| | | |
Kulturspeilets kommentar
| |
Nyhetstjeneste - da og nå | |
Kjell Moe | |
|
Når vi om to knappe uker tar steget over i 1998 og bare er syv hundre dager unna
årtusenskiftet, trodde du vel at verden hadde forandret seg siden 1898, der du
zipper deg fram gjennom 99 kanaler på TV og hopper elegant fra Brasil til NBC -
eller slenger innom et kort Internett-besøk for en real time chat med din new
zealandske hyber space-venn? Nei vel, nei. Så enkelt er det ikke. Når det gjelder nyheter og utveksling av disse, er det faktisk ikke på alle områder at utviklingen har gått like raskt - eller beveget seg i det hele tatt. På hundre år. Vi husker ennå femtitallet, da kundene var til for butikkenes skyld og du skulle bukke og skrape for i det hele tatt få lov til å kjøpe kokmalt kaffe eller en appelsin til jul. Vi fornemmer hvordan det var i tidligere tider - da toget dampet seg fredsommelig avgårde gjennom värmlandsk trakter, medbringene post og passasjerer fra den ene hovedstad til den andre, en rute som i disse digitale forurensende tider er nedlagt. Ikke fordi man gikk over fra damp til elektrisitet, men fordi fem og en halv time på tog er atskillig mer å forakte framfor en time i luften påplusset to timers trafikkøer til og fra flyplass og halv times sjekking og forsinkelser og kanskje mer til. Vi bare nevner det, fordi vi tror ikke det tok så vesentlig lenger tid å frakte aviser fra Sverige til Norge den gangen som nå. I dag er det faktisk den rene tragedien. Det kan enhver slå fast hvis man en fredag forsøker å skaffe seg den dagsavisen i Sverige som ennå forsøker å holde hodet kaldt under markedsøkonomiens tyranni og akter å gi oss nyheter med kulturelt tilsnitt. Vi snakker om Dagens Nyheter. Og vi snakker om hvor vanskelig - rent ut sagt helt umulig - det er å få tak i den i Oslo på en fredag. Det vil si, når avisen ankommer sentrum et sted mellom halv tolv og to kan du selvfølgelg ha tatt oppstilling utenfor Narvesen-utsalgene ved Grand Hotell i håp om å sikre deg et eksemplar av de to eller tre som legges ut for åpent salg, sånn som vi køet oss i femtiårene. Så sant pakkerne har greidd å få med seg hele avisen. For det er jo helgebilaget som er mest interessant - med sine eksellente oversikter over hva som skjer i kultur-Stockholm. For det haster å pakke avis, flyene venter for å bringe dem til Oslo på en tid toget likevel kunne gjort raskere. Vi snakker om en umulighet. Dagens Nyheter er en avis det er omtrent plent umulig å få kjøpt i Oslo på fredag. Så sant du ikke har femti-talls mentalitetens underdanighet i deg og kan vente, eller er i stand til å stikke oppom St. Hanshaugen (der er den!). Slik kan vi filosofere over en verden i rask forandring - om den i det hele tatt forandrer seg. For det foresvever oss at det burde ikke være så umulig å få en avis, som er ferdigtrykket tidlig på natten, de få milene over grensen i rimeligere tid enn til klokka halv tolv neste dag, tidligst. Lite må være forandret de nesten siste hundre år. For i jernbanens barndom tror vi faktisk det var mulig å få Dagens Nyheter til Grand Hotell før klokka halv tolv - hvis man ville! Slikt tenkte vi også siste fredag - da Dagens Nyheter var utsolgt over det ganske sentrum og tilligende T-baneherligheter, tidlig på dagen. Så tenkte vi også: er det ikke markedsøkonomien som regulerer tilbud og etterspørsel? Og når et produkt til stadighet - det vil si, i hvert fall de to siste årene som vi har solid empiri for å slå fast - er utsolgt, bør man ikke sørge for å produsere mer av det? Sånn for profittens skyld, mener vi? Men nei. Det selskapet som distribuerer Dagens Nyheter i oljelandet, er et monopol. Og monopoler kjenner vi godt fra før. Fra femtitallet. |
Kjell Moe |