Faktisk er personen bakom buskas og filler ganske utadvendt og triviell - stikk i strid med den
imagen plateselskapet, les: de økonomiske krefter, bygger opp rundt ham. For en pengemaskin er han -
det finnes ingen som kaller seg seriøs komponist i dag som selger CD'er i så høyt antall som han - av
nyskrevet musikk.
Arvo Pärt er et fenomen. Uansett hvordan man snur og vender på det, er det meste ikke til å forstå.
Han skriver absolutt ikke modernistisk musikk, tonegangene er mer lik ortodoks eller det vi kan
tenke oss er før-gregorianske hymner. Verkene er ofte umåtelig lange - og til grensen repeterende
kjedelige. Ofte det samme to-tones intervallet om og om igjen.
Så legger han seg derfor åpen for kritikerne og kjennerne. Påstanden om spekulativ enkelhet følger
ham.
Kulturspeilet presenterer Arvo Pärt - og den nye CD'en som i disse dager er presentert på ECM.
Pärt-dyrkelsen: en fortidskomponists plassering i nåtiden
Det hele har etterhvert tatt alldeles av: London har hatt sin Pärtfestival, svenskene arrangerte sin
festival i Stockholm sist høst, og her hjemme ble han hentet fra Hamburg av Rikskonsertene for å
bivåne en konsert i Aulaen forrige vinter.
Dette besøket husker vi ennå: stressete arrangører som voktet guru'en som en kunstskatt. Ingen skulle
få lov til å nærme seg ham, snakke med ham, stille ham spørsmål. Man skulle få lov til å oppholde seg
i hans umiddelbare nærhet, men det ble understreket at forutsetningen for at han kom til Norge var at han
ikke skulle gi noe intervju!
Selvfølgelig snakker Pärt med pressen, selv om han understreker at det er musikken han skaper som er
hans budskap. Og han liker ikke å snakke om hva han holder på med, komposisjoner han har ideer om,
ting han skal fullføre. Dette ødelegger inspirasjonen, i følge ham selv. Når verket er ferdig, ønsker
han at dette skal representere ham, fortelle verden hva han mener.
- Jeg snakker gjennom min musikk, sier han.
Til Grammophone avslører han at når den kreative prosessen står på som verst, søker han tilflukt i
potetskrelling. Det pärt'ske hushold har alltid stående noen bøtter klar til bruk...
Selvfølgelig fikk vi både hilst på, trykket ham i hånden og vekslet ord med den antatte livsfjerne og
utilgjengelige kulkomponisten ved hans Norges-besøk. Han ga et langt annet inntrykk enn slik
plateselskap og arrangører fremstiller ham: som en hyggelig selvironisk type, om enn av noe
beskjedent anlagt natur.
Det er selvfølgelig bevisst at ECM har valgt å profilere Pärt slik de gjør - som en komponist
tilpasset stillheten, som den grublende mystiker som søker bakover i århundrene.
ECM's Pärt-utgivelser var først i trenden av interesse for religiøs nyenkel musikk. Han lå langt
foran den meditative og religiøse bølgen som kuliminerte i 1994 med at Gorecki's Auschwitz-symfoni og
gregoriansk sang med spanske munker føk rett til topps på listene - alle kategorier medregnet.
En rad samtidskomponister med nyreligiøs enkelhet i tonespråket har trådt fram. Britenes John Tavener
er én av dem. I likhet med Pärt bekjenner han seg til den ortodokse kirken, og søker å gi uttrykk for
sin relgiøse overbevisning gjennom musikken.
Det spesielle med Pärts musikk er hans bruk av stillhet som dynamisk element. Han stiller krav til
oss om å lytte, ikke bare høre musikken. På den måten tvinges vi inn i en meditativ verden hvor lite
beveger seg - og hvor vi ikke kan ane hverken noen logisk begynnelse eller slutt. De enkle strofene
som Fratres eksempelvis er bygget over, gjentar seg i den nesten halvannen times Johannes-pasjonen -
nesten ingen ting skjer.
