Opplesning er en ting. Teater er noe annet
Verken historien eller
formen sitter
Laila Goody har dårlig tid
|
Fluekongen: Fortellerteater for barn fra 6 år
Torshov-teatret
Solvarmt, men sammenrasket
Av Tiril Bjørkvold
Opplesning er en ting. Teater er noe annet. Spørsmålet når
du velger fortellerteater er om det er en form som du vil plassere midt
i mellom. Denne tre kvarters barneforestillinga har ikke klart å bestemme
seg. Har kanskje ikke tatt seg tid til å tenke over det heller.
Et gullteppe midt på gulvet, noen hatter, gullkroner, prinesseskjørt
og en vegg å projisere bilder i lys opp på er nok. Mer enn nok.
Det blir eventyr. Barna er med på sprang både i tid og rom.
Synd derfor at Laila Goody og Issaka Sawadogo ikke
har finslipt forestillinga Fluekongen. Verken historien eller
formen sitter. Det slerker for mye til at det blir magisk.
"Basert på afrikanske eventyr", står det i programmet.
Ikke vet jeg hvor mange ulike fortellinger som er brukt eller etter hvilke
prisnipper de er sydd sammen, men det fungerer ikke godt nok.
Prins Jangoba som fortrolles til å leve som spedalsk i seks år
for å lære menneskene å kjenne slik at han kan erverve
seg kunnskap nok til å fortjene den prinsessa han vil ha, er grei
nok. Det tar for lang tid før vi kommer dit. Runden med kongen som
har mange hundre koner og enda mange flere hundre jentebarn og savner en
sønn som kan arve riket, blir for drøy. Selv om den kan ha
sin plass i helheten.
Det tydeligste er likevel at Laila Goody har dårlig tid. Hun
prater og prater, lirer litt for mye av seg. Som om hun skulle framføre
et 17-maitale manus noen andre hadde skrevet. Fortelling, denne bastardformen,
iallfall i forhold til hva vi er vant med på norske scener i dag,
krever ro. Den krever øyekontakt med salen. Den krever at barnas
latter, reaksjoner, peking og småprat med mamma underveis, får
rom. Goody raser avgårde. Som om hun verken stoler på
teksten eller på barna.
Bare innimellom er magien der. Det forundrer ikke meg at det skjer i de
ordløse sekvensene. Når prins Jangoba rir på hest, humrer
ungene, peker og han rir herlig rytmisk videre. Da er det hest. Uten at
noen snakker om det.
Utenlandske fotellinger, kunstuttrykk fra andre land selges gjerne som frodig,
annerledes, eksotisk, spennende og varmt. Jeg tror bare jeg vil velge klijseen
"solvarmt". Og det er mest på grunn av alt gullet brukt
reint scenografisk av Flavio K. Pighin mot det svarte.
Fordelen med barn som publikum er at de alltid tar noe med seg. Det er alltid
noe ved en forestilling de vil huske, som vil bli værende i dem. Kanskje
det fine mønstret på veggen, kanskje de deilige gullputene,
kanskje den rare hundelua. Derfor kan forestillinga anbefales. Fordi mye
er bra. Så får det heller være at det skrangler litt,
sett med voksne øyne. Som hadde ønska seg mer ordløs
magi.
Tiril Bjørkvold
|