---

FLUKTEN TIL NORGE!

"Snart kommer digre bølger til å skylle over øyene. Vi vil prøve å klatre opp i palmene, men så drukner vi. Det er ikke så farlig for meg, jeg er gammel nå, men barna skulle få leve!"

---

Ordene kom i fra svigermor Fakalei etter at vi hadde hatt tre orkaner etter hverandre rundt juletider det femte året vårt på Motuloa. Tre orkaner i stillebeltet under ekvator hvor man ifølge fysiske lover ikke skal kunne ha orkaner! Alle øyene i det riket vi hadde slått oss ned var panneflate koralløyer, med en høyde på  rundt to meter over havflaten  - ved lavvann. Vi hadde en datter på fire år. Vi reiste.

Emma og Sonia finner skjell - mens bølgene tordner truende mot korallrevet.

VI FLYTTET, MEN SÅ SKJEDDE DET IGJEN:

EKSTRA! EKSTRA! Her er hele hendelsesforløpet slik du kunne lese det dag for dag: På telefon igår kveld, 13. mars 1997, fikk vi beskjed at Tuvalu nok en gang er truffet av en orkan. Radiosambandet mellom øyene var delvis brutt sammen og man visste ikke hvor alvorlige skadene var. Landets eneste skip hadde nesten kantret og søker nå ly bak vår øy Nukulaelae med kun kaptein og tre sjømenn ombord, resten av mannskapet og alle passasjerene har de klart å sette iland. Man frykter skipet vil forlise. Havet har steget kraftig på grunn av vinden, og står nå helt inne i huset til Emma’s familie. SISTE NYTT. Bulletin kl.07.00, lørdag 15/3: Vi prøvde å ringe Emma's foreldre igjen igår kveld, men telefonforbindelsen med Nukulaelae var brutt. Vi klarte å komme igjennom til sentralbordet på hovedøya Funafuti, og operatøren kunne fortelle at det var to orkaner som herjet i Tuvalu. Hun viste ikke hvordan det sto til på Nukulaelae, de hadde heller ingen telefonforbindelse dit. Hun visste ikke hvordan situasjonen var på de andre øyene. Skipet Nivaga hadde klart å komme seg til hovedøya, og sentralbord- operatøren mente at vinden var iferd med å løye litt. Bulletin kl.07.00, søndag 16/3: Fortsatt ingen telefonforbindelse med Nukulaelae. Ingen nyheter hverken i positiv eller negativ retning. (Jeg var på Østlandssendingen kl.12.20 igår, direkte nyhetsinnslag om orkan i Tuvalu). Bulletin kl.07.00, mandag 17/3: Vi får fortsatt ingen telefonforbindelse med Nukulaelae. Ingen nyheter hverken i positiv eller negativ retning, vi vet ikke om Emmas familie er levende eller døde. (Vi har sendt fax til Tuvalus statsminister, men ikke noe svar enda. Har også søkt på nettet for å finne opplysninger og forespurt hos NTB,uten hell). Bulletin kl.07.00, tirsdag 18/3: Vi får fortsatt ingen telefonforbindelse med Nukulaelae. Ingen nyheter hverken i positiv eller negativ retning, vi vet ikke om Emmas familie er levende eller døde. (Prøvd å sende flere E-mail til University of the South Pacific in Fiji, ingen svar enda. Bulletin 07.00, onsdag 19/3. Endelig, igår kveld kom vi igjennom til Nukulaelae og heldigvis hadde alt gått bra. Telefonsambandet var nå gjenopprettet, og såvidt Emmas far visste hadde ingen blitt drept. Den eneste store skaden på hans øy var at hele taroåkeren (minst 4 fotballbaner stor, konstruert av øysamfunnet gjennom generasjoner ved å grave ned mer enn to meter for å komme til ferskvannslinsen) var totalt ødelagt av saltvann. Det gikk altså bra nok en gang, men spørsmålet er jo bare når bølgene fra en litt sterkere orkan vil skylle befolkningen på havet. Om vårt hus på Motuloa fortsatt står er tvilsomt. Klikk her for å komme tilbake til første side.

Vil du lese mer om hvordan vårt liv i sydhavsparadiset endte?

Vel, jeg har skrevet manuset til en oppfølger til boken "Paradiset Jeg Fant". Den har "Paradiset farvel!" som arbeidstittel. Arbeidstittel fordi jeg ikke har klart å finne et forlag som vil utgi boken. "Interessant stoff og velskrevet, men vi er usikre på salgspotensialet", lyder omgangstonen. Slik er det idag, skal man få utgitt en bok så må førsteopplaget omtrent være solgt på forhånd.
Så hvis du vil hjelpe meg å få utgitt den nye boken: Klikk her.
Vil du lese utdrag av manuskiftet, klikk her.

