RODIN
Henie Onstad Kunstsenter
Høvikodden
6.feb. - 3.mai

Den moderne fortiden innhenter oss

Karoline L. Berre
Evig vår (Eternel Printemps) 1886, Musée Rodin, Paris


Kysset (Le Baiser), Musée Rodin, Paris



Den store skyggen (Le Grande Ombre) 1902-03, Musée Rodin, Paris


Tenkeren (Le Penseur)


Tenkeren (Le Penseur)


Evig vår (Eternel Printemps) 1886, Musée Rodin, Paris
Dråpen i ørkenen
Rodin lever gjennom sine verker med full tyngde på Henie-Onstad kunstsenter i disse vintermånder. Vandringen mellom seksti av hans skulpturer skaper en sakral følelse. Med ydmykhet og beundring betrakter jeg disse verkene, som på lik linje med impresjonistiske verker gir to ulike opplevelser avhengig av om de betraktes på nært hold eller på avstand.I kontakt med slik stor kunst oppdager man hvor mye kunsten gir. Denne dråpen med vann i ørkenen er grunnlaget for ikke å gi opp. Den "ekte" kunsten må være dråpen som får oss mennesker til fortsatt å tro på et skjønnere sted.

Rytme og bevegelse
Gjennom dynamiske beveglser eller enkle gester skaper han en rytmisk harmoni som hviler over de fleste av hans arbeider. Gjennom de ulike bevegelsene taler han til oss med sitt genuine poetiske språk. Rodins kunst baseres ikke på en idé, den er idéen. På lik linje med Michelangelo må han ha hatt evnen til å se idéen som lå i stoffet og som bare ventet på å bli synbar. Både når det gjelder leiren og steinen gir han oss som betraktere en følelse av at han kun har realisert idéen som lå i den konkrete leireklumpen eller steinen. Vi får dessverre bare anledning til å se bronseskulpturene hans denne gangen. De er heldigvis såpass mange at vi får et godt blikk inn i hans skapende verden.

Et evig øyeblikk
På mange måter var han et barn av det nye moderne samfunnet som vokste frem i siste halvdel av det 19.århundre. Revolusjonsånden lå fortsatt i luften og den hurtige teknologiske utviklingen endret både synet på virkeligheten og måten å leve på. Oppfattelsen av tid og rom var under forandring. På tross av hans glødende beundring for antikkens skulptur bryter han med dens strenge kanoniske form, han bryter med idéalet. Han oppløser det strenge form mønsteret til fordel for uttrykket. Han mestrer å formidle menneskets sjelsliv gjennom den materielle formen. Øyeblikkets stemning gripes og blir evigvarende gjennom hans kunst.

Tilskuerens bidrag
Den glatte, "ferdig" lagde overflaten var ikke lenger et mål. Helt fra antikken og frem til midten av det 19. århundre hadde akademitradisjonen vært den dominerede - den riktige måten å skape kunst på. De unge kunstnerne som vokste opp i det nye samfunnet så på sine omgivelser med nye øyne. Revolusjonsånden lå fortsatt som et slør, særlig over Frankrike. Nytenkning og fremtidstro, og ikke minst fotoapparatet, var viktige faktorer for å begripe bl.a impresjonistene og Rodin. I hele denne prosessen foregår det også noe banebrytende i forholdet mellom kunstner og betrakter. Betrakteren måtte se på kunsten med nye øyne for å begripe den. Disse nye revolusjonære kunstnerne overlot til betrakteren å fullbyrde verket - opplevelse og innlevelse. Dette var et sjokk for samtidens kunstkjennere. I dag er det antagelig det motsatte, etter som utviklingen er gått så langt den andre veien - betrakteren har det fulle ansvaret for opplevelsen.

Rodins nakengjøring av den kunstneriske prosessen frembringer idéen i verket i ennå sterkere grad. Det vil si at idéen og hans søken i seg selv var så sterk at mønster fra støpeprosessen ikke fortyrrer vår innlevelsen som betrakter. Denne synliggjøringen av prosessen var på mange måter typisk for impresjonistene. Det er nær sagt mulig å måle hastigheten i malerstrøkene. Dette medførte ett helt nytt kunstspråk. Prosess og mål ble begge viktige biter av resultatet. Dette medførte også at kunstnerens "jeg" kom tydeligere frem. Vi kan se og oppleve hvordan Rodin formet leiren mellom hendene. Som Emil Zola sa: "Et kunstverk er et stykke virkelighet sett gjennom et temperament".

En helhet
Hvordan han gjennom dette virrvarret av biter klarte å lage en harmonisk helhetet, er et under. Kun gjennom nær kjennskap til anatomien, er det mulig på denne måten å frigjøre seg totalt fra dens regler - for han får det til å stemme, uansett hvor galt det er.

Skaperkraften
Hendene, de store kraftige, abnorme hendene. De griper rundt og strekke seg ut. Han bruker dette kraftige uttrykkselementet som en kilde til menneskets indre språk. Hendene er vårt redskap til sansning og skaperkraft. De blir elementer for både frihet og fangenskap, på lik linje med steinen og leiren, eller sjelen og legemet, hvor det både ligger muligheter og begrensninger.

Kunstens mestre
Kunstens store mestre slutter aldri å forundre oss. Forhåpentligvis vekker en stor mester som Rodin innspirasjon og gir ydmykhet over den store skaperkraftens muligheter. Rodin er noe av grunnlaget for å begripe den moderne kunstens utvikling.

Benytt deg av denne unike muligheten til å se så mange av hans verker samlet!
Karoline L. Berre