| | | |
Komedie i tykk tåke
| |
Vått vann i tjukk tåke | |
Tiril Bjørkvold | |
Gutterr på jappekurs, foto: Leif Gabrielsen - Et skjær, Neville! - Ord betyr helt andre ting her ute. - Den overlevde! - Det er et eller annet på krisometeret mitt som blinker. på jappekurs II, foto: Leif Gabrielsen - Skal vi fortsette med disse kapteinsgreiene? - Det du prøver å si, er at vi er i slekt med gjessene. - Vi toveisevaluerer oss feil vei, vi. - Lojalitet er en fin, liten ting. - Ikke bruk ordet krise. - Fikk egen video med vitser til jul. - Jeg er ferdig med primitivitetsfasen. Jeg er kommet til komfortfasen. - Det ironiske ved tåka er at den letter utover natten. - Det er ikke mye hjelp i retrospektiv utkikk. - Nå må vi roe oss ned. Det er første bud i jungelen. |
Når et stykket heter noe med "Komedie", bør det enten være morsomt eller
så rystende alvorlig at det ikke morsomt i det hele tatt. "Komedie i
tykk tåke" er midt på treet til å le av innimellom. Og rystende tør det
ikke være.
Klassisk plott
Vannveien
Toveisevaluert mobiltelefon
Verstbest og rar Angus spilles helstøpt av Bjarte Hjelmeland. En utstyrsfreak med tre typer stekespader på tur, men som likevel viser seg å ha de nødvendige saker og ting for at de fire ikke omkommer i ødemarka. Lett å gjøre narr av, lett å såre, vanskelig å spille. Henrik Scheele er den minst interessante. Han tramper litt plattfot omkring og får liksom ikke profil nok på sin rolle. Han er stadig innom og med sine Hør nå her-fakter, men har liksom ikke noen ansikt å vise fram. Roy er rar. Frelst, med en drapshistorie og nevroser bak seg blir han både offer og engel, men jakftfalkvinger mot slutten. Skolmen er ikke troende nok, men byr på snodighet i massevis. Regissør Kim Bjarke skulle ha jobbet mer med karakteren til Scheele, ikke latt vitser underveis komme med le-pause og ellers satset med på tempo enn på ettertenksomhet. Slutten av stykket kunne da lettere gått over i en annen toneart, med et annet register. Tanken er nok der hos dramaturg Carl Morten Amundsen i dag også, men får ikke blomstre. Trine Schwab har høstet kritikerros for scenografien. Hun får bare delvis ros av meg. Vannet er ypperlig, steinene og den rufsete øya likeså. Men veggen bak brukes ikke i det hele tatt, den blir død kulisse som vi ser rett på hele tiden. Og trærne på balkong ser mer ut som de står der for å skjule ledninger enn for å være vill og truende skog. Komedien er ikke morsom nok, tåka er til tider for tjukk. Men vannet er mer enn vått nok. Så greier Torshov nå å finne fram til stykker som er noe mer enn bare seg selv, kan dette bli en interessant teaterarena igjen riktig snart. |
Tiril Bjørkvold |