HVA SKJEDDE MED OSS ETTER AT VI FORLOT VÅRT SYDHAVSPARADIS?

Vi reiste først til naboriket Fiji, 1000 kilometer i sør. Vi følte ikke helt for å forlate det tropiske klimaet, og for Emma var det viktig å være nære familen sin. Familiebånd er langt sterkere i sydhavet enn i den vestlige verden.
Vi fikk leid et hus i utkanten av hovedstaden Suva, og jeg prøvde å få oppholdstillatelse som forfatter med inntekter fra utlandet. Det gikk ikke.
Nok en gang var det å ty til bordtennisen, og vips var jeg landslagstrener for Fiji. Uten lønn, men med oppholdtillatelse. Helt til bordtennisforbundet fant ut at de skulle gi meg litt av de pengene jeg klarte å skaffe dem fra olympiske midler. Den nye presidenten i forbundet, som ikke likte at de yngre hadde startet å slå han, tilbød meg en lønn som han visste var mindre enn vi kunne leve for. Farvel til Fiji for oss, og fortsatt plass på landslaget for femtiåringen! (Vil du lese mer bordtennis, klikk her)
Vi kunne nok ha kjempet for å blitt i Fiji, men oppblomstring av kriminalitet takket være politiske og rasemessige forhold, gjorde at Emma ikke lenger turde være alene i huset om kvelden, noe som passer dårlig for en idrettstrener. Så vi var på flyttefot igjen.

Norge.
Vi har vært her i 11/2 år nå, og ved første øyekast ser det jo ut som vi har klart overgangen bra. Vi har kjøpt oss en fireroms leilighet på Lambertseter, som nå er blitt et veldig pent og ryddig sted å bo. Kjøpesenter, idrettbane, svømmehall, kino; alt du trenger innen kort gangavstand.
Sonia går på førskole og fotballtrening. Hun snakker helt flytende norsk, og har massevis av venner. Emma arbeider som vikar på Lambertseter Alders- og Sykehjem, vekselsvis som kjøkkensassistent og renholdsmedarbeider, noe hun nå har gjort i over et år. Hun går på norskkurs to ganger i uken, og aerobicstrening to ganger. Emma snakker brukbart norsk allerede.
Og hva med meg? Prøvde først å komme tilbake til reklamebransjen, men selv med hjelp av to i bransjen til å lage en kampanje for å få meg tilbake i jobb gikk det ikke. Bransjen er kuttet inn til en tredjedel av det den engang var, og de som har jobb tviholder på den. Noen ledige jobber har det vært, men jeg får aldri en sjanse til å vise hva jeg duger til: Jeg er blitt for gammel og har vært for lenge borte. Dett var dett.
Torkild Wiik, som seilte alene i Mot, og som jeg hadde følge med helt til Tahiti, hadde startet som oversetter av tegnefilmer, til dubbing, og han lurte meg til å ta et prøveoppdrag. Det gikk bra, og dermed satt jeg fra kvart på syv om morgenen til langt på kveld (med halvannen times pause for å få Sonia til barnehagen) foran PC'en og videospilleren nesten syv dager i uka. Pengene strømmet inn og lånet vårt minsket, men i midten av desember startet nakken å verke, og i midten av januar måtte jeg gå til legen. Snipp, snapp, snute, oversettereventyret var ute; jeg ble sykemeldt. Har gått til forskjellige behandlinger, sist med akupunktur og masse sprøyter, men røntenbilder viste jo forkalkninger i nakken, og slikt er ikke så lett å få vekk! Et test-og-feil forsøk av en fysioterapeut har forverret situasjonen, så jeg har brukt lang tid på å få fomlet disse sidene ferdig!!
Jeg kan ikke helt se hvordan jeg skal kunne klare å komme meg tilbake i jobb, for det er jo skriving som har vært mitt levebrød (ved siden av fisking) de siste tjue årene!
Vel, vel...Thats's life!

Jeg nevnte at overgangen fra sydhavet til Norge har gått tilsynelatende bra, men det er ikke bare min sykdom som dekkes bak "ved første øyekast". Det er selvsagt ikke bare-bare for Emma, og verst er det å være vekk fra familien. Hun skulle nå vært der ned å passet på sin far, og hjulpet til med å holde storfamilien sammen. Det har vært perioder hvor tårene har sittet løst, men nå som hun har massevis å henge fingrene i går det jo bedre. Selv vil jeg alltid lengte etter livet på Motuloa. Det å jobbe direkte for å skaffe maten sin selv, er så langt mer givende enn å jobbe livet av seg for å kjøpe den på butikken!
Jeg er også skremt av utviklingen, og jeg er sikkert mye mer klar over hvordan folk i Norge, og samfunnet ellers, har forandret seg enn de som har vært her hele tiden. Det vil jeg komme tilbake til siden, så følg med på mine hjemmesider.
Mer følger siden!