Etter regnet
av Sergi Belbel
Det norske teatret, scene 2

For lite frivolt

av Tiril Bjørkvold

Foto: Per Maning






- Nå har det ikkje regna på to år - og så skulle det kome i dag?






- Eg ville aldri trudd at du...!






- Sjølsagt har eg alltid lyst.






- Kva for ei helse?






- Patetisk. Reint generelt.






- Nei, no veit eg ikkje kvifor eg står her og ler.






- Eg er faktisk allergisk mot friskluftanlegget med villskogsduft.






- Kurs i sekretarial seksualkontroll.






- Alt ser så smått ut herifråt. Så latterleg.
Det katalanske kammerspillet fra et storbymiljø, "Etter regnet" (1993) av Sergi Belbel handler ikke om røykeloven. Det kan dessverrre virke som om regissør Geir Sveaass og ikke minst scenograf Helge Hoff Monsen tror det. De har lagt realistiske, ytre rammer om en tekst som bare er seg sitt nevrotiske relasjonsdrama nok. Forestillinga er likevel mer enn severdig.

Smugrøyking
På toppen av en bygning som er om lag 171,5 meter høy i en storby ett eller annet sted omtrent i vår egen samtid, møter vi åtte av bedriftens ansatte som med jevne mellomrom søker opp hit for å smugrøyke. De prater om regnet som snart skal komme, om seksualitet, maktrelasjoner på arbeidsplassen og andre emner som gjerne dukker opp blant fortrolige, eller eventuelt over hodet ikke fortrolige, kollegaer. Til slutt kommer regnet, dryssende deilig. Og det er det hele.

Uten magadrag
I disse tider er jo en slik problemstilling realistisk nok. Men hadde dette stykket handlet om at alle - fra direktøren, Jorunn Kjellsby, via sekretærene i både gult, Hilde Olausson, blått, Tone Ringen, lilla, Unn Vibeke Hol, og rødt, Hildegunn Riise, og helt ned til budet i sykkelshorts og hjelm, Sverre Solberg, handlet om at alle sniker på hverandre utfra det same røyksuget, så kunne stykket vært en sjarmerende, ufarlig enakter med applaus etter en halv time. Skulle det vært vellykka, måtte Svein Roger Karlsen, Sverre Berntzsen, og de andre spilt røyksugne med en helt annen intenistet. Ikke en av skuespillerne spanderte et skikkelig magadrag under hele seansen. Dårlig - ettersom premieren 4. januar kom på et strategisk røyketidspunkt. Men ingen av nyttårsslutterne i salen kjente røykedraget i magen av puff-puff-geberdene på scenen. I hvert fall ikke nysluttede undertegnede.

Den absurde frekvens
Belbels tekst handler om det eneste som er interessant, nemlig menneskelige relasjoner. På sin litt stakkato, forvirrende måte vikler samtalene seg framover, uten egentlig mål og mening annet enn å vise hvordan storbymennesket, eller kanskje mennesker i sin alminnelighet, strever både med seg sjøl og andre. Og det er tema er enn godt nok å tygge på. Men for at dette skal bli tydelig, må flere nivåer i oppsetninga spille på den absurde frekvens, og regissøren må ikke ta sine grep som dette er borgelig salongdrama, bare flyttet utendørs.

Feilslått skyskraper
Det største feilgrepet er selve scenen. Helge Hoff Monsen har i svart og stål forsøkt å framstille taket på en skyskraper der folk kommer ut gjennom en dør til venstre på taket. Taket er skrått ned mot publikum og foran rekkverket er det en liten gesims. For det første spiller ikke noen av skuespillerne aktivt på at de liksom befinner seg så høyt opp. Kanskje bortsett fra Hildegunn Riise i et par sekvenser, er rett og slett blikkretningen så slapp når de andre liksom skal se ned, at ingen i publikum får høydesug i magen. Og vi hører så altfor tydelig dumpet i bakken bak bygningen etter to og en halv meter når folk liksom skal kaste seg ut fra skyskrapertaket. Dessuten blir snubling og fall for mye slap-stick og for lite tematikk. Nei, dette skulle vært spilt på flatt gulv. Mye mer av skuespillernes krefter burde ligget i å skape illusjonen av høyde. Dødssprangene kunne vært gjort gjennom groteske falle-mens-man-står-rett-opp-og-ned- bevegelser. Det ville ha vært både scenisk og tematisk spennende! Denne utgaven der publikum bare ser skuespillere på toppen av en kulisse blir bare innholdsmessig flat, lite troverdig og over hodet ikke aburdiserende.

Scenisk frivolitet
I det hele tatt er nøkkelordet for hva denne oppsetning på Scene 2 mangler, scenisk frivolitet. Hva er det som likevel gjør den til severdig teater? Bortsett fra at teksten strutter av crazy muligheter, og har mange tråder ikke bare å trekke, men å trekke langt, har personene i seg sjøl noe fascinerende ved seg. Det får Scene 2-ensemblet til tider godt til. Særlig godt tegnes kvinneprotrettene av den rødhåra og den falskblonde, spilt av henholdsvis Riise og Olausson. På ett punkt gjelder det motsatte. Regnet alle snakker om burde kommet ned i bøtter og spann rett i hodene på skuespillerne så de ble kattevåte midt på scenen. Og for all del - det siste bildet med den høygravide infertile og sola i bakgrunnen må klippes bort, om det aldri så mye er en del av teksten.

Spansk snev
All god dramatikk taler ut over sitt land og folk. Norge, og sikkert også andre land i Europa, har de siste åra blitt offer for en bevisst Spania-strategi der noen fant ut at de ville presentere landet som noe annet enn charterstrender, billige drinker og tyrefekting. Resultatet ble filmer med ingrediensene pervers sex, tyrefekting, blod og flamenco. Flere enn Pedro Almodóvar stod bak. Riktinok er jeg overbevist om at særlig Riise sin røde skikkelse tar sitt direkte forbilde fra en av Almodovars yndlingsskuespillere, hun med nesa, men det fungerer godt og er iallfall ikke plagsomt turistvennlig. Det er prisverdig at vi nå får se annen Spania-dramatikk enn middelalderspill og Lorca. "Etter regnet" kommer tydelig også fra Spania, men står i hvert fall på ett eget dramatisk bein.Se forestillinga på scene 2. Lek med tankene som svever i deg etterpå. Da når du kanskje dit Belbel vil ha deg, ut i det absurde, frie fall. Dit Scene 2 ikke klarte å bringe deg.

              Tiril Bjørkvold