|
|
|
|
Kulturspeilets
kommentar
| |
Flerbrukshusenes mistrøstelige sjebne (II) | |
Kjell Moe | |
se også: Slik en politiker tenker - og historien om flerbrukshusenes sørgelige liv (7. nov.) |
I vår forrige artikkel om dette temaet uttrykte vi frykt for at våre politikere - som nå
endelig synes
så overveldende begeistret for å sette spaden i jorda for et nytt
operahus - ville falle for
fristelsen til å bygge et 'kultur'hus når de først er i gang.
Med andre ord: et hus til almen forlystelse for bingo, frilynte ungdomslag og
andre aktiviteter som hører under fellesbetegnelsen (og budsjettposten) det 'utvidete
kulturbegrepet' og hvis formål er å tekkes de store velgerskarer.
Slik de alltid har gjort - med styggelig spor som skremmer hele veien fra Ibsenhus i Skien til Kulturhus i Tromsø. Nå viser det seg at også britiske politikere er smittet av samme sykdommen - hvor ille det egentlig kan gå når man tenker veldedig og er fylt av snillismens aller beste hensikter. I siste nummer av Classic CD skriver redaktør Neil Evans om den walisiske nasjonaloperaen - som ennå ikke har et eget operahus, men som politikerne nå har tenkt å skjenke et. Det bør sies at Welsh National Opera, administrativt hjemmehørende i Cardiff, er av en profesjonell størrelse og standard langt vår egen overlegen. I tillegg fostrer landet en rad betydelig sangere - med Bryn Terfel i spissen, en sanger som for ordens skyld har nektet å opptre i Wales inntil ny nasjonalopera er på plass. Nå har britiske politikere funnet ut at selv om det skal bygges nytt og stort med tanke på å huse operavirksomhet - tenkt i utgangspunktet som Cardiff Bay Opera House - skal det også bli et kulturelt flerbrukshus med plass for de walisiske varianter av det utvidete kulturbegrep, så som pilkasting, kortspill og bingo. Politikerne liker ikke de elitistiske antydningene i ordet 'opera' og vil i stedet kalle det 'kunstsenter'. Det er samme varianten vi har møtt hjemme hvor politikere av alle slag er redde for hva velgerne vil si når man satser mye penger på kulturaktiviteter som teater, konserter og opera. Man trenger alibier som viser at pengene ikke går til sløseri og søl for eliten. For både i vår hjemlige Se & Hør-verden som i den engelske Sun-verdenen er det opplest og vedtatt at 'folk flest' slettes ikke har sans for opera, klassisk musikk eller Ibsen og Shakespeare. |
Kjell Moe |