UTDRAG FRA BOKEN "DET SISTE PARADIS".

(Boken Det Siste Paradis)"Det Siste Paradis"
- boken om min seilas til sydhavet. (ISBN 82 504 0982-5)

Fra kapittel 3.

"- Hei, Terje! roper Are over larmen. Are er skipper på norske Søren Sofie. - Vi har tenkt oss på haifiske imorgen, vil du være med?
Det er nyttårsfest og fest i Frangipanni Bar på den lille øya Bequia midt i Karibien.  En feststemt og fargerik blanding av innfødte, turister og seilere trenger seg sammen rundt dansegulvet. Ingen parkett, her nei, bare en liten grusplass foran bardisken. Stjernene titter ned mellom palmekronene, og den svalende brisen fra havet fungerer som aircondition.
- La Coco Loco klare seg en dag alene, og bli med oss, gjentar Are, - en kjentmann har fortalt meg hvor det er drøssevis av hai, og jeg...
Resten drukner i rop og klapping. En kjempekar avslutter et improvisert solonummer på trommen laget av et avsagd bensinfat. Svetten siler nedover de muskuløse, brune armene, og tennene glinser kritthvite i stjernelyset.
- Hva sa du, Are? prøver jeg meg, men det elleve manns sterke steelbandet dundrer løs så jorda rister. Håpeløst. Jeg hever glasset og nikker - klart jeg vil være med! Rytmene blir mer og mer eggende, og danseføttene kribler. En jente på en engelsk seilbåt tar fra meg glasset og drar meg ut på det tettpakkede dansegulvet. Jammen bra det er mørkt og tettpakket, for hvordan man skal danse etter disse rytmene aner ikke jeg! ...

Fra kapittel 19.

...Har noen fisk gått på i gryningen? Nei. Fiskestanga på babord side peker ubesværet mot en lyseblå himmel, og det tykke dørgesnøret på styrbord henger også urørt i kjølvannet. Like godt det. Jeg har fortsatt masse mat fra den tikilos tunfisken jeg fikk i går like utefor lagunen i Puluwat. To fat med stekte fiskestykker står på dørken, og i manntauet henger strimler for å bli til tørrfisk. Jeg konstaterer med et øyekast at storseil og fokk står som de skal og huker meg inn i hytta. Vannet koker, dampen står ut av tuten. Jeg skrur av blusset og putter to teposer opp i kjelen. Bøyer meg halvveis ut av cockpiten og bryter løs noen bananer fra klasen som henger ved kompasset. To er overmodne og hives overbord. Jeg balanserer matfatet på knærne og setter tekoppen på dørken. Pokker også at jeg har vært for lat til å montere slingrebordet! Vel, jeg får greie meg uten. Finner en flaske i matskapet og heller en gulbrun væske over risen og bananene. Plukker opp skjeen der den hadde falt og skyfler i meg. Mmm, smaker godt med kamaemae på risen. Smaker nesten som honning, denne gyldne væsken man får når man koker sevjen fra kokospalmen. Etter den første tekoppen er det slutt på sukkeret. Jeg setter fra meg matfatet og kravler inn i forpiggen. Løfter opp madrassen og fjerner lokket til oppbevarings- skottet. Finner sukkeret blant cornebeef-bokser og suppeposer, og rygger ut igjen. Prøver å finne balansen i cockpiten ved å klemme knær og albuer mot karmene. Heller sukkeret fra posen over i plastflasken som gjør tjeneste som sukkerkopp. En klump rutsjer ut av posen, treffer kanten og strør seg ut over teppet på dørken. Det var da som bare... Hold deg rolig, Coco Loco, du vil vel ikke sukres over det hele?...

Fra kapittel 20:

... På mine tilrop dukket en søvnig Ian opp i cockpiten, sperret øynene opp og utbrøt:
- What a bloody performance!
De sammenbundne skipene var nær nå, så jeg ba Ian varsle havnevesenet og nabobåten Romer over radioen. Skipene hadde drevet rett mot Coco Loco, så jeg sprengrodde tilbake. For seint! Motoren nektet å starte, og skipene gled inn mot baugen på Coco Loco. Jeg prøvde å skyve mitt lille hjem unna de rustne kjempene, men lemmen på et landingsfartøy stakk for langt ut. Styrbord vindu ble trykket inn, og Coco Loco med bøye og moring ble dyttet mot Mathilda. I vill fart skar jeg over bøyetauet og skjøv oss fri. Motoren startet denne gang, men ville bare gå på en sylinder.
Vinden hadde blåset seg kraftig opp i løpet av få minutter, og var nå for sterk til at jeg kunne seile ned til havna. Ut av øyekroken så jeg skipene skrense borti Mathilda og fortsette ut i mørket. Jeg prøvde å komme opp til Ian for å henge meg på han, men så stoppet motoren. Det var bare å kaste ut begge ankrene og håpe det beste.
Vinden økte og økte. I bygene krenget Coco Loco faktisk så mye at vannet slo over ripa, noe som aldri hendte under seil! Jeg skrudde på radioen, - joda, Ponape var truffet av orkanen Lola! ...

Høres dette spennende ut, har du lyst til å lese mer? Klikk her .

For å lese utdrag fra boken "Paradiset Jeg Fant": Klikk her.
For å lese utdrag fra manuskriftet "Paradiset Farvel!": Klikk her.


Klikk her for å komme tilbake til første side