| | | |
Guten og Stjerna
| |
Yndig teatermagi | |
Tiril Bjørkvold | |
- Ein stad i verda, på ein eng overstrødd med tusenfryd... - Så rart - eit barn og eit føll på same natt. br> - Stjerna er ikkje som andre hestar, for ho kan snakke. - Høyrde ikkje direktøren nokon ting? - Dei som er barn, eller har barn i hjarte, kan høyre ho snakke. - Her skal ikkje leikast, her skal arbeidast. - Om eg var ein hest, ville du bli glad i meg då? - Hesten skal bort, dumme hestar kan ingen ha. - Spring etter stjernene våre! |
Mer enn det som er vanlig kost ved barneteaterforestillinger, skapes
teaterrommet i Guten og Stjerna om til en magiens verden. Ved å ta
sirkusmiljøet så på alvor, har ensemblet på Det Norske Teatret fått fram
en forestilling full av ynde, av noe uforklarlig og vakkert. Som gjør at
selv salens yngste blir bergtatt.
Guten og hesten Stjerna blir født samtidig en natt på et sirkus som står på en eng full av tusenfryd. De blir gode venner og leker ofte med hverandre. Hesten Stjerna kan snakke med alle som tror den kan snakke. Alle utenom den slemme og altfor strenge sirkusdirektøren. Han bestemmer seg for å dressere Guten og Stjerna, lære dem opp til et eget sirkusnummer. Hesten er lydig med på opplæringen en stund, men en dag vil direktøren presse fram et nummer som er altfor skummelt. Da nekter hesten, og direktøren kaster i sinne hesten ut av sirkuset. Hesten rømmer langt vekk. For å finne hjem igjen til Guten, følger hun de to stjernene deres som ble tent på himmelen den natta de blei født.
Hjemme-ute-hjemme Bare ett eneste øyeblikk lurer man på om Stjerna virkelig er en hest, om skikkelsen Ingrid Jørgensen tryller fram ikke egentlig er et menneske. Det skjer ved aller første møte. og det er sikkert ment slik. Resten v forestillinga er det ingen i salen som ser noe annet enn en lekende, søt og snakkende hest. Ja, så levende gikk denne skikkelsen inn på mitt 9-år gamle følge at hun svinset nedover trappene etter forestilling med henda forbeinsaktige høyt hengende.
Alvorlig magi Bakom dette hviler et annet perspektiv. Som jeg for denne gang skal la hvile. Men som for mitt unge teaterfølge ble et problem. Trylling er til for å bli nesten avslørt. Teater må man tro på, Teatertrylling faller da mellom to krakker, enten må man leve seg inni alt sammen, eller så får man som publikum et driv i seg til å avsløre begge deler. Det må teatret være klar over. Og sørge for at teatermagien vinner.
Ingen melodier Skrekkscenen er for avdempet. 2. akt åpner med en scene på slakteriet. Der de minste i salen muligens ikke frostår hvor nærem det endelige sammenbrudd, slakting og død Stjerna egentlig er. Scenen er i seg sjøl er grotesk nok, og knivbladlydene skjærer i hjertet. Men noe er tydelig sensurert. Der er som om den moralske barnekontrollen har kommet inn og tatt bort noen av effektene. Dermed halter uttrykket. Enten får man kjøre full pakke og lage et inferno for barn, eller så får man være tantete og forsiktig. Ikke midt i mellom, som her. Alt i alt en vakker, yndefull forestilling barn bør se. Og så kan man jo ta dem med ut og se på stjernehimmelen etterpå. Kanskje virker den enda mer magisk når man har Guten og Stjerna innabords? |
Tiril Bjørkvold |