Her er ingen enkle Haydn-treklanger, muntre Mozart-snutter eller spretne bitonaliteter à la
Sjostakovitsj. Det er i stedet musikk som stemmer sinnet til ro, til å lytte og søke.
Det som gir næring til påstanden om spekulativ musikk er hans overdrevne bruk av gammel-bysantinske
klanger. Eller rettere: hans tilpasning til slik musikk som han presenterer som sin egen.
Pärt stiller seg åpen for mistanken om at det hele kanskje bare er en gimmick, et tidsfenomen som om
noen år vil være glemt. I samme kategori som de spanske munkene og Jan Garbarek, kanskje.
Det gir ikke musikken mere kraft - som en John Tavener gjør i England og Lasse Thoresen her hjemme -
at man forener musikalsk uttrykk med religiøs søking i ortodoks kristendom eller ba'haï-religion. Men
i vår tid har det vist seg at alt er mulig - og de kjøpende CD-massene sluker rått tyve år gamle
dårlige innspillinger av munkers årtusenårgamle morgenbønner.
Arvo Pärt og Jan Garbarek tilhører hvert sitt ytterpunkt i denne bølgen. Men begge har som
utgangspunkt at de skaper noe nytt. Og det kan neppe sies om de spanske munkene.
Arvo Pärt - komponisten
Han vokste opp i Estland, studerte komposisjon, skrev musikk påvirket av vestlig serialisme og
opplevde at musikken hans knapt ble lagt merke til og i hvert fall ikke fremført.
Musikklivet i Estland var som all annen kultur bak jernteppet underlagt strenge bestemmelser.
Kommunistpartiets innsatte kommissærer i komponistforeningen var satt til å styre den nødvendige
selvsensur. Her bestemte man ikke bare om et verk skulle fremføres, men også om det hadde livets
rett, det forekom at komposisjoner ble destruert. Når det i tillegg også gjaldt spørsmål om å kunne
leve av sine evner som tonekunstner, gjaldt ikke bare den politiske korrektheten: pampene i
komponistforeningen satt selvfølgelig med hånd og hanske over muligheten til utdannelse, stipend og
oppdrag.
Pärt trampet i baret. Først og fremst var hans musikk 'umulig', vestlig dekadent og modernistisk.
Dernest forsøkte han å skrive religiøst påvirket musikk, som kanskje var en ennå større synd. Som
komponist var han ikke mye verdt, han måtte livberge seg som tekniker og musikklegger til film og
radio.
Men fra disse 15 årene stammer en rik produksjon. En mengde av disse verkene - som innbefatter blant
annet tre symfonier - er de siste årene blitt tilgjengelige på CD'er (ikke på ECM).
Komposisjonene fra årene 1960-75 viser selvfølgelig en helt annen Pärt enn den vi kjenner gjennom
ECM. Modernistisk, nesten brutal musikk (i hvert fall sammenliknet med hva som kom til å komme) holdt
i en overveiende seriell stil.
Likevel smyger det seg inn antydninger om hvilken vei han kom til å bevege seg inn på: Bruk av
tidligere komponisters musikk, nytolket og lagt inn i egen struktur - en teknikk Sofia Gubaidulina så
mesterlig har anvendt i sin fiolinkonsert Offertorium.
Det skapte opplagt et stilbrudd og kanskje også et troverdighetsproblem. For koraler av Bach eller
søte Tsjaikovskij-snutter er ikke bestandig den mest heldige avslutningen på dynamiske
orkesterclustre.
På begynnelsen av 70-tallet blir det stille fra komponisten Pärt. I 1977 bosetter han seg i Hamburg.
Her blir han kjent med Alfred Schnittke, Russlands dominerende komponistpersonlighet etter
Sjostakovitsj. Schnittke medvirket som pianist på hans første ECM-CD: Tabula Rasa.
Etter noen års pause komponerer Pärt musikk i ny-gammel stil. Han henter inspirasjon fra
bysantinsk-ortodoks musikk, opp til tusen år gamle toneganger. Gjennom dette får han også eksponert
sin religiøse mystisme og meisler ut et image som en innadvendt grublende søker.
