| | | |
Historia om ein landsby
| |
Henger og slenger | |
Tiril Bjørkvold | |
Sverre Solberg og Nina Woxholdt i Historien om en landsby på Det Norske teatret, foto: Erik Berg - Han er gamal nok til å respektere min rang. - Det gode livet er det enkle livet. - Eg vonar vi har sett herr Kommandanten for siste gong. - Eg veddar på at presten hadde salt i vatnet då han døypte deg. - Kjærleik er ein galskap av eit slag. - Det er ikkje det at eg er kjærleikssjuk, men eg byrjer å kjenne symptoma. - Om De nokon gong kjem att, kan eg lova dykk ein interessant død. - Denne mannen må bli straffa som eksempel for dei andre. - Han er ikkje mykje til kar no lenger. |
Å sette opp dette spanske stykket fra 1600-tallet i moderne tid, er ikke
modig. Det gjorde spanjolene selv som del av sin kulturhistoriske
utvikling på 1920-tallet. Å sette opp Fuenteovejuna på hovedscenen til
Det Norske Teatret i 1997, krever mot. Kanskje var det dumdristig.
Tyrrani og kjærlighet
Dårlig skuespilleri Det er ikke bare skuespillernes skyld. Dels ligger det i teksten, dels i misforholdet mellom den til tider svært gode koreografien og den overkorrekte scenografien. Teksten kommer svært tungt i gang. Norske teatergjengere er ikke særlig Spania-vant. Og dermed tas alle mulig forklaringer med. Både om geografi, konge og maktforhold og navn på steder og personer kommer med fotnoter fra scenen. Tung og egentlig unødvendig.
Nakne rygger Sett i lys av at det skuespillermessig ikke er en forestilling det spruter av, blir scenerommet så åpenbart for stort. Selv ikke voldtektshylene, de oppildende kamprop eller morderscene fyller formatet. Det hele henger litt og slenger. Det Norske Teatret har med stort hell i et par forestillinger nylig trukket inn skikkelige musikere på scenen. Også denne gang er dette en luksus som er verdt honorarene. Med sangen er det noe ganske annet. Bortsett fra den nevnte voldtektssangen blir stemmene for tynne, toneleiet for lavt og melodiene er ikke integrert hos dem som synger. I det hele tatt en forestilling som aldri sitter helt på greip. Fersk teatersjef Vidar Sandem på raden foran meg dro i herdig i gang stående applaus. La oss håpe at teatret i løpet av sesongen fortjener det. |
Tiril Bjørkvold |