|
|
|
|
Kulturspeilets
ukentlige kommentar
| |
Kultur er god investering | |
Kjell Moe | |
|
Det bør selvfølgelig ikke være argument av betydning. Man spiller ikke opera, framfører Mahler i orkestersalene eller foretar dypdykking i sjelens mørkeste irrganger med Strindberg for at det skal være en økonomisk investering. Det er meningsløst hvis Munch skal reduseres til et kapitalobjekt som gir avkastning.
Når vi likevel tar opp dette temaet, er det fordi det i Kongeriket Anderledelslandet stadig vekk dukker opp snedige argumenter - fra høyre kant - om at kunst og kultur er noe som brukerne må betale for. Følgelig er det slett ikke det offentliges oppgave hverken å stimulere eller subsidiere. Fra venstresiden hører vi den forslitte frasen at opera og Nationaltheater er for en eksklusiv gruppe ressurssterke mennesker med bosted i området Bogstadveien - Slemdal. Sivilisasjon og dannelseFra vår side vil vi bare gi tilslutning til forlagssjef Harald Griegs ord fra 30-årene, det vil si første gangen man satte igang en diskusjon om det offentliges mulige ansvar for kunst og kultur, at 'det påhviler enhver kulturnasjon å sørge for sin kunst og kultur' . Ifølge Grieg-nevnden, som foreslo de første faste offentlige bevilgningene til landets teatre, var ansvar for og opptatthet av kunst også måleren for hvilken 'kulturell dannelse' og 'siviliserte nivå' samfunnet befant seg på.Dette synet fikk først og fremst gjennomslag gjennom innsatsen til Jens Chr. Hauge, en personlighet i norsk offentlighet vi vil anta har større grunn for å bli husket for ettertiden for sin innsats for å sikre landets kulturliv - enn for sine militære eventyr under krigen og sine fiflerier med diverse hemmelige tjenester. Grekerne - et kulturfolkGrieg-nevnden behøvde ikke si det, men det renner oss ihu at det er slik vi helst vil huske de gamle grekere: som et kulturfolk som bygget sine monumenter og stadioner, fostret sine billedhuggere, vitenskapsmenn, filosofer og forfattere som skrev dramaer som spilles den dag i dag, to tusen år etter. Dette samfunnet dyrket kunsten og hadde et forhold til sin kultur. Derfor er det også for ettertiden blitt stående som en av vår sivilisasjons første utviklete samfunn.Frihet fra kunstI dagens norske virkelighet har vi derimot visse partier og retninger som har en tendens til å bli overbefolket av pornoforhandlere, skattesnytere og bygdetullinger hvor individets frihet til å beskytte seg mot 'denslags' - det vil si kunst og kultur - er blitt et fanebærende prinsipp. I Stavanger raseres kulturlivet av et flertall hvor i hvert fall Platon, Aristoteles og Evripides ikke nyter den størst respekt. I Bergen snakker deres kolleger politikerne om at kommunen burde 'selge' alt 'slikt skrap' og dermed skaffe seg betydelige ekstrainntekter.Det er alvorlig fordi kombinasjonen av lettvint populisme og det gamle embetsmannspartiet Høyre er en sterk maktkonstellasjon i norsk politikk. De steder der de er i flertall kan de tilføre det levende kulturlivet alvorlige banehogg, noe som også har skjedd. Verre er perspektivet på at de kanskje kan utgjøre et framtidig flertall på Stortinget. Pragmatisk populismeMen vi vil heller ikke unnlate å nevne den pragmatiske populismen, representert ved nåværende statsminister, som ganske enkelte mener 'det koster for mye'. Opera gjør seg best i enerom på sykehjem. 'Finkultur' er for fiffen, og man frir åpenbart til venstreavviket om at kunsten skal skapes på 'gølvet' av de arbeidende massene. Eller også at kultur består i fotball fra A til Å - og dernest frenetisk dyrking av ethvert amatørtiltak i likhetens tjeneste.Slike tanker er ikke helt fremmede i et visst venstresosialistisk parti heller, som dessverre har en nær fortid i å stemme imot bevilgninger til teatrene fordi de spiller 'borgerlig kunst.' Denne gang vil vi sette fokus på kombinasjonen av disse populistiske lettvinthetene, det være seg om paddene detter ut av munnen til Jagland eller om det er Jan T. Simonsen som har behov for å markere seg. Kultur i kapitalistiske termerDet er bare tull å si at kunst og kultur 'koster for mye'. Utlegg til de største operaoppsetningene er investeringer som ifølge økonomiske lover settes inn i en kapitalistisk pengesirkulasjon som gir det firedobbelte tilbake.Dette er markedspolitikk, nemlig. Det er ikke forsofne sosialdemokratiske forskere eller planleggingsbyråkrater fra det gamle øst som sier dette. Nei, disse konklusjonene stammer fra en undersøkelse nylig foretatt av forskere på universitetet i Illinois og en storbank i Chicago. Amerikanere kan ikke akkurat beskyldes for