Barns egne historier Her på denne siden presenterer vi barn som selv skriver fortellinger, dikt eller historier. Hvis du har lyst til å bli presentert på denne siden, så send oss en e-post på noe av det du har skrevet. Det er også fint om du legger med et bilde av deg selv eller kanskje en tegning som illustrerer fortellingen din. Heidi Beate Anstensen Heidi Beate Anstensen er 13 år og har sendt oss to fine historier, her kommer de. Denne historien skrev jeg under engelsk tentamen, men har nå oversatt den til norsk, men diktet inne i fortellingen står på engelsk og det har jeg ikke skrevet selv: Når den store kjærligheten blir borte! Det var ingen ting han kunne gjøre med det, Deborah var død, hun kom aldri tilbake. Han så seg rundt, leiligheten var uigjennkjennelig! Over alle møblene lå det hvite laken. Han fikk øye på en papirlapp som hadde ramlet på gulvet. Han plukket den opp og begynte å lese innholdet. Toget var stappfullt, men han klarte og kapre en plass. I lomma hadde han papiret med diktet.Folk kjente han igjen overalt, han var jo den berømte basissten i Blur! En gutt på ca 16 år kom bort til han og spurte forsiktig: Vet du hvorfor eks kjæresten din tok selvmord? Alle viste det, det hadde stått i alle engelske aviser. Han sukket, "Hun hadde misforstått min kjærlighet til henne, han svelget, hun trodde jeg ikke elsket henne lenger, men det gjorde jeg" Gutten nikket og så medfølende på han. De nærmet seg de hvite klippene på Dover og han reiste seg. "Her skal jeg av" sa han og gikk. Gutten satt igjen, skulle akkurat til å gå til en ledig plass lenger borte da han fikk øye på en papirlapp! Han plukket den opp og så at det var et dikt skrevet på den. Ordene på toppen av arket fortalte han at diktet var skrevet til Alex James, han som han nettopp snakket til. Han kunne ikke dy seg med og lese dette diktet. Dear Alex James. I am on the white clifs of Dover, thinking it over and over. a cautionary tales for you. I'd like to roll in the clover, with you over and over. On the white cliffs of Dover and then I'd let you push me over. And now the bluebirds are over, over the white cliffs of Dover. So when you push me over, dont bury me, I'm not worth anything. Han så opp, Alex hadde gått av ved de hvite klippene. Alex var lykkelig, han hadde møtt Deborah og nå var de uadskillelige! © 1996, Heidi Beate AnstensenDette diktet skrev jeg for to år siden da Bestefaren min døde: Mitt dikt du i deg selv var bedre enn all verdens venner, Men minnutene tikker og tiden flyr, du var tvilling, jeg er tyr. Uansett hva som skjer, hva jeg får og hva jeg har: Jeg glemmer deg aldri Bestefar. © 1996, Heidi Beate AnstensenMexx-96 MINNER! Alle de gangene du stilte opp for meg. Jeg latet som om jeg ikke brydde meg, men egentlig så elsket jeg deg! Du spurte om vi kunne være mer enn venner, men jeg sa jeg elsket en du kjenner. Hvorfor lot jeg meg lure i alle år?? Du var jo den gutten man sjelden får! Hvorfor min gutt?? Hvorfor ble det så brått slutt? Jeg ser opp og tenker på deg.. Tenker på at du elsket meg! © 1996, MEXX-96Kristin Staveli Pettersen Kristin er 14 år gammel og har sendt oss et følelsesladet dikt, som handler om et veldig viktig tema. HVORFOR DRO DU? FORSVANT MED HØSTVINDENE... - BORTE JEG VENTET PÅ DEG... DU KOM ALDRI HAN KJØRTE FOR FORT DU SÅ HAN IKKE HAN SÅ IKKE DEG FORSVANT... JEG FIKK IKKE FORTALT DEG NOK HVOR HØYT JEG ELSKET DEG HVORDAN KUNNE DU! JEG ELSKET DEG SÅ HØYT! JEG SAVNER DEG TROND.. JEG SAVNER DEG! © 1996, Kristin Staveli PettersenKristin Bull Kristin Bull er 10 år gammel og kommer fra Bergen. Hun har sendt oss en koselig historie om indianere. Her kommer den: DEN HVITE GUTTEN HOS INDIANERNE Ørkentre red gjennom skogen, det var tidlig om morgenen. Solen steg opp bak klippene i øst. Han var på vei til en av de andre stammene med beskjed