George Tabori:
Massemorderen og vennene hennes
Torshovteatret, prøvesalen

Mangestemmet monolog

Tiril Bjørkvold

foto: Leif Gabrielsen




- Hva er det som foregår her?




- Jeg har problemer med å si det høyt.




- Med hjertet i halsen tenkte jeg: Til helvete med diskresjonen!




- Jeg skal lære deg ekstasens hemmeligheter.




- Ære og elske meg - og kanskje kose litt med bekkenet mitt.




- Forsinket affekt.




- Jeg skulle kvalt henne.




- Vil De være så vennlig å sette Dem i den elektriske stol?




- Dere får en eplekake eller en politimann hver.




- Et skrik om hjelp uten håp.
Lalia Goody spiller igjen seg sjøl. Litt sprø, kvinnelig, jentete, damete, en som tør å si stygge ord veldig høyt, som har rare tanker inni hodet sitt. I "Oppvokst i fangenskap" og "Krøplingen" ble hun satt til det. Her har hun valgt teksten sjøl. Hun burde kanskje valgt noe annet. Hvis hensikten var å gi seg sjøl en utfordring og samtidig by publikum på en annen valør av seg som skuespiller.

Bevares, hun spiller bra. Laila Goody har valgt en fortellende monolog med flere kapitler og personer, små episke dialoger hun skal gjengi. Og hun er mesterlig til å variere uttrykk i ansikt og kroppsholdning. Midlene er små, effekten og troverdigheten stor.

Historien er vel egentlig ikke klassisk, slik det står i programmet. Men problemstillinga er interessant nok. Den dødsdømte vil bevise sin uskyld. Ikke at hun ikke har gjort det. Hun har drept, eller iallfall vært en aktiv part i de fire menneskenes død. Det hun ønsker, er å forklare hvorfor, rettferdiggjøre. Og både i programmet og i sluttreplikken ber hun publikum avgjøre hvorvidt hun er skyldig og dermed må dømmes til døden.

Dette er det andre stykket som går på Oslos teaterscener akkurat nå der man i monologsform ber publikum avgjøre om en innrømmet forbrytelse kanskje likevel ikke er så ille som man skulle tro. Erik Hivju i Dommen har spist sine kamerater, Goody har på variert vis drept venner og bekjente.

Jeg velger ikke å se det som et tegn i tida. Stykkene er så ulike, og Massemorderen handler mindre om skyld/ikke skyld enn Hivjus Dommen på Amfi. Massemorderen handler mer om å fortelle, formidle.

Språket er fryktelig krevende å få til å skulle rulle glatt bortover. Litt oldermoraktig gammeldags i hennes munn, grov og muntlig når hun forteller om de fire episodene. Lurt tenkt å operere med nivåforskjell og muligens tenkt både fra forfatter og oversetter Carl Morten Amundsen. Men det fungerer dårlig.

Konseptet er at alle de nye skuespillerne i Torshov-ensemblet skal frmføre hver sin selvvalgte monolog. Bjarte Hjelmeland gjorde "Natt, rett før skogene" på trikken i fjor. Goody har trukket oss med seg inn i prøvesalen. Men har hun valgt en monolog?
Trolig, jeg har ikke sett Taboris manus. Men hun er ikke aleine på scenen. med seg har hun tause, gurglende og gummiansiktaktige Trond Aurvåg. Dels som fangevokter, dels som illustrasjon til hennes fortelling. Det fungerer meget godt. En taust talende ekstradimensjon vi fryder oss over.

Starten på stykket er en liten fortelling i seg sjøl. Om den følelsesladde elektriske stolen, som både sukker og knirker og rører på både armer og bein. Scenograf Flavio K Pighin skal ha ros. Men regissør Kim Bjarke lar ikke denne lille fortellingen stå nok på egne bein. Vi leiter etter linken inni hovedfortellinga. Vil stolen være medspiller også der? Det hadde vært så salig bra om den hadde fått siste stønn.

Ikke noen dårlig forestilling. Men ikke riktig bra, heller. Teksten er sprø, fascinerende. Forestillinga litt for enkel.

Tiril Bjørkvold