To foreldre - to hjem

Våren -93 bestemte mor og far seg for å gå fra hverandre, men først om høsten fortalte de det til fire år gamle Meri og toåringen Ask. Riitta Hellman og Pål Sørgaard ville ha alle avtaler i boks før de flyttet hver for seg - av hensyn til barna.




I en slik situasjon kan man ha lyst til å få den andre ut så fort som mulig, og rent personlig var det ingen god følelse å bo sammen etter at vi hadde bestemt oss for å skilles. Ingen av oss ville imidlertid være den som flyttet ut i hui og hast, sier Pål Sørgaard. Han har kommet innom kontoret til Riitta Hellman, moren til hans barn, for å fortelle hvordan de brøt opp som familie.

Fra den dagen de bestemte seg for å bryte opp, har barna stått i sentrum for tanker og bekymringer. Uansett følelser og konflikter, Meri og Ask skulle de greie å samarbeide om. Alt måtte være planlagt og i boks før de tok skrittet fullt ut. Å utsette barna for en total omveltning fra en dag til en annen, var intet alternativ. Vi snakket med barna om alt som skulle skje. De opplevde aldri en overraskelse eller en åpen konflikt, sier Riitta, og understreker at det aldri falt henne inn å ta med seg barna og flytte. Da ville hun følt seg som en tyv.

Hadde hun gjort det, ville jeg laget et bråk uten like, smetter Pål inn. Han husker godt at Riitta i begynnelsen mente at hun burde ha hovedomsorgen, men han ga straks beskjed om at han i så fall ville ta opp kampen. Om nødvendig gjennom rettsapparatet. Det var ikke Riitta interessert i, og hun kom fort fram til at det beste for alle ville være delt omsorg: Barna skulle bo like mye hos far som hos mor.




"På sett og vis har vi indoktrinert dem til å synes at dette er en god løsning."









Det er typisk for kvinner å mene at barna har det best hos mor. De kommer ut av ens egen kropp, og mor og barn hører liksom naturlig sammen. Kvinner må virkelig temme sine egne følelser og tenke svært rasjonelt for å komme fram til at barna trenger begge foreldrene like mye, sier hun.

Etter at de hadde bestemt seg for å flytte fra hverandre, ble det til at de var sammen med barna hver for seg, selv om de fortsatt bodde sammen. De dro på hver sin ferie, og Pål tok av og til ungene med seg til sine foreldre i helgene. Høsten -93 var det tid for megling. De satte opp en detaljert avtale om hvordan de skulle organisere sine egne og barnas liv etter bruddet. Blant annet forpliktet de seg til å bo i samme skolekrets slik at barna kunne gå på Tåsen skole i Oslo. I september 1993 kunne de ikke lenger vente med å fortelle barna at mor og far skulle bo hver for seg.

Vi hadde bestemt oss for å gjøre det sammen, men det var vanskelig å være den som tok ordet først. Jeg gruet meg fælt. Til slutt var det Pål som begynte, forteller Riitta.

To år gamle Ask forsto ikke så mye, og fortsatte med sitt. Datteren på fire ble sint og begynte å gråte. Hun kunne ikke forstå hvorfor de måtte bo hver for seg. Mor og far var nøye med å fortelle henne at det ikke var hennes skyld, at hun ikke var årsaken til noe som helst. Jeg husker ikke at hun ble sint, men jeg husker gråten, og det var det verste, sier Riitta. Reaksjonen var imidlertid kortvarig. En fireåring er en fireåring. Det er vanskelig å vite hvor mye hun egentlig forsto.

Etter noen dager flyttet mor ut, mens far ble igjen i hjemmet som på den tiden også fungerte som familiebarnehage. I dag, tre år senere, kan Meri en sjelden gang si til faren at hun vil at de skal flytte sammen igjen. Overfor moren har hun aldri uttrykt et slikt ønske. Skilsmissen ser ikke ut til å ha preget henne, mener foreldrene.


"Hvert tredje barn kan komme til å oppleve at familien går i oppløsning før de fyller 16 år."


Vi er heldige som har relativt sterke og utadvendte barn, sier Pål.
De kan være sta og kranglete, men de graver seg ikke ned i grublerier. Vi ba personalet i barnehagen om å gi beskjed hvis de oppdaget reaksjoner, men
både vi og andre synes de har fungert godt etter bruddet. På sett og vis har vi indoktrinert dem til å synes at dette er en god løsning.

Selv om mange eksperter mener det er best for barna å bo fast på ett sted, er Riitta og Pål svært fornøyd med delt omsorg. Ikke minst er det godt for Meri og Ask å beholde et nært forhold til begge foreldrene. Jeg blir irritert når noen kommer med fasitsvar på hva som er best for barna. Alle barn er forskjellige, det samme er foreldrene. Det er for drøyt å si at alle unger har det best når de har én adresse, fordi det er det mest vanlige, sier Riitta, og får full støtte av sin eksmann.

Hvis foreldrene er i stadig konflikt, forstår jeg at det er best at en av foreldrene har hovedomsorgen. Vi har valgt en ordning som tvinger oss til å samarbeide, og det er positivt for barna.

