Harald Sæverud: Orkesterverk, Klaverkonsert, Symfonier 4-8, etc.
Bergens Filharmoniske orkester, dir.: Dmitrij Kitajenko og Karsten Andersen
Simax 3124/3125 (Vol. 1 og 2, tils. 4 CD'er)

Du kan lese mer om Harald Sæverud, hans musikalske gjerning og 100-årsjubileet:

  • Sæverud 100 - Komponisten: Musikk på strenger av kingelvev

    Se også Kulturspeilets kommentar 9. juni: Vi som elsker Bergen
    Andre innspillinger av Sæverud: Stavanger Symfoniorkester (BIS)

  • Sæverud i boks

    av Kjell Moe


    Med en timing som kunne være et hvilket som helst tregt departementskontor verdig, foreligger nå de fire første CD'ene til Sæverud-jubileet. Man får bare konstatere at når selve festarrangementet er over, kommer så innspillingene som skulle danne kronen på verket.

    Simax må ta seg sammen både på produksjons- som planleggingssiden. Det er andre gangen til et viktig 100-års jubileum de er lovlig seint ute med sine 'offisielle' CD'er. Siste var som kjent Kirsten Flagstad-jubileet.

    Men kommer man sent, kommer man godt. Dette er riktig flotte og representative innspillinger. De fire Cd'ene representerer en utrolig fin blanding av Sæveruds mest kjente orkesterverk - med Rando Amoroso og Kjempeviseslåtten som de mest representative. Her finner vi også store deler av Peer Gynt-musikken samt hans symfonier 4-8.

    Med andre ord atskillig å kose seg med for den som vil trenge ytterligere inn i toneverdenen til denne særmerkte komponisten.

    Likevel må vi stille noen spørsmål til innspillingene. Et par av verkene er av en slik karakter at de neppe forsvarer sin rett til å bli presentert på CD. Jeg tenker særlig på noe så mismodig som Vade Mors, hvor vi kostaterer at det var ikke alt 100-åringen skrev som var like vellykket.

    Det er også en god del å si om orkesterets innsats. Vi våger en liten generell kommentar om Bergens-filharmonikernes status i vår kommentarspalte i dag. Du kan lese mer om hva vi mener om hvordan dette tradisjonsrike orkesteret har utviklet seg.

    Innspillingene bærer preg av å være foretatt med litt for stor fart. Hvis man står overfor dilemmaet å holde et jubileums-års produksjonsplan mot nødvendig tid til innøving og fordypelse, må de kunstneriske argumentene gjøre utslaget. Her er åpenbart dette ikke skjedd. Det hadde vært bedre med en promo-CD av det repertoaret orkesteret viser seg å ha under huden framfor å pøse på med en hel haug verk hvor det viser seg at de ikke mestrer alt like godt.

    Selv om Bergens-filharmonikerne har Bergens-rederier og Norsk Kulturråd i ryggen, må de likevel finne seg i å bli sammenliknet med det andre symfoniorkesteret på Vestlandet. Stavanger Symfoniorkester rakk å gi ut sin første Sæverud-CD i god tid før jubileumsåret startet, slik at internasjonale musikkpresse både rakk å bli oppmerksom på hundreårs-jubilanten samt å omtale CD'en i god tid før selve jubileet.

    Innspillingene av de samme verkene må tåle sammenlikning. Stavanger-musikerne har mer Sæverud på lager og plateselskapet BIS forbereder flere utgivelser med dem. Les forøvrig vår omtale av deres første innspilling.

    Om man kan si at Bergens-filharmonikerne har kapital i ryggen og en slags offisiell status med sine Sæverud-innspillinger, er det likevel Stavanger Symfoniorkester som tar kaka. Vi merker det særlig i Peer Gynt-musikken. Her blir Bergens-versjonen av Fa'ens femsteg som et dorsk, tungt troll å regne mot Stavanger-musikernes spretne og famdeivoldske smådjevler.

    Denne forskjellen ser vi på alle de verkene som er identiske i de to innspillingene. Stavanger Symfoniorkester eier en friskhet og djervhet som ikke akkurat preger Bergens-filharmonikerne.

    Nå kan man jo si at at det er synd at det skal kastes bort ressurser på å gi ut identisk musikk på CD samtidig på to forskjellige plateselskap. Jeg er ikke enig. Sæveruds musikk tåler godt to alternative innspillinger. Dette århundrets viktigste norske komponist har ikke fra før vært for overvektig representert i katalogene - og dessverre har det nok vært endel av det trauste og litt mer enn solide som til nå har preget det som har vært tilgjengelig av innspillinger.
    Derfor er både BIS og Simax velkomne. Litt sunn konkurranse mellom vestlandsbyene tror vi bare er av det gode.

    Dessuten har Bergens-filharmonikerne godt av å få seg en alvorlig påminnelse om at det finnes flere symfoniorkestere her i landet som kan snu noter. Et orkester som markedsfører seg i utlandet som 'Norges nasjonalorkester' bør og skal ha en kontinuerlig kvalitetsbedring som fremste mål.

    Nevnt at orkesteret virker både tungt og treigt i sammenliknbare innspillinger. Men hvis vi går litt tilbake og ser på hva det tidligere har gjort av Sæverud, representerer dette en forskjell omtrent som natt og dag.

    Borte er de pistrere fiolinene, et særtrekk som preget tidligere tiders opptak med Bergens-filharmonikerne (Harmoniens Orkester). De opptrer nå med tyngde og fylde i orkestersatsene. Det er utvilsomt en glede å høre dem - særlig i de verkene som for undertegnede var nye for øret: et par av symfoniene, klaverkonserten og ikke minst en stor mengde kortere orkesterstykker.

    Orkesteret er på hjemmebane med Sæverud. Man kan gjerne si at han var 'deres' komponist. I noen tid var han også orkesterselskapets styreformann og i hele sin komponisttid var han en slags huskomponist.

    I første omgang kan det virke overveldende å få servert så mye Sæverud på en gang, attpåtil av verker som både er lite spilt og tildels ukjente. Selv om Sæverud kunne uttrykke seg i det store formatet - hvor kanskje hans viktigste større verker er med på disse to boksene - er det likevel i de mindre formene at han snakker mest direkte til oss. Bare hør på en miniatyr som Syljetone, og da vet man at komponisten som kunne stå for et mesterverk som Rondo Amoroso også evnet å skrive like innsmigrende musikk ved andre anledninger.

    Eller den usedvanlige spenstige klaverkonserten som altså ikke er Bartoks fjerde klaverkonsert, selv om om det kunne høres slik ut.

    Man er derfor på trygg grunn med disse innspillingene. Det skjemmer ikke at det allerede finnes et orkester som er litt lettere på foten i sammenliknbare innspillinger. Slik kan man velge etter smak og behag: Sæverud som frisk og ungdommelig - eller som satt og seriøs.

    Dette er fire CD'er med mye rik musikk. Her brettes fram et bredt panorama av Sæverud som orkesterkomponist og symfoniker - men han var neppe vår største symfoniker som heftet påstår. Slike Bergens-sjåvinistiske avvik burde vært silt ut.

    Det er jo heller ikke sikkert at vi inn i neste århundre vil se på ham som 1900-tallets viktigste norske komponist. Men i dag er det ikke tvil om at han er den som har hatt størst betydning for vårt nasjonale musikkliv.

    Vi gleder oss allerede til de neste boksene.

    Kjell Moe