Foto: Leif Gabrielsen
- Har man en hund med et kvinnenavn, kan man fort begynne å se på henne som en kvinne.
- En mann og hans hun er ingen spøk, er det vel?
- Det finnes en bok om det "Din puddel og din partner"
- For meg er du Gud.
- Jeg vil virkelig ha henne, Kate.
- Fortsetter det på denne måten, kommer Sylvia til å sikle på gravsteinen min.
- Du er en trussel mot ekteskapet mitt!
|
La meg øyeblikkelig korrigere muligheten for å misforstå tittelen. "Grandiosa" ikke som i storartet. Heller ikke som feilstavet Grand Danois, selv om dette er et stykke om en hund. Nei, Grandiosa mer som den allround pizzasmaken som av en eller annen grunn metter mang en lørdagsmage i det ganske land. Akkurat så spennende teater var stykket Sylvia av amerkikaneren Albert Ramsdell Gurney fra 1995. .
Mann, kone og hund
Småtragiske midtlivstrøtte Greg spilt av Ivar Nørve, finner en dag hunden Sylvia, spilt av Marit A. Andreassen på en benk i parken. Han tar henne med hjem, til kona, Kate, spilt av Eli Anne Linnestads, store fortvilelse. Og etter at han er blitt mer og mer knyttet til hunden, kona blir mer og mer forvila og motstander av hunden og Sylvia stadig mer manipulerende, kommer det til punktet der kona ber mannen velge mellom henne og hunden. Og så ender det godt til slutt. Akkurat så ferdigtenkt, oversiktlig og uspennende som formen på ovennevnte matrett.
Under ligger vel en eller annen læresetning om at det er fint med dyr, men vi må ikke så på dem som mennesker. Menneskelige relasjoner er tross alt viktigere. Skjønt det må være like under overflaten på denne sofa-på-midten-komedien. Det er nemlig ikke rare laget med fyll før du når pizzabunnen, som også er tørr og hard i denne to timer skvære forestillingen.
Så altfor greit
Dette er teater for kollegaer. Folk som gjerne vil treffes en kveld i ny og ne, spise litt (hva med en grandiosa?), gå litt på teater og kanskje rekke en drink etterpå. Mens man snakker om hunden man har nå, den man hadde før, eller kanskje den som naboen heldigvis ikke har lengre.
For oss andre, som verken lar oss rive med i det dypfølte kjærlighetsforholdet mellom Sylvia og Greg, eller får noe særlig ut av endelig-er-barna-ute-av-huset, så-nå-kan-mor-gjøre-karriere-dramaet som foregår i Kate, er det lite å hente. Bortsett fra to ting. Scenografien til Anna Gisle er gjespende lite hot. Regien til Toralv Maurstad er liksom helt usynlig og gjør at dette aldri blir mer enn halvfabrikata. Men også jeg skjønner at navnetrekket hans trekker noen ekstra teatergjengere fra både den ene og den andre arbeidsplassen. Og det kan Oslo Nye trenge nå.
Det verbale er heller ikke utnyttet godt nok. Det vrimler jo av språklige muligheter for å kjøre hund - kone - forhold - sex - kjærlighet tett sammen. De få gangene det gjøres her, blir det bare plump revy av det. Her holder det neppe å skylde på oversetteren, stykket er ikke godt nok tenkt, det er ikke intelligent.
Godt hundespill
Det eneste som er noe, er selve skuespillerprestasjonene til Andreassen og Erik Hivju. Ikke hva de sier, men hvordan de sier det. Ettersom Andreassen spiller hovedrollen, er jo hennes prestasjon vesentlig for oppsetninga som helhet. Hun er ikke utstyrt med lange hundeører, hale eller krabber på alle fire, men likevel er hundeaktig nok. Det skal hun ha ros for. Deri lå også en takk til kostymeansvarlig Eva Lie og Tove Solum som har latt være å så mye som legge til værhår eller svartmale nesetippen hennes.
Hivju på siden
Mer på siden, som et slags krydder (oregano!) virrer Erik Hivju. Han får i utgangspunktet en del goodwill. Det er alltid morsomt når en skuespiller har flere roller. Enda mer treffsikker er androgyne figurer, som psykologen Leslie, men det aller artigste er selvsagt når menn åpenbart har kledd seg ut som damer, når han gjør "kunstinteressert venninne". Alle tre kommer ut av et slags kreativt intent, og jeg mistenker han for å gjøre langt mer ut av dem enn det som ligger i teksten. Det er i dette tilfellet bra. Men det blir litt for mye show i showet, ikke integrert som en del av forestillinga.
Spist er spist
Ingen blir forarget over en Grandiosa. I høyden kan man rynke litt på nesa over å ikke bli servert noe mer utsøkt, men det er jo noe alle blir gode og mette og klissete på fingrene av en kosekveld. Og ingrediensene er såpass tydelig lagt oppå det hele at det bare er å plukke av det man eventuelt ikke liker. Eller etter forestillinga, bare si at det var det og ingen trodde det var noe mer. Spist er spist. Og hundeeierne i salen humret godt nok til at anekdotene om da Caro hadde hjerteinfarkt ble drinktilbehør etterpå.
|