiver for å bli minnet om dette: stadig såkalte presseskandaler, underskudd, snu-operasjoner, sjefsskifter mv. ved landets hovedscene. Problemet ved dette er at man brenner ut den kunstneriske kreativiteten. Kreftene blir brukt på andre ting enn å skape godt teater. Likevel bør vi bli minnet om at selv under de verste krisene de siste to desenniene skapte Nationaltheatret praktfulle og kvalitetssterke oppsetninger - på trass eller av vilje til å vise at det kunne likevel, at det ikke var nederlagsdømt eller modent for konkurs som et flertall på Stortinget faktisk mente en gang på 80-tallet. Vi har tillit til at teateret rir av denne stormen også. For vi har mye å glede oss til: Stein Winges kommende Strindberg-oppsetning er noe vi har sett fram til i lang tid. Og det er her det bør gå troll i ord: den tidligere teatersjefen, som ble tvunget til å gå av daværende kulturminister Åse Kleveland for det hun kalte 'økonomisk rot', kan være den som viser at dette teatret er mer enn liv laga, at det står på en kunstnerisk grunn som er udiskutabel. Lykke til! |
Kjell Moe |