Det er ikke byen, og det er ikke bygda. Andreas Hompland snakker 
om det «block-watnifiserte» Norge, boligfeltene som i dag huser 
minst en million av oss nordmenn.
Vi kjenner alle en bygdeby, det være seg i Førde, på Gol, 
i Sjøvegan, på Otta, på Tynset, i Flekkefjord eller kanskje i Vestby.
Bygdebyene er det mest vesentlige trekk i norsk boligbygging 
de siste 30 årene. Ferdighusene og kloakknettene har vært 
grunnlaget for dem.
— Vanligvis har de mellom 500 og 5000 innbyggere. Det finnes 
300—400 små bygdebyer i Norge, sier sosiolog Hompland, som 
har studert fenomenet.
Den store økningen i offentlig ansatte har lagt grunnlaget for bygdebyene, 
men de er plassert rundt gamle stasjonsbyer, nedlagte industristeder, eller 
rett og slett små bygdesentre med kirke og ligningskontor og bank.
Mens resten av Europa har sine landsbyer, har Norge tradisjonelt vært delt 
i by og bygd. Bygdebyene er noe særnorsk som har vokst fram siden bygningsloven 
så dagens lys i 1965 og boligbyggingen måtte skje i regulerte områder.