om at et svært følge med hvite var på vei mot leiren deres. Da han kom frem og fortalte hva som var på ferde ble det stort oppstyr i leiren. Chokonene dekket til hyttene sine med grener og satt seg på vakt. De Hvite slo leir rett ved Chokonenes leir, men la ikke merke til dem. En liten gutt på et år kravlet seg bort til et lite tre. Han satt seg opp til det. Plutselig datt det en grein ned på den ene foten hans. Han ble sittende fast. Et ekorn pilte ned fra treet og inn i noen busker. Gutten begynnte å gråte, men ingen hørte det for en av mennene var plutselig blitt syke og alle stelte med han. Ørkentre hadde sett at greinen falt ned på gutten, han sa det til den krigeren som satt nærmest, han hadde også sett det, men de kunne ikke gjøre noe. Senere på dagen fortsatte følget, men ingen savnet gutten. Når Ørkentre var sikker på at alle var borte gikk han forsiktig bort til den lille gutten. Gutten smilte mot Ørkentre og han smilte igjen. Så tok han forsiktig bort greinen og løftet opp gutten. Gutten var kledd i en liten blå bukse og en blå genser, noe som overasket Ørkentre. Nå kom de andre krigerne også frem. Snøstorm foreslo at Ørkentre kunne ta han med seg til leiren og la han vokse opp der. Da Ørkentre kom ridende med en hvit gutt foran seg på hesten, hørtes det mange forundrete rop fra leiren og Solnedgang kom løpende mot Ørkentre. Da hun kom fram stoppet Ørkentre, hoppet ned fra hesten og omfavnet henne. Det var hans eneste kone og han var uendelig glad i henne. Nå håpet han bare at han fikk beholde gutten. Nå kom spørsmålet han hadde ventet så lenge på: Hvem er denne gutten? Ørkentre fortalte hele historien. Og Solnedgang utbrøt: Stakkars gutt. Selv om de hvite er de verste fiendene våre, synes jeg synd på denne gutten.Det synes jeg og, sa Ørkentre. Skal vi beholde ham som vår gutt hvis de andre i stammen synes et er greit? spør Solnedgang. Ja, sa Ørkentre. På rådsmøtet om kvelden ble saken tatt opp. Og alle var enige i at selv om gutten var en av de hvite, som var deres verste fiender, så skulle de beholde dette barnet. Ørkentre og Solnedgang ble kjempeglade. De fant ut at han skulle hete Dristig, fordi han hadde tålt å bli skilt fra foreldrene sine, nesten uten å gråte. Dristig lærte fort å snakke indianerspråket, han ble glad i Ørkentre og Solnedgang, og glemmte sine virkelige foreldre. Da Dristig var to år begynnte han å like å høre på farens historier og han begynnte også å ligne mer og mer på en indianer. For det første hadde han svart hår og for det andre begynnte han å bli mørkere å mørkere i huden. Den av farens historier han likte best var denne: "Ørkentre red gjennom skogen langs en bekk. Det var høye trær på begge sidene av bekken og det var gress på bakken. Plutselig hoppet en panter ned fra et tre på stien rett foran hesten. Hesten snudde om og galoperte inn i skogen. Ørkentre ble kastet av og landet rett ved siden av panteren. Han spratt opp og smalt til panteren rett i hodet, panteren ble hardt skadet, men ble grepet av frykt og sinne. Den hoppet mot Ørkentre, men han hoppet til siden. Før panteren fikk snudd seg, rev Ørkentre opp kniven. Panteren vek tilbake og løp inn i et kratt. Hesten kom galopperende bort til Ørkentre, og en liten stund etter var de hjemme." Før Ørkentre visste av det var Dristig blitt tolv år. Han lærte å krige, dra på jakt og reise på raid. Og gjennom årene som gikk ble han en erfaren indianer. Han savnet aldri familien sin. Indianerne var blitt hans nye familie. © 1996, Kristin BullStian Fossen Stian Fossen er 10 år gammel. Han har sendt oss en spennende krim/spøkelseshistorie. Her kommer den: UNDER DOBBELT ILD En gang hadde en mann kjøpt et hus for 10 000 kr. Dagen etter hadde mannen gått på et "kasino" og spilt bort en masse penger, og klarte ikke tanken på å få seg en jobb. For å rette på