Også hans fremtoning forsterker dette: langt profetskjegg (som blir lenger i takt med suksessene) og
øyne som er fokusert på noe som må ligge langt bortenfor evigheten.
Han kaller sin nye musikk tintinnabulum: like ren og enkelt som små klokker.
Alt overveiende religiøse musikk kommer nå ut: pasjoner, messer, bønner. Kanskje utenom svennestykket
Fratres (som nå må foreligger i snart over ti versjoner!) og et orkestralt stykke han skrev til minne
om Benjamin Britten ved hans død.
Fra og med Tabula Rasa-utgivelsen i 1984 utviklet det seg til å bli et langsomt smell i
musikkverdenen. Pärt var i ferd med å etablere seg som en av samtidens mest interessante komponister.
Med Johannes-pasjonen gitt ut i 1988 fører Pärt oss inn i en verden hvor det fysisk hørbare dempes
ned. Nå tvinges vi til å oppleve stillheten, intervallene og overtonene. De lange pausene i musikken
blir et element i seg selv.
Pärt har funnet vei inn i kirkene. I påskehøytiden er det svært vanlig å høre hans musikk, også her
hjemme. Gradvis har hans omdømme vokst til betydelige dimensjoner. Men fremdeles, og kanskje på grunn
av hans selvpålagte beskjedenhet, tilhører han rekken av mer eller mindre ukjente. Pärt er og blir et
særfenomen, noe for de helt spesielle.
Pärt på CD
Man kan trygt kalle ECM-selskapets Pärt-CD'er som de 'offisielle'. Helt siden han på begynnelsen av
80-tallet fikk den riktig store internasjonale berømmelsen med Tabula Rasa, er det Manfred Eicher og
hans selskap som forsiktig har loset fram hans nye komposisjoner i riktig smakfulle innspillinger.
Så å si alt komponisten har gjort av betydningsfulle ting i sitt 'andre liv' (etter 1975) er
presentert på ECM.
Pärt har utvilsomt vært en av ECM-selskapets viktigste profiler de siste ti årene - foruten å
representere en betydelig pengemaskin, som bare Jan Garbarek kan vise maken til. Pärts (og Garbareks)
suksesser har ført til at selskapet har vært i stand til å satse på betydelige mengder innspillinger
i grenselandet ny musikk - jazz - etnisk, det vil si: former hvor klassifisering forbyr seg selv.
Topp-punktet var den grensesprengende CD'en med Garbarek og Hilliard Ensemblet (Officium) for to år
siden.
Fratres (i to versjoner) og Cantus (til minne om Benjamin Britten) er med på Tabula Rasa-CD'en som
kom i 1984. Hvis det ikke var for at navn som Gidon Kremer og Keith Jarrett foruten Alfred Schnittke
og Berliner-filharmonikernes cellister medvirket, ville den sikkert ha fristet en noenlunde ubemerket
tilværelse på CD.markedet.
I 1987 kom Arbos, den første CD'en hvor Hilliard-Ensemblet gikk inn i den særpregete fusjonen med
Pärts musikk. Hovedverket på denne utgivelsen er Stabat Mater.
Året etter kommer CD'en med hans hovedverk Johannes-pasjonen, 80 minutter nesten evig repeterende
toneganger over den samme minimalistiske strukturen. Lite beveger seg, de samme enkle forbindelsene
gjentas og gjentas.
1991 slippes Miserere-CD'en, av mange holdt som den beste av samtlige ECM-innspillinger. Nå er det
vanskelig å unngå å legge merke til ham, selv om tilgjengeligheten til hans musikk - lange verk - for
mange fremdeles synes vanskelig.
To år etter kommer Te Deum, hvor Hilliard Ensemble tar seg 'fri'. CD'en som på langt nær har samme
kvaliteter som sin forgjenger, toppet klassiske bestselgerlister i månedsvis.
I kjølvannet av ECM-suksessen har også andre plateselskap kastet seg over bølgen Arvo Pärt. En rekke
mindre verk som han har skrevet etter 1975 finnes tilgjengelig på diverse merker.
