| | | |
Tsjaikovskij: Onegin
| |
Nasjonalballetten med Onegin | |
av Grete Nordtømme | |
|
Det er første gang vi får se en helaftens ballett av John Cranko her hjemme framført på scenen. Det var på tide at denne koreografen blir presentert for et norsk publikum. Hans verk står på spilleplanene til alle de store ballettensemblene i dag.
Han viser to ulike sider som koreograf i denne balletten, spranget mellom det tradisjonelle uttrykket og det mer moderne. Han laget to koreografier til Onegin, og det er den siste versjonen av 1967 vi får se. Det er tre akter i denne balletten som bygger på Pusjkins verseroman Jevgenij Onegin. Handlingen er lagt til slutten av forrige århundre. Crankos pas-de-deux'er har stor vanskelighetsgrad. Løftene er svært spesielle. Først da forstår man at dette er et ballettverk skrevet i vår tid. Inntil da kunne man gjerne forestilt seg dette som et klassisk ballettverk. Vi får se en vakker ballett som i hovedtrekk er tradisjonell i oppbyggingen, en lineær historie skal fortelles, med ballscener og smådansescener. Duellscenen mellom Onegin og Lenskij er koreografisk enkel og diskret stilisert. Christopher Kettner som Lenskij har en solodans før han blir drept som blir følsomt danset. Kjærlighetsscenen hvor Tatjana, danset av Line Alsaker, drømmer at Onegin kommer til henne om natten, og de danser en pas-de-deux, er spennende koreografisk. Inntil da har hun vist seg som en uerfaren forelsket ungpike, som hun uttrykker på en enkel og virkningsfull måte. I samdansen med Richard Sutti som Onegin viser hun seg som en voksen kvinne som uttrykker sin kjærlighet. Finalen, som i handlingen skal finne sted ti år etter, viser Line Alsaker at hun er en meget dyktig danserinne som behersker den krevende koreografien til fulle. Koreografien har en høy vanskelighetsgrad som hun løser på en gjennomført måte. Hun viser en sikkerhet og teknikk av klasse og et slikt følelsesmessig register med innlevelse og engasjement, at det er så en nesten mister pusten. Sutti er stiv og lite variert i det følelsesmessige uttrykket i de to første aktene, i motsetning til det dansetekniske som er uklanderlig utført. Det er først i finalescenen at han også får vist at han har et følelsesmessig register å spille på. Sissel Aarseth danser Olga, Tatjanas søster og Lenskijs forlovede. Hun viser seg som yndefull og søt og har en fin utstråling. Dekorasjonene gjenspeiler det overlessete i tidsstilen. Kostymene er forholdsvis enkle og pene og ikke pompøse. Til og med i ballscenene unngås de kjempemessige proporsjonene. Musikken er av Tsjaikovskij, men ikke den samme han skrev til operaen av samme navn. Likevel er det ingen hemmelighet at Cranko har latt seg inspirere av Tsjaikovskij's opera av samme navn. Den er arrangert av Kurt Heinz Stolze hentet hovedsakelig fra småstykker for piano. Peter Ernst Lassen dirigerte Operaens orkester på premieren. Reid Anderson har innstudert balletten. Har har tidligere arbeidet sammen med Cranko. Publikum ga stående applaus. |
Grete Nordtømme |