Kulturspeilets kommentar
13. oktober 1997

Nobelprisen til Dario Fo

Kjell Moe

Overraskende og 15-20 år for sent har det svenske akademiet gitt årets Nobelpris i litteratur til den italienske teatergjøgleren Dario Fo.

Som dessverre vanlig er ved Nobel-tildelinger - både til fred-, litteratur- og andre priser - kommer de lovlig sent. I dag er ikke Dario Fo noe annet enn en gammel mann. Det er flere år siden han ga opp sine direkte og ofte sterkt provoserende forestillinger, som var improviserte seanser der og da men etter fastsatte rollemønstre i beste Commedia del'Arte-tradisjon.

Han skriver heller ikke urovekkende teaterstykker som skaper bruduljer, utfrysing og møter boikott. Den italienske makteliten har intet å frykte fra Daris Fo's ertende tunge og frekke penn.

Med denne prisen rykker også nyere norsk teaterhistorie inn på arenaen.

For bare ti-femten år siden var Dario Fo på høyden av sin karriere. Da valfartet restene av Tramteatret og andre norske teaterfolk ned til Italia for å lære av mesteren.

Hans betydning for teatermiljøet i Norge fra slutten av 70-tallet og et stykke ut på 80-tallet, var ikke liten. Radikale norske teaterkunstnere fant ikke bare budskapet i hans stykker politisk korrekt nok, det var også utrolig sprudlende teater med ellevill situasjonskomikk langt fra det kommersielle teaters samlebånd-produksjoner.

Det var Torshov-teatret som ble hjemmescenen for Dario Fos dramatikk i Norge. Vi husker eksempelvis 'Vi betaler ikke' i 1978 med stor fryd. Men også hans siste sceneproduksjon med kvinneportretter som han skrev sammen med sin siste kone Franco Rama.

Det ble en slags bølge med Dario Fo-teater i Norge en tid. Han skulle spilles overalt, på biscener, prøvesaler og under andre mindre høytidelige former.

Like fort som bølgen kom, forsvant interessen for Fos teaterstykker. Men at han for et par sesonger var kanskje den mest spilte dramatiker på norske scener, skal vi ikke komme utenom.

Fo valgte farsen og komedien som form. I innhold er det makten - kirken og kapitalismens menn - han hudfletter. Han stiller seg ukompromissløst på de undertryktes side i kampen for sosial rettferdighet.

Men også innen teateret trampet han nye veier. Han anvendte seg av den århundregamle italienske teaterformen Commedia dell'Arte til å gi sine forestillinger og sceneshow et friskt og bitende innhold. Han ville vekk fra det stivnete og bornerte borgerlige teateret.

Derfor har han inntil det aller siste måttet tåle å oppleve en boikott fra det offisielle Italia. Til tider med rettssaker på nakken, jaget fra spillesteder og truet både med det ene og det andre som får ham til å stå fram som et sant og virkelig teatermenneske som tør å ta konsekvensen av sitt budskap.

Bare så synd Svenska Akademien måtte vente femten år. For en røre det hadde blitt om Dario Fo hadde fått Nobels fredspris i la oss si 1982!

Et slikt oppstyr kunne blitt mere levende enn noe av det fandenivoldske hurlummeriet han skrev for scenen...

Kjell Moe




Kulturspeilet - Akersgt. 41, 0158 Oslo, Tlf. 22 33 30 30
Pluto , Web InfoTech A/S

Spørsmål om redaksjonelt stoff, artikler mv. rettes til Kulturspeilet.
Spørsmål vedr. annonser, linker mv., rettes til Web Infotech.