pengetapet, ranet han en bank. Banken hadde en "sikkerhetsknapp" så politiet kom raskt etter raneren. PĀ "kasinoet" dagen før hadde han til og med spilt bort bilen sin, en stor CORVETTE i et stort veddemål. Så han måtte løpe hele veien til huset. Neste dag ranet han riksbanken, og fikk med seg over 1 000 000 kr (1 million kroner). Politiet kom raskt av gårde og raneren matte løpe hele veien hjem nå også. Da han kom inn i huset hørte han skritt i trappen. Han trodde at det var politiet som kom, så han gjemte seg bak en søyle. Men han tok grundig feil, for ned trappen kom noen menn i forhistoriske drakter og klær! Han som gikk først sa noe på et underlig språk til de andre. Han gikk i noen klær som lignet på klærne til en ridder, og han så ut som han var lederen av den underlige flokken. Etter å ha sagt noe på mange rare språk snakket han endelig noe på engelsk: "Velkommen hit, men du må være her for alltid." "Hva?", sa mannen, "jeg kan gå ut og inn av mitt eget hus så mye jeg vil, og hva gjør dere i mitt hus?!" "Vi er forhistoriske tyver som også har blitt fanget i dette huset ved å utnytte det to ganger." "Hva? - Det må finnes en vei ut!!!" Han grep en hakke og prøvde å knuse rutene, men hakken knuste så snart den kom nær vinduet. "Du trenger ikke å prøve engang, vi har prøvd å komme oss ut mange ganger uten hell. Og vi er ennå ikke uthvilte etter forsøkene!" "NEEEEIIIIIIII!!!!!!!! Det kan ikke være sant!" "Hvis ikke jeg kan komme ut brenner jeg meg ut!" ropte han i det han grep en fakkel. Fakkelen sluknet idet han grep i den. Da løp han først og slo ned lederen av flokken så han mistet kniven på gulvet, så løp han etter en ny hakke og begynte å hakke på døren han kom inn av. Imens hadde politiet funnet ut hvor han var, og nå sto de utenfor og hakket på døren. Da det var politimesteren sin tur til å hakke hørte de et brak. Det var raneren som hadde sprengt seg ut av den samme døren som de hadde hakket på. "TUSEN TAKK!! " Var det eneste han sa før han besvimte. Da han våknet begynte han å mumle et eller annet om forhistoriske riddere i hverdagsklær!, sa politimesteren i rettsalen. Raneren tilsto alt i rettsalen, men ikke et pip om flokken i huset, for han husket ikke kniven..... © 1996, Stian FossenAnnika Lund Denne fine, romantiske novellen har vi fått fra Annika, som er 12 år gammel. BJØRN Adriana satt ved pulten sin og kikket opp på læreren. Han sto og forklarte om geometri. Adriana gjespet og begynte å rable på viskelæret. Hun skrev en stor B for Bjørn. Like etterpå tegnet hun et rødt hjerte rundt. Hun satt der i sine egne tanker, og hørte ikke at skoleklokka ringte. - Kom da! Det var Christine som sto og trippet og så fryktelig utålmodig ut. - Kom da! Vil du stå helt bakerst i køen i kingen eller!? Jeg kommer nå, bare gå ut imens du. Bjørn var ordenselev denne uken og Adriana ble sittende og se betatt på ham når han tørket av tavla. Skal du ikke gå ut, Adriana? Det var lærerens stemme som kom som en gledesdreper. Hun reiste seg sakte opp mens hun hele tiden hadde blikket festet på Bjørn som vasket tavla. Bak seg hørte hun læreren si: "Det holder det, Bjørn". Adriana ble stiv. Han gikk bak henne. Hun gikk sakte bort til skoene og dro dem sakte på seg. Bjørn satt ved siden av henne og dro på seg de nye svarte joggeskoene med blikket festet på Adriana. Bare hun og han var der, og Bjørn satt og stirret på henne. Plutselig bøyde han seg over henne og kysset henne, leppene hans var varme, hennes var kalde. Bjørn løp ut. Adriana ble sittende der og tenke. Hun skvatt da det ringte inn - Hva er det du har gjort i frikvarteret, Adriana? Du kom jo ikke til kingen! - Ingenting! svarte Adriana med et lurt smil om munnen mens hun tenkte på Bjørn. © 1996, Annika Lund[Fra bladet] [Interaktiv] [For barn] [Tilbake til hovedsiden] © 1997 Foreldre & Barn |