| | |
|
Sobol: Libera me |
Vanskelig dramatikk | av Kjell Moe | teksten og ikke minst de omfattende lydkulissene er mettet av symboleffekter vi tror at den gamle mannen (maur, maur) har utviklet en slags senil galskap og ser forfølgelser og gift overalt Egentlig er dette ikke noe annet enn et stykke eksistensielt dramatikk strengt tatt tror jeg også at dette må være et av Sobols mindre betydningsfulle stykker Sobol har anvendt sin dramatikk som redskap for fredssaken Til tider lar du deg berolige av sirissene som nesten hele tiden svever rundt rommet i det du assosierer med varm sommernatt ved Middelhavet Lydarbeidet er denne oppsetningens absolutt sterkeste prestasjon. Imponerende er det rette ordet. |
Det er ikke lett å skjønne hva den israelske dramatikeren Joshua Sobol har ment med dette stykket. Hadde det ikke vært for at han er en anerkjent dramatiker - og faktisk Israels mest betydningsfulle i dag - hadde teatrets dramaturgiat ganske sikkert vendt tommelen ned for dette stykket.
Dette var vanskelig å gripe fatt i. Under den lite fengslende fortellingen om faren som ønsker å komme vekk eller ut for å dø og sønnen som stadig holder ham tilbake, er det lite som skjer av ytre handling. Derimot er teksten og ikke minst de omfattende lydkulissene mettet av symboleffekter. Det er her jeg spør meg selv om kanskje teateret har gjort seg selv en bjørnetjeneste og servert ny dramatikk på en måte som ødelegger for dramatikken. For jeg kan ikke helt få meg til å tro at en dramatiker av Sobols format bommer så totalt med sin tekst, han som i levende live har oppnådd å bli fordømt av Knesset for sin dramatiske kunst. Man må omtrent til Østerrike og Thomas Bernhards bravader for å finne liknende i vestlige land i vår tid - selv om parallellene til nazistenes oppfatning av Entartet (degenerert) Kunst ligger snublende nær. For det finnes ting i teksten som fascinerer og leder hen mot spørsmål som ikke blir besvart - og heller ikke har behov for løsninger. En liten kriminalhistorie er småfikst lagt inn i handlingen, såpass finurlig handtert at publikum hele veien har latt seg narre: vi tror at den gamle mannen (maur, maur) har utviklet en slags senil galskap og ser forfølgelser og gift overalt.
Eksistensielt Men teksten er for absurd formet til at dette blir en problemdrøfting om aktiv dødshjelp eller ikke. Og strengt tatt tror jeg også at dette må være et av Sobols mindre betydningsfulle stykker.
Staten Israel Dramatikeren er ikke uberørt av sin tid og den politisk situasjon i sitt hjemland. Sobol har anvendt sin dramatikk som redskap for fredssaken. Han stilte spørsmål om Israels framferd mot Libanon i sin tid egentlig ikke var bedre enn det Hitler gjorde mot jødene. Han engasjerer seg aktivt i dagens israelske politikk, men etter å ha opplevet at Knesset fordømte ham, valgte han for en tid å bo utenlands.
Engasjement Sobol svarer ja med dette stykket. Det går an å være opptatt av eksistensielle spørsmål selv i en slik tid som Israel opplever nå. For å stille problemstillingen anerledes: hadde Sobol vært totalt uberørt av terror og elendighet og krevet sin rett som kunstner til å stå utenom den verden han lever i, ville vi stilt et alvorlig spørsmål om en kunstner egentlig har rett til å mene at krig, drap og død er spørsmål som ikke angår. Ville eksempelvis en dikter som rimet om havet, døden og kjærligheten eller en maler som utelukket beskjeftiget seg med blomsteroppsatser - og hevdet høylydt at krigen ikke angikk - bli særlig folkekjær i Norge i tiden etter 8.juni 1945?
Sett meg fri...
Naturalistisk
Imponerende lydkulisser Etter pause kommer en hel rekke av teatrets skuespillere til og låner sin stemme til Revox-avspillerne. Og det er her mye av stykkets underliggende temaer kan ligge - uten at vi greidde helt å gripe fatt i det. Til tider er det et helt lite skuespill som foregår mellom de forskjellige høyttalerne. Og du kan ganske ubesværet gjette på hvem av teatrets skuespillere det er som simulerer så effektivt såvel samleiescener som orgasmer i høyttaler nr. to fra venstre. Overforbruken av volum kan kanskje virke forstyrrende på enkelte. Men for meg fungerte dette bra. Det brøt den naturalistiske rammen for stykket og førte inn elementer som ga teksten litt luft og en anelse tankeflukt. Lydarbeidet er denne oppsetningens absolutt sterkeste prestasjon. Imponerende er det rette ordet. På premieren var forfatteren selv til stede, og mottok Oslo-publikummets mer enn høflige applaus. |
Kjell Moe |