| | | |
Mor og barn / Sonen
| |
Med sønnen i sentrum | |
av Tiril Bjørkvold | |
- Det var kjekt å sjå deg igjen. -No er vi endeleg saman. -Det viktige, kva er no det? Det er eit stort spørsmål. -Det er liksom så vanskeleg å berre fortelje. -Eg veit eg skulle besøkt deg tidlegare. -No og då er så annleis. -Mørkret er så mørkt at det blir svart. -Så, naboen tar seg ein bytur i dag. -Det er så lenge sidan vi har høyrt noko ifrå han. -Du drep meg med snakket ditt. . "Ja, |
Når Jon Fosse først retter fokus mot noe, gjør han det så sterkt, nakent
og knugende at det er en prøvelse å være tilstede. Forestillinga på
Malersalen er en prøvelse jeg ubetinget vil anbefale. Forestillinga er åpenbart tenkt både som helhet og todelt. Vi får to enaktere av samme forfatter presentert uten pause. Felles tema er den hjemkomne, ordknappe sønnen. I Mor og barn har ikke de to møttes på mange år. Hun er litt mer enn midt i livet, bor i Oslo, har suksess med sin jobb i byråkratiet og reiser mye. Han bor på Vestlandet, har studert i utlandet og har hatt jevnlig kontakt med faren gjennom oppveksten, i tillegg til at han som barn bodde hos morens foreldre. Sist de så hverandre var i begravelsen til den religiøse moren hennes. Møtet er fomlende, orda kommer i veien og vi får i korte glimt ane både smerte, bebreidelse og sårhet hos de to. I Sonen treffer vi to gamle foreldre som bor på et så gudsforlatt sted at de bare ser lyset fra huset til naboen. Den drikkfeldige naboens sladder om at sønnen deres har sittet inne for å ha gjort innbrudd, har skapt bekymring hos de gamle. Når sønnen kommer overraskende hjem etter at de ikke har hørt fra han på et halvt år, er de både urolige og glade. Samtidig stikker den hjertesjuke naboen innom med nyinnkjøp sprit fra byen. Hjemkomstkvelden skal vise seg å få en helt annen utgang enn noen kunne ha fryktet på forhånd.
Heller hver for seg
Sober scenografi
Røger ruver Ellers er alt nakent. Bare lyden av regn. Nakenregn som renner og gjør sceneestetikken, både verbalt og visuelt helt maksimal. Altså en forestilling man bør se. Men likevel slett ikke en forestiling for alle? Ny norsk dramatikk er jo ingen kioskvelter. Vel. Den er for de som greier å finne inngangen til Malersalen, midt i all gravinga rundt Nationaltheatret. Jon Fosses to enaktere er for dem som finner veien opp alle trappene og som rekker det før forestillinga tas av plakaten. Og som skjønner det er verdt det. |
Tiril Bjørkvold |