Opplesning er en ting. Teater er noe annet








Verken historien eller formen sitter











Laila Goody har dårlig tid
Fluekongen: Fortellerteater for barn fra 6 år
Torshov-teatret

Solvarmt, men sammenrasket

Av Tiril Bjørkvold


Opplesning er en ting. Teater er noe annet. Spørsmålet når du velger fortellerteater er om det er en form som du vil plassere midt i mellom. Denne tre kvarters barneforestillinga har ikke klart å bestemme seg. Har kanskje ikke tatt seg tid til å tenke over det heller.
Et gullteppe midt på gulvet, noen hatter, gullkroner, prinesseskjørt og en vegg å projisere bilder i lys opp på er nok. Mer enn nok. Det blir eventyr. Barna er med på sprang både i tid og rom. Synd derfor at Laila Goody og Issaka Sawadogo ikke har finslipt forestillinga Fluekongen. Verken historien eller formen sitter. Det slerker for mye til at det blir magisk.

"Basert på afrikanske eventyr", står det i programmet. Ikke vet jeg hvor mange ulike fortellinger som er brukt eller etter hvilke prisnipper de er sydd sammen, men det fungerer ikke godt nok.

Prins Jangoba som fortrolles til å leve som spedalsk i seks år for å lære menneskene å kjenne slik at han kan erverve seg kunnskap nok til å fortjene den prinsessa han vil ha, er grei nok. Det tar for lang tid før vi kommer dit. Runden med kongen som har mange hundre koner og enda mange flere hundre jentebarn og savner en sønn som kan arve riket, blir for drøy. Selv om den kan ha sin plass i helheten.

Det tydeligste er likevel at Laila Goody har dårlig tid. Hun prater og prater, lirer litt for mye av seg. Som om hun skulle framføre et 17-maitale manus noen andre hadde skrevet. Fortelling, denne bastardformen, iallfall i forhold til hva vi er vant med på norske scener i dag, krever ro. Den krever øyekontakt med salen. Den krever at barnas latter, reaksjoner, peking og småprat med mamma underveis, får rom. Goody raser avgårde. Som om hun verken stoler på teksten eller på barna.
Bare innimellom er magien der. Det forundrer ikke meg at det skjer i de ordløse sekvensene. Når prins Jangoba rir på hest, humrer ungene, peker og han rir herlig rytmisk videre. Da er det hest. Uten at noen snakker om det.

Utenlandske fotellinger, kunstuttrykk fra andre land selges gjerne som frodig, annerledes, eksotisk, spennende og varmt. Jeg tror bare jeg vil velge klijseen "solvarmt". Og det er mest på grunn av alt gullet brukt reint scenografisk av Flavio K. Pighin mot det svarte.

Fordelen med barn som publikum er at de alltid tar noe med seg. Det er alltid noe ved en forestilling de vil huske, som vil bli værende i dem. Kanskje det fine mønstret på veggen, kanskje de deilige gullputene, kanskje den rare hundelua. Derfor kan forestillinga anbefales. Fordi mye er bra. Så får det heller være at det skrangler litt, sett med voksne øyne. Som hadde ønska seg mer ordløs magi.


Tiril Bjørkvold