|
|
|
|
Kulturspeilets
kommentar
| |
Kunst og politikk | |
Kjell Moe | |
|
'Musikk er et middel til å forene folkemassene'.
Dette sitatet av Lenin brukte Sjostakovitsj i sin berømte artikkel i New York Times i 1949 hvor krigsårenes mest feirete komponist - fra de allierte side - presenterte sine tanker om kunst og samfunn for den amerikanske offentligheten. Med noe påholden penn, vil man nok kunne si i ettertid. Sjostakovitsj skrev videre at kunsten ikke står utenfor samfunnet: 'Det kan ikke eksistere musikk uten ideologi...God musikk løfter, stålsetter og gir folket ny inspirasjon til arbeidet..' Vårt poeng er ikke hvorvidt dette er Sjostakovitsj' innerste tanker, eller om han formet dem slik etter partikomissærenes ønske. Biografien til Volkov gir et langt annet bilde av komponistens forhold til regimet - og hans dødsangst. Dette skal vi ikke drøfte her. Derimot vil vi belyse kunstnerens ansvar - og opptatthet - av verden rundt seg. Dette har aktualitet i disse dager fordi Oslo-filharmonikernes sjefsdirigent slipper en ny CD med Sjostakovitsj' ellevte symfoni med tilnavnet '1905'. Dette er kanskje ikke bare Jansons mest helstøpte Sjostakovitsj-innspilling noensinne, men den av de foreliggende innspillingene av den 11. symfonien som har gjort sterkest inntrykk på oss (se forøvrig vår anmeldelse av CD'en). Symfonien bærer tilnavnet '1905' fordi den skal skildre begivenhetene dette året som kuliminerte med at tsarens tropper åpnet ild mot demonstrerende folkemasser i St. Petersburg og slaktet hundrevis. Massakren 9. januar - 'den blodige søndagen' - vil aldri bli glemt. Nå hevder riktignok Volkov i sin Testimony at det var egentlig den brutale sovjetiske nedslaktingen av folkeoppstanden i Ungarn i 1956 som Sjostakovitsj hadde i tankene da han skrev symfonien. Uansett griper musikken i all sin sorgtunge velde enhver som hører på den. Man kommer ikke uberørt fra de emosjonelle ladningene som ligger i dette timeslange verket. Når en dirigent som Mariss Jansons spiller inn denne symfonien, stiller dette spørsmålet om kunstnerens ansvar. Sjostakovitsj, eller partikomissøærene, hadde rett da de skrev at en kunstner ikke kan stå utenfor samfunnet. Enten man vil eller ikke er man del av forholdene rundt seg. Man kan ikke melde seg ut av virkeligheten. Prokofiev og Sjostakovitsj skrev musikk både til Stalins ære som til forherligelse av det tidligere Sovjetunionens femårsplaner, gjenoppbygging etter krigen og kommunistpartiets ledende rolle. Frida Kahlo, kanskje vårt århundrets største kvinnelige maler, døde mens hun holdt på med et portrett av Stalin - 'menneskehetens lysende sol', som hun kalte ham, hun som selv hadde vært Trotskijs elsker og senere kom i søkelyset som mistenkt for attentatet mot ham. Richard Strauss var det tredje rikets offisielle komponist. Mens en hel generasjon av musikere og tonesettere flyktet i eksil - valgt Richard Strauss å bli i Hitlers Tyskland. Også han skrev bestillingsverk til nazistenes ære, eksempelvis operaen 'Friedenstag'. Hans forsvar for å bli i Tyskland var at ville redde kunstnere og venner, særlig jøder - hvilket han utvilsomt gjorde. Likesom Prokofiev og Sjostakovitsj kom også Richard Strauss på kollisjonskurs med regimet og det statsbærende parti. Bare ren flaks og innflytelsesrike venner høyt oppe i nazi-partiet reddet ham. Det samme gjaldt dirigenten Wilhelm Furtwängler - og denne problemstillingen er blitt anskueligjort gjennom teaterstykket som de to siste sesongene har skapt stor debatt verden over. Det ble også sist sesong vist