| | | |
Knivar i høner
| |
Keitete yndefullt | |
Tiril Bjørkvold | |
Hildegunn Riise i Knivar i Hønar, foto: Fin Serck-Hansen - Eg er ikkje eit jorde. - Osten andre kvinner lager er som månen, medan osten eg lager, er som ost. - Ting forandrer seg kvar gong eg ser på dei. - Eg veit ikkje mykje, veit ikke nok. - Alt du treng, er å hate han. - Når ein ting har eit namn, kan ein bruke han. - Eg har meir liv enn korn. - Du har vore utan for lenge, Møllar. - Kone med knust hjarte. |
Omsider har teatersesongen i Oslo høsten 97 begått noe vakkert. Noe
nakent, litt keitete, forunderlig. Det norske teatret har lagt en
estetikk-kabal med en historie som bare nesten går opp, men som går
langt inne i hjertet på publikum. Ikke inn til det sukkersøtt bløte, men
til det spennende, vibrerende og rare.
Uodd trekant
Fullstendig fossesk
Filosofisk og scenografisk Filosofisk handler stykket om verden, om språk, om ord, om å finne ord for ting, og når du har ord for ting, behersker du dem. Heter et tre i vinden noe annet enn et tre uten vind? Kan man levere ut til andre det som er inne i hodet sitt, eller blir det til noe annet da. Det gjør godt å se teater som i så sterk grad lar abstrakter være aktører. Lar tanken telle. Scenografien til Yngvar Julin er nydelig. Det skråstilte planet minner dels om Fosseforestillinga "Nokon kjem til å komme", dels om Belbels "Etter regnet". Men det fungerer. Og nakenheten minner om "Fuglane". Vi får ute og inne, vi får nært og vart, åpent og kaldt, ut og inn av akkurat passe mange lukedører, noen overraskelseslemmer, blått og rødt lys mot bakvegen og det er det hele. Det er akkurat nok. Og med et kledelig lag av elektronisk musikk og lyder, satt sammen av Geir Jensen, er det estetiske uttrykket en fryd. Regissør Jon Tombre skal ha ros for å ha satt det hele i en slik totalsammenheng. En forestilling der mye blir sagt med få midler. Gå og se den! |
Tiril Bjørkvold |