| | | |
Thomas Bernhard: Ritter - Dene - Voss
| |
Foto: Kjell Moe/Kulturspeilet "Alltid vere på grensa til galskap, aldri gå over den grensa, men alltid vere på grensa til galskap, forlet vi dette grenseområdet døyr vi." "Vi har alle vår dødelege sjukdom" "Austerrike er ikkje noko anna enn ein stinkande kloakk" "Teatret er ein tusenårgammal perversitet som menneskeslekta er heilt fortapt i" "Av alle kunster står kokekunsten høgast" |
Det Norske Teatret har til nå hatt en sterk sesong.
Gjennom en rekke oppsetninger av såvel klassikere som nyere dramatikk har de
dreiet tyngdepunktet i den seriøse delen av teater-Oslo over til nybygget i Kristian Augusts
gate. Mer enn prisverdig har vært satsingen på europeisk samtidsdramatikk. Selv om slike oppsetninger ikke har verdens største publikumsappell - ennå - er vi overbevist om at teatret gjør et nybrottsarbeid for kommende generasjoners teaterinteresse. Ritter - Dene - Voss har imidlertid muligheten i seg til å bli den helt store publikumssuksessen. Det skyldes ene og alene Jan Grønli i en glitrende og burlesk utlevering av rollen som den tilsynelatende hjemvendte filosof Wittgenstein som protesterer mot å bli pakket inn i den hjemlige lune og konformitet av sine to livsleie søstre. Tilsynelatende er det altså Wittgenstein det skal dreie seg om. Sånn sett tyr Thomas Bernhard til et frekt grep med bruk av kjente personligheter og frieri til publikums trang til å titte inn i kjendisenes privatliv. Ikke uventet en forfatter som i hele sitt liv ikke gjorde annet enn å provosere og erte på seg borgerligheten. Men dette er ikke noe lærestykke i filosofi. Bernhard har bare lånt ytre trekk av Wittgensteins eksentriske liv, at han hadde en enkel hytte i Skjolden i Norge, og rundt dette krydrer han en del utvalgte sitater fra filosofen. Bruken av Wittgenstein (Voss) må derfor bare sees på som en lånt rolleskikkelse. Til nød kan man si at det er filosofens nevø eller forfatterens egen bestefar som portretteres. Men egentlig er det Bernhards egen holdning til sitt fedreland vi avleser i hans til tider svært så morsomme historie om familiens kvelende omklamring og galskapens sunne opprør mot favntaket. Bernhard var Østerrikes enfant terrible nr. 1. Han bokstavelig talt spiddet en nasjon og et folk som etter hans mening aldri hadde gjort et oppgjør med seg selv og sin nazistiske fortid - i motsetning til Tysklands dype selvransking i etterkrigsårene. Han er heller ikke nådig i sin utlevering av nasjonens dobbeltmoral. Topp-punktet ble nådd for ti år siden da hans Heldenplatz ble oppført under store tumulter på Burgtheater i Wien. Krav om forbud mot stykke og utvisning av forfatteren, viste at han hadde skutt en innertier og rammet livsløgnen den østerriske nasjonen hadde levet på i hele etterkrigstiden. Bernhard kvitterte i sitt testamente: etter hans død i 1989 skulle ingen av hans stykker oppføres innenfor grensene av Østerrike! Det er dette budskapet som også er bærebjelken i Ritter - Dene - Voss. Søstrene som nasjonen, familiehuset som symbol for det falske byggverket, familieportrettene som ikoner for nasjonens livsløgn, den hjemvendte filosofen som budskap for forfatterens opprør mot konformitetene. Han unnlater heller ikke å gi det østerriske teatret et par solide rette venstre: de er kunstnerisk styrt av familieeide dramaselskap som tillater livstrøtte borgerfruer (her representert ved søstrene) å kunne velge roller når og hvor de måtte ønske. Mot denne bakgrunnen er dette Jan Grønlis stykke ene og alene. Klarest merker vi det når han kommer inn på scenen. Faktisk er stykkets første del både kjedelig og uinteressant og mangler regigrep. Søstrene virrer rundt i det store scenerommet, snakker fra hverandre og har lite kontakt med publikum. Med en gang Voss (Grønli) gjør entre, endrer oppsetningen karakter. Jan Grønli får anledning til å spille ut hele sitt frodige talent som burlesk komediant. Men han gjør det kontrollert og passer seg godt for ikke å falle over i overspill. Det er Jan Grønli som er denne oppsetningen, og det er hans skuespillertalent som bærer den. Mot seg har han Trini Lund som livslei borgerdame. Hun balanserer godt i sin avmålte høflighet mot Jan Grønlis sceneautoritet og utbrudd. Verre er det med Bab Christensen. Vi får ikke riktig tak på den nervøse mammafiguren som vimser inn og ut av scenerommet. Særlig når hun av ikke forklarlige grunner i lange perioder er ute av scenen: hva er det damen foretar seg? Her fornemmer vi savnet av et mer erfarent regigrep. Men Cecilia Ölveczky kommer stort sett bra fra sin regidebut på Det Norske Teatret. Her er teatrets faste dramaturg bokstavelig talt også på hjemmebane: mer enn noen annen skal hun ha ros for å ha et våkent øye mot Europa og hva som rører seg av samtidsdramatikk. Hun har maktet å holde Jan Grønlis temperament under kontroll og det er scenene mellom han og den kjølig veloppdragne Trini Lund som fungerer best. Til tider er dette stort teater. Fremragende spilt av Jan Grønli. At det halter litt i starten, bærer vi over med. Her er etterhvert nok å fryde seg over av fremragende tekst og godt skuespilleri. Et lite poeng: vannbakkelsene smaker helt utmerket. Du får dem i teatrets foayer-kafe. Kjell Moe |