Av interessante ting fra hans produksjon før 1975, vil vi spesielt fremheve BIS-innspillingen av hans
tre symfonier og cellokonserten med landsmannen Neeme Järvi som dirigent. Også Chandos lar Neeme
Järvi presentere hans orkestermusikk på en utmerket innspilling med blant annet Collage sur B-A-C-H.
Den nye: Litany CD'en
Når vår tids kanskje fremste kultkomponist lanserer en CD med nyskrevet musikk, er dette ingen
liten begivenhet. Faktisk kan man ane en viss vibrering som i hine dager når en ny Beatles-skive lå
fersk i hyllene.
Musikkpressen er i disse dager full av stoff om den nye CD'en. Den alminnelige interesserte vil ikke
unngå å støte på navnet Pärt.
Litany er den sjette 'offisielle' i rekken av ECM-utgivelser. Den inneholder tre verk, alle fra
1994-95: Litany, Psalom og Trisagion.
Det første er et vokal- og instrumentalverk som inntar størsteparten av CD'en. Det bærer
undertittelen Prayers of St. John Chrystostom for each hour of the day and night.
Nettopp en slik tittel bidrar til å stille spørsmål ved mannens seriøsitet: mener han dette eller er
det rett og slett en gimmick for å ri på den nyreligiøse bølgen?
Det er ingen ringere enn Hilliard-ensemblet som fronter vokalpartiet av Pärts musikk. La det være
sagt: Om det skyldes Hilliard-guttenes usedvanlig presise og beherskete stemmeklang, eller om det er
det magiske ved komponistens musikk som slår ut: like himmelsk vakkert låter det.
Nesten for vakkert, vil noen si. Det finnes nok av respektable musikk-kjennere som igjen vil mene at
han beveger seg på grensen til det spekulative, kanskje over.
De to kortere orkesterverkene - Psalom og Trisagion - som avslutter CD'en, virker fattige i
uttrykket etter den voldsomme utladningen og den utvilsomme skjønnheten som Pärts musikk og
Hilliard-ensemblet skaper i fellesskap. Men orkesterstykkene står utmerket på egne ben og
representerer den samme nyenkelheten og 'stillhet' som Pärts øvrige komposisjoner.
Et godt råd bare: lytt til dem isolert fra Litany. Inntrykkene fra den vokale klangverdenen på
hovedverket på CD'en har lett for overskygge den orkestrale finklangen i disse to stykkene.
Tönu Kaljuste leder det estniske filharmoniske kammerkoret - som vi opplevde her hjemme i fjor vinter
- og Tallinn Kammer Orkester på Litany. Det er intet å utsette på deres forståelse for Pärts musikk.
Kommunikasjonen mellom kor, dirigent og komponist er absolutt til stede, slik vi også opplevde det i
Aulaen.
Den nye CD'en har en alvorlig svakhet: den er for kort. Knappe 45 minutter er ikke en CD verdig. Det
ville utvilsomt være plass for nok en utgave av en til nå ikke hørt versjon av Fratres (det må vel
snart finnes over ti versjoner av den?).
Men når det er sagt, er dette Pärt slik vi vil ha ham: nydelig, sakte, stille. De som fra før setter
åris på Pärts musikk, vil ikke bli skuffet denne gangen heller. Og han vil utvilsomt skaffe seg nye
beundrere med denne utgivelsen.
Enten liker man Pärt eller så liker man ham ikke. De som likte Jan Garbareks nytilpassete tolkninger
av tidligmusikk, vil også finne seg hjemme i Arvo Pärt. Officium-prosjektet kan være en døråpner for
de som ikke er kjent med denne 60-årige estiske nåtidskomponisten.
Et bekjentskap er vel verdt: Det var Pärt som i sin tid startet bølgen med å nykomponere gammel
musikk. Og om han ikke akkurat lider av påtrengende trang til å fornye seg på sin nye CD, er det
musikk slik vi liker å høre fra hans side: vakkert, innadvendt, reflekterende og tenkende. Pent
ivaretatt av ypperlige musikalske krefter og med ECM's ypperlige akustikk i tonebildet.
|