Tro, håp og kjærlighet (En liten dødsdans)
av Ödön von Horvath
Den Nationale Scene: Småscenen

Reddet til livet for å dø

av Ann-Kristin Loodtz
Foto: Helge Hansen Hele atten skuespillere møtes i en liten dødsdans på Småscenen ved Den Nationale Scene i mars og april. Tro, håp og kjærlighet, med undertittelen En liten dødsdans, er en svart og absurd komedie fra mellomkrigstiden, kreert av den unge tyske dramatikeren Ödön von Horvath.

En liten spe, men standhaftig kvinne tar opp kampen mot samfunnsmaskineriet. - Elisabeth - Trine Wiggen - selger korsetter og undertøy; til dette trenger hun et handelsbrev. Uheldigvis ble hun tatt for ulovlig salg før hun fikk skaffet seg brevet, og ilagt en bot like høy som prisen på brevet. Slik har det seg at hun først tar opp kampen for å skaffe de nødvendige pengene (hun vil selge liket sitt til forskning mens hun ennå er i live!), deretter må kjempe mot et system som synes å forfølge henne. Aldri lykkes det å komme fri fra de samfunnskrefter som urettvist motarbeider henne. "Jeg innser jo at det finnes urettferdighet, fordi mennesker ikke er mer enn mennesker", sier hun, "men det kunne godt ha vært litt mindre av det. Urettferdighet altså". Det er nettopp denne urettferdigheten vi som tilskuer får innblikk i, og forskrekkes av, som tilskuer til Horvaths lille dødsdans. Individets kamp mot samfunnet og dets brutale byråkrati, vitner om menneskets evne til god tro, lønnlig håp og ønske om kjærlighet. - Men denne tro, håp og kjærlighet driver individet til en siste dyster dans - med døden.

Stykket er fremstilt i fem bilder: på likhuset, hos undertøysagenten, ved fengselet, på Elisabeths rom og på politistasjonen. I hver episode møter Elisabeth forskjellige personer, som hver på sin måte misforstår henne, dømmer henne og til slutt dreper henne. Motstanden hun møter føles som seige tak i lim: I et humoristisk teaterspråk, skjæres latteren i stykker av en uhyggelig undertone.

Ödön von Horvath (1900-1938) hentet stoffet til stykket fra samtidens rettsreferater. Gjennom satire og humor ønsket han å vise hvordan kombinasjonen av småborgerlige normer, autoritetstro og hjelpeløshet demmet opp mot en samfunnskrise. Horvath fikk rett: Splittelsen som preget samfunnet i 1930-årene dannet som kjent grobunn for de feile valgene, som til sist førte til det verste folkemordet historien har sett. I et Tyskland med nazisme på rask fremmarsj og et kunstnerisk klima farget av Bertholt Brechts samfunnskritiske stykker, fant Horvath det viktig å advare mot trusselen innenfra det tyske samfunn: Det moralske forfall, nazismens fremvekst og antidemokratiske holdninger, som muliggjorde Hitlers maktovertakelse.

En grøsser litt når en jyplete, selvrettferdig Hitlerjugend først redder Elisabeth fra drukningsdøden, for deretter å delta i grusom lek og lemlesting av den utslitte kvinnen. Latteren stivner, vi rødmer og skammer oss over mennesket - og menneskets historie. Vi skammer oss over et samfunnssystem der prinsipper og regler veier tyngre enn det enkelte individs verdi. Når menneskeverdet går tapt i det reglementerte statssystemet, blir samfunnet det umenneskelige system. - Det driver en meningsløs prosess mot enkeltindividet, som til sist resignerer i stangingen mot tilværelsens klaustrofobiske grenser, gir tapt for sine retter, for til sist å godta et siste nådestøt: Døden. Det hviler noe "kafkask" over hele den prosessen Horvath har villet opplyse verden om: Hendelsene følger strengt logisk, men de er totalt absurd.

Balansen mellom realistisk alvor og svart farse er vanskelig, og inntrykket er at denne oppføringen ikke har truffet helt. Mens noen sekvenser virkelig sitter, virker andre noe tamme og tilbakeholdte. Dette er absurd teater og bør være det til fulle - hele veien. Skuespillerprestasjonene er blandet, noe som kanskje er uunngåelig med et så stort ensemble? Likevel skal og bør Bjørn Sothberg fremheves som glimrende i rollen som blodtilsølt preperant på likhuset. Også lykkes Wilberg Andersen og Kim Kalsås å tilføre sine politiskikkelser det nødvendige preg av nazistisk politi. Trine Wiggen fyller rollen sin enkelt og godt, selv om hun nok tydeligere kunne spilt ut Elisabeths aggresjon imot samfunnets absurde motkamp. Kontrastene uteblir også i Anders Mordals tegning av rollen som Elisabeths kjæreste, politibetjent Alfons Klostermeyer. Totalt sett er oppføringen noe ujevn, og gir tidvis for lite kraft og rom for det absurde uttrykket. Likevel mener jeg stykket helt klart er verdt et besøk, både fordi det er underholdende og fordi det er viktig - ikke minst.

Eirik Stubø, for tiden leder ved Rogaland teater, har oversatt og instruert stykket. Kari Gravklev står for en vellykket scenografi, som balanserer fint mellom realistisk 30-tall og absurd billedspråk.

Ann-Kristin Loodtz