ved Den Nationale Scene i Bergen. Vi har vår debatt om Knut Hamsun. Mens forfatteren og Nobelpristakeren ble satt i fengsel etter krigen for landssvik, møtte Kirsten Flagstad demonstrasjoner og boikott i USA da hun skulle gjenoppta sin sangkarriere etter krigen. Kunstneren er ikke uberørt av sin tid. Ofte vil engasjement og holdninger komme til uttrykk gjennom kunsten. Rett eller galt - om vi liker det eller ikke. Noen er regimetro - andre er i oppsisjon. Noen bruker sin kunst som våpen i denne kampen, og lar sine holdninger prege kunstuttrykket. Tar så Mariss Jansons parti for den offisielle bolsjevikiske historieskrivingen når han nå gir en så brennende sterk tolkning av '1905'-symfonien? Eller motsatt, stiller han seg på de ungarske frihetskjempernes side - slik Volkov tolker komponistens engasjement i musikken? For uberørt av forholdene er hverken denne tolkningen - eller musikken. Om det var i Budapest eller St. Petersburg massakren fant sted, gjenskaper tonebildet begivenhetene og tragedien. Det er musikk som setter de store emosjonene i sving. Man kan jo uungåelig ikke unnlate å tolke tunge mollakkorder som sorgstemte. Eller marsjrytmer som militær framrykking, skarptrommenes harde gjentakelser som geværskudd etc. Når Sjostakovitsj i tillegg legger på brokker av folkelige melodier og arbeidersanger - eksempelvis Warsjavjanka som også er kjent her hjemme - blir assosiasjonene tydelige. Kunsten har rett til å tolke, ha et standpunkt - like mye som retten til å stå utenfor. Men melde seg helt ut kan man ikke. 'Kunstnerne må stå fritt', sier komponistforeningens Glenn Erik Haugland som svar på et ønske fra galleri-eiere som vil legge sterkere føringer på sin valg av utstillere og kunstnere. Han mener kunsten mister sin troverdighet når den ikke er fri. Dialog og kommunikasjon, sier andre. Disse to synene illustrerer kunstnerens dilemma til alle tider: et kunstverk eksisterer ikke i seg selv. Et maleri kan ikke sier å være noe betydelig kunstverk før det er hentet fram fra kjelleren og blir betraktet. Noen må se det, noen må oppleve noe i forhold til det. Det sies at selve prosessen, det at kunsteren arbeider og skaper, er det viktigste av alt. Mulig det - men det er bare amatørteaterbevegelsen som mener at dette er overordnet alt annet. Vi andre tør mene at godt teater bare fungerer i samspill med publikum. Vi gjør klokt i å ikke ta Mariss Jansons tolkning av '1905'-symfonien altfor bokstavelig. Vi kan lett komme svært langt av gårde hvis vi tillegger kunstnere svart-hvitt holdninger og bestemte motiver i enhver situasjon. Like lite som vi kan si Mariss Jansons CD-innspilling av Respighis tre romerske orkesterstykker betyr at sjefsdirigenten og Oslo-filharmonikerne forherliger Mussolini og fascistene. Noe de selvfølgelig ikke gjør - heller ikke ved å spille musikk som både ble bestilt og brukt av Mussolinis regime i sin tid. I Italia har det i hele etterkrigstiden vært lite comme-il-faut å spille musikk av Respighi. Man er ikke nazist om man har utbytte av å lese Markens Grøde, ei heller om man grøsser av fryd over Kirsten Flagstads stemmeprakt i avlutningsscenen av Götterdämmerung. Men det hjelper med litt elementær historiekunnskap og samfunnsforståelse når man hører Mariss Jansons tolkning av '1905'-symfonien. Uten å kjenne til betydningen av 'den blodige søndagen' for hele vårt århundrets historie - eller hva Ungarn i 1956 betø for hva som skjedde i Øst-Europa tredve år etter - mister man noen av dimensjonene i denne flotte og storslåtte musikken.
|
Kjell Moe |