å oversubsidiere kunst og kultur. Derimot lar de som regel markedskreftene bestemme retningen på det som skapes. Derfor er det amerikanske systemet også blitt forbildet for liberal-populistenes kulturelle vyer her i Norge. ChicagoNå kommer altså storbanken i tjukkeste gangsterland med en dokumentasjon av det stikk motsatte, tuftet på en ren kapitalistisk tankegang om investering og avkastning. Da Chicago-operaen oppførte Wagners Nibelungen-Ring i forrige sesong, tilførte oppsetningen en direkte økonomisk innsprøyting for byen Chicago og dets næringsliv, i første rekke innen service-næringen, på det firedobbelte av selve produksjonskostnadene. Ikke nok med det: de pengene som ble satt i omløp akkumulerte seg videre i den lokale økonomien - i form av at lønn og skatt førte til ytterligere forbruk.De kommer også med den oppsiktsvekkende konklusjonen at 'grunnlagsinvesteringen', det vil si produksjonskostnadene til operaoppsetningene, betalte seg nesten alene med de ekstrainntektene operahuset fikk på salg av 'øvrige' tjenester, så som mat, souvenirer, drinker etc. KeynesDet er nesten så en blir våt i øynene av å lese slikt. Det er som å børste støv av gamle Keynes og se hvordan hans multiplikatoreffekt blir virkeliggjort i senkapitalismens tidsalder. Mens Keynes og hans økonomer snakket om en begrenset effekt av offentlige investeringer for å få hjulene igang, produsere merverdi og få samfunnet på beina igjen etter børskrakket på tredve-tallet, ser vi ved inngangen til neste årtusen at her er det snakk om en akkumulering med atskillig potens i seg.Konklusjonen er ganske entydig: jo mer det offentlige pøser inn i store kulturtiltak - jo mer får samfunn og næringsliv tilbake. Bygger man et operahus til eksempelvis 700 millioner - vil virkningen av investeringen være minimal, kanskje en seksten-del - i forhold til om man bruker det dobbelte. Tallenes kapitalistiske tale fra storbanken og forskerne i Chicago er klare i så måte. Finland som eksempelMen vi kan se dette også fra en annen synsvinkel. Da finnene bygget ny nasjonalopera midt oppe i sin verste krisetid siden tredve-årene, investerte de 1,2 milliarder i det vi kan si er en grunnlagsinvestering. Jeg vet ikke om det foreligger noen undersøkelse over hvor mye det finske samfunnet er tilført av inntekter som følger av utenlandske besøkende til den nye finske nasjonaloperaen. Men vi behøver ikke gjette for mye når vi antar at det er langt flere tilreisende fra andre land til Helsinki for å se opera, enn det eksempelvis er for Oslos del.Det vi imidlertid vet er at strategien til finnene - hvor den nye nasjonaloperaen er selve grunnsteinen - har hatt akkumulerende effekt på finsk musikkliv og også øvrige kultur. Finske utøvere preger i stor grad internasjonale spilleplaner, finsk musikk og opera spilles overalt (utenom i Norge) og det er et særskilt marked for finsk musikk på CD. Slikt gir også inntekter. Dessuten vet vi at staden Helsinki mottar et stort antall besøkende hver kveld for å se opera. Over femti prosent av de besøkende i nasjonaloperaen kommer fra andre regioner enn Helsinki. Gjendrive fordommerAlt dette sagt fordi vi gjerne vil gjendrive noen av de mest håpløse fordommene mot kunst og kultur som eksisterer i dette landet - med kapitalistisk forskning som argument. Dermed er det ikke sagt at vi mener at kunsten skal bli et rent investeringsobjekt og at Kulturdepartementet skal befolkes av keynesianere. Fortsatt står vi på vårt grunnsyn om at kunst og kultur er et felles ansvar som måler graden av hvor sivilisert vårt samfunn er. Følgelig at det er det offentliges plikt å sørge for å opprettholde et levende kulturliv.Så derfor bør du gå litt stillere i dørene, Jan T. Simonsen. For dine amerikanske forbilder dokumenterer klart og tydelig, i kapitalistiske og friliberalistiske termer, at jo mer som investeres i kunst og kultur jo mer får næringslivet tilbake. I stedet for å selge Bergens kunstskatter burde kanskje politikerne vedta å kjøpe mere kunst. Da blir det flere besøkende i vestlandshovedstadens mange offentlige gallerier. Spør etterpå om ikke hotelleierne, tobakksbutikken på hjørnet eller byens servicenæring ikke merker virkningene av dette - slik de hvert år gjør under Festspillene. Det er kanskje en svak mulighet for at behovet for mykporno på video vil gå noe ned hvis det offentlige satser mer på Evripides og Edvard Munch. For oss andre er det ikke noe betydelig problem - men for Fr.P. skjønner vi godt at her er det betydelige næringsinteresser på spill, i egne rekker. Og det er kanskje her problemet ligger. |
Kjell Moe |