Riitta og Pål har et annet viktig prinsipp; de sier aldri et stygt ord om hverandre i barnas nærvær. Det ville ødelagt selvrespekten, samtidig som det kunne ført barna ut i en lojalitetskonflikt, sier Riitta. Både hun og Pål har opplevd situasjoner hvor ungene forsøker å bruke den ene parten mot den andre.

De kan si at det er mye morsommere hos mamma, og at de heller vil være der. Eller de kan ta den smiskende varianten og si at jeg er mye snillere enn mamma, forteller Pål, som i likhet med Riitta ikke i noen tilfeller biter på barnas "splitt og hersk"-metoder. De ser det heller som et mål å støtte opp om forholdet barna har til den andre. Riitta og Pål vet at de som foreldre har ulike ting å bidra med. Mens Pål tar dem med ut på skitur, liker Riitta å tegne. Gjennom faren får de ofte møte besteforeldre og annen familie på farssiden. Riitta er enebarn og familien hennes bor i Finland.


"Vi snakket med barna om alt som skulle skje. De opplevde aldri en overraskelse eller en åpen konflikt".

Å være helgepappa, eller "sirkuspappa", ville vært veldig stusslig. Jeg ville blitt en tilskuer til mine egne barn. Det ville heller ikke vært ideelt å ha eneansvar. Det hadde kostet meg så mye krefter at jeg ville fått en kollisjon mellom jobb og barn, sier Pål. Han og Riitta drar aldri på besøk til hverandre. De har ingen kontakt utover samarbeidet med ungene. Skiftet fra et hjem til et annet skjer som regel via skolen og barnehagen. Den ene leverer, den andre henter. De ser ingen grunn til å tilbringe tid sammen for ungenes skyld. Det kunne skapt falske forhåpninger. De eneste gangene de er sammen med barna samtidig, er når det skjer noe spesielt på skolen eller i barnehagen. Da er det naturlig at begge er til stede.

Siden separasjonen har ungene vært hos Pål hver mandag og tirsdag, og hos Riitta hver onsdag og torsdag. I helgene har de barna annen hver gang. Samværet er dermed delt inn i perioder på to og fem dager. Meri og Ask har egne rom på begge steder. Ved at Pål og Riitta har valgt å bo i nærheten av hverandre, har barna samme nettverk og kameratflokk begge steder. Samtidig har ordningen klare fordeler for de voksne. De kan sette av faste ukedager til hobbyer og voksne aktiviteter.

Vi har også lov til å prioritere oss selv, og det er bra for ungene at foreldrene trives. Men det er mulig vi kommer til å endre på ordningen hvis det blir tungvint for barna, sier Pål og Riitta.

Siden begge reiser mye i forbindelse med jobben, praktiserer de avtalen fleksibelt. De setter stor pris på å ha ungene hos seg noen ekstra dager, og noen form for millimeter-rettferdighet er det ikke snakk om.

Å bo i to hjem har imidlertid ført til en smule forvirring for datteren Meri, som har stor sans for orden. En gang hadde hun med seg en bamse på skolen. Om ettermiddagen skulle hun til pappa, men bamsen bodde jo hos mamma! Hva skulle hun gjøre? Meri er svært glad i regler og logikk. At bamsen eventuelt måtte sove over hos pappa, var et frustreren-de unntak fra rutinene, sier Riitta.

Verken hun eller Pål vil spå om framtiden. De håper ordningen de har i dag fungerer like bra når barna blir eldre, men de har ingen garanti. Skulle Meri og Ask plutselig ønske å være mer hos den ene enn den andre, er det ingen selvfølge at barnas vilje er avgjørende.
Tolvåringer har en rett til å bli hørt, men de har ikke rett til å bestemme. Vi vil ikke sette barna i en slik situasjon at de velger bort den ene av foreldrene. Kanskje vil de ønske det i en følelsesladet situasjon, men slike avgjørelser er det de voksnes ansvar å ta, sier Riitta og Pål.

Mer stoff om dette temaet finner du i siste utgave av:
Foreldre & Barn - nr. 1, 1997.




SMÅ BARN RAMMES OFTERE

Hvert år opplever mellom ti og elleve tusen barn mellom null og 16 år at foreldrene skilles. Legger man til barn av samboere, ligger tallet sannsynligvis på ca. femtentusen. Beregninger viser at hvert tredje barn som er født i 1984, kommer til å oppleve at familien går i oppløsning før de fyller 16 år.

Stadig flere småbarn opplever at foreldrene flytter fra hverandre. Nær fire prosent av barna født i 1985 opplevde en skilsmisse før de fylte fem år. Det er dobbelt så mange som blant barn født femten år tidligere. I tillegg er det flest yngre barn blant samboerpar, ett av tre barn under ett år har faktisk samboende foreldre, og undersøkelser tyder på at samboere går fra hverandre to til tre ganger så ofte som ektepar.

Tall fra Familie- og yrkesundersøkelsen 1988 viste at åtte prosent av de som var samboere da første barn ble født, hadde brutt forholdet ett år etter fødselen. Etter fem år hadde hvert femte par gått fra hverandre.




Tekst: Ann Fredriksen, Foto: Ada M. Winge




[Fra bladet] [Interaktiv] [For barn]
[Tilbake til hovedsiden]



© 1997 